Frukt og grønt er fortsatt næringsrikt

Til stadighet hører jeg påstander om at «jorda i dag er så næringsfattig at det nesten ikke er næringsstoffer igjen i frukt og grønnsaker». Denne påstanden brukes ofte som et argument for at vi bør ta kosttilskudd. I henhold til de offisielle kostholdsrådene er imidlertid kosttilskudd stort sett unødvendig (unntatt for sårbare grupper), fordi et typisk kosthold gir nok næringsstoffer.

Dette argumentet har faktisk eksistert i hvert fall siden landbruket ble modernisert tidlig på 1900-tallet (se boken «Paradox of Plenty: A social history of eating in modern America» av Harvey Levenstein). Det har begynt å bli en inngrodd oppfatning som mange tar som en selvfølge, uten å stille spørsmål. Men stemmer det?

(Jeg har tidligere skrevet om forskjeller i næringsinnhold mellom økologiske og konvensjonelle matvarer – noe du kan lese her).

Feilaktig og misvisende statistikkbruk

Jeg tror de fleste som hevder at næringsinnholdet i frukt og grønt har minsket bare tar det for gitt, uten å ha undersøkt det konkret. Forfatter Niels-Christian Geelmuyden har f.eks. skrevet leserbrev på leserbrev om temaet i en rekke aviser (bl.a. i Aftenposten i 2007). Noen av hans påstander – som den at «mineralinnholdet i matjorda i Europa er redusert med 72 prosent fra 1920 til 1990» – har blitt avfeid som direkte feil av forskere ved Bioforsk: 

Geelmuydens tolking av internasjonale eksperter, om at mineralinnholdet i nordamerikansk og europeisk matjord har blitt redusert med henholdsvis 88 og 72 prosent på 70 år, må bero på en misforståelse. Det motsatte er faktisk tilfelle, nemlig at mineralinnholdet øker som følge av at det organiske innholdet reduseres. Internasjonale landbrukseksperter er derfor opptatt av hvordan en kan øke innholdet av organisk materiale i jord, for å motvirke økningen av CO2 i atmosfæren. (Pressemelding fra Bioforsk, 2. mars 2007)

Geelmuyden skriver også:

Jerninnholdet i spinat har sunket med 60 prosent siden 1950. Magnesiumet er nesten forsvunnet fra gulrøttene, og brokkoli inneholder bare en fjerdedel av den opprinnelige mengden kalsium.Tendensen er dessverre den samme når det gjelder vitaminer. Epler har i gjennomsnitt mistet 80 prosent av sitt C-vitamininnhold. Næringsinnholdet i vår planteføde anslås alt i alt å være halvert i løpet av to generasjoner.

For å ta det siste først: Epler har ifølge dagens versjon av Matvaretabellen 10 milligram vitamin C pr 100 gram – eller 0,01 prosent. Dersom Geelmuydens påstand om C-vitaminer i epler stemmer, var det 50 mg, eller 0,05 %, i eplene på 1950-tallet. Ifølge Mattilsynet hadde imidlertid norske epler analysert i 1958 også i snitt 10 mg – altså det samme som i 1992-93. Importerte epler har mye mindre – bare 2-4 mg vitamin C. Når det gjelder pærer økte innholdet av vitamin C med nesten 100 % fra 1958 til 1992-93. Det er imidlertid viktig å huske at dette er gjennomsnittsverdier, og at kan være stor variasjon i C-vitamininnholdet innenfor én enkelt matvare. En potet kan f.eks. inneholde alt fra 8 til 19 mg vitamin C.

Ta også en titt på denne svenske undersøkelsen fra 2011 om næringsinnhold i bær. Den fastslår at f.eks. 100 gram av dagens jordbær gir mer enn anbefalt daglig inntak av både vitamin C og folat. Rips inneholdt hele 4 ganger mer vitamin C i 2010 sammenliknet med de gamle analysene,  noe som taler imot at «maten er mer næringsfattig nå enn før, derfor trenger alle kosttilskudd».

At jerninnholdet i spinat har sunket med 60 prosent høres veldig dramatisk ut, men dette er villedende. Spinat er ganske rikt på jern, men det er en myte at spinat er en god jernkilde. Spinat inneholder nemlig mye oksalsyre, som motvirker opptaket av jern.

