Fruktosefrykt under lupen

«There is a Newtonian principle that to every fad there is an equal and opposite fad», skriver Walter Gratzer om motedietter i boken Terrors of the table. På samme måte virker det som det er en naturlov at det til enhver tid er én kostholdskomponent som er «in», og én som motsatt er avskydd av alle. I de siste årene har sukkerarten fruktose vært et av de mest upopulære av næringsstoffene, og det har fått skylden for fedme og en lang rekke sykdommer. 

Jeg skrev litt om dette i et innlegg i fjor. Der minnet jeg om at den største kilden til fruktose er «vanlig» sukker (rørsukker, dvs. sakkarose), noe det er fornuftig å spise lite av:

Fruktose er ikke et essensielt næringsstoff. Det gir bare energi, og bør som annet sukker brukes forsiktig. Men om du vil begrense fruktoseinntaket, er det ikke frukten du bør kutte ut. Som sagt finnes fruktose naturlig i frukt og bær. Mesteparten av fruktosen vi spiser kommer imidlertid ikke fra fersk frukt, men fra vanlig sukker tilsatt i brus, kaker osv! 

Forsider fra VG og Dagbladet, 2011
Forsider fra VG og Dagbladet, 2011

Jeg er altså absolutt for at befolkningen spiser mindre sukker og brus (og dermed mindre fruktose), men jeg ser ingen grunn til at det å spre vrangforestillinger og urettmessige skremmebilder av fruktose er til noen nytte.

Vitenskapelig debatt

I april 2012 arrangerte American Society of Nutrition konferansen Fructose, Sucrose and High-Fructose Corn Syrup: Modern Scientific Findings and Health Implications. Konferansen var sponset av Corn Refiners Association, som åpenbart interesser i det upopulære søtningsmiddelet high-fructose corn syrup (HFCS), eller «fruktoserik» maissirup, som dannes av hydrolysert maisstivelse og består av 55 % fruktose og 45 % glukose (vanlig sukker (sakkarose) består av 50 % fruktose og 50 % glukose).

Foredragene fra konferansen ble publisert i tidsskriftet Advances in Nutrition i mars i år. Disse setter debatten om fruktose i perspektiv, og jeg vil oppsummere de ulike synspunktene og argumentene her.

Alle artiklene er gratis, og anbefales for de som ønsker flere detaljer. Videoer av alle foredragene er også lenket til i teksten under.

George A. Bray: Sukkerholdig drikke er skadelig for visse mennesker (Se video her)

I 2004 var fedmeforskeren George A. Bray medforfatter av en artikkel i American Journal of Clinical Nutrition som skapte voldsom interesse for fruktoserik maissirup (HFCS); artikkelen la frem en hypotese om at HFCS spilte en rolle i fedmeepidemien i USA. Fedmeepidemien

Den økte forekomsten av fedme skyldes et lite, men langvarig kalorioverskudd, slår Bray fast – kaloriinntaket har i gjennomsnitt økt med ca. 425 kalorier per dag de siste 50 årene. Kaloriinntaket fra sukker og sukkerholdig drikke har økt spesielt mye; i 1850 var det årlige sukkerforbruket i USA på rundt 9 kilo per innbygger, nå ligger det på mer enn 70 kg. Fra 1950 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket av brus fra 38 liter per år til nesten 190 liter per år.

De fleste langtidsstudier har vist en sammenheng mellom inntak av sukkerholdig drikke og økt risiko for fedme. Kaloriholdige drikkevarer er ikke like mettende som fast føde, og de kan derfor lett føre til et for høyt kaloriinntak. En metaanalyse av 10 observasjonsstudier har også funnet en økt risiko for diabetes, hjerte- og karsykdom og metabolsk syndrom, og fruktose spiller muligens også en rolle i utviklingen av urinsyregikt og ikke-alkoholisk fettlever

Det har vært vist eksperimentelt at inntak av fruktose eller sakkarose (som består av ca. 50 % fruktose) øker triglyseridnivåene i blodet (en risikofaktor for aterosklerose) mer enn tilsvarende mengde glukose. En studie av Stanhope et al., som sammenliknet  drikke søtet med fruktose og drikke med glukose, fant at de som drakk fruktosesøtet drikke fikk høyere triglyserider og økt fettlagring.

