Julens mattradisjoner

Er julemattradisjonene i ferd med å forfalle? Hvor mange spiser egentlig Grandiosa til jul? Og hvor norske er egentlig julemattradisjonene, og er de så gamle som en skulle tro? 

I 2008 skrev jeg en skoleoppgave om julemat i anledning et emne vi hadde om matkultur. Dette er en stort sett uredigert versjon av denne. Det begynner altså å bli noen år siden jeg skrev den, men mesteparten er nok like gjeldende i dag.

Hvis du ikke orker å lese alt, kan du hoppe direkte til de enkelte delkapitlene her:
Innledning
Metode
Hva spiser vi i julen?
Diskusjon og konklusjon
Referanser

—————————————————————————————————————————————–

Innledning

Julen er den største og mest tradisjonsbundne høytiden vi feirer i Norge. Vi tar den som en selvfølge, vi vet når den kommer, men samtidig er det en mangfoldig, litt mystisk og sammensatt tid. ”Julen kommer med mange herligheter, med hygge og lys, gode lukter og varme hjerteslag, men den bringer også med seg vemodighet og mystikk (…)” skriver Ingrid Sahlin-Sveberg (2000, s. 9). Det er den høytiden vi knytter flest tradisjoner til, noen skikker har opparbeidet seg over hundrevis av år, mens andre er mer moderne enn vi kanskje vil innrømme.

På 900-tallet ble det bestemt at julen skulle feires når ”de kristne menn holdt jul” (Sahlin-Sveberg, 2000, s. 11), men den er vel så mye en førkristen skikk, som muligens opprinnelig var en feiring av vintersolverv her i Norden. Også romerne feiret en midtvinterfest i desember i hedensk tid: Saturnaliefesten var en dyrking av guden Saturn, hvor sang, dans, mat og drikke var viktige elementer (Sahlin-Sveberg, 2000, s. 18). På 200-tallet var 25. desember datoen for romernes ”Sol Invictus”, festen for ”den uovervunne solgud” (katolsk.no, 1999). På 300-tallet ble det bestemt at 25. desember også skulle være en kristen festdag for Jesu fødsel, ”ikke fordi man visste hvilken dag Jesus ble født (…), men fordi Kirken måtte velge en dato, og datoen ble valgt med omhu og lagt til samme dag som folk var vant til høytid og festligheter”, skriver Sahlin-Sveberg (2000, s. 20). Julen har altså både førkristne norrøne og kristne tradisjoner i seg.

De fleste har uansett et forhold til den, og julen står sterkt i Norge; over 80 % av nordmennene føler at julen har ”ganske stor” eller ”svært stor” betydning, og kun én prosent sier de ikke feirer jul (Borch, 2004). Dessuten er julen en svært sosial tid, hvor særlig familien står i fokus. Bahr-Bugge (2006) kaller julen ”et kollektivt ritual”. I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) deltar omtrent alle i sosialt samvær hver dag i julen, og vi tilbringer nesten dobbelt så mange timer med resten av familien i julen som i resten av året (Vaage, 2004).

Når folk skal bedømme hva som er viktigst med julen, er nettopp også samvær med familien viktigst for 70 %, og dette er altså langt viktigere for folk enn for eksempel det religiøse og materielle (Borch, 2004). Dette med å samle familien til måltidene er idealet også for dagens husmødre, og maten blir et uttrykk for familien (Holm, 2005, s. 24). Felles måltider brukes også som en bekreftelse på fellesskapet og ens sosiale forankring (O’Doherty Jensen, 2005, s. 51).

Bugge (2006) referer til Fredrik Grøns arbeide fra 1942: Om kostholdet i Norge fra omkring 1500-tallet og op til vår tid, og han fant at mat og drikke alltid har vært viktig i julen. Hun finner også igjen dette i sine intervjuer blant småbarnsmødre. Kanskje ikke så overraskende, ettersom høytidene setter rammer for tradisjoner, og siden maten er en markør får våre sosiale, kulturelle og symbolske fellestrekk (Bugge & Døving, 2000). Høytidene har også spesifikke mattradisjoner, og det er denne maten som anses som tradisjonsmat i dag (Amilien, 2002).

Julens mattradisjoner vil her være i fokus. Hva regnes som norsk tradisjonsmat/mattradisjon i et «juleperspektiv», og hvilke faktorer bestemmer valg av julemat? Noen av de mest populære og ”julete” matrettene vil bli beskrevet (noe overflatisk) i et historisk perspektiv, men hvilke holdninger vi har til julematen, og om tradisjonene er i endring/oppløsning er også en del av problemstillingen.