Jeg vet ikke hvor Geelmuyden har sin påstand fra, men jeg har tatt en titt på Statens Ernæringsråds næringsmiddeltabell fra 1966. Denne tabellen viser et jerninnholdet i spinat som er 33 % lavere enn  dagens matvaretabell (som er basert på analyser fra 1996). Som jeg snart skal forklare, kan man imidlertid ikke bare stole på sammenlikninger av slike tabeller.

Fra Næringsmiddeltabellen, 1966

Geelmuyden skal visstnok skrive bok om dette temaet. La oss håpe han har gått kritisk gjennom kildene sine et par ganger til før han gir den ut.

Sammenlikning av næringsmiddeltabeller er misvisende

Dinside.no skrev i 2010: ‘Næringsinnholdet i matvarer er blitt lavere og synker‘, og kom med følgende sitater:

– Man må spise fire gulrøtter for å få i seg like mye magnesium som det var i én gulrot i 1940. – David Thomas, britisk forsker.

– Forskning viser at mange grønnsaker har mistet halvparten av sitt natrium- og kaliuminnhold, samt over 70 prosent av jerninnholdet siden 1940. Det samme gjelder frukt. Innholdet av jern, kobber og sink har sunket med opptil 27 prosent. Det innebærer at vi må spise langt mer enn fem om dagen, og gjennomsnittsnordmannen får ikke det til en gang. – Fedon Lindberg, indremedisiner.

– Laksens omega-3 innhold har blitt halvert på bare ti år. Og appelsinen har fått redusert sitt jerninnhold med nesten 70 prosent. – Hallgeir Åndal, administrerende direktør i Life Scandinavia.

Dette er bare noen av de oppsiktsvekkende faktaene som ble presentert på et pressemøte i regi av helsekostkjeden Life denne uken.

Life har helt klart en interessekonflikt her, ettersom de ønsker å selge mest mulig vitamintilskudd. Det er derfor ikke overraskende at de trekker frem villedende data for å støtte sin sak.

Sudien til David Thomas baserer seg på en sammenlikning av den britiske næringsmiddeltabellen fra 1940 vs. 1990. En slik sammenlikning gir ikke noe som helst grunnlag for å si noe om en faktisk minking i næringsinnholdet. Studien tar for eksempel ikke hensyn til ulike analysemetoder, noe som antakeligvis er mer presise i dag enn i 1940. Å sammenlikne historiske matvaretabeller er derfor som å sammenlikne epler og pærer.

Anne-Marie Mayer gjorde en liknende studie (publisert i 1997), men legg merke til det hun skriver i sin artikkel:

The tables are not designed to provide comparative historical data – the fruit and vegetables would not necessarily have been grown in similar conditions, soils, or times of year or be of the same varieties. The data were also provided by mixed sources (…). More controlled data would have been better, but this data nevertheless provides a good starting point for the comparison.

Matvarene i hennes studie ble dyrket i ulike år, men de ble ikke nødvendigvis dyrket i samme miljø, og de var heller ikke nødvendigvis av samme sort. Hun understreker derfor at hennes data er preliminære – et utgangspunkt for videre forskning. Det samme må sies om David Thomas’ studie.

Donald R. Davis et al. (2004) gjorde en tilsvarende studie av verdier for frukt og grønt i amerikanske matvaretabeller fra 1950 og 1999. De passet på å kontrollere for forskjeller i vanninnhold, noe Mayer ikke hadde gjort (økt vanninnhold reduserer ikke det totale mineralinnholdet, men «tynner» det ut). På denne måten fant Davis et al. et redusert innhold av fem næringsstoffer, men det var ikke så dramatisk som mange har hevdet. Generelt var reduksjonen mellom 1950-1999 fra 5 prosent for protein og 28 prosent for riboflavin. For 7 andre næringsstoffer var det ingen signifikante endringer.

Davis et al. nevner at flesteparten av verdiene i 1950-tabellen var hentet fra litteraturen, og de var dermed ikke nødvendigvis representative for matvarer på den tida. De fremhever også begrensningene med denne typen studier:

The apparent overall decreases for some nutrients are interesting and potentially of concern, but like Mayer and Johnson, we urge caution about their interpretation. Mineral decreases are popularly predicted for, or blamed on, mineral deficiencies in soil and fertilizer [5], but without sufficient consideration of contrary evidence and other possibilities.