Bray påpeker at ren fruktose utgjør bare en liten del av fruktoseinntaket. De største kildene til fruktose er som nevnt vanlig sukker og fruktoserik maissirup (high-fructose corn syrup, HFCS).

Robert H. Lustig: Fruktose er som «alkohol uten rusen»  (Se video her)

Robert Lustigs foredrag Sugar: The Bitter Truth fra 2009 har vært sett av millioner på YouTube. Han har ofte fremstilt fruktose som gift. Lustig innleder artikkelen med å sammenlikne Atkins-dietten og det japanske kostholdet. De har et vidt forskjellig innhold av karbohydrater og fett, men begge bidrar til vekttap. Begge diettene har til felles at de eliminerer inntaket av fruktose, hevder Lustig (og glemmer tydeligvis at japanerne spiser frukt).

Den økte forekomsten av metabolsk syndrom i store deler av verden skyldes ikke bare at folk spiser mer og har blitt latere. Lustig hevder at fruktoseinntaket har økt i alle land, og at fruktose kan bidra til metabolsk syndrom. Amerikanernes inntak av fruktose har økt fra 15 gram til 75 gram per dag i løpet av hundre år, og andre land ligger like etter.

Metabolske likheter med alkohol

I motsetning til glukose er fruktose er ikke et essensielt næringsstoff – kroppen kan selv omdanne noe glukose til fruktose ved behov. Lustig mener derimot at fruktose har effekter på kroppen som kan sammenliknes med etanol (alkohol) – derav uttrykket «alcohol without the buzz» (alkohol uten rusen), en analogi han har brukt i flere år. I artikkelen går han gjennom kroppens metabolisme av glukose, alkohol og fruktose, og foreslår flere mekanismer som gjør fruktose skadelig.

Glukose bidrar ifølge Lustig i liten grad til hjerte- og karsykdom og metabolsk syndrom, ettersom bare rundt 2 prosent av inntatt glukose vil bidra til å danne fettsyrer (via de novo lipogenese) og bli inkorporert i lipoproteiner (VLDL). Store mengder alkohol vil i større grad omdannes til fett. Så å si alt av inntatt fruktose vil havne i leveren, og derfra metaboliseres fruktose annerledes enn glukose. Mesteparten av glukosen vil omdannes til glykogen (karbohydratlager) i leveren, men Lustig hevder fruktose ikke stimulerer glykogendannelse (der tar han feil). Mens bare 2 prosent glukose vil bidra til nydanning av fett, har det vært vist hos mennesker at opptil 10 prosent fruktose kan omdannes til fett. For folk med fedme og insulinresistens kan omdanningen skje i mye større grad, særlig når det inntas sammen med glukose.

Dosen bestemmer giften

Lustig erkjenner at hverken fruktose eller alkohol er giftig i små doser, og siterer Paracelsus‘ «lov» om at dosen avgjør hvor giftig noe er. Men ved et kalorioverskudd vil både fruktose og alkohol omdannes til koenzymet acetyl-CoA. Acetyl CoA kan enten bli fullstendig oksidert og gi energi gjennom sironsyresyklusen, eller det kan brukes til å danne fettsyrer og kolesterol (se figuren under). Dette kan i verste fall føre til leverskade, inflammasjon, og insulinresistens.

Metabolisme av fruktose i leveren
Fruktosemetabolismen (fra Lustigs artikkel)

Alkohol og fruktose kan også generere reaktive oksygenforbindelser som skader leveren hvis de ikke blir nøytralisert av kroppens egne antioksidantforsvar.

Lustig hevder også at fruktose bidrar til overspising, ettersom tilsetting av sukker (glukose + fruktose) kan overstyre naturlige metthetssignaler og skape en slags avhengighet.

