Skyldes fedme for mye mat, for lite fysisk aktivitet, eller begge deler? Nye studier av folk fra i fem ulike land viser at hva folk tror om årsaker til fedme, faktisk har sammenheng med deres egen vekt og hvor mye de spiser.
Svært mange prøver, eller ønsker, å gå ned i vekt. Over halvparten av befolkningen er interessert i slanketips, og 76 prosent prøver å få en slankere kropp, ifølge SIFO. Samtidig finnes det mange motstridende oppfatninger om hvordan en bør slanke seg og hva som fører til vektøkning. Noen skylder på for lite trening, andre på for høyt kaloriinntak, andre på genene.
Brent McFerran og Anirban Mukhopadhyay har undersøkt hvilke «teorier» folk flest har om fedme, og hva disse teoriene kan føre til. Funnene ble nettopp publisert av tidsskriftet Psychological Science. De viser at en persons oppfatninger om årsaker til fedme kan ha konsekvenser for vedkommendes kroppsvekt og kaloriinntak: De som tror at fedme skyldes for mye mat, er mer tilbøyelige til å slanke seg ved å spise mindre enn de som tror at mangel på trening er årsaken.
Folk flest skylder på trening eller kosthold
McFerran og Mukhopadhyay gjorde først flere spørreundersøkelser blant vanlige folk og leger (i Hong Kong, Sør-Korea og USA) som viste at folk flest mente at fedme enten i hovedsak skyldes kosthold, trening eller gener. Folk flest trodde dessuten i mindre grad enn leger at kostholdet har mest å si. Mer enn 90 prosent av respondentene mente at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. De som skyldte på maten hadde signifikant lavere BMI enn de som skyldte på trening (21,5 vs. 23,1). Nesten dobbelt så mange «trenings-teoretikere» var klassifisert som overvektige sammenliknet med «diett-teoretikere».
I en annen studie ba de 84 amerikanske menn og kvinner indikere hvor mye de ulike faktorene bidro til fedme. De som mente at kostholdet bidro mest, hadde signifikant lavere BMI, og overvektige eller fete (dvs. hadde BMI over 25) beskyldte i mindre grad kostholdet enn normalvektige. Denne sammenhengen var uavhengig av respondentenes utdanningsnivå m.m.
Det samme ble undersøkt i et større utvalg av franske personer (gjennomsnittsalder på 42,4 år). Denne gang kontrollerte de for flere faktorer, deriblant sosioøkonomisk status, graviditet, interesse for ernæring og røyking. Igjen fant de en liten, men signifikant sammenheng mellom tro på kosthold som årsak og lavere BMI.
Man kan her innvende at måten de stilte spørsmålet på kan ha påvirket respondentene. De gjorde derfor ytterligere en studie hvor deltakerne fikk et mer åpent spørsmål: «Hva tror du er den viktigste årsaken til at folk er overvektige?» Svarene de fikk bekreftet de tidligere funnene – nesten 85 prosent skyldte på kosthold og/eller trening, og de som skyldte på trening alene hadde signifikant høyere BMI enn de som skyldte på kosthold alene.
Påvirkes BMI av troen på årsaker?
Troen på hva som forårsaker fedme bidro altså konsekvent til å predikere respondentenes BMI. Men dette betyr ikke nødvendigvis at det er et årsaksforhold mellom tro og BMI. For å teste om det ene kan føre til det andre, gjorde de nye studier. Deltakerne fikk utdelt skål med sjokoladebiter som de kunne spise så mye de ville av mens de fylte ut et spørreskjema. Ett av spørsmålene var hva de trodde var årsak til fedme, slik som i de tidligere undersøkelsene. Når de var ferdige ble antall sjokoladebiter som var igjen telt opp.
Som forventet spiste de som i størst grad mente at fysisk aktivitet var årsak til fedme signifikant mer sjokolade enn de som hovedsakelig skyldte på for mye mat. Også når deltakerne først ble manipulert til å tro at overvekt hovedsakelig skyldes lite fysisk aktivitet, spiste de mer. Dette gir et holdepunkt for at det var oppfatningen i seg selv som førte til at de spiste mer.
Tro på årsak kan påvirke atferd
Det er viktig å påpeke at deltakernes teorier om fedme var én av mange faktorer som påvirket deres BMI og sjokoladeinntak. Det at de som skyldte på trening spiste flest sjokoladebiter under studien betyr selvsagt ikke nødvendigvis at de spiste mer totalt sett hele tiden, og at de dermed hadde større sjanse for å legge på seg. Men det finnes mye forskning som viser at ideer om årsaker påvirker atferd. Studenter som tror at de har strøket pga. mangel på intelligens føler seg f.eks. mer hjelpeløse, og får lavere selvtillit og karakterer enn studenter som skylder på mangel på innsats. Personer som tror at sykdom bare skyldes eksterne krefter, gjør mindre for å forebygge bl.a. kreft.
Er fysisk aktivitet viktigere enn kostholdet?
Jeg vil nødig si at dette er et enten-eller-spørsmål, men flere beregninger viser at den økte forekomsten av fedme kan forklares med økt energiinntak alene, ikke mindre fysisk aktivitet. Ulikheter i BMI mellom ulike land er videre et resultat av energiinntak, ikke energiforbruk.
I teorien er fysisk aktivitet en oppnåelig måte å kontrollere vekta på. Problemet er at et budskap om at «det bare er å trene mer» lett kan misoppfattes, ettersom de fleste som regel overestimerer energiforbruket, og underestimerer energiinntaket. Det skal ikke veldig mye mat til før vi har overkompensert for de kaloriene vi har forbrent på f.eks. en joggetur. Et kalorioverskudd på så lite som 100 kalorier per dag (tilsvarende en halv halvlitersflaske med brus) kan føre til mange ekstra kilo før kroppen igjen oppnår energibalanse.
Fysisk aktivitet er utvilsomt svært helsefremmende, men på befolkningsnivå må det nok endringer i kaloriinntaket til for at fedme skal kunne forebygges.
Du kan lese Brent McFerrans egen bloggartikkel om denne studien her.
Referanse: McFerran, B. & Mukhopadhyay, A. (2013). Lay theories of obesity predict actual body mass. Physical Science, publisert online 5. juni 2013.
Sunn Skepsis 
Så da stemmer faktisk påstanden om at maten gjør kiloene mens treningen gjør grammene.
Eller at man ikke kan løpe fra gaffelen sin 🙂
Bra skrevet, Erik! Dette er et viktig spørsmål, og jeg skulle gjerne sett at kostholdets betydning fikk mer fokus i skoleverket. Jeg har vært «diett-teoretiker» lenge nå, men det jeg husker fra skolen er heller fokuset på trening (samt at mettet fett var farlig da). Jeg tror trening/mosjon er viktig for helsa vår generelt, men at kosthold (og da kanskje spesielt karbohydrater) er hovedfaktor når det gjelder overvekt/fedme og tilhørende sykdommer.
Tror dette delvis handler om at det å be folk spise mindre er politisk ladet, men å si «Tren mer» er ikke det.