Gir periodisk faste større vekttap?

I disse nyttårsforsett-tider er alle medier svært opptatt av slanking, spesielt 5:2-dietten og andre lignende dietter som innebærer periodisk faste. Med periodisk faste menes som regel at man spiser f.eks. bare ett måltid i løpet av dagen, eller at man spiser lite veldig i én eller flere dager i uken og normalt de resterende dagene. I fitnessmiljøer har f.eks. konseptet «Lean Gains» vært populært, hvor man faster i 16 av døgnets 24 timer. 5:2-dietten går i korte trekk ut på å spise normalt i fem dager, for så å kutte drastisk i kaloriinntaket to dager i uken.

Hensikten er å skape et kaloriunderskudd over tid. Da skal man jo forvente å gå ned i vekt, og det er nettopp det som skjer. Kaloriunderskuddet er mekanismen som er alle dietter til syvende og sist er tuftet på, på mer eller mindre åpenlyse måter. Men kan det tenkes at periodisk faste allikevel har en fordel i forhold til mer typiske kalorireduserte dietter, hvor man fordeler kaloriinntaket utover et «normal» måltidsmønster? Er slike dietter lettere å holde seg til, er de bedre med tanke på forbrenning, metthetsfølelse eller velværet?

Continue reading «Gir periodisk faste større vekttap?»

Advertisements

Kaffe gjør deg ikke dehydrert

Mange mener at man må drikke et glass vann ved siden av hver kopp kaffe man drikker, ettersom kaffe etter sigende er «vanndrivende» og kan gjøre deg dehydrert.

Som jeg skrev i innlegget Må man drikke 2 liter vann om dagen, er dette sannsynligvis en misoppfatning:

Vann er selvsagt den beste tørstedrikken, ettersom det ikke gir kalorier eller hull i tennene. Men all væske, enten det kommer fra mat eller drikke, absorberes og fungerer fysiologisk sett likt med tanke på væskebalansen. Kaffe og te er heller ikke så «vanndrivende» som folk skal ha det til. Koffein er i utgangspunktet litt vanndrivende, men ikke i de mengdene man normalt får i seg gjennom kaffe, te eller koffeinholdig brus. Den vanndrivende effekten avtar dessuten hvis man drikker det ofte.

Allerede i 1928 ble det publisert en forskningsartikkel som viste at regelmessig kaffeinntak førte til koffeintoleranse hos mennesker, slik at den vanndrivende effekten uteble. Senere har en rekke studier undersøkt sammenhengen mellom koffein/kaffe og væskebalansen i kroppen, som samlet sett antyder at en moderat mengde koffein ikke virker vanndrivende, i hvert fall ikke blant folk som drikker kaffe til vanlig.

Continue reading «Kaffe gjør deg ikke dehydrert»

Boktips: Nutritionism av Gyorgy Scrinis

Begrepet «nutritionism» (jeg vet ikke om noen god norsk oversettelse av det) kom jeg først over i et essay av Michael PollanNew York Times fra 2007 (han skriver mer om det i boken In Defense of Food fra 2008). Opphavsmannen til konseptet er den australske sosiologen Gyorgy Scrinis, som lanserte det i 2002.

Scrinis kom nylig med en egen bok hvor han utbroderer dette konseptet: Nutritionism: The Science and Politics of Dietary Advice. Den er i det store og hele interessant, og har mange gode poenger. Men jeg føler også litt at Scrinis går løs på en del stråmenn og ikke provoserer så mye som han (sannsynligvis) ønsker. Å kritisere et reduksjonistisk syn på ernæring er så absolutt på sin plass, men mye av denne kritikken har allerede kommet innenfra, altså fra nettopp ernæringsforskere (noe Scrinis til en viss grad også erkjenner). Boken blir etterhvert også litt repeterende og monoton, så dersom jeg skulle gitt terningkast ville jeg ha gitt den en treer.

Når det er sagt, tror jeg boken er nyttig for de fleste som jobber med ernæring, enten med forskning eller politikk og regulering, men kanskje særlig de av oss som jobber med formidling og opplysning. Boken kan også leses av de som bare vil vite mer om ernæringsvitenskapens historie og sosiolgi, men det finnes bedre bøker om akkurat dette (f.eks. Walter Gratzers Terrors of the Table: The Curious History of Nutrition og Marion Nestles Food Politics).

