Tvilsomme hypoteser om samfunnstrender og fedme

Mange av landets aviser skriver i dag om at omtrent halvparten av den norske befolkningen er å regne som overvektige eller fete (BMI >25). Det er for så vidt ikke en nyhet i seg selv, men det slås opp på bakgrunn av en ny oversiktsstudie i The Lancet om overvekt og fedme i 183 land. Den er igjen basert på tidligere publiserte undersøkelser (deriblant norske levekårsundersøkelser).

Globalt økte forekomsten av overvekt og/eller fedme med 27,5 % blant voksne og 45 % blant barn, slik at 2,1 milliarder mennesker var overvektige/fete i 2013 (justert for mulig underrapportering). Forekomsten økte mest mellom 1992-2002, og har deretter fortsatt å øke, men i et saktere tempo.

Ifølge studien var andelen overvektige/fete i Norge 58,4 % blant menn og 47 % blant kvinner, på linje med de fleste Vest-Europeiske land. Jeg har laget en graf her som illustrerer utviklingen:

Forekomst av overvekt/fedme blant hhv. voksne menn, kvinner og barn/unge i Norge
Forekomst av overvekt/fedme blant hhv. voksne menn, kvinner og barn/unge i Norge

Selv om økningene kanskje har nådd (eller er i ferd med å nå) toppunktet, har det aldri vært flere overvektige mennesker i verden, og forekomsten er uakseptabelt høy. Det er også viktig å huske at selv om de generelle trendene kan se ut til å flate seg ut, kan utviklingen være forskjellig i ulike deler av befolkningen. Og selv om forekomsten stabiliserer seg, er det ikke garantert at den vil fortsette å øke igjen etterhvert.

Myter om årsaker

Studien i The Lancet så ikke på forklaringer på hvorfor forekomsten har økt, men alle vet at det ikke mangler hypoteser. Årsaken er utvilsomt multifaktoriell.

For å få til en rasjonell løsning på problemet, trenger man en forståelse av hva som i første omgang bidrar til det. En ny artikkel i kreft-tidsskriftet CA diskuterer ulike politiske og økonomiske faktorer som har vært antatt å forklare fedmebølgen. Forfatterne bemerker at utallige samfunnstrender har vært utpekt, slik som biler, TV-seing, større porsjoner, fattigdom, velstand, supermarkeder, og paradoksalt nok også fravær av supermarkeder. De mener at mange slike intuitive faktorer er misforståtte, eller i beste fall mangler belegg. Artikkelen tar opp flere interessante poenger, og jeg vil dele noen av dem her.

Continue reading «Tvilsomme hypoteser om samfunnstrender og fedme»

Boktips: The Diet Fix av Yoni Freedhoff

Jeg har hatt stor glede av Yoni Freedhoffs blogg Weighty Matters i flere år, og ble veldig forventningsfull da jeg hørte at han hadde en bok på vei. Boken The Diet Fix: Why Diets Fail and How to Make Yours Work kom endelig ut i mars i år. Selv om tittelen er litt «billig» og tabloid, og jeg ikke akkurat er i målgruppen, er dette en bok jeg må anbefale. Den handler mest om slanking, men har også flere gode og inspirerende leveregler knyttet til kosthold som de fleste har verdt av å lese.

Continue reading «Boktips: The Diet Fix av Yoni Freedhoff»

Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering

En eksepsjonelt godt utført studie om subjektiv feilrapportering av kosthold ble for kort tid siden publisert i British Journal of Nutrition. Dette er et tema jeg har vært innom flere ganger, ettersom det å måle folks kosthold er et fundamentalt problem i ernæringsvitenskapen. Jeg har for eksempel nevnt studier hvor kaloriinntaket ble underestimert med så mye som 80 prosent ved hjelp av spørreskjemaer, at graden av underrapportering ofte har vist seg å øke med deltakernes BMI, m.m. I fjor kom en studie som viste at flertallet av respondentene i amerikanske nasjonale kostholdsundersøkelser gjennom de siste 40 årene har rapportert fysiologisk sett høyst usannsynlig lave inntak av kalorier og næringsstoffer.

Som R. James Stubbs m.fl. skriver i den nye artikkelen er ikke dette noe som er ukjent for forskere, men det finnes lite man kan gjøre med det. Ved store kostholdsundersøkelser har man ikke noe annet valg enn å ta til takke med mer eller mindre omtrentlige målinger, vanligvis spørreundersøkelser eller intervjuer.

Det finnes ingen biomarkør som kan måle om folk feilrapporterer inntaket av energi eller energigivende næringsstoffer. Hvis vekta er stabil og de samtidig oppgir å spise mindre enn de forbruker, gir det indirekte belegg for at de har underrapportert. I innlegget Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2 nevnte jeg to studier som har observert feilrapportering av kostholdet direkte (Seale & Rumpler og Poppitt m.fl.), men det finnes