Matindustri og folkehelsepolitikk – uskjønn forening?

En kritisk kommentarartikkel i The Lancet konkluderer med at offentlig regulering den er eneste måten å få tobakk-, alkohol-og matindustrien til å endre seg på. Samfunnet bør ta lærdom av tobakkindustriens skitne spill, og ikke ha tiltro til at industrien vil gjøre det som er best for folkehelsa.

Continue reading «Matindustri og folkehelsepolitikk – uskjønn forening?»

C-vitaminer forebygger fortsatt ikke forkjølelse

C-vitaminer er blant de hyppigst brukte kosttilskuddene. Selv om de aller fleste får i seg mer enn nok gjennom kostholdet, tar folk ekstra tilskudd av mange ulike grunner. Mange (inklusive min mor!) sverger til C-vitaminer for å forebygge eller kurere forkjølelse, men om dette har noe for seg har lenge vært omdiskutert.

Harri Hemilä og Elizabeth Chalker ved Cochrane-senteret har nå gjort en ny systematisk gjennomgang av 70 år med forskning på vitamin C mot forkjølelse. Den forrige Cochrane-gjennomgangen ble publisert i 2010, men konklusjonen fra den gang er den samme: C-vitamintilskudd gir ikke mindre forkjølelse hos folk flest, men det kan ha en effekt for maratonløpere og andre med et svært høyt og akutt fysisk stressnivå.

Continue reading «C-vitaminer forebygger fortsatt ikke forkjølelse»

Boktips: Something to Chew On av Mike Gibney

Something to Chew On: Challenging Controversies in Food and Health er skrevet av Mike Gibney, som har en lang merittliste: Han er professor i mat og helse ved University College Dublin, har tidligere vært medlem av EUs Scientific Committee for Food, president i The Nutrition Society, mm.

something_to_chew_onMed Gibneys bakgrunn er det ikke rart at dette er en veldig annerledes bok om ernæring. Her er det ingen råd om hva du bør spise eller hva du ikke bør spise. Som tittelen sier handler boken om aktuelle temaer i ernæringsforskningen og om sammenhengene mellom ernæringsvitenskap og politikk. Det finnes noen slike bøker fra før, f.eks. Taking Sides: Clashing Views on Controversial Issues in Food and Nutrition (2003) og Controversies in Food and Nutrition (2002), men Something to Chew On tar for seg helt andre temaer og spørsmål som samfunnet er opptatt av i dag.

Ifølge Gibney har menneskeheten mislyktes på to områder når det gjelder mat: Sult og overvekt. Han berører nesten alle ledd i matkjeden, fra landbruket til tarmen inni oss (som egentlig er utenfor kroppen!). Bør vi bekymre oss for kunstige kjemikalier i maten? Er økologisk mat et bedre valg? Er genmodifisert mat «Frankenstein»-mat og umoralsk? Vil det bli mulig å tilpasse kostholdet til genene våre? Er matindustrien et problem eller en løsning? Hva menes egentlig med risiko?

Jeg skal ikke avsløre hva Gibney mener om alt dette, men han har et interessant perspektiv på det meste. Hovedbudskapet er at politikere, forskere og andre altfor ofte går for de enkle løsningene som får oss til å føle oss bra, fremfor å gjøre noe med de virkelige problemene. Et eksempel er hvordan folk lett skylder på én bestemt matvare eller matkategori for fedmeepidemien:

… The super-sizing documentary proves it! Well in reality it doesn’t. If a particular pattern of food intake was uniquely associated with obesity, then across time and geographic locations we shouldn’t surprise us. Many a middle-aged woman who is overweight never visits fast food outletss. There are many who are fond of a weekly visit to McDonalds who are slim as a model. It is not like dental caries, always associated with a high frequency of intake of sugary fods. It is not like tobacco and lung disease. The fact is that every food category plays a role in obesity … all foods play a role in the develeopment of obesity, the exact menu varying on personal taste and preferences.

Jeg synes kapittelet om tarmen («Your insides out: food – the gut and health») var det mest fascinerende. Der skriver han svært godt om hvordan tarmen ikke bare er viktig for å fordøye maten og absorbere næringsstoffer, men også for immunforsvaret. Langs tarmcellene ligger det en rekke smarte forsvarsmekanismer som holder inntrengere ute. Hva er det tarmen er så redd for?