♥ ♥ ♥ ♥

Metode

Bahr Bugges (2006) rapport om norsk julemat har vært en viktig kilde til informasjon og inspirasjon. I denne bruker hun bl.a. statistikk fra spørreundersøkelser utført mellom 2003-2005, men hun har også med kvalitative data basert på intervjuer av norske kvinner, innholdsanalyse av kokebøker, samt historiske kilder. Nyere statistikk er imidlertid forsøkt fremskaffet via søk i norske medier og matfaglige nettsider. Det finnes svært lite akademisk stoff om norsk julemat. Det nærmeste jeg har kommet er bøker som tar for seg historien bak tradisjonene, men kildene er ofte litt usikre og støtter seg ofte på anekdoter. Nyere og eldre avisartikler har også supplert med informasjon. Statens institutt for forbruksstudier (SIFO) har imidlertid utgitt en hel del rapporter om både jul, matvaner og mattradisjoner, og disse vil bli referert til.

♥ ♥ ♥ ♥

Hva spiser vi i julen?

Annechen Bahr Bugge skisserer den norske julemiddagen i korte trekk slik: Grøt med mandel i til forrett, en kjøttrett til hovedrett, multekrem til dessert og ”minst sju slag kaker” til kaffen – men det viktigste er at det er rikelig av det (Bahr Bugge, 2006).

Grøt er den eldste varmretten vi hadde i Norge, som regel var det såkalt vassgraut av bygg eller havre, mens rømmegrøt ble brukt ved gjestebud. Den var altså ikke bare hverdagskost, men også mat for spesielle anledninger, for eksempel ved fødsler, til bryllup og til jul. Risengryn begynte å komme til Bergen på 1300-tallet, og på Malmøhus slott i Sverige ble det spist risengrynsgrøt med kanel så tidlig som i 1541 (Sahlin-Sveberg, 2000, s. 223). Rester fra risengrynsgrøten blir til riskrem, som er den mest populære juledesserten i landet (Opplysningskontoret for meieriprodukter, 2007).

Hvert år rundt juletider presenteres data fra spørreundersøkelser og innkjøpstall som gir oss et bilde av hva som er de vanligste julerettene i landet. Selv om det er små variasjoner i undersøkelsene (og muligens avhengig av hvem man spør?) er det tydelig at svineribbe er mest populær på julaften – den har oppslutning blant rundt 60 % av befolkningen (Bahr Bugge, 2006; Bjørhovde, 2007; Diesen, 2003; Lønnebotn, 2003; Sæther, 2007). I 2007 gikk det ifølge Nortura med 5000 tonn ribbe på markedet (Eggen, 2007).

Det ser ut til at folk oppfatter svineribba som en ”urnorsk” julerett, selv om det ikke alltid har vært slik (Viestad, 2007). Bruken av den henger naturligvis sammen med at den største slaktinga foregikk senhøstes. Blotet var også en utpreget juleskikk i norrøn tid, og det var selvsagt viktig at grisen skulle været så velfødd som mulig, for å gi folk det fettet de behøvde for å stå imot kulda (Rotmo, 1997, s. 14). Grisefettet ble også sett på som et fruktbarhetssymbol (Sahlin-Sveberg, 2000, s. 211). Oppskrift på svineribbe finner vi bl.a. i bøker helt tilbake til slutten av 1700-tallet (Aperitif.no, 30.11.2004), og med jernkomfyrens spredning ble dette mer og mer vanlig i hele landet fra midten av 1800-tallet (Vold Halvorsen, u.d.). Svineribba står spesielt sterkt på Østlandet, hvor 60-70 % av befolkningen spiser dette, mens bare 18 % av vestlendingene spiser det på julaften (Bahr Bugge, 2006).

På Vestlandet er derimot pinnekjøtt, eller lammeribbe, i høysetet (Bahr Bugge, 2006). Fra gammelt av har salting og røking vært den vanligste måten å konservere kjøtt på. Det er en økende tendens til at man velger pinnekjøtt også i Oslo, men det er uansett vestlendinger og nordlendinger (hhv. 75 og 47 % av dem) som foretrekker dette på julekvelden (Bahr Bugge, 2006). At pinnekjøttet er lettvint å lage, og ikke krever noen ”sprøstekt svor å passe på eller sjonglering over bordet med medisterkaker og pølsefat” er én forklaring som foreslås som årsak til at pinnekjøttet har fått økt popularitet (Risholm, 2005).