Hva er så «nutritionism»? Som andre –ismer er «nutritionism» en ideologi, eller en doktrine, som kjennetegnes av et reduksjonistisk syn på ernæring («nutritional reductionism») hvor sammenhengen mellom mat og helse utelukkende vurderes gjennom matens innhold av næringsstoffer, noe som kan gi nokså perverse følger. I Scrinis’ egne ord:

Nutritionism—or nutritional reductionism—is characterized by a reductive focus on the nutrient composition of foods as the means for understanding their healthfulness, as well as by a reductive interpretation of the role of these nutrients in bodily health.

Scrinis mener dette har vært det ledende paradigmet innenfor ernæringsvitenskapen siden slutten av 1800-tallet, og som både helsemyndigheter, matindustrien og forbrukere har tatt til seg.

Spesifikke matvarer eller kosttilskudd markedsføres og anbefales på grunnlag av enkeltnæringsstoffer i produktet. Et relativt næringsfattig produkt kan med andre ord tilsettes et næringsstoff, og så påstås å være sunt, uavhengig av om dette næringsstoffet har noen stor betydning for helsa eller ikke. Ideen om at man redusere risikoen for sykdom dersom man spiser slike produkter, kaller Scrini funksjonell «nutritionism»; ved å spise mat med spesielle komponenter skal man etter dette synet kunne optimalisere kroppslige funksjoner og helsa. Dette er igjen med på å danne en ernæringsmessig «fasade» rundt maten.

Jeg har flere ganger forsøkt å formidle at dette kan føre til vrangforestillinger om blant annet antioksidanter og «supermat«. Andre, som f.eks. David R. Jacobs, har lenge påpekt at mat, ikke næringsstoffer, er «den fundamentale enheten» i ernæring, og argumentert for at man i større grad tar hensyn til hele kostholdsmønsteret, ikke bare enkelte matvarer.

Tre perioder

Scrinis deler ernæringsvitenskapens – og «nutritionismens» – historie inn i tre perioder: Den «kvantifiserende» ernæringsperioden, «god- og dårlig» ernæringsperioden, og den funksjonelle ernæringsperioden. I den kvantifiserende perioden (fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet), var ernæringsforskningens fokus å oppdage og måle omfanget av næringsstoffer i maten, og kroppens behov for næringsstoffer. På 1960-tallet kom perioden hvor mat og næringsstoffer ble sett på som enten «gode» eller «dårlige», og hvor fokus var på hvilke næringsstoffer man burde unngå. I dag er vi inne i det Scrinis altså kaller den funksjonelle perioden, som fremhever mat og næringsstoffer som funksjonelle og helsefremmende.

Disse tre periodene har vært preget av ulike aktører; enkeltsåtende vitenskapsmenn (som Justus von Liebig og Wilbur Atwater) i den kvantifiserende perioden, myndigheter og organisasjoner i «god og dårlig»-perioden, og matindustrien i den funksjonelle ernæringsperioden.

Scrinis hevder ikke at ernæringsvitenskapen ikke har gitt nyttig kunnskap, men at kunnskapen har blitt tolket og kommunisert for reduksjonistisk. Ernæringens sammenheng med helsa har på den måten blitt «dekontekstualisert, overforenklet og overdrevet», skriver han. Dette har også skapt en myte om «ernæringsmessig presisjon», dvs. en overdrevet tro på at man har en eksakt forståelse av sammenhengene mellom mat og helse. Alle matvarer har et eller annet næringsstoff som kan spille en rolle for kroppen, men å trekke fram ett næringsstoff eller én komponent som helsefremmende eller sykdomsforebyggende, vil alltid være en overdrivelse. På den måten vil enhver helsepåstand om mat være villedende, mener Scrinis.

Et alternativ til «nutritionismen»

Til slutt foreslår Scrinis et alternativ til «nutritionisme», nemlig noe han kaller for et matkvalitetparadigme, som vektlegger hvordan maten er produsert og bearbeidet, og som tar hensyn til matkultur samt den sensoriske og praktiske erfaringen med mat. Dette alternative paradigmet avviser ikke vitenskapen om næringsstoffer, men gir den en underordnet stilling:

The food quality paradigm does not deny the usefulness of nutrition science or nutritional knowledge but instead offers a framework within which to contextualize the scientific knowledge of nutrients, foods, and dietary patterns.