Matindustri og folkehelsepolitikk – uskjønn forening?

En kritisk kommentarartikkel i The Lancet konkluderer med at offentlig regulering den er eneste måten å få tobakk-, alkohol-og matindustrien til å endre seg på. Samfunnet bør ta lærdom av tobakkindustriens skitne spill, og ikke ha tiltro til at industrien vil gjøre det som er best for folkehelsa.

Jeg er ikke motstander av alt matindustrien gjør – de gjør åpenbart mye bra. Når det er sagt, er jeg kritisk til måter matindustrien (i alle fall deler av den) markedsfører  unyttige, usunne produkter i store porsjonsstørrelser på, og hvordan den av og til prøver å undergrave offisielle kostråd som virker truende på deres inntekter (se innlegget Kan matindustrien forbedre folkehelsen?). Industrien utøver også lobbyvirksomhet overfor myndighetene, forskere og helsepersonell (og ernæringsfysiologer) for å forsvare sine kommersielle interesser. Det er fullt ut lovlig, men det kan gå på bekostning av folkehelsa.

Dette er nok et mye større problem i USA enn i Norge. Der borte er matindustrien en betydelig økonomisk bidragsyter til politiske kandidater, og har derfor mye makt. Får de ikke viljen sin, saksøker de – et aktuelt eksempel på det er at American Beverage Association (som representerer bl.a. Coca-Cola og PepsiCo) nylig har gått til sak mot helsemyndighetene i New York fordi de ønsker å forby salg av store brusporsjoner. New York ble også saksøkt av restaurantbransjen da de ville påby merking av kaloriinnhold i menyene.

Den mektige amerikanske sukkerbransjen gjorde alt de kunne for å motarbeide WHO/FAOs ekspertrapport om ernæring fra 2003 og WHOs påfølgende globale strategi om kosthold og fysisk aktivitet, fordi den trakk fram sukker som en viktig faktor for overvekt og kroniske sykdommer (noe Kaare Norum har beskrevet her). De skrev f.eks. truende brev til Gro Harlem Brundtland, da generalsekretær i WHO, og ba for få ekspertrapporten annullert. I den endelige globale strategien ble ikke rådet om å begrense sukkerinntaket til maks 10 % av energiinntaket nevnt med så mye som en fotnote.

Profitt foran helse

Matindustrien er altså ikke redd for å blande seg inn i folkehelsepolitikken. Mange mener også at nettopp dialog med industrien er positivt. Det mener derimot ikke forfatterne av en radikal artikkel som ble publisert i The Lancet 12. februar. I Profits and pandemics: prevention of harmful effects of tobacco, alcohol, and ultra-processed food and drink industries argumenterer Rob Moodie m.fl. i Lancets NCD-gruppe (NCD = Non-communicable diseases, dvs. ikke-smittsomme sykdommer) for at tobakk-, alkohol- og matindustriene bryr seg om profitt, ikke helse, og at de derfor ikke bør være med på å forme forebyggingspolitikken.

De mener transnasjonale selskaper som tjener på «usunne handelsvarer», dvs. tobakk, alkohol og såkalt ultra-bearbeidet mat og drikke, spiller en viktig rolle i epidemien av kroniske sykdommer. Det eneste evidensbaserte grepet for å forhindre dette er offentlig regulering av markedet.

Industriens fem «skitne triks»

Mat-, drikke- og alkoholbransjen bruker i mange tilfeller de samme taktikkene som tobakkindustrien brukte for å manipulere myndigheter, helseeksperter og forbrukere (flere av de store internasjonale matselskapene eies også av tobakkgiganter som R. J. Reynolds og Philip Morris). De appellerer til forbrukernes personlige ansvar og friheter, angriper kritkere med kallenavn som «matpoliti» og «matfascister» og påstår at problemene egentlig skyldes for lite fysisk aktivitet.

Den første taktikken som nevnes i artikkelen til Moodie et al., er forvrenging av forskning. I likhet med tobakkindustrien, bidrar matindustrien til å skape kostholdsforvirring blant forbrukerne, ved enten å så tvil om eksisterende forskning eller ved å publisere forskning selv:

Similarly, funding from transnational food and beverage corporations biases research. A meta-analysis of research publications showed systematic bias from industry funding,5355 with articles sponsored exclusively by food and drinks companies four-times to eight-times more likely to have conclusions favourable to the financial interests of the sponsoring company than those that were not sponsored by food or drinks companies.55

En annen taktikk er å knytte bånd med politikere og helseprofesjonell. Den tredje taktikken er som nevnt lobbyisme mot politikere for å forhindre regulering av bransjen. I artikkelen nevnes f.eks. at PepsiCo alene brukte 9 millioner dollar på lobbyvirksomhet overfor den amerikanske kongressen i 2009, og de legger vekt på å støtte kongressmedlemmer som er «pro-business».

