Boktips: Safe Food av Marion Nestle

Trygg mat er en av de største bragdene innenfor folkehelsearbeidet i det 20. århundre, skriver Marion Nestle i boken Safe Food: Bacteria, Biotechnology and Bioterrorism. Men mattrygghet er også politisk. Boken viser hvordan vitenskap, verdier og politikk er flettet sammen gjennom tre aspekter ved mattrygghet:  Bakterier, bioteknologi og biologisk terrorisme. 

Vitenskapelig sett utgjør matbårne sykdommer (fra bakterier) det viktigste problemet med mattryggheten – det forårsaker millioner av matforgiftninger og tusenvis av dødsfall hvert år. Men bakterier oppfattes som lite truende for forbrukerne. Genmodifiserte matvarer er vitenskapelig sett ikke mindre trygge enn tradisjonelle matvarer, men de forårsaker likevel bekymring. Biologisk terrorisme via mat er et usikkert problem vitenskapelig sett, men også dette er årsak til mye frykt, særlig etter 11. september 2001.

Safe Food kom ut for første gang for 10 år siden, og den har stått urørt i bokhylla i noen år. Temaet er uansett ganske tidløst, og den engasjerende skrivestilen til Marion Nestle er god nok grunn til å lese boken. Boken er en slags forlengelse av boken Food Politics fra 2002, hvor Nestle beskriver hvordan matindustrien påvirker våre spisevaner på. De bruker selvsagt enormt mye penger på markedsføring, men de driver også med politisk påvirkning for å nå sitt egentlige mål: Profitt og avkastninger for investorene. Safe Food forklarer hvorfor også mattrygghet handler om politikk: Mattryggheten påvirkes av økonomiske interesser, forskjellige synspunkt blant ulike aktører, og verdikollisjoner. Dette vekker igjen spørsmål om nytte, risiko og kontroll.

Oppfatninger om risiko mellom «to kulturer»

Vi blir stadig minnet på at man må skille mellom trygghet – som er et vitenskapelig konsept – og akseptibilitet – som er et sosialt konsept. Dette skillet er særlig relevant når det gjelder diskusjoner om genmodifisert mat. Bioteknologiindustrien og mange forskere mener at så lenge genmodifisert mat er trygt, finnes det ingen grunn til ikke å spise det. Men for forbrukere flest  finnes det mye mer enn bare trygghet å ta stilling til, som f.eks. samfunnsmessige og politiske implikasjoner.

Folk vurderer risiko ut fra to ulike perspektiver – et vitenskapelig og et verdibasert perspektiv. En vitenskapelig tilnærming til mattrygghet handler om å veie risiko opp mot kostnad og nytte, mens en verdibasert tilnærming veier risiko opp mot frykt og opprør. Når forskere gjør risikovurderinger, ser de bl.a. på hvor mange som kan bli syke, hvor alvorlige helseeffektene er og om fordelene veier opp for ulempene.  Folk flest er mer opptatt av om risikoen er frivillig eller ikke, om den er synlig eller skult, kjent eller ukjent, naturlig eller teknologisk, m.m. Derfor tar mange gladelig sjansen på å spise f.eks. upasteurisert ost eller lite stekt kjøtt til tross for at det kan ha alvorlige konsekvenser, fordi det er et frivillig valg, og maten er kjent. Samtidig vil mange unngå alle former for kunstige tilsetningsstoffer, uansett for trygge de er, fordi de er skjulte og ukjente.

Kaotisk regulering

Hennes beskrivelser av den kaotiske og irrasjonelle infrastrukturen for mattrygghet i USA er komisk og nesten ikke til å tro. Mattryggheten reguleres av 35 ulike lover som forvaltes av 12 ulike etater i 6 ulike departementer. Selv noe så tilsynelatende enkelt som en sandwich med ost, skinke, salat og tomat blir svært komplisert med tanke på ansvar for mattrygghet. Hvis sandwichen har én skive brød, faller den under USDAs (landbruksdepartementet) ansvar – hvis den har to skiver, er den FDAs (Food and Drug Administration) sak. USDA regulerer spaghettisaus med kjøttkraft, FDA regulerer spaghettisaus uten kjøttkraft.

Som Nestle gjentar flere ganger i boken: Deling av ansvar betyr også deling av skyld. Produsentene skylder på de som bearbeider maten og vice versa, mat- og helsemyndighetene skylder på begge, og alle skylder på forbrukerne. Myndighetene kan ikke garantere at maten er trygg før folk kjøper den, og legger derfor ansvarsbyrden på forbrukerne (til tross for at matsmitte som regel forekommer utenfor hjemmet). Det å spise handler dermed mer om risikohåndtering enn om nytelse eller ernæring.

Kritisk og balansert

Det er liten tvil om at Marion Nestle er kritisk til genmodifisert mat, men hun skriver svært balansert og sindig i kapittelet om bioteknologi. Jeg får inntrykk av at det ikke er teknologien eller GMO i seg selv hun kritiserer, men hvordan bioteknologiindustrien markedsfører seg selv og svarer på forbrukernes bekymringer. Hun gir også overbevisende argumenter for hvorfor mat med GMO bør merkes (noe som fortsatt diskuteres i USA). At hun er flink til å diskutere egne kilder kritisk gir boken høy kredibilitet.

Boken begynner som sagt å bli gammel. Jeg tviler på at det har skjedd så veldig mye nytt, men skulle gjerne ha lest den nyeste utgaven som inneholder et nytt kapittel. Av naturlige grunner handler boken mest om amerikanske forhold, og ting er nok på mange områder bedre i Norge (selv om hestekjøtt-saken har vist at alt kanskje ikke er så oversiktlig her heller). Innledningskapittelet om risiko og kapittelet om bioteknologi er trolig de delene av boken som er mest interessant for folk flest.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s