Noe overraskende var det å se at lutefisken står relativt svakt, bare 1-2 % av befolkningen spiser dette julaften. Tradisjonen med lutefisk som julemat henger trolig sammen med middelalderens katolisisme, hvor fisk var brukt som fastemat i førjulstiden. Historien bak lutefisken er litt mytisk, og selv om mange ser på den som helnorsk, stammer den trolig fra Sverige, men også i Tyskland ble den brukt så tidlig som på 1500-tallet (Sahlin Sveberg, 2000, s. 218). De mest lutefiskelskende i landet i dag befinner seg i Midt-Norge, hvor 7 % spiser lutefisk. Imidlertid er den mer utbredt som førjulsrett, og da særlig i de øvre sosiale lag. Fjorten prosent spiser også lutefisk på julebord (Bahr Bugge, 2006).

Enda færre spiser pizza på julaften. Stabburet oppgir at 150 000 nordmenn spiser Grandiosa julaften (Dale, 2007), men landsgjennomsnittet ifølge undersøkelser fra 2004 og 2005 er på 0 %, og spises kun i Oslo (Bahr Bugge, 2006). Å spise pizza på julaften vil i følge Bahr Bugge (2005) ikke bare være opprørsk mot mattradisjonene, men rett og slett bli sett på som ”moralsk fordervelse eller ren ignoranse”¹. Når desember er den måneden det selges flest frossenpizzaer, skyldes nok dette mer at førjulstida er blitt travlere, og at folk bruker mer tid på å handle. Og om de som spiser pizza på julaften spiser det i stedet for annen julemat, eller om det er som mellommåltid, sier tallene heller ingenting om. Relativt sett er trenden uansett beskjeden. Få er i det hele tatt villige til å eksperimentere med tradisjonene, tvert i mot er nesten 78 % opptatt av å beholde på tradisjonene med julemiddagen (Bahr Bugge, 2006)². Det er også få som velger å spise vegetarisk til jul (Synnevåg, 2007); julen er ikke tiden for opprør eller askese. I følge Runar Døving er ikke nye mattrender noen konkurrent mot julematen (Lønnebotn, 2003).

Julekakene ble trolig laget så tidlig som på vikingetiden, og alt som ble bakt til jul ble spesielt dekorert (Sahlin-Sveberg, 2000, s. 228). At det skulle bakes syv slag er ingen veldig gammel skikk, men flere av de kjente sortene er bl.a. beskrevet i Hanna Winsnes’ kokebok fra 1845, som f.eks ”Fattigmands-Bakkelse” (med hele 24 egg!), (som ”pleier at finde Bifald, det er meget mørt”), ”Hjortetak”, (”der steges som Fattigmandsbakkelse, men maae see lidt brunere ud,”) ”Gode raad” (Goro) og flere typer krumkaker (Winsnes, 1845). Og det var ikke før på midten av 1800-tallet at det ble noen utbredt bruk av flere kakesorter til jul, dette kom med stekeovnen og ikke minst billigere sukker³. Det finnes ingen standard for hva som gjelder som de syv slagene, men goro, hjortetakk, sandkaker, sirupssnipper, smultringer, berlinerkranser, krumkaker, serinakaker og bordstabbelsbakkels er de som nevnes på meningsmålinger (Sahlin-Sveberg, s. 232; NRK Nitimen). Gjærbakst (loff, boller, kringler, wienerbrød osv.) var ikke vanlig i landet før på 1870-tallet (Rotmo, 1997, s. 71). Julebaksten ser hovedsakelig ut til å være importert fra Tyskland og Sverige, bl.a. ble pepperkaker og peppernøtter innført fra Tyskland midt på 1700-tallet, og lussekatter til Lucia-dagen har vi fått inn via Sverige. Selv om hjemmebakst fortsatt er populært og vanlig (Bahr Bugge, Lavik & Lillebø, 2008), er det også vanlig å kjøpe julebaksten, eller i hvert fall en del av den. Dette er imidlertid ikke så nytt som man skulle tro, VG skrev for eksempel allerede i 1953 at dette var populært (VG, 16.12.1953).

