Frukt og grønt er fortsatt næringsrikt

Til stadighet hører jeg påstander om at «jorda i dag er så næringsfattig at det nesten ikke er næringsstoffer igjen i frukt og grønnsaker». Denne påstanden brukes ofte som et argument for at vi bør ta kosttilskudd. I henhold til de offisielle kostholdsrådene er imidlertid kosttilskudd stort sett unødvendig (unntatt for sårbare grupper), fordi et typisk kosthold gir nok næringsstoffer.

Dette argumentet har faktisk eksistert i hvert fall siden landbruket ble modernisert tidlig på 1900-tallet (se boken «Paradox of Plenty: A social history of eating in modern America» av Harvey Levenstein). Det har begynt å bli en inngrodd oppfatning som mange tar som en selvfølge, uten å stille spørsmål. Men stemmer det?

(Jeg har tidligere skrevet om forskjeller i næringsinnhold mellom økologiske og konvensjonelle matvarer – noe du kan lese her).

Continue reading «Frukt og grønt er fortsatt næringsrikt»

Blodtypedietter uten vitenskapelig støtte

Popstjernen Morten Harket var og er fremdeles, en ivrig tilhenger
av ”Blodtypedietten”. Ifølge dietten er hveteprodukter gift, siden han har
blodtype 0. Morten er så sensibel. Eller ikke sensibel – men han ”senser” ting.
Han følte seg ofte slapp og trøtt, særlig etter frokost. (DN, 02.05.2008)

Det er en stund siden «Blodtypedietten» var populær, men den dukker opp fra tid til annen og har fortsatt sine tilhengere.

Faktisk finnes det flere blodtypedietter, men den mest kjente er naturopaten Peter D’Adamos diett som kom i bokform på 1990-tallet (kom på norsk i 1999). Boken solgte flere titusen eksemplarer bare i Norge de første årene. D’Adamo hevder å ha kurert folk av bl.a. aids og brystkreft ved hjelp av denne dietten, men han har ikke publisert noe av «forskningen» sin. Nå har imidlertid noen andre for første gang gjort en systematisk gjennomgang av den vitenskapelige litteraturen om blodtypedietter, og de fant ingen dokumentasjon på hvorvidt de har noen positiv effekt.

Continue reading «Blodtypedietter uten vitenskapelig støtte»

Kalorimerking på restauranter – flue i suppen eller sunn fornuft?

I forrige uke presenterte Jonas Gahr Støre Folkehelsemeldingen: God helse – felles ansvar (Melding. St. 34) på Høgskolen i Oslo og Akershus (jeg var for øvrig til stede). Den fokuserer på helsefremmende og forebyggende tiltak mot kroniske, ikke-smittsomme sykdommer. Ambisjonene er hårete – ett av målene er f.eks. at Norge skal være et av de tre landene i verden med lengst levealder.

Foto: Erik Arnesen
Foto: Erik Arnesen

I presentasjonen snakket Støre mye om balansen mellom enkeltindividenes og statens ansvar. Han påpekte at det ene ikke utelukker det andre, men understreket at  det er en samfunnsrett å bli beskyttet («Det er hele vitsen med samfunnet», sa han). Et av virkemidlene er merking av mat, og i løpet av 2014 blir det innført obligatorisk merking av næringsinnhold på all emballert mat og drikke (jeg skrev om dette allerede i 2011).

Noe som fikk stor oppmerksomhet i mediene var denne setningen på side 82 i dokumentet:

Regjeringen vil invitere serveringsbransjen til samarbeid om mulig innføring av merking av energi- og næringsinnhold for mat- og drikkevarer som omsettes til forbrukere på serveringssteder, for eksempel ved at det angis i menyer eller ved oppslag.

I Norge har det ikke vært noen tradisjon for å gi opplysninger om næringsinnhold i mat kjøpt på restauranter, kafeer o.l. McDonald’s, Burger King og Subway har hatt informasjonen tilgjengelig på nettet i minst ti år. Det er flott, men jeg har en mistanke om at det ikke er der folk går om de er opptatt av næringsinnholdet. Peppes og Dolly Dimple’s har også noe informasjon der ute, men kun pr. 100 gram, slik at man må ha med seg vekt for å få noe ut av det.