Noen anser fruktose som et sunt alternativ til vanlig sukker fordi det har lav glykemisk indeks (GI på 19, sammenliknet med 100 for glukose). Lustig erkjenner at fruktose i seg selv ikke øker blodsukkeret, men mener dette ikke er et godt argument for å spise mer fruktose; alkohol øker heller ikke blodsukkeret, men å tilsette alkohol kan jo heller ikke anses som sunt. Fruktose inntas dessuten nesten alltid sammen med glukose.

Lustig innrømmer at studier hvor ren fruktose sammenliknes med like mange kalorier ren glukose ikke har påvist noen signifikant forskjell i vektøkning o.l. Dette kan ifølge Lustig skyldes at ren fruktose blir ufullstendig absorbert. I studier hvor fruktose fører til et kalorioverskudd ser man derimot både vektøkning, dyslipidemi og insulinresistens. Hvorvidt fruktose er giftig eller ikke, kommer med andre ord an på konteksten: Hvis du er slank, topptrent og har tomme glykogenlagre, er fruktose ufarlig. For de fleste kan imidlertid fruktose føre til kroniske sykdommer. Samtidig nevner Lustig at fruktose – og alkohol – i små doser kan være gunstig for bl.a. insulinsensitiviteten.

Grensen mellom et trygt og skadelig inntak går ved rundt 50 gram fruktose per dag, mener Lustig, noe mange overstiger (50 gram tilsvarer ca. 100 gram sukker, eller ~ 1 liter brus).

John S. White: Svakheter i «fruktosehypotesen» (Se video her)

John White er vitenskapelig rådgiver om søtningsmidler for mat og drikkeindustrien. Han hevder mye av kritikken mot fruktose skyldes forvirring rundt søtningsmidler som inneholder fruktose, ukorrekte mål på forbruk og inntak av fruktose i befolkningen, «ekstreme» eksperimenter som ikke er representative for et typisk inntak av fruktose, og for mye vektlegging av statistiske, og ikke klinisk relevante, funn.

White oppsummerer bakgrunnen for «fruktose-hypotesen» slik:

1) Forekomsten av metabolske sykdommer og tilstander som fedme, diabetes, hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, kreft, ikke-alkoholisk fettlever og metabolsk syndrom har økt parallelt med et økt inntak av fruktose,

2) Metabolismen av fruktose er knyttet til disse sykdommene hos mennesker med et typisk amerikansk inntak av fruktose. 

Han mener imidlertid at disse premissene har store svakheter. Forbrukstrender for sukker er f.eks. vanskelige å måle. White presenter data fra det amerikanske landbruksdepartementet over tilgjengeligheten av vanlig sukker (sakkarose) og fruktoserik maissirup (HFCS) fra 1910-2010:

Endringer i forbruket av sakkarose (blått) og HFCS (rødt) samt forekomst av fedme i befolkningen.
Endringer i forbruket av sakkarose (blått) og HFCS (rødt) samt forekomst av fedme i befolkningen.

Ingen korrelasjon mellom sukker, HFCS og fedme

Grafen viser at forbruket av HFCS toppet seg i 1999, siden har det gått nedover. Forekomsten av fedme har allikevel fortsatt å øke. Dette slår ifølge White hull på fruktose-hypotesen:

Recent availability data invalidate the 2004 HFCS hypothesis; there has been no positive association between HFCS and obesity for 13 y. There is likewise no correlation with other diet-related chronic diseases that have increased over the past decade.

I likhet med George Bray understreker White at kaloriinntaket har økt betydelig i løpet av de siste tiårene. Bray viser i sin artikkel til at sukkerforbruket har økt kraftig, men ifølge White utgjør kaloriholdige søtningsmidler bare 8 prosent av det økte kaloriinntaket (34 kalorier per dag). 90 prosent av økningen i kaloriinntaket har kommet fra mel/kornvarer og tilsatt fett. Tilgjengeligheten av tilsatt sukker har dessuten gått nedover det siste tiåret. White mener det derfor er galt å klandre sukker eller fruktose for at befolkningen på samme tid har blitt fetere:

The misperception that added sugars and SSB intakes continue to increase in the American population is simply untrue and should no longer be allowed as a justification for research.