De fleste foretrekker å spise annerledes på julaften enn ellers i året. Men Bahr Bugge (2006) ser også at en del retter som oppfattes som helt ordinære, og til og med lavstatus, i hverdagen løftes opp til et høyere nivå i julen. Eksempler på dette er den før nevnte grøten og silda, men også pølsene. Pølser har lav matkulturell verdi når de spises med lompe på gaten, og særlig før klokken 14, mens i julen blir den opphevet til ”høytidsmat” på tallerkenen sammen med ribbe og medisterkaker (Bahr Bugge, 2006). Fint brød også for tiden lav status i hverdagen (Bahr Bugge et al., 2008).

Sunnhet får svært lite oppmerksomhet under julemiddagen. I undersøkelsen Bahr Bugge referer til, oppga kun 4 prosent av de spurte at dette var av avgjørende betydning. I julen er ikke fråtsing bare akseptert, men nærmest forventet, og vertskapet måler sin suksess etter hvor stappmette gjestene blir (Bahr Bugge, 2006). Media har i flere tiår påminnet om ”farene” ved julematen; avisene skrev alt på 50-tallet om ”juleregnskapet i dets farlige kalorimangfoldighet”, men folk benytter allikevel sjansen i julen. Maten bør imidlertid være hjemmelaget.

Alt i alt blir folks matvaner på julaften i liten grad endret av skiftende trender og eksotiske impulser. Den eneste ”nye” retten som har fått et visst gjennomslag er kalkunen (rundt 5 % oppslutning), særlig på Sørlandet. Dette kan kanskje forklares med utvandringen til Amerika, og at mange av utvandrerne vendte hjem med nye julematvaner i bagasjen (Bahr Bugge, 2006). Men som Runar Døving sier: ”Vaner er trege å vende, og tradisjoner er enda tregere” (sitat fra Lønnebotn, 2003). 41 % fortsetter å spise slik de alltid har gjort (Bahr Bugge, 2006). Noe som er verdt å merke seg er at det heller ikke maten som motiverer mest til julefeiringa – viktigst av alt er familien. Kun fem prosent synes maten er viktigst (Borch, 2004).

♥ ♥ ♥ ♥

Diskusjon og konklusjon

Slik det fremstilles i media og i spørreundersøkelser kan man konkludere med at hovedrettene i julen ikke lar seg påvirke av trender, sunnhet og eksperimentalitet. Den skal være overdådig, i form av mengde, men ellers ikke være jålete eller pretensiøs smaksmessig, så lenge det er nok av fett, salt og sukker. De skillene som ellers i året er med på å påvirke matvalgene, som kjønn, alder og sosial status, blir også mer utvisket i julen. Slik var det også historisk sett – selv om det kunne være forskjeller mellom festbordet i byen og på landet, var kun det beste godt nok (Bahr Bugge, 2006).

Iflg. Borchs materiale (2004) er det de varige og ”myke” verdiene som uttrykkes i julen, og for de fleste er familiesamvær det aller viktigste. Fem prosent legger mest vekt på maten. Men nettopp samling med familien er jo en situasjon som gir et naturlig grunnlag for bespisning, og maten bidrar også til å uttrykke familiens identitet og bekrefte fellesskapet. Dette er kanskje også grunnen til at julematen endrer seg så lite som den gjør. «Dagens ungdom» spiser selvsagt langt mer moderne til hverdags, men dette er ikke dermed begrunnet ut ifra et opprør mot den ”gammeldagse” og tradisjonsrike maten (Guzmán, Bjørkum & Kjærnes, 2000). Ungdommen setter ”ordentlig mat” – dvs. spesielt kjøttvarer og poteter – og mat med familien høyt i kurs. Bahr Bugge (2006) fant også at det var de unge som var mest opptatt av å holde på tradisjonene, og dette får særlig konsekvenser når man skal etablere familie selv.