Som ernæringsfysiolog synes jeg det hadde vært topp om flere restaurantkjeder tilbød opplysninger om næringsinnholdet i maten. Næringsinnholdet betyr selvsagt lite om man spiser ute noen få ganger i året, men noen er avhengige av å gjøre det ofte, og har derfor behov for å vite mer. I 2006 spiste 14 prosent i en norsk undersøkelse frokost ute minst én gang i uken. Bare 2 prosent spiste middag på restaurant ukentlig, men 9 prosent (16 prosent i Oslo) gjorde det 2-3 ganger i måneden. 4 prosent (10 prosent av de mellom 15-24 år) spiste mat fra gatekjøkken/pølsebod ukentlig, mens 10 prosent gjorde det 2-3 ganger i måneden.

Forslaget til Støre ble imidlertid møtt med overraskende mye motstand og sinne. Her er f.eks. noen kommentarer til Aftenpostens artikkel om saken:

Kalorimerke restaurantmenyer? AP ass. Kommunistisk byråkrati! Allerede dyrt å spise ute, så hvorfor legge enda mer kostnader på spisesteder og kunder?

Dette kommer til å—for mange—kun ende opp i mer angst, dårlig samvittighet og spiseforstyrrelser, og ha nær null effekt på «folkehelsen».

Er det nødvendig å få enda flere spiseforstyrrede og nevrotiske mennesker i dette landet? Det viktige er hva man inntar i det daglige. Med mindre man går på restaurant hver eneste dag, synes jeg folk skal få lov til å kose seg på restaurant i ny og ne uten at kalorier skal telles der også.

Hysteriske formynderstat!
Gi oss friheten tilbake til å nyte våre liv.
Vi nekter å oppdras av staten.

Tåpelig å tvinge pølseboder og restauranter til kalloritelling, at industrielle steder som McDonalds frivillig tilbyr dette er en annen sak. De fleste av oss vet vel også litt hvilken mat som har mer kalorier, og speielt de som faktisk bryr seg om kalloritelling!

Er det noe i disse utbruddene?

Fører kaloriinformasjon til sunnere valg?

Hvordan forbrukernes atferd påvirkes av merking er et enormt tema. Når det gjelder merking av restaurantmenyer, er det et ganske ungt forskningsfelt. Noen studier har blitt gjort under laboratorieforhold, mens noen har blitt utført i faktiske restauranter – fortrinnsvis i USA, hvor det mange steder allerede er påbudt å merke menyen med kaloriinnhold (f.eks. New York, Philadelphia, California). I USA må alle restaurantkjeder med 20 serveringssteder eller mer oppgi næringsinnhold i sine menyer.

Feltstudier i restauranter med kalorimerking har hittil gitt nokså skuffende resultater når det gjelder endring av atferd. Mange av kundene sier at informasjonen påvirker valgene deres positivt, men de spiser allikevel ikke så mange færre kalorier enn når de ikke får informasjonen (Elbel et al., 2009, Finkelstein et al., 2011). En stor studie i Starbucks-kafeer i New York City fant imidlertid at folk kjøpte i snitt 14 % færre kalorier fra mat etter at merkingen ble implementert. De som tidligere kjøpte mer enn 250 kalorier, kjøpte 26 % færre kalorier etter merkingen.

Kalorimerking på Starbucks. Bilde fra cspinet.org
Kalorimerking på Starbucks. Bilde fra cspinet.org

Disse studiene må settes i perspektiv. Studien til Elbel et al. ble gjort blant fattige minoriteter i New York og New Jersey, hvor kundene kanskje er opptatt av å få i seg mange kalorier til en billig penge. Finkelstein et al. så bare på én meksikansk restaurantkjede i Washington. I USA har de fleste restaurantkjeder hatt kaloriinformasjonen ute på sine nettsider i mange år. Mange av kundene kanskje var bevisste på kaloriinnholdet fra før, slik at det å merke menyene i selve restaurantene ikke hadde noen ytterligere effekt.

Hvordan kaloriinformasjonen blir presentert spiller trolig også en rolle. Amerikanske studier har vist at svært mange kunder ikke legger merke til den. I én studie så f.eks. bare 1/3 av kundene på Subway kaloriinformasjonen selv når den var plassert like ved kassen. I en annen undersøkelse fra McDonald’s, Burger King, Starbucks og Au Bon Pain så bare 0,1 % (!) av kundene på informasjonen når den sto på plakater eller i brosjyrer.

Folk må også trolig ha mer informasjon enn bare kaloriinnhold om det skal gi mening. Kaloriinnholdet må settes i en kontekst. Det har vært vist at når folk både får informasjon om kaloriinnholdet og anbefalt daglig kaloriinntak, har kaloriinformasjonen en effekt på valgene, men også en effekt på hvor mye de spiser ved neste måltid.