Når det gjelder fruktose i form av søtningsmidler viser matforsyningsstatistikken små endringer de siste 90 årene og ingen sammenheng med fedme.

(Her vil jeg kommentere at Whites utelukkende bruk av matforsyningsstatistikk er problematisk. Matforsyningsdata er ikke et mål på faktisk inntak. Det amerikanske landbruksdepartementet – som White bruker som kilde – måler hvor mye som er tilgjengelig for salg på befolkningsnivå, ikke hvor mye som blir kjøpt eller spist på individnivå. Disse tallene har derfor både styrker og svakheter.)

Høyere inntak av glukose enn fruktose

White påpeker videre at den største kilden til fruktose er vanlig sukker, som inneholder omtrent like mye glukose. Å sammenlikne fruktose med glukose er derfor misvisende, ettersom fruktose sjeldent inntas alene. Folk flest spiser mer glukose enn fruktose. Halvparten av fruktosen som absorberes i leveren blir dessuten omdannet til glukose.

Mens inntaket av fruktose i befolkningen har vært estimert å være rundt 9 % av energiinntaket hos den generelle befolkningnen, og 14,6 % for høykonsusmentene, bruker de fleste studier som viser skadelige effekter av fruktose doser som langt overskrider dette (opptil 50 % av energiinntaket). Slike studier er lite relevante, ifølge White:

Fructose overfeeding studies are clearly not physiological, are likely to provoke abnormal metabolism through radical shifts in glucose-to-fructose ratios, and cannot be relied on to assess human risk.

Han advarer også mot å forveksle statistisk signifikans med klinisk relevans. Selv om en studie finner statistisk signifikante sammenhenger, har det ikke nødvendigvis store betydninger i praksis.

In evaluating fructose research for public health implications, clinical importance in human subjects should be required wherever statistical significance is claimed.

White mener man i dag kan konkludere med at et «typisk» inntak av fruktose er trygt, men at misbruk kan være uheldig:

In considering the volume of contemporary literature on fructose, 1 conclusion stands clear: fructose is safe at typical intake levels but can produce adverse metabolic effects when abused—as is true of most nutrients. It turns out that the
largest abusers of fructose are not American consumers, but research scientists. 

James M. Rippe og Theodore J. Angelopoulos: Ingen klare bevis (Se video her)

Startskuddet for debatten om fruktose gikk som nevnt i 2004, da George A. Bray og kolleger publiserte artikkelen Consumption of high-fructose corn syrup in beverages may play a role in the epidemic of obesity i American Journal of Clinical Nutrition. Denne artikkelen viste en sammenheng mellom økt inntak av brus med fruktoserik maissirup (HFCS) og fedmeepidemien (Rippe og Angelopoulos mener navnet «high-fructose corn syrup» er misvisende, ettersom det er omtrent like mye fruktose i dette som i vanlig bordsukker). Den påfølgende kontroversen skyldes bl.a. at mange forveksler HFCS med ren fruktose, noe man sjeldent spiser.

Som John White nevner Rippe og Angelopoulos at forbruket av HFCS har gått ned i løpet av siste tiår, mens forekomsten av fedmebare  har fortsatt å øke. Det økte forbruket av HFCS førte til en sammenliknbar reduksjon i forbruket av vanlig sukker, men vanlig sukker er fortsatt den viktigste kilden til fruktose. Globalt sett spises det 9 ganger så mye vanlig sukker som HFCS, og fedme er mye utbredt i deler av verden hvor HFCS er lite brukt (bl.a. Europa).

