Et av mine første blogginnlegg tok for seg et spørsmål jeg hadde fått om det var kaloriinntaket eller sammensetningen av makronæringsstoffene som avgjør vektendringer. Min konklusjon var at så lenge man er i energibalanse – dvs. balanse mellom energien man inntar og forbruker – spiller det liten eller ingen rolle. Jeg viste bl.a. til én studie som fant at selv når fettinntaket varierte fra 0 til 70 % var det kaloriinntaket som avgjorde vekta.
Mange mener de kan spise hvor mye de vil uten å legge på seg, mens andre mener de legger på seg nesten av å bare se på maten. Noen mener at karbohydrater – helt uavhengig av kaloriinntaket – er det som fører til vektøkning. De viser gjerne til matforsyningsstatistikk som viser at kaloriinntaket har gått ned de siste tiårene, mens vekta har gått opp. Som jeg har forklart bl.a. her, kan man imidlertid ikke bruke denne typen data som bevis.
Er det mulig å legge på seg av å spise mindre kalorier? Og hvorfor fungerer lavkaloridietter tilsynelatende så dårlig?
… men du får trolig bedre samvittighet av å drikke den. En ny studie viser nemlig at folk spiser mer av produkter som har bilder eller ord vi assosierer med sunnhet og fysisk aktivitet på etiketten (f.eks. «Fitness»). Slike merker gir oss dessuten mindre «skyldfølelse».
Det har blitt endel boktips i det siste. Jeg anmelder ikke alt jeg leser, men noen bøker er verdt en liten anerkjennelse. Målet mitt er selvsagt å inspirere andre til å utforske boken på egen hånd.
I et innlegg fra 2012 lenket jeg til en artikkel i New Scientist om ulike slankekurer opp igjennom historien. Denne artikkelen var basert på boken Calories & Corsets: A history of dieting over 2,000 years av historikeren Louise Foxcroft, som jeg senere altså leste i sin helhet. Å gå gjennom 2000 år med medisinsk historie på drøyt 200 sider er en vrien oppgave, så det er ikke overraskende at denne boken går mer i bredden enn i dybden av temaet. Man får uansett en omfattende oversikt over ulike tilnærminger til og oppfatninger om slanking gjennom tidene, fra Hippokrates (ca. 460-370 f.Kr.) til dagens moderne slankeindustri.
Dagens interesse slanking har blitt «en nasjonal nevrose», skriver Foxcroft. Men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at det alltid har eksistert galskap rundt slanking. Overvekt og fedme har utvilsomt aldri vært mer utbredt enn i dag, men folk har tilsynelatende alltid sett på det som et problem. En 35 000 år gammel elfenbensfigur forestiller en svært tykk kvinne. Til og med homo erectus lagde sannsynligvis figurer av overvektige for over 200 000 år siden. Disse var trolig symboler på fruktbarhet (muligens en form for pornografi), men noen hevder dette indikerer at fedme også var et faktum allerede i steinalderen.
Min venn Gunnar Tjomlid la i går ut en grundig og kritisk analyse av påstanden om at chili øker forbrenninga og derfor kan bidra til vektnedgang. Alle vet jo at man blir varm og svett av å spise mye chili, men har det egentlig noen relevant effekt? Les bloggen hans!
Uansett – chili er jo bare ett krydder, hva med de andre? Kan andre typer krydder ha gode effekter på forbrenninga eller appetitten? Dette spørsmålet ble undersøkt av en gruppe danske forskere i en studie som ble publisert i British Journal of Nutrition tidligere i år. Fra tidligere er det kjent at noen aktive komponenter i visse typer krydder – f.eks. sort pepper og ingefær – kan stimulere varmeproduksjonen hos rotter og potensielt påvirke det totale energiforbruket og appetitten. De ville derfor teste dette om noe av dette kunne påvises hos mennesker etter inntak av måltider med ingefær, pepperrot, sennep eller sort pepper. Hypotesen var at disse krydderne ville øke termogenesen (varmeproduksjon) etter maten (såkalt diet-induced thermogenesis) og metthetsfølelsen blant deltakerne, samt redusere det totale energiinntaket.
Jeg skal slå det fast med én gang: Dette er den beste boken jeg har lest på minst et år.
I bokhylla mi har jeg utallige fine bøker om lignende temaer – om mathistorie, matkultur, vitenskap på kjøkkenet, osv. – men Consider The Fork: A history of invention in the ktichen av matskribent og historiker Bee Wilsoner i en klasse for seg. Den er sjarmerende, vittig og så godt skrevet at jeg fikk regelmessige frysninger av å lese den. Boken er full av «unyttig» informasjon (perfekt til smalltalk og middagsselskaper!), men også tankevekkende betraktninger, underlige innfallsvinkler og ikke minst briljante sitater. Noen av mine favoritter:
«In short, copper pans are lovely, apart from the fact that they potentially make food taste bad and poison you.»