Når det gjelder årsaker til de mulige reduksjonene, tror heller ikke Davis et al. at dette har noe med en mer næringsfattig jord å gjøre:

Factors other than soil mineral concentrations seem to have primary control of food mineral contents for the foods and minerals studied here. (The minerals I and Se are well known exceptions to this rule.) In the case of Fe, depletion is never an issue; instead, the issue is the ability of the plant to acquire the Fe that it needs.

Grønnsaker er en liten kilde til mineraler

Selv om noen grønnsaker kan ha mindre jern nå enn før, er ikke det en god grunn til å anbefale alle å ta kosttilskudd. Lavere verdier av f.eks. kalsium og jern i grønnsaker er nemlig lite relevant for ernæringsstatusen i befolkningen, ettersom bare 4 prosent av kalsiuminntaket og 8 prosent av jerninntaket til folk flest kommer fra grønnsaker. 

I Din Sides ovennevnte artikkel påstås det at appelsiner har 70 prosent mindre jern i dag enn tidligere. Selv om vi for argumentets skyld later som det er sant, er det irrelevant, ettersom appelsiner har aldri vært promotert som en kilde til jern! Dersom jerninnholdet faktisk er redusert med 70 prosent, betyr det at appelsiner inneholdt 0,33 mg jern i 1940, mot 0,1 mg i dag. Appelsiner var altså ingen jern-bombe for 70 år siden heller! Prøver man å dekke behovet for jern ved å spise appelsiner har man i utgangspunktet misforstått noe vesentlig. Appelsiner er derimot en veldig god kilde til vitamin C – som bidrar til å forbedre opptaket av ikke-hemjern.

Jeg mener at artikkelen på Din Side er ulovlig reklame, da den gir inntrykk av at kosttilskudd er nødvendig for å få i seg nok næringsstoffer (en ernæringspåstand som er forbudt iht. Matloven og kosttilskuddforskriften). Det svenske Livsmedelsverket anmeldte forresten Life for denne reklamen i 2010.

 

Ikke færre mineraler i jorda

Det stemmer altså at noen studier som har sammenliknet ulike matvaretabeller har vist endret innhold av visse næringsstoffer gjennom årene. Men dette kan som sagt ikke gi endelige bevis, blant annet fordi analysemetodene kan ha endret seg drastisk på noen få tiår. Allikevel har disse studiene fått mange til å konkludere med at f.eks. mineralinnholdet i en rekke matvarer har blitt mye lavere de siste 50 årene pga. «uttømming» av mineralinnholdet i jorda, kunstgjødsel osv.

En britisk studie av Fan et al. (2008) sammenliknet moderne hvete med hvete fra 1840-tallet, og fant et lavere innhold av mineraler i hvete i løpet av de siste 160 årene. Dette skyldtes imidlertid trolig ikke utarming av jorda, men genetiske endringer i hveten. Det samme fant Garvin et al. (2006) i USA, som sammenliknet hvetefrø tilbake til 1873 med moderne sorter.

Jordas mineralinnhold var stabil i studien til Fan et al., men det var en tendens til høyere mineralinnhold over tid pga bruk av uorganisk gjødsel, naturgjødsel og atmosfærisk avsetting. Konsentrasjonen av sink i jorda økte f.eks. med 40-60 %. Totalinnholdet av mineraler i jorda reflekterer imidlertid ikke nødvendigvis biotilgjengeligheten for plantene. Men hvis planter ikke får nok næring fra jorda, vokser de ikke.

Ubetydelige endringer

Cunningham, Milligan og Trevisan gjorde en undersøkelse av 44 frukt og grønnsaker de kjøpte i Australia i 2000-2001, og sammenliknet mineralinnholdet (kalium, natrium, kalsium, magnesium, jern og sink) med analyser som ble gjort av de samme matvarene i 1981 og 1985. De fant ingen konsekvente endringer, og forskjellene var så små at det hadde liten ernæringsmessig betydning.

The mean contents of the six minerals analysed were, overall, very similar in the 1980s to levels found in the 2000-01 samples. While overall mean mineral levels were higher in 2000-01 than in 1981-85 for magnesium (15 vs 11 mg/100 g), sodium (9 vs 8 mg/100 g), potassium (230 vs 220 mg/100 g) and calcium (18 vs 16 mg/100 g), levels were lower for iron (0.5 vs 0.3 mg/100 g) and zinc (0.3 vs 0.2 mg/100 g).

En svakhet med denne studien var at matvarene som ble sammenliknet ble kjøpt og produsert ulike steder (i Sydney og Melbourne), og at analysemetodene var forskjellige.