HFCS har samme effekter som vanlig sukker

Studier Rippe og Angelopopulos selv og andre har utført, tilbakeviser påstanden om at HFCS er forskjellig fra vanlig sukker mht. effekt på blodsukker, insulin m.m.:

Studies published from our research group demonstrated that acute responses to HFCS and sucrose are virtually identical with regard to glucose, insulin,
leptin, ghrelin, and appetite in both normal weight (34) and obese (37) women. Studies by Stanhope et al. (36) showed findings similar to those that we reported in both men and women and also demonstrated no difference in postprandial triglycerides after consumption of either HFCS or sucrose at 25% of energy (36). Studies by Soenen and Westerterp-Plantenga (35) showed no differences in satiety
or energy intake after HFCS, sucrose, or milk preloads.

Til tross for disse funnene fortsetter folk og forskere å klandre HFCS for fedmeepidemien. Noen mat- og drikkeprodusenter fremstiller til og med produkter med vanlig sukker i stedet for HFCS som «sunnere».

De er enige med bl.a. Robert Lustig i at ren fruktose og glukose har ulik metabolisme, men ulikhetene forsvinner når man sammenlikner HFCS med vanlig sukker. Blodsukker, insulinutskillelse, triglyserider m.m. påvirkes likt av vanlig sukker og HFCS, som vist i grafen under:

Effekt på insulin (til venstre) og triglyserider (fettstoffer i blodet) etter inntak av vanlig sukker og HFCS.
Effekt på insulin (til venstre) og triglyserider (fettstoffer i blodet) etter inntak av vanlig sukker og HFCS.

Motstridende metaanalyser

Nyere metaanalyser har ikke klart å finne negative effekter på triglyserider, vekt eller blodtrykk ved et høyt inntak av fruktose sammenliknet med glukose. Rippe og Angelopoulos er videre skeptiske til hypotesen om at inntak av fruktose eller HFCS bidrar til økt produksjon av urinsyre og til metabolsk syndrom; i deres egne studier var det f.eks. ingen økninger i urinsyre når HFCS ble sammenliknet med vanlig sukker.

Lite omdanning til fett

I motsetning til Lustigs ovennevnte påstander om fruktosemetabolismen, mener Rippe og Angelopoulos at ca. 50 % av inntatt fruktose konverteres til glukose i leveren, 25 % konverteres til laktat (melkesyre), 15-18 % til glykogen, og svært lite (1-5 %) til fettsyrer. De viser til studier som viser at selv ved ekstremt høye karbohydrat- eller fruktoseinntak, blir bare en liten prosentandel konvertert til fett (Schwartz et al., Lê et al., Silbernagel et al.). Én studie fra 2012 fant økt lagring av fett i leveren og musklene etter inntak av 1 liter brus med sukker sammenliknet med lettbrus, melk og vann, men ifølge Rippe og Angelopoulos kan dette forklares med at deltakerne som drakk brus også gikk opp i vekt.

Rippe og Angelopolous oppsummerer sine synspunkter om fruktose slik:

– Det finnes ingen direkte sammenheng mellom HFCS og fedme.
– Det finnes bred enighet om at HFCS og vanlig sukker har ulike metabolske eller endokrine effekter.
– HFCS og vanlig sukker metaboliseres forskjellig fra ren fruktose og ren glukose.
– Nyere randomiserte kliniske studier har ikke funnet negative effekter på kolesterolnivåer av fruktose i de mengder som inntas av 90 prosent av forbrukerne, men noen har funnet høyere kolesterol etter inntak av vanlig sukker og/eller HFCS.
– Store mengder karbohydrater øker triglyseridnivåene.
– Hvorvidt fruktose fremmer risikofaktorer for metabolsk syndrom er diskutabelt.

Taken together, these findings suggest that we must be very cautious when attributing adverse health consequences to the consumption of fructose, HFCS, or sucrose, particularly at normal population consumption levels. More randomized, controlled trials at normal levels of consumption using commonly consumed sugars are necessary to resolve these issues. In the meantime, it is important to recognize that scientific debates of this nature do not take place in a vacuum. These discussions have enormous potential to confuse and alarm the public, making the need to frame results with appropriate caution and minimize speculation imperative.