Alt i alt er dette en original og morsom bok. Den gir ikke så mange definitive svar, men gir deg lyst til å finne ut mer, noe som er et godt tegn.

Om du vil ha flere boktips, kan du se i bokhylla mi på Shelfari!

Omega-6 og hjertesykdom igjen: Må kostrådene skrives om?

En ny kostholdsstudie publisert i British Medical Journal (BMJ) av vekker oppsikt fordi den fant økt dødelighet fra hjerte- og karsykdommer blant de som spiste mye omega-6. Hvilke konsekvenser har dette? Betyr det at rådet om å erstatte mettet fett med flerumettet fett er feil?

Continue reading «Omega-6 og hjertesykdom igjen: Må kostrådene skrives om?»

En matematisk forklaring på vektendring

Vektendring er en funksjon av en ubalanse mellom energiinntaket og kroppens energiforbruk (til en viss grad også væskebalansen). Én av de 7 mytene om fedme jeg skrev om for noen dager siden, er tommelfingerregelen om at dersom man reduserer kaloriinntaket med 3500 kcal (i løpet av f.eks. en uke), vil man gå ned 1/2 kg i vekt.

Det stemmer sånn noenlunde bra at 1/2 kg fettvev tilsvarer rundt 3500 kcal (fettvev består stort sett av fett, men også noe vann og protein, så 1 kilo fettvev = ca 7500 kcal). Når man går ned i vekt, mister man imidlertid ikke bare fett, men også såkalt mager kroppsmasse (glykogen og protein), slik at en person med mye kroppsfett trenger et lavere kaloriunderskudd enn en med lite for å miste et kilo.

Etter en periode (over et år) med kaloriunderskudd og vekttap vil også det totale energiforbruket og dets komponenter – hvilestoffskiftet, energiforbruk under fysisk aktivitet og matens termiske effekt – være redusert. Dette vil etterhvert bidra til å flate ut vekttapet. Hvis man reduserer kaloriinntaket med 3500 kcal vil man altså ikke gå 1/2 kg jevnt og trutt helt til man forsvinner!

I går oppdaget jeg denne videoen som gir en underholdende forklaring av matematikken og fysikken bak vekttap og vektøkning. Dette er et intervju med matematiker og fysiker Carson Chow, som foreslår en ny tommelfingerregel: Enhver endring i kaloriinntaket på 10 kcal, vil etterhvert (etter tre år) føre til en vektendring på ca. 1/2 kg:

Spiser du mer hvis du drikker lettbrus?

Spørsmålet om lettbrus er bra eller dårlig for helsa er noe som opptar veldig mange, og noe som ofte skaper intense og følelsesladde diskusjoner. Helsemyndigheter over hele verden har konkludert med at de kunstige søtstoffene som finnes i lettbrus, er trygge (Gunnar Tjomlid har nylig skrevet mye klokt om lettbrus og helse, se her, her og her).

Brusflasker

Til tross for dette er det mye usikkerhet rundt dette med søtstoffer, særlig søtstoffer i drikke. Noen velger å se bort fra all forskning som viser at det er trygt. Andre går med på at selv om det sannsynligvis ikke er direkte giftig, kan lettbrus ironisk nok gjøre deg overvektig. Lettbrus inneholder som regel ingen eller svært få kalorier. Allikevel har det vært vist sammenhenger mellom inntak av lettbrus og overvekt. Hva kommer dette paradokset av?

Forklaringen kan selvsagt være så enkel som at mange begynner å drikke lettbrus etter de har blitt overvektige, fordi de prøver å slanke seg. Men noen insisterer på at lettbrus må være årsaken til vektøkningen. «Lettbrus gjør deg mer sulten», hevder mange, slik at du kompenserer for de tapte kaloriene i vanlig brus ved å spise mer mat, og dermed går du opp i vekt. Det høres jo kanskje plausibelt ut, men de foreslåtte mekanismene bak er varierende. Noen hvevder den sterke søtsmaken i seg selv stimulerer appetitten eller gir et søtsug.

Continue reading «Spiser du mer hvis du drikker lettbrus?»