Boktips: Gulp av Mary Roach

Hvordan kan det ha seg at folk flest er mer opptatt av Christina Aguilera enn av sitt eget fordøyelsessystem, undres Mary Roach. Vi mennesker er tross alt ikke stort mer enn en tarmkanal med ting rundt, mener hun. Derfor skrev hun boken Gulp: Adventures on the Alimentary Canal (2013), som anbefales alle som ønsker å la seg fascinere over kroppen.

Gulp

Jeg ble i alle fall fascinert allerede fra første side av kapittel 1, som handler om smak (smak handler forresten egentlig mest om lukt). Etter å ha startet med smak og lukt, fortsetter boken med tygging, før den fortsetter i magesekken og til slutt videre ned langs tarmene.

Foruten de kroppslige prosessene, beskrives mange av de spesielle skikkelsene som har formet vår kunnskap om dem, slik som Horace Fletcher (som var fanatisk opptatt av tygging), William Beaumont, «magefysiologiens far», og Alexander Khoruts, som jobber med intet mindre enn transplantasjon av avføring for å overføre tarmbakterier mellom pasienter. Vi møter også bl.a. en forsker (med navn Spitz!) som jobber med spytt, og forskere som lager dyrefôr. Alle preges av en besettelse over sine litt sære fag, noe som interesserer Roach. Som hun selv påpeker: «I am honestly curious about saliva, but I am also curious about obsession and its role in scientific inquiry».

Roach bruker også seg selv mye i boken, og er aktivt med i hele boken, enten hun er med på olivenoljesmaking, møter narkosmuglere i fengsel, besøker legen til Elvis, står med armen i magen på ei levende ku, eller tar en koloskopi.

Mary Roach (via Wikipedia)

Hun stiller og får svar på mange gode spørsmål du sikkert ofte har lurt på: Får man virkelig vann i munnen av å kjenne matlukt? Hvorfor fordøyer ikke magesekken seg selv? Hvorfor knuses ikke tennene av kjevens kraft? Kan man dø av forstoppelse? Kan magesekken sprekke? Hvorfor liker vi sprø mat? Er det mulig å overleve å bli slukt av en hval? Kan en selvmordsbomber smugle bomber i tarmen?

Og visste du at vi har smaksceller både i strupehodet og i tarmen, men at bare tungens smaksceller rapporterer til hjernen? At katter ikke kan smake søtt? At vaskemidler inneholder fordøyelsesenzymer (amylase mot stivelse, protease mot proteiner og lipase mot fettflekker)? Boken er full av slike mer eller mindre nyttige fakta, samt ubetalelige setninger som …

«The nose is a fleshy gas chromatograph.»

«To a certain extent we eat with our ears.»

«Laundry detergent is essentially a digestive tract in a box.»

«If you must spend time in a digestive organ, I recommend the penguin stomach.»

«Depending on who’s living in your gut, you may or may not benefit from what you eat.»

Boken har aldri ett kjedelig øyeblikk, takket være humor og varierte temaer. Jeg savnet imidlertid litt mer om fordøyelse av mat og opptak av næringsstoffer, selv om det berøres flere steder i boken. En annen svakhet med boken er at det til tider føles som den handler litt for mye om avføring, men noe av hensikten med boken er da også å prøve å få oss til å glemme «æsj»-faktoren. For som Roach skriver i siste kapittel, fortjener fordøyelsen så mye mer: «Be thankful for digestive juices and enzymes, for villi, for fire and cooking, all the miracles that have made us what we are.» Les denne boken, så forstår du hvorfor. 

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s