David M. Klurfeld: Kostholdsråd om tilsatt sukker – hva tar myndighetene hensyn til? (Se video her)

I sin artikkel skriver David M. Klurfeld om det amerikanske landbruksdepartementets (USDA) syn på spørsmålene om fruktose/sukker. De amerikanske anbefalingene for næringsstoffer fra 2005 avfeier en årsakssammenheng mellom sukker og atferd, insulinsensitivitet, type 2-diabetes, fedme og lunge-, bryst-, prostata-, tykktarms- og endetarmskreft. De setter heller ingen øvre grense for inntak av tilsatt sukker, men anbefaler at sukker ikke utgjør mer enn 25 prosent av energiinntaket, ettersom man ved høyere inntak risikerer å få i seg for lite mikronæringsstoffer (i Norge er anbefalingen maks 10 prosent).

Det er vanskelig å måle hvor mye tilsatt sukker den generelle befolkningen spiser ettersom dette ikke er oppgitt på næringsdeklarasjonene. Den gjennomsnittlige amerikaner fikk i 2009/2010 omtrent 21-23 prosent av energiinntaket fra alle sukkerarter. Det har vært estimert at medianinntaket av tilsatt sukker i USA ligger på 14 prosent, og at 12,5 prosent av befolkningen får i seg mer enn 25 prosent energi fra tilsatt sukker.

Klurfeld beklager seg over at mange har misoppfatninger om hvor mye sukker og fruktose som faktisk finnes i mat og drikke. Brus har faktisk prosentvis mindre sukker enn bl.a. eplejuice, og ikke mer fruktose enn epler, pærer og druer. Brus inntas som regel i mye større mengder enn juice og frukt, så store porsjonsstørrelser er et problem.

Metaanalyser har vist at det å bytte ut fruktose med like mange kalorier fra andre karbohydrater ikke har noe å si for vekt (blant overvektige har det vært funnet en liten reduksjon i vekt). Ved kalorioverskudd (overskudd på 416-1000 kalorier per dag) bidrar derimot fruktose til signifikante vektøkninger. 

These data strongly suggest that only the hypercaloric addition of fructose has an adverse effect on body weight and that isocaloric substitution may have some benefit in overweight or obese individuals.

I likhet med Lustig nevner Klurfeld at fruktose i små doser kan være gunstig mht. blodsukkerkontroll, men det trengs det mer forskning på (se Sievenpiper et al., 2012).

In summary, meta-analyses of exchange of fructose with other carbohydrates reveals no adverse effects on any endpoints except for weight gain when
provided in excess of energy needs.

Klurfeld mener at noen amerikanere spiser for mye sukker, men at «moderasjon» er mer hensiktsmessig enn å kutte ut sukker helt.

Må ta hensyn til det generelle kostholdet

Når helsemyndighetene tar beslutninger om sukker eller fruktose, ser de på mange ulike typer forskning og ikke bare på observasjonsstudier og tversnittsdata. Hvis man skal endre en anbefaling om en matvare eller et næringsstoff, må sammenhengen med helse være biologisk meningsfull og statistisk signifikant. Man må også ta hensyn til hele kostholdsmønsteret. Det er egentlig en selvfølge, men noe som ofte blir glemt i diskusjoner om «bra» eller «dårlig» mat.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

9 thoughts on “Fruktosefrykt under lupen”

  1. Cherrypicking fra begge sider lever tydeligvis i beste velgående😀 Som vanlig snakkes det lite om dose-respons. «Normalt inntak», «Lite inntak» osv er nokså intetsigende. En ting det er liten tvil om og som de fleste (foruten noen fanatiske lavkarbogjøker) er enige om er at frukt er sunt daglig for de aller fleste av oss (typer minst 1, gjerne flere). Jeg gjorde en artig sammenligning for en tid tilbake: For å få i deg like mye fruktose som de får fra 0,5 l cola må du spise enten 9 bananer, 5 pærer eller 5 epler. Etter banan nr 5 vil nok selv de verste lavkarboerne angre på at de ikke tok colaen (riktignok mere karbs i banan da, men whatever)… Noe annet som ofte brukes som sammenligning er at grønnsaker ikke inneholder fruktose i nevneverdig grad, men f.eks inneholder en stor rød paprika det samme som en banan…

