British Medical Journal hadde i september en lengre artikkel om politikken bak transfett (også kalt «delvis herdet fett»), en ingrediens i mange typer industrilaget kjeks, kaker, m.m. det er stor enighet om at øker risikoen for bl.a. hjerte- og karsykdommer. Transfett blir av noen ansett som en «kontaminant» i maten, og i noen land har helsemyndighetene klart å forby eller innføre grensverdier på produkter med industrielt transfett (kjøtt og melk inneholder naturlig transfett).
I Norge har dette aldri vært aktuelt, siden inntaket i befolkningen i utgangspunktet er ganske lavt– lavere enn WHOs anbefaling på 1 % av energiinntaket (ca 2 gram pr 2000 kalorier). Men som Rebecca Coombes skriver i artikkelen, bør man få i seg så lite av det som mulig.
In 2004, WHO recommended that trans fats should comprise no more than 1% of total energy intake.2 Even low levels of consumption seem to be damaging: a 2006 US study found that an intake of 5 g of trans fats a day (around 2% of daily energy intake) was associated with a 23% increase in ischaemic heart disease.3
Å gå ut ifra gjennomsnittsinntaket i befolkningen kan også underestimere inntaket hos utsatte grupper.
Men til tross for den vitenskapelige støtten bak en ytterligere begrensning av transfettinntaket i befolkningen, er det stort sett politisk uvilje mot å innføre forbud. Man håper heller at industrien vil redusere transfettinnholdet frivillig, eller at forbrukerne selv kan velge produkter uten transfett. Dette vil imidlertid lite trolig ha like sterk effekt som et lovforbud. Epidemiolog Simon Capewell sier bl.a. følgende om frivillige ordninger:
“The model is just wrong—there will be voluntary agreements but there will be no independent monitoring. Industry will be able to do what it likes. Compared with legislation, voluntary action is weaker and much less effective,” he says, adding: “The UK line is ‘don’t worry, we’ve dealt with it.’”
Mye av motstanden kommer fra matindustrien, til tross for at det er en rimelig og teknisk enkel jobb. Den kjente ernæringsepidemiologen Walter Willett trekker paralleller til sukkerbransjens påvirkning av sukkeranbefalingene:
“Industry is a very powerful force and there is a worry that it will try to muddy the waters at the summit. It’s like sugar. The US government directly intervened when WHO tried to tighten guidelines on sugar consumption.”
Les hele artikkelen hos BMJ her!
Selv om man har lyktes med å redusere transfettinntaket i Norge (bl.a. takket være reduserte mengder av transfett i margarin), tror jeg også «hardere» politiske tiltak i form av restriksjoner eller skattlegging har mye for seg. Hva mener dere?
