Vitamin D- og kalsiumtilskudd: Ingen effekt på dødelighet, hjertesykdom eller kreft

Fra Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, publisert online 23. november 2011:

5292 personer fra 70 år og oppover deltok i en randomisert, placebo-kontrollert studie hvor de enten fikk daglige tilskudd av vitamin D3 (800 IU), kalsium (1000 mg), begge deler, eller placebo.

Tre år etter studien startet, var det ingen signifikante forskjeller i dødelighet, hjertesykdom eller forekomst av kreft mellom de som tok vitamin D og/eller kalsium og de som fikk placebo.

Les sammendraget her (hele artikkelen krever abonnement/betaling): http://jcem.endojournals.org/content/early/2011/11/17/jc.2011-1309

En systematisk gjennomgang av 50 kliniske studier på vitamin D og dødelighet blant eldre, publisert i juni, fant en 6 % lavere dødelighet av vitamin D3. For å forebygge ett dødsfall, måtte 161 personer ta D-vitamintilskudd i to år.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

7 thoughts on “Vitamin D- og kalsiumtilskudd: Ingen effekt på dødelighet, hjertesykdom eller kreft”

  1. Gammelt innlegg men legger likevel igjen en kommentar. «Jo mer, jo bedre (evt jo mindre jo bedre jmf homøopati)»-tankegangen går igjen hos mange de alternative. Ift d-vitamin handler det ikke om at det kurrerer ditt og datt, men heller om at hvis du har mangel på d-vitamin får det ulike konsekvenser som f.eks c-vitaminmangel.

    Ift den konkrete studien: Ble deltakerne screenet på forhånd for å se om de hadde mangel eller nok? Jeg har lest noen studier og finner det meningsløst å gi d-vitamin til en gruppe hvor mange ikke har noen mangel. Dosen det opereres med er et annet problem, om man har en mangel vil 800 UI i liten grad være nok til å få nivået opp til normalen. Jmf gravidestudien og MS-studien så man først effekt ved henholdsvis 4000 UI og 10000 UI, spesielt MS-studien er interessant da 1000 UI var virkningsløst. Noen få minutter i sola kan jo gi deg 20 000 UI, noe jeg synes er litt paradoksalt når man diskuterer om det bør være 300 eller 400 UI…

    Samme problem kommer til studiene ift infeksjoner i luftveiene og vitamin D. Noen studier på folk som i utgangspunktet har dårlig helse viser effekt. Hvorfor? Jo, trolig fordi de i utgangspunktet har en mangel pga dårlig kosthold, lite stol osv. På friske som generelt er flinkere med kosthold, mer ute i sola osv vil langt færre ha mangel og derav vil tilskuddseffekten utebli.

    Jmf det jeg skrev i et innlegg tidligere så er hva som er ønsket serumkonsentrasjon temmelig omdiskutert og de statlige retningslinjene er på kollisjonskurs med flere andre retningslinjer, spesielt om man tar høyde for normalen i populasjoner med fri soleksponering hele året. Har det mye å si? Kanskje, kanskje ikke? Ift enkelte sykdommer som MS finner man en tydelig link ift mangel på d-vitamin, noen få andre autoimmune sykdommer ser ut til å ha en link. Temmelig logisk egentlig siden deler av immunforsvaret som er problemet med autoimmune sykdommer har reseptorer. Allikevel har ikke en mangel på d-vitamin effekt ved alle typer autoimmune sykdommer, noe som kompliserer det litt. Det ser ut som tilstrekkelig soleksponering reduserer risikoen for DB2, men, og det er et stort men, melanin ser også ut til å ha en effekt så da sitter vi igjen med at sola\evt solarium har effekt uten at det er helt avklart hvor stort rolle D og melanin spiller hver for seg.

    Jeg mener man burde måle d-vitamin i likhet med enkelte andre mineraler og vitaminer (hovedsaklig jern og folat) ved generelle helsesjekker, det koster ikke særlig mye og for de som har mangel kan det utgjøre en stort forskjell. Jmf tolkning av statlige retningslinjer har enten omtrent alle nordmenn nok, eller halvparten av alle nordmenn nok. Jeg velger å tro at det ikke er så stor genetisk forskjell på oss og befolkninger ved ekvator og mener derfor at man totalt sett burde heve grensa for hva som er ønskelig konsentrasjon.

    Har du en mangel så gir det effekt, har du ikke en mangel (noe de færreste som pøser innpå med tilskudd og allerede er nøye med f.eks å få i seg fisk, sole seg osv har) er tilskudd meningsløst og i enkelte tilfeller skumle om man allerede har en svært høy konsentrasjon.

    Innspill?

    1. Jeg skrev jo veldig lite om denne studien, så jeg kan gå litt mer i detalj:

      Ift den konkrete studien: Ble deltakerne screenet på forhånd for å se om de hadde mangel eller nok?