At julematen er truet av ”Grandis” og ferdigmat støttes altså ikke opp av fakta. Ribbe og pinnekjøtt dominerer på landsgjennomsnittet, rundt fem prosent har tatt til seg den amerikanske kalkunen, mens to-tre prosent spiser torsk eller lutefisk. Julepølse og medisterkake brukes også en del, men som regel i tillegg til ribbe. Nesten 80 % sier også at de ikke ville ha valgt annerledes. Det som avgjør hva man spiser på julaften er altså knyttet til hva man alltid har gjort, og familiens vaner. Dette har i sin tur sammenheng med ens lokale identitet og verdier. Om maten ikke nødvendigvis er av ypperste kulinarisk eller ernæringsmessig verdi, og forandrer seg like lite som ”Grevinnen og Hovmesteren”, beholder vi den av mer nostalgiske årsaker. Bahr Bugge (2006) ser på julen som en matminnefest, og maten sier noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Den tradisjonelle julematen er stedvis, slik også Amilien, Hegnes og Jacobsen (2006) påpeker: ”Tradisjonsmat er alltid fra et sted (…) i motstrid til maten fra ”hvor-somhelst”, det være seg i form av en generisk industrimat som frossenpizza, eller fastfood a la McDonalds”. Med bakgrunn i EUs definisjon av tradisjonell spesialmat, finner de også at tradisjonsmat er noe som er blitt overført fra en generasjon til en annen, nærmere bestemt i løpet av 25 år (Amilien, Hegnes og Jacobsen, 2006). Og det vi kaller ”tradisjon” i dag peker ikke nødvendigvis på et bestemt historisk punkt, men heller en abstrakt fortid. Tradisjonsbegrepet i seg selv dukket dessuten ikke opp før på 1850-tallet (Guzman et. al., 2000). Dermed kan man ikke se bort ifra at pizzaen blir juletradisjon om noen generasjoner, men det skal nok en del til.

At vi er opptatt av å spise godt i julen reflekteres også av den stadig økende julehandelen. I fjor brukte vi nordmenn 44 milliarder kroner bare i desember, og mesteparten av dette, 17 milliarder, gikk med til maten (Aale, 2007). Vi bruker attpåtil nesten 45 minutter mer ved spisebordet i julen i forhold til året ellers, og dette er hele 18 minutter lenger enn i julen 1980 (Vaage, 2004). Men så er det jo også lov å overspise i julen. Selv med dagens slankepress og sunnhetsmoralisme klarer vi å frigjøre oss fra disse hemningene i julen. Det blir nærmest en plikt å fråtse, kanskje som en effekt av hvor restriktive vi er ellers i året? Men etter den søte kløe kommer uansett nyttårsforsettene, og da er kostholdet igjen i hovedfokus – å spise sunnere og slanke seg er populære forsetter, iflg. Sosial- og helsedirektoratet (Gjerding, 2004).

En naturlig innvending kan være at innvandring og utenlandske påvirkning vil bidra til juletradisjonenes oppløsning. Mye tyder derimot på det motsatte; mange innvandrere ønsker også å delta i julefeiringen. Det religiøse ved julen står lavt også blant den norske befolkningen (Borch, 2004), mens familien verdsettes uavhengig av religioner. ”Flesteparten av landets befolkning feirer jul, så vi synes det er naturlig å ta etter de norske tradisjonene. Det er gode tradisjoner, med tanke på hvordan familiene samles og spiser god mat” (min utheving), forteller en hinduist fra Sri Lanka (Ensrud, 2006). Selv om å delta i den kristne julefeiringen ikke blir akseptert av muslimer, ser de også positive sider, og på nettsiden islam.no oppfordres muslimer til å delta, så lenge man er gjest, og holder seg unna svineribbe og alkohol (islam.no, 2003).

Museumsvokterne av tradisjonsmaten kan altså trøste seg julen fortsatt er tradisjonell i matveien.

♥ ♥ ♥ ♥

Noter


¹ En meningsmåling fra 2007 viste forresten at over 8 prosent at de som stemmer partiet Rødt spiser pizza på julaften (Sæther, 2007).

² En av Bahr Bugges respondenter uttrykker det slik: ”Jeg kunne godt tenke meg å bytte ut ribbe med kalkun, men jeg har liksom ikke turt!” (Bahr Bugge, 2006).

³ P.C. Asbjørnsen så i 1864 på utbredelsen av fint hvetemel og sukker som ”god næring” og en ”velsignelse” for det norske folk (Gjerde, 1994).

—————————————————————————————————————————————–

Litteratur

Aale, P. K. (24.12.2007). God jul for alle penga. Aftenposten, s. 2.

Amilien, V. (2002). Fra vafler og hamburger til elghakk og hjortestek. Et bilde av matkulturen i reiselivsbransjen. Fagrapport nr. 4-2002. Lysaker: SIFO.

Apéritif (30.11.2004). Halve Norges julemiddag. Lastet ned 25.11.2008, fra http://www.aperitif.no/index.db2?id=6420&PHPSESSID=0178bbf8eb6a548dda1735c56598632e 

Bahr Bugge, A., Lavik, R. & Lillebø, K. (2008). Nordmenns brød- og kornvaner – i stabilitet og endring. Fagrapport nr. 2-2008. Oslo: SIFO.

