Boktips: Nutritionism av Gyorgy Scrinis

Begrepet «nutritionism» (jeg vet ikke om noen god norsk oversettelse av det) kom jeg først over i et essay av Michael PollanNew York Times fra 2007 (han skriver mer om det i boken In Defense of Food fra 2008). Opphavsmannen til konseptet er den australske sosiologen Gyorgy Scrinis, som lanserte det i 2002.

Scrinis kom nylig med en egen bok hvor han utbroderer dette konseptet: Nutritionism: The Science and Politics of Dietary Advice. Den er i det store og hele interessant, og har mange gode poenger. Men jeg føler også litt at Scrinis går løs på en del stråmenn og ikke provoserer så mye som han (sannsynligvis) ønsker. Å kritisere et reduksjonistisk syn på ernæring er så absolutt på sin plass, men mye av denne kritikken har allerede kommet innenfra, altså fra nettopp ernæringsforskere (noe Scrinis til en viss grad også erkjenner). Boken blir etterhvert også litt repeterende og monoton, så dersom jeg skulle gitt terningkast ville jeg ha gitt den en treer.

Når det er sagt, tror jeg boken er nyttig for de fleste som jobber med ernæring, enten med forskning eller politikk og regulering, men kanskje særlig de av oss som jobber med formidling og opplysning. Boken kan også leses av de som bare vil vite mer om ernæringsvitenskapens historie og sosiolgi, men det finnes bedre bøker om akkurat dette (f.eks. Walter Gratzers Terrors of the Table: The Curious History of Nutrition og Marion Nestles Food Politics).

Hva er så «nutritionism»? Som andre –ismer er «nutritionism» en ideologi, eller en doktrine, som kjennetegnes av et reduksjonistisk syn på ernæring («nutritional reductionism») hvor sammenhengen mellom mat og helse utelukkende vurderes gjennom matens innhold av næringsstoffer, noe som kan gi nokså perverse følger. I Scrinis’ egne ord:

Nutritionism—or nutritional reductionism—is characterized by a reductive focus on the nutrient composition of foods as the means for understanding their healthfulness, as well as by a reductive interpretation of the role of these nutrients in bodily health.

Scrinis mener dette har vært det ledende paradigmet innenfor ernæringsvitenskapen siden slutten av 1800-tallet, og som både helsemyndigheter, matindustrien og forbrukere har tatt til seg.

Spesifikke matvarer eller kosttilskudd markedsføres og anbefales på grunnlag av enkeltnæringsstoffer i produktet. Et relativt næringsfattig produkt kan med andre ord tilsettes et næringsstoff, og så påstås å være sunt, uavhengig av om dette næringsstoffet har noen stor betydning for helsa eller ikke. Ideen om at man redusere risikoen for sykdom dersom man spiser slike produkter, kaller Scrini funksjonell «nutritionism»; ved å spise mat med spesielle komponenter skal man etter dette synet kunne optimalisere kroppslige funksjoner og helsa. Dette er igjen med på å danne en ernæringsmessig «fasade» rundt maten.

Jeg har flere ganger forsøkt å formidle at dette kan føre til vrangforestillinger om blant annet antioksidanter og «supermat«. Andre, som f.eks. David R. Jacobs, har lenge påpekt at mat, ikke næringsstoffer, er «den fundamentale enheten» i ernæring, og argumentert for at man i større grad tar hensyn til hele kostholdsmønsteret, ikke bare enkelte matvarer.

Tre perioder

Scrinis deler ernæringsvitenskapens – og «nutritionismens» – historie inn i tre perioder: Den «kvantifiserende» ernæringsperioden, «god- og dårlig» ernæringsperioden, og den funksjonelle ernæringsperioden. I den kvantifiserende perioden (fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet), var ernæringsforskningens fokus å oppdage og måle omfanget av næringsstoffer i maten, og kroppens behov for næringsstoffer. På 1960-tallet kom perioden hvor mat og næringsstoffer ble sett på som enten «gode» eller «dårlige», og hvor fokus var på hvilke næringsstoffer man burde unngå. I dag er vi inne i det Scrinis altså kaller den funksjonelle perioden, som fremhever mat og næringsstoffer som funksjonelle og helsefremmende.

Disse tre periodene har vært preget av ulike aktører; enkeltsåtende vitenskapsmenn (som Justus von Liebig og Wilbur Atwater) i den kvantifiserende perioden, myndigheter og organisasjoner i «god og dårlig»-perioden, og matindustrien i den funksjonelle ernæringsperioden.

Scrinis hevder ikke at ernæringsvitenskapen ikke har gitt nyttig kunnskap, men at kunnskapen har blitt tolket og kommunisert for reduksjonistisk. Ernæringens sammenheng med helsa har på den måten blitt «dekontekstualisert, overforenklet og overdrevet», skriver han. Dette har også skapt en myte om «ernæringsmessig presisjon», dvs. en overdrevet tro på at man har en eksakt forståelse av sammenhengene mellom mat og helse. Alle matvarer har et eller annet næringsstoff som kan spille en rolle for kroppen, men å trekke fram ett næringsstoff eller én komponent som helsefremmende eller sykdomsforebyggende, vil alltid være en overdrivelse. På den måten vil enhver helsepåstand om mat være villedende, mener Scrinis.

Et alternativ til «nutritionismen»

Til slutt foreslår Scrinis et alternativ til «nutritionisme», nemlig noe han kaller for et matkvalitetparadigme, som vektlegger hvordan maten er produsert og bearbeidet, og som tar hensyn til matkultur samt den sensoriske og praktiske erfaringen med mat. Dette alternative paradigmet avviser ikke vitenskapen om næringsstoffer, men gir den en underordnet stilling:

The food quality paradigm does not deny the usefulness of nutrition science or nutritional knowledge but instead offers a framework within which to contextualize the scientific knowledge of nutrients, foods, and dietary patterns.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s