I en nyere studie av Sylvaine Bruggraber et al. ble 146 matvarer analysert for mineralinnhold og sammenliknet med verdier i den britiske matvaretabellen The Composition of Foods fra 1930- og 1980-tallet. Jerninnholdet i matvarene fra 1930-tabellen var generelt litt høyere (i praksis hadde det ingen betydning), men for grønnsaker var ikke næringsinnholdet høyere på 1930-tallet enn på 2000-tallet.. Verdiene var noe høyere i matvarene analysert på 2000-tallet sammenliknet med verdiene i 1980-tabellen, særlig for kornprodukter. 

Selv om matvaretabellen fra 1930 viste høyere innhold av jern, var forskjellene veldig små. Frukt hadde bare 0,14 mg mer jern per 100 gram i 1930 vs. 2000, mens grønnsaker bare hadde 0,09 mg mer jern. Disse forskjellene vil ha lite praktisk betydning (det er dessuten mulig at jerninnholdet var mer upresist målt i 1930).

Forskjeller i jerninnhold i frukt mellom 2000 og 1930 (fra Bruggraber et al. 2012)

Mindre Omega-3 i laks?

Som nevnt over påsto Life at «laksens omega-3-innhold har blitt halvert på ti år». Denne påstanden var litt vanskelig for meg å etterprøve; NIFES har dessverre bare informasjon om omega-3-innhold i oppdrettslaks tilbake til 2005. Gjennomsnittsnivået av omega-3 var høyere i 2005 enn i 2010, men det var samtidig litt høyere i 2010 enn både 2006, 2008 og 2009. 100 gram oppdrettslaks hadde i 2010 2,1 gram av omega-3-fettsyrene EPA og DHA.

I en pressemelding fra 2004 rapporterte Eksportutvalget for fisk at det var ca 2 gram omega-3 pr 100 gram laks. I 2011 gjorde NRK en reportasje hvor de fikk analysert innholdet av omega-3 i laks kjøpt i butikken. De fant 2,1 % EPA + DHA i frossen laks fra Findus, 1,1 % i Salma-laks og 0,7 % i Lerøys laks. Om disse lave nivåene skyldes tilfeldigheter eller en reell trend vet jeg ikke.

Noen har uttrykt bekymring for at laksen blir mindre rik på omega-3 når den får vegetabilsk olje i fôret. Jeg har ikke funnet gode tall på omega-3-innholdet i villaks. Én studie utført ved Universitetet i Tromsø fra 2012, fant at oppdrettslaks hadde omtrent dobbelt så mye fett som villaks, og litt mer EPA og DHA (1 gram vs. 0,8 gram pr 100 gram filet). En annen studie, fra NIFES i Bergen, har vist at vegetabilsk olje (fra raps, palme og linfrø) i fôret får laksen til å produsere mer DHA selv.  Uansett synes jeg dette blir en litt annen diskusjon, ettersom det først og fremst er frukt og grønnsaker som påstås å være mindre næringsrik.

Bearbeiding påvirker næringsinnholdet

Det er ingen tvil om at konsentrasjonen av næringsstoffer påvirkes av bearbeiding. Det finnes noen forskjeller på rå og tilberedt mat, særlig for de vannløselige vitaminene (C-vitamin og alle B-vitaminene). For eksempel kan bare det å legge en brokkoli ute i romtemperatur gjøre at noe av C-vitamininnholdet reduseres. Når det gjelder grønn paprika (men ikke rød) ser det  faktisk ut til at C-vitamininnnholdet faktisk kan øke ved lagring i romtemperatur.

Bearbeiding trenger imidlertid ikke å være negativt for matens næringsverdi. Noen komponenter (f.eks. betakaroten og lykopen) kan derimot absorberes lettere når maten varmebehandles. Nylig ble det overraskende nok vist at hermetisk fersken har mer C-vitamin, antioksidanter og folat enn fersk. Frysetørking har på sin side liten negativ effekt på C-vitamininnholdet.

Langvarig frakt og oppbevaring i butikken kan også redusere innholdet av noen næringsstoffer. Det er derfor fullt mulig at mange frosne grønnsaker (uten tilsatt salt eller sukker) er sunnere  enn ferske, ettersom de fryses kort tid etter de tas opp av jorda, før mange av næringsstoffene nedbrytes. 

Reklame