«Technology is the art of the possible. It is driven by human desire – whether the desire to make a better cupcake or the simple desire to stay alive – but also by the materials and knowledge available at any given time.»
«Pots have never been perfect, nor do they need to be. They are not just devices for boiling and sautéing, frying and stewing. They are part of the family.»
«In earlier times, you walked into a kitchen and expected to see fire. Now, the presence of fire is a signal to panic.»
Jeg har aldri gått på noen diett, og har ikke for vane å lese slankebøker, men jeg har lenge vært fascinert av forskningen til Barbara Rolls (professor i ernæringsvitenskap ved Penn State University i USA). Da jeg så at hun var ute med en ny bok, ble jeg derfor interessert.
Selv om boken henvender seg til folk som vil gå ned i vekt, ser jeg ikke nødvendigvis på Volumetrics som en diett, men som en måte å lage mat på. Her handler det ikke om å ekskludere noe eller spise bare utvalgte matvarer, men om å lage sunn mat med få kalorier og stort volum.
Årsakene til at folk overspiser er mange, og kan være både biologiske og atferdsmessige. Hvor mye vi spiser er i stor grad en vanesak, men det påvirkes også av små endringer rundt oss som vi ikke legger merke til. Størrelsen på tallerkenen, formen på glasset og utseendet til personen vi spiser sammen med er med på å sette standarden for hvor mye vi anser som «normalt» eller «riktig» å spise.
Dette innlegget skal hovedsakelig handle om forskningen til Brian Wansink. Brian Wansink er professor i markedsføring ved Cornell University i Itahaca, New York, hvor han leder The Food and Brand Lab. Han har bl.a. skrevet den svært tankevekkende boken Mindles Eating – Why We Weat More Than We Think(2006).
Én hovedkonklusjon fra Wansinks forskning er at folk ikke spiser for mye fordi de simpelthen er sultne eller glupske. Flesteparten av våre spisevaner er tvert imot ubevisste (derav utrykket «mindless eating»). Vi spiser så mye vi kan, helt til noe eller noen stopper oss. Det er mange fallgruver der ute, og her skal jeg nevne noen av de Wansink og andre har belyst.
«There is a Newtonian principle that to every fad there is an equal and opposite fad», skriver Walter Gratzer om motedietter i boken Terrors of the table. På samme måte virker det som det er en naturlov at det til enhver tid er én kostholdskomponent som er «in», og én som motsatt er avskydd av alle. I de siste årene har sukkerarten fruktose vært et av de mest upopulære av næringsstoffene, og det har fått skylden for fedme og en lang rekke sykdommer.
Jeg skrev litt om dette i et innlegg i fjor. Der minnet jeg om at den største kilden til fruktose er «vanlig» sukker (rørsukker, dvs. sakkarose), noe det er fornuftig å spise lite av:
Fruktose er ikke et essensielt næringsstoff. Det gir bare energi, og bør som annet sukker brukes forsiktig. Men om du vil begrense fruktoseinntaket, er det ikke frukten du bør kutte ut. Som sagt finnes fruktose naturlig i frukt og bær. Mesteparten av fruktosen vi spiser kommer imidlertid ikke fra fersk frukt, men fra vanlig sukker tilsatt i brus, kaker osv!
Forsider fra VG og Dagbladet, 2011
Jeg er altså absolutt for at befolkningen spiser mindre sukker og brus (og dermed mindre fruktose), men jeg ser ingen grunn til at det å spre vrangforestillinger og urettmessige skremmebilder av fruktose er til noen nytte.
Vitenskapelig debatt
I april 2012 arrangerte American Society of Nutrition konferansen Fructose, Sucrose and High-Fructose Corn Syrup: Modern Scientific Findings and Health Implications. Konferansen var sponset av Corn Refiners Association, som åpenbart interesser i det upopulære søtningsmiddelet high-fructose corn syrup (HFCS), eller «fruktoserik» maissirup, som dannes av hydrolysert maisstivelse og består av 55 % fruktose og 45 % glukose (vanlig sukker (sakkarose) består av 50 % fruktose og 50 % glukose).
Foredragene fra konferansen ble publisert i tidsskriftet Advances in Nutrition i mars i år. Disse setter debatten om fruktose i perspektiv, og jeg vil oppsummere de ulike synspunktene og argumentene her.
Alle artiklene er gratis, og anbefales for de som ønsker flere detaljer. Videoer av alle foredragene er også lenket til i teksten under. Fortsett å lese «Fruktosefrykt under lupen»
Sunn Skepsis 