Den fjerde strategien er å påvirke forbrukerne – altså velgerne. Tobakkindustrien fremhevet alltid at folk måtte ta ansvar for egne handlinger, og advarte mot «overformynderiet», og fjernet dermed oppmerksomheten bort fra de helsemessige konsekvensene av røyking. Det samme gjør mat- og drikkeindustrien i mange tilfeller:

Similarly, blame-the-victim campaigns by transnational food corporations reduce public support for government interventions.67 (…)

Their social-marketing campaigns place responsibility for the purchasing decision on the individual, and in doing so, separate these choices from the circumstances in which they are made.4975The media regularly emphasise personal choice and responsibility and convey government intervention as coercive and oppressive. Despite the industries’ professed faith in these information-based approaches, they avoid disclosure of relevant health information to consumers. From the denial of tobacco addiction as late as 199476 to the obstruction of traffic-light labelling of unhealthy food77 and the recent detraction of alcoholic drinks from EU labelling legislation,78the tobacco, alcohol, and food industries have all tried to block access to objective health information and to manipulate channels of communication.567273

En femte taktikk disse industriene bruker, er å gi støtte til veldedighet og gode formål for å fremstå som etiske og ansvarsfulle. Et godt eksempel er matindustriens støtte til idrettsarrangementer (for eksempel var McDonalds, Coca-Cola og godteriprodusenten Cadbury absurd nok hovedsponsorer av årets OL i London). Dette gir inntrykk av at bransjen er opptatt av å fremme sunne vaner, men i virkeligheten bidrar det til å lede oppmerksomheten bort fra usunn mat som medvirkende årsak til overvekt.

Offentlig regulering er det eneste som hjelper

Hva kan samfunnet gjøre med dette? Kan vi stole på at bransjen tar ansvar og regulerer seg selv? Bør offentlig og privat sektor inngå partnerskap? Til det svarer artikkelforfatterne et rungende nei.  Det finnes lite bevis for at selvregulering eller samarbeid mellom industrien og det offentlige er positivt for folkehelsen, og dermed argumenterer føre-var-prinsippet mot det. Som Kelly Brownell skrev i PLoS Medicine i fjor, er forsøk på å samarbeide med industrien en «felle». Iht. WHOs konvensjon om tobakkontroll (som bl.a. Norge er juridisk bundet til), skal folkehelsemyndighetene helst ikke samarbeide med tobakkindustrien. Industrien har som regel lite å tjene på helsefremmende samarbeid (som f.eks. å lage mindre ultrabearbeidet mat og drikke). Selv om noen matprodusenter bestemte seg for å frivillig fjerne transfett i sine produkter, skjedde ikke dette før de ble truet med saksøking.

 

The argument against self-regulation is that even if some progressive food and alcohol companies use healthier approaches, the gap in the market would be filled by others. Another counter argument is that ill-conceived partnerships with industry can lead to procrastination and delay—a standard industry tactic to avoid regulation.

De argumenterer i stedet for lovfestet regulering, på samme måte som vi har lover om skytevåpen, trafikk, legemidler, tobakk osv. Myndighetene har ansvar for, og makt til, å beskytte folkehelsa.

Regulation, or the threat of government regulation, is the only way to change transnational corporations; therefore, the audience for public health is government and not industry. Discussions with unhealthy commodity industries will be helpful only if they are with government and if the goal is for government to use evidence-based approaches.

Lover, skatter og prisregulering, forbud og restriksjoner på reklame, er noe av det de mener må til for virkelig å forebygge ikke-smittsomme sykdommer. Å la industrien bestemme selv, blir kanskje som med bukken og havresekken?

Hva mener du? Er dette for brutalt eller er det rett og slett bare harde fakta? Er dette noe som bare er relevant i USA, hvor industrien er mye sterkere enn her, eller er det naivt å tro at den norske matindustrien tenker mer på folks helse enn på egen profitt? Stein-Erik Hagen lovet nylig at Orkla kommer til å kutte mengden salt, sukker og fett i konsernets produkter. La oss håpe det blir realisert.

Da helsedepartementet i fjor foreslo å innføre en forskrift som forbyr markedsføring av usunn mat til barn og unge, møtte de øyeblikkelig motstand fra industrien. Næringslivsorganisasjonen Virke (talerør for dagligvarebransjen) ba om at forskriften ble trukket, og ønsker i stedet frivillige retningslinjer. Dette skal helsedepartementet være positiv til. Skal tro hva departementet tenker om artikkelen i Lancet?

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

3 thoughts on “Matindustri og folkehelsepolitikk – uskjønn forening?”

  1. Restriksjonene mot tobakksindustrien har jo fungert veldig bra, bare synd de føkker opp i u-landene nå…

    Ang mat så har ihvertfall markedet i Norge blitt mere vridd mot å lage ting fra bunnen og flere produsenter som lager posemat sliter med økonomien samtidig som tjenester med mat på døra etc øker kraftig. Restriksjoner fra myndighetene hadde hjulpet langt mer, men flott å se at forbrukermakta påvirker den og🙂

    1. Jada, det er mange eksempler på positive grep fra matindustriens side, og jeg vil ikke romantisere den tida hvor alle måtte skaffe og tilberede alt selv. Men vi lever i et fedmefremmende samfunn, og da har industrien – men også dagligvarekjedene – et stort ansvar.

      Anbefaler forresten å lese denne nye, lange artikkelen fra New York Times: http://www.nytimes.com/2013/02/24/magazine/the-extraordinary-science-of-junk-food.html. Den handler om hvordan noen matgiganter bevisst har jobbet for å gjøre produktene «avhengighetsskapende», til tross for at de visste at de var usunne. Dette var et av argumentene som i sin tid var med på å felle tobakkindustrien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s