En helt ny studie fant også at det å oppgi hvor mye fysisk aktivitet som skal til for å forbrenne kaloriene også påvirker kjøpene: De som fikk menyer uten kaloriinformasjon bestilte i gjennomsnitt 1020 kalorier, mens de som fikk menyer med kaloriinformasjon + hvor langt de måtte gå for å forbrenne kaloriene, kjøpte i gjennomsnitt 826 kalorier.  Merkingen hadde imidlertid kun en statistisk signifikant effekt blant de under-/normalvektige.

Det vil alltids være noen som kan misforstå denne typen merking, så det vil bli viktig å teste ut hvordan folk oppfatter informasjonen på forhånd.

Merking av næringsinnhold på restauranter er naturligvis ikke tilstrekkelig for å bekjempe den økte forekomsten av fedme – det må mange små og store grep til. Selv om det foreløpig finnes lite grunnlag for å si hvorvidt kalorimerking fører til merkbare endringer i folks atferd, er det trolig verdt å prøve. Som Ludwig og Brownell skrev i Journal of The American Medical Association i 2009:

For some of the most important public health problems today, society does not have the luxury to await scientific certainty. Rather, the decision to act must be made by carefully analyzing plausibility, available scientific evidence, cost/
benefit ratio, and ancillary social considerations. For restaurant calorie labeling regulation, there is clear rationale for action, despite the gaps in scientific knowledge.

Vet folk hvor mange kalorier maten inneholder?

Mat man kjøper utenfor hjemmet kommer ofte i større porsjoner og er mer kaloririk enn tilsvarende hjemmelaget mat. Forskning har vist at folk underestimerer kaloriinnholdet i restaurantmaten. Én spørreundersøkelse fant f.eks. at 90 prosent underestimerte kaloriinnholdet i kaloririke retter som pasta med fløtesaus eller hamburger med pommes frites. Kaloriinnholdet i kyllingfajitas ble f.eks. underestimert med 58 prosent. Det mest usunne på menyen – pommes frites med ost og ranch dressing – ble underestimert med over 2000 kalorier.Tall

Noen typer mat har en «sunnhetsaura» rundt seg, som gjør at folk undervurderer kaloriinnholdet. En salat med masse dressing eller olje, krutonger, ost osv. kan fort inneholde flere kalorier enn en hamburger med pommes frites. Uten bevissthet om næringsinnholdet har folk ingen mulighet til å vite at salaten faktisk kan være mer fetende. Man kan ikke se, lukte eller smake hvor mange kalorier det er i en rett.

Visste du for eksempel at et stort gulrotkakestykke fra Deli de Luca har mer enn 900 kalorier?

Fører kaloriinformasjon til spiseforstyrrelser?

Dette er et viktig og vanskelig spørsmål. Slankepress er en risikofaktor for spisesforstyrrelser, men det finnes ingen bevis for at nøytral ernæringsinformasjon fører til spiseforstyrrelser. Hensikten med å opplyse om næringsinnhold er å redusere uvitenhet og forvirring.

Marlene B. Schwartz og  Kathryn E. Henderson ved Rudd Center for Food Policy and Obesity drøfter dette dilemmaet i artikkelen Does obesity prevention cause eating disorders?  De påpeker at spiseforstyrrelser omfatter mange lidelser med komplekse årsaker og risikofaktorer. Programmer for å forebygge overvekt hos barn og unge har ikke ført til økt forekomst av spiseforstyrrelser. Det har tvert imot vært funnet at slike forebyggingsprogrammer kan redusere sannsynligheten for usunne slankevaner.

Er informasjon «overformynderi»?

Mangel på informasjon svekker forbrukernes valgfrihet. Tilgang til informasjon gjør det mulig å ta mer informerte valg. Vi har som forbrukere rett til å bli informert. Kalorimerking er ikke mer overformynderi enn at alt annet vi kjøper er merket med hva slags stoffer de er laget av hvor de er laget. Forslaget om kalorimerking innebærer selvsagt ikke at staten skal bestemme hva folk skal spise.

Folk må selvsagt ha rett til ikke å bry seg om eller bruke denne informasjonen, men en norsk SIFO-undersøkelse fra 2008 fant at 72 % av de spurte var helt eller delvis enig i at fastfood-restauranter bør pålegges å opplyse om matens næringsinnhold på menyen. Bare 10 prosent var helt eller delvis uenig.

Kalorimerking er en ikke-manipulerende og ikke-tvingende form for påvirkning, og bryter derfor ikke med en persons autonomi.