    1. Enig. Men det virker jo som alle tross alt var enige i at mengden avgjør.

      Med mindre man drikker brus, skal det godt gjøres å nå Lustigs foreslåtte grense på 50 g/dag. 50 gram fruktose tilsvarer ca. 150 gram rosiner, over 1/2 kg druer, 1 kg banan, 2 1/2 kg jordbær eller 3 kg fersken …

      Hvis man opprettholder rådet om ikke å spise mer enn 10 % energi fra tilsatt sukker, er det m.a.o. ikke nødvendig å gi noen egne anbefalinger om fruktose.🙂

  2. Men lobbyen vil nok anse 1 liter brus om dagen som greit, men godt utførte studier og logisk tenkning viser at de tar feil😉 Nei, du har rett i at egne fruktoseanbefalinger er unødvendige, men det er tydelig at anbefalinger om å minimere bruk av sukkerbasert drikke er viktig og desverre noe som ikke synker inn. Mange tror ennå at jevnlig brusdrikking etc stort sett bare har noe å si for tennene, diabetes og litt for vekta, men hadde flere visst hvordan det kunne påvirke kroppssammensetning, fettstoffer i blodet etc så hadde nok flere revurdert sitt høye brusinntak. Bare så synd at de 2 sistnevnte i svært liten grad vektlegges. Det er vell strengt tatt der mye av de store problemene i bl.a USA relatert til fedme ligger. Om jeg husker riktig fra supersize me var det en kar som hadde spist big mac daglig i store deler av sitt liv og var slank og hadde god helse, men mener også at han sa at han konsekvent droppa brusen og chipsen. De fleste vil vell være enige om at han er inne på noe!

  3. Dette er en svært viktig og interessant diskusjon, så takk for blogginnlegget. Jeg er derimot uenig i kritikken mot Lustig.

    Hovedproblemet til fruktose er at det ikke stimulerer insulin og ergo ikke gir metthetssignaler, men tvert imot stimulerer apetitt, hvilket fast food industrien vet og tilbyr Cola-menyer for å selge mer. Likeledes er frukt fullt av fiber som gir metthetsfølelse ++ det gjør ikke juice og sukkerholdige drikker samt fast food (ref. Lustig). Fruktose er dessuten en BILLIG smaksforsterker i f.eks. fettfattige produkter, hvilket lurer oss til å tro at fettfattig er sunt.

    Å trene mer er ikke løsningen fordi kaloriøkningen er FOR HØY og hvem klarer å løpe fort to timer om dagen ekstra for å kompensere ?? Barnefedme øker sterkt og er mye mer alvorlig enn voksenfedme. Det skyldes fruktose som det er MYE av i matinduistriens produkter rettet mot barn. Jeg har barn selv og er sjokkert over hva som tilbys….

    Å henvise til studier utført av rådgivere og andre som jobber FOR sukkerindustrien gjør at jeg tviler sterkt på kildene som vil motbeviser Lustig.

    1. Jeg ser poenget ditt, men fokuset på fruktose/high-fructose corn syrup kan distrahere oppmerksomheten bort fra sukker generelt, noe som trolig er et større problem. Folk spiser svært sjeldent ren fruktose, så jeg tror det er et villspor.

      Hvis man spiser/drikker lite tilsatt sukker vil man uansett få i seg både lite sukker totalt og fruktose, så det er en fordel uansett. Når det gjelder high-fructose corn syrup (som brukes i liten grad utenfor USA) er det lite som tyder på at det er verre for kroppen enn vanlig sukker.

      1. Robert Lustig sier eksplisitt at sukker og high-fructose corn syrup er akkurat like ille, blant annet her:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s