Bahr Bugge, A. (2006). Julens mat og måltider. Fagrapport nr. 1-2006. Oslo: SIFO.

Bjørhovde, H. (19.12.2007). Ribben ruler. Aftenposten Aften, s. 34.

Borch, A. (2004). Julens betydning. Prosjektnotat nr. 10-2004. Oslo: SIFO.

Bugge, A. & Døving, R. (2000). Det norske måltidsmønsteret – Ideal og praksis. Rapport nr. 2-2000. Lysaker: SIFO.

Dale, R.Ø. (21.12.2007). Dropp grandisen i jula! Lastet ned 23.11.2008, fra http://www.nrk.no/nyheter/1.4364161.

Diesen, T. (11.12.2003). Julemiddagens tre på topp. Lastet ned 22.11.2008, fra: http://www.aftenposten.no/jul/article688622.ece

Eggen, S.A. (14.12.2007). 200 000 griser, 180 000 sau. Lastet ned 21.11.2008, fra http://www.adressa.no/forbruker/article995249.ece.

Ensrud, S. (24.12.2006). Vi feirer ikke jul, men… Lastet ned 23.11.2008, fra http://www.groruddalen.no/-vi-feirer-ikke-jul-men-.412594-17469.html.

Gjerde, A. (18.12.1994). Julematen en varm potet. NTB.

Gjerding, M. L. (28.12.2004). Nordmenn vil ha superhelse – Her er våre nyttårsforsetter. Lastet ned 25.11.2008, fra http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=101958.

Guzman, M.A., Bjørkum, E. & Kjærnes, U. (2000). Ungdommers måltider – En studie av livssituasjon, mat og kjønn. Rapport nr. 6-2000. Lysaker: SIFO.

Holm, L. (2005). Måltidet som socialt fællesskab. I: Holm, L. (2005). Mad, mennesker og måltider – samfundsvidenskabelige perspektiver (1. utgave). København: Munksgaard Danmark.

Islam.no (08.09.2003). Muslimer og julefeiring. Lastet ned 23.11.2008, fra http://www.islam.no/newsite/content/default.asp?Action=Article&nTopPage=4&nPage=&nATID=140.

Katolsk.no (12.08.1999). 25. Desember: Vår Herre Jesu Kristi Fødsel. Lastet ned 20.11.2008, fra http://www.katolsk.no/biografi/des25.htm.

Lønnebotn, L (19.12.2003). Deiligst er svoren. VG, s. 36.

NRK Nitimen (2003). De sju sortene. Lastet ned 25.11.2008, fra http://www.nrk.no/programmer/radio/nitimen/1.866182.

O’Doherty Jensen, K. (2005). Mad og identitet. I: Holm, L. (2005). Mad, mennesker og måltider – samfundsvidenskabelige perspektiver(1. utgave). København: Munksgaard Danmark.

Opplysningskontoret for meieriprodukter (21.12.2007). 1 av 2 spiser riskrem på julaften. Lastet ned 25.11.2008, fra http://www.matoppskrift.no/sider/artikkel1246.asp.

Risholm, Toril (30.12.2005). Aldri før har vi satt til livs mer pinnekjøtt enn i år. Stavanger Aftenblad, s. 20.

Rotmo, H. (1997). Vårres jul. Blåmann Musikkforlag.

Sahlin-Sveberg, I. (2000). Som julekvelden på kjerringa. Folketro, diktning, tradisjon. Oslo: Orion Forlag AS.

Synnevåg, M. (17.12.2007). Grønn julemiddag. Lastet ned 25.11.2008, fra http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=190219

Sæther, A.S. (21.12.2007). Halve Norge spiser ribbe. VG, s. 25.

Vaage, O. (2004). Så gjør vi så … ved juletid. Lastet ned 24.11.2008, fra: http://www.ssb.no/magasinet/slik_lever_vi/art-2004-12-17-02.html

VG (16.12.1953). Der bor en bager i Frognerveien, s. 4.

Viestad, A. (22.12.07). Svoren fan. Dagbladet, s. 56.

Vold Halvorsen, K.B. (u.d.) Julemattradisjoner – Ribbe. Lastet ned 20.11.2008, fra http://www.matprat.no/artikkel.aspx?artid=8054.

Winsnes, H. (1845). Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Lastet ned 23.11.2008, fra http://www.dokpro.uio.no/litteratur/winsnes/frames.htm

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

1 thought on “Julens mattradisjoner”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s