      Deltakerne var 70 år eller eldre, og hadde hatt benbrudd i løpet av de 10 siste årene. Personer som allerede tok vitamin D-tilskudd (5 µg/dag) ble ekskludert. Omtrent 1/3 hadde høy risiko for vitamin D-mangel da studien startet (gjennomsnittlig 38 nmol/l 25-hydroksyvitamin D i et utvalg av deltakerne – tilskuddet økte nivået til 62 nmol/l).

      Har du en mangel så gir det effekt, har du ikke en mangel (noe de færreste som pøser innpå med tilskudd og allerede er nøye med f.eks å få i seg fisk, sole seg osv har) er tilskudd meningsløst og i enkelte tilfeller skumle om man allerede har en svært høy konsentrasjon.

      Helt enig. Vitamintilskudd hjelper mot vitaminmangel.

      1. Ifølge mange vil fremdeles 62 nmol\l defineres som lett mangeltilstand eller i beste fall sub-optimalt. Normalområdet for de fleste befolkninger i land med fri tilgang på sol ligger på 100-120 nmol\l, dvs opptil dobbelt så mye som er en veldig stor forskjell. Fremdeles er det ikke sikkert at det hadde hjulpet deltakerne i studien å få nivåene opp normale nivåer, men sjansen hadde vært større om man hadde gått fra alvorlig mangel til normal enn å gå fra alvorlig mangel til lett mangel. Om ikke alle ble screenet før og etter syns jeg ikke studien er spesielt bra, men som sagt, ikke sikkert det hadde hatt noen signifikant effekt uansett, men sjansen for å se en effekt hadde vært langt større. Hadde de redusert enda litt til på A-vitaminnivåene i tran tror jeg befolkninga som helhet potensielt kunne få noen helseeffekter av å ta tran. Ift omega 3 er vell effekten usikker med mye som taler både for og mot ift HKS, mens det for enkelte andre ting kan ha en klar effekt, men d-vitaminet i tran ville i det minste hjulpet på å få opp nivået for folk flest.

      2. Nå skal det sies at de 60 deltakerne som ble screenet i studien ikke var et tilfeldig utvalg av hele populasjonen, så det er ikke sikkert de var representative.

        Men man kan også spørre seg om det kanskje ikke er så mye å hente på å redusere dødeligheten eller sykdomsrisiko hos folk som har passert 70?

  2. Det er et godt poeng ang alder. Jeg pleier ikke å anbefale mine pasienter å slutte å røyke når de kanskje er 85 år (unntatt ved KOLS og O2-behov, men da er det et absolutt krav), kan hende de lever et par år kortere, men kanskje er røyken et moment som gir økt livsglede og forebygging er ikke lenger noe tema.

    Forebygging er dyrt og det tar mange år før du ser resualtene. Middelhavsdietten som nå gradvis har blitt visket ut etter som fritert mat, mer tilgang på sukker osv har blitt mer vanlig, vil kanskje ikke kunne vise til like gode resultater om 20 år som den gjør idag siden de som lever lenge idag har vokst opp med et betydelig bedre kosthold. I tillegg sitter folk i langt større grad på rævva og hverdagsaktiviteten har gått ned betydelig. Oslostudien er vell en av få hvor man har sett på ting i et lengre perspektiv og viser at det nytter med mange endringer i positiv retning over tid, synd det later til å være en studie alt for få har tatt lærdom av.

    1. Ja, Oslo-studien er interessant. Men i Lerens første 5-årige studie fra 1968 (hele er tilgjengelig her: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1750292/?page=1) var effekten også kun hos deltakerne under 60 år. Noen avfeier hele studien fordi forskjellen i total dødelighet mellom gruppene ikke var statistisk signifikant. Men det var stor forskjell etter 5 år (41 døde i intervensjonsgruppen/55 i kontrollgruppen), og det hadde trolig vært statistisk signifikant hvis det hadde vært flere deltakere i utvalget. Man må huske at p-verdier er en funksjon av utvalgsstørrelse.

      1. Uten å ha lest hele diskusjonen så vil kanskje en riktig konklusjon være å si at jo senere man gjør noe, jo kortere tidsrom har du for å lykkes. Jeg synes Oslo-studien viser oss det viktige om at det å gjøre flere tiltak på en gang kan få tydelig effekt på sikt. Jeg mener også helt klart at 14 dødsfall i et så lite utvalg er betydningsfullt. Det eneste problemet med studien slik jeg ser den er når man skal trekke ut enkeltfaktorer og hevde at de er årsak alene. Jeg tror kanskje en av de mest betydningsfulle valgene var at intervensjonsgruppa fikk i seg betydelig mindre transfett, noe man da visste pent lite om hvor skadelig var…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s