Forbud mot store brusporsjoner?

New York Times skriver i dag om et forslag fra New Yorks borgermester Michael Bloomberg om å forby salg av mer enn 473 ml brus eller annen søtet drikke pr. porsjon i byens restauranter, kinoer og kioskboder.

222 godkjente helsepåstander om mat og kosttilskudd

EUs mattilsyn, EFSA har i de siste årene mottatt tusenvis av søknader fra matvare- og kosttilskuddprodusenter som ønsker å bruke helsepåstander på produkter og i reklame. Alle som ønsket å sette en helsepåstand på et produkt, måtte sende inn en søknad og vitenskapelig dokumentasjon for påstanden (som FoodManufacture.co.uk skrev i 2010, sendte produsentene inn referanser til alt fra Det Gamle Testamentet til Wikipedia som «dokumentasjon»!). Påstandene måtte være basert på «generelt akseptert vitenskap», være helsemessig gunstig og relevant og forståelig for en vanlig forbruker.

Det vitenskapelige grunnlaget for disse påstandene ble så gjennomgått av uavhengige eksperter i EFSA. Listen med godkjente helsepåstander ble vedtatt i EU 16. mai, og publisert i går. Les mer hos Mattilsynet.

De godkjente helsepåstandene, og betingelsene for når de kan brukes, er publisert her (fra side 4 i dokumentet). Blant dem er «betaglukaner bidrar til vedlikehold av normale kolesterolnivåer» («senker kolesterolet» ville derimot ha vært en medisinsk påstand), «valnøtter bidrar til å forbedre elastisiteten til blodårene» (hvor mange vet hva «elastisiteten i blodårene» betyr?) og»kjøtt og fisk bidrar til forbedret jernabsorpsjon når det inntas med andre matvarer med jern» (de norske oversettelsene av helsepåstandene er foreløpig ikke klare).

Hvis du vil se hvilke påstander som ikke er godkjent, kan du søke på påstand eller produkt her. Der finner vi b.a. at «CLA kan bevare muskelmasse» og «blåbær beskytter mot oksidativ skade» er uautoriserte helsepåstander…

Det «gode kolesterolet» – ikke så godt likevel?

Når man snakker om kolesterol og risiko hjerte- og karsykdom, er det vanlig å skille mellom det «gode» og det «dårlige» kolesterolet, hhv. HDL-kolesterol og LDL-kolesterol. Lavt HDL-kolesterol er en risikofaktor for hjerte- og karsykdom, men en ny studie antyder at det kanskje ikke er så enkelt som at HDL-kolesterol bare er bra. Helsejournalist Gina Kolata skriver i The New York Times 17. mai:

The name alone sounds so encouraging: HDL, the “good cholesterol.” The more of it in your blood, the lower your risk of heart disease. So bringing up HDL levels has got to be good for health.

Or so the theory went.

Now, a new study that makes use of powerful databases of genetic information has found that raising HDL levels may not make any difference to heart disease risk. People who inherit genes that give them naturally higher HDL levels throughout life have no less heart disease than those who inherit genes that give them slightly lower levels. If HDL were protective, those with genes causing higher levels should have had less heart disease.

Overvurderte antioksidanter

En artikkel på Forskning.no fra 12. mai har tittelen «Plantekost er godt mot kreft«. Et lite utdrag:

Mange av disse stoffene er knyttet til antioksidantforsvaret vårt og oppnås bare ved et godt kosthold og ikke med isolerte næringsstoffer.

Det er nå godt dokumentert at et plantebasert kosthold med mye frukt og grønnsaker vil redusere risikoen for mange sykdommer som hjerte-kar sykdommer, diabetes og kreft.

Nyere forskning viser at den gunstige effekten av slik mat skyldes noe mer enn innholdet av de enkelte vanlige næringsstoffene. En mulig forklaring på at et sunt kosthold ikke kan erstattes med tilskudd av isolerte næringsstoffer, er at det er hele matproduktet som er med på å gi den gunstige effekten.

Mest sannsynlig er det den unike, komplekse sammensetningen av de ulike stoffene som finnes i maten som er viktig.  Det er altså en synergi mellom de ulike naturlige stoffene vi spiser som er av stor helsemessig betydning.

Artikkelen er saklig og god, så jeg har ikke tenkt å kritisere den. Rune Blomhoff, som trolig kan mer om antioksidanter enn noen annen nordmann, kommer som vanlig med fornuftige og edruelige kommentarer. Artikkelen påpeker at forskerne – i motsetning til hva mange påstår/tror – faktisk ikke vet sikkert om antioksidanter i maten er bra for oss. Det som derimot er rimelig sikkert er at det å ta antioksidanter som kosttilskudd er bortkastet eller i verste fall skadelig. At noen typer mat kan påvirke kroppens innebygde antioksidantforsvar, som Rune Blomhoff forsker på, kan derimot være en passende hypotese.

Da jeg leste artikkelen fikk jeg lyst til å komme med noen kommentarer, på bakgrunn av noen utvalgte artikler om antioksidanter og oksidativt stress jeg nylig har kommet over.

Ryktet forteller… Stereotyp tenkning om mat

I  mitt siste innlegg forklarte jeg hvordan vi har lett for å bruke heuristikker (mentale «snarveier» eller tommelfingerregler) når vi skal vurdere om et produkt er mer eller mindre sunt. Mat som f.eks. var godt kjent eller som ble oppfattet som «naturlig» ble antatt å være sunnere. Når man skal velge sunne produkter, handler man altså ut ifra mer enn bare næringsinnholdet. Det er ikke så rart; vi spiser tross alt mat, ikke bare næringsstoffer.

En annen innflytelse som ikke ble direkte nevnt i forrige innlegg er matvarens navn og «rykte». Mat med et godt rykte blir i mange tilfeller sett på som sunnere enn mat med et dårlig rykte, selv om sistnevnte i noen tilfeller faktisk kan være ernæringsmessig mer fullverdig.

Mange feilvurderinger av matens næringsinnhold

Full av ingredienser! Fra boken «Mat til begjær og besvær» av Annechen bugge (SIFO, 1995)

Hverdagen er full av beslutninger om hva vi skal spise. Ifølge psykolog Brian Wansink tar vi i gjennomsnitt over 200 ulike matvalg hver dag, mange av dem ubevisste! Hvordan tar vi disse beslutningene?

Heuristikker: Mentale snarveier

I en verden hvor alle var rasjonelle, ville vi ta beslutninger ut ifra statistikk og sannsynlighet, veie alle fordeler og ulemper mot hverandre, for så å systematisk velge det som ville gi maksimalt utbytte for oss. Men i det virkelige liv faller vi så lett for kognitive illusjoner og feilslutninger at vi aldri kan være fullstendig rasjonelle. Vi bruker i stedet ofte enkle strategier og tommelfingerregler (eller «heuristikker» som de kalles på fagspråket) når vi skal ta valg mellom ulike produkter, risikoer osv.

Eksempler på heuristikker er «tilgjengelighetsheuristikken«, dvs. at man bedømmer hvor viktig eller sannsynlig noe er ut ifra hvor lett man husker dem (se flere eksempler på Skepdic.com), «representativ-heuristikken«, hvor man bedømmer sannsynligheten for noe etter hvor typisk det er for en kategori og «affekt- eller følelsesheuristikken«, dvs. at man tar beslutninger om noe ut i fra hva de liker og ikke liker.

Disse «mentale snarveiene» kan være nyttige, men de kan også gi feil konklusjoner og føre til irrasjonelle valg. Én snarvei kan være å stole på en autoritet, f.eks. en lege eller en politiker, eller på hva folk flest mener. Som regel er dette rasjonelle heuristikker, men de er ikke vanntette. Autoriteter og flertallet kan ta feil på områder de egentlig ikke har peiling.

Når vi har lite kunnskap eller interesse for et tema vil vi særlig benytte oss mer av heuristikker, dvs. gå mer etter overflatiske, «ytre» signaler når vi skal bedømme informasjon om det. Å bruke slike strategier fremfor å tenke logisk og systematisk, sparer oss for tid og krefter. Ytre trekk som størrelsen på emballasjen, fargen på tallerkenen, lys, musikk osv, påvirker våre matvaner mer enn vi aner. Vi spiser mer mat jo større pakken eller tallerkenen er. Mens noen slutter å spise når de føler seg mette, bruker andre ytre signaler om at det er på tide å stoppe; de spiser til tallerkenen er tom, eller til TV-programmet er over.

Ganske få leser næringsdeklarasjonen bakpå pakken når de handler mat, og mange vet heller ikke hvordan de skal vurdere næringsinnholdet. Det er derimot tydelig at svært mange bruker «naturlig/unaturlig» som en heuristikk når de skal skille mellom sunn og usunn mat. Ordet «naturlig» forbindes nesten alltid med noe positivt i vår kultur. De fleste foretrekker naturlige stoffer fremfor syntetiske, selv om stoffene kjemisk sett kan være helt identiske. Hvilke andre heuristikker, eller mentale snarveier, bruker folk når de skal bedømme et produkts ernæringsmessige kvalitet?

«Du blir det du spiser» og magisk tenkning

«Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er», skrev Anthelme Brillat-Savarin i Smakens fysiologi fra 1825. Jean-Jaques Rousseau skal ha sag at «Mennesker som spiser kjøtt er som regel mer grusomme og brutale enn andre«…

Det er ingen tvil om at mat påvirker oss på godt og vondt, men det er i dag nokså uvanlig å tolke uttrykk som «du blir det du spiser» bokstavelig. I enkelte deler av verden, tas det imidlertid svært alvorlig. Hos Hua-folket i Papua New Guinea måtte f.eks. mennene unngå å spise rød eller hårete mat, siden det minnet om kvinnelig seksualitet. Jentene måtte på sin side unngå mat med mye væske (som f.eks. sukkerrør og agurk) for å redusere menstruasjonen.  I noen kulturer er særlig kjøtt tabu, siden dyrets egenskaper antas å «overføres» til mennesket gjennom maten (slik Rousseau antydet i sitatet over). 

Mens jeg satt og bladde igjennom bunker med litteratur til masteroppgaven min i dag, fikk jeg lyst til å nevne en artikkel fra 1989, skrevet av psykologene Carol Nemeroff og Paul Rozin. I artikkelen tar de for seg nettopp konseptet «du blir det du spiser», og de mener at også moderne, rasjonelle amerikanere er tilbøyelige til å tro på dette.

Boktips: Why Calories Count – From Science to Politics

Du kan ikke se dem, lukte, smake eller ta på dem. Men de er i høyeste grad tilstede i nesten alt du spiser og drikker. De er livsnødvendige, men for mange også plagsomt påtrengende. Jeg snakker selvsagt om kalorier.

En kalori er ikke et stoff, men en måleenhet. I kjemien defineres «kalori» som mengden varmeenergi som trengs for å øke temperaturen i 1 gram vann fra 14,5 ºC til 15,5 ºC ved atmosfærisk trykk. I ernæringssammenheng brukes «kalori» eller «kilokalori» (1000 kalorier) for å angi hvor mye energi vi får i oss fra maten og hvor mye energi kroppen forbruker.

I boken Why Calories Count: From Science to Politics  (University of California Press, 2012) gir Marion Nestle og Malden Nesheim inngående forklaringer på kaloribegrepet:

• Kalorier er en enhet for energi.
• Energi er evnen til å gjøre arbeid. Mat lagrer energi i de kjemiske strukturene i molekylene, hovedsakelig proteiner, fett og karbohydrater, men også alkohol.
• Varme er én form for energi, og den som lettest lar seg måle ved hjelp av et termometer eller utstyr som gjør at kaloriinnholdet kan beregnes.
• Temperatur er et mål på varmen som produseres av de indre atombevegelsene i luft, vann og andre materier, målt på Celsius- eller Fahrenheitskalaen.
• Kalorier og joule er enheter for varme- eller arbeidsenergi som måles i eksperimenter ved hjelp av kalorimeterutstyr eller beregninger basert på kjemiske teknikker.

Ernæringsprofessor Marion Nestle er et av mine intellektuelle forbilder. Hennes bok Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health fra 2002 forandret mye av «verdensbildet» mitt. En annen bok, What To Eat fra 2006, var faktisk medskyldig i at jeg i det hele tatt begynte å studere ernæring. Det var derfor en selvfølge for meg å kjøpe denne nye boken da den kom ut 18. april. Medforfatter Malden Nesheim er også ernæringsprofessor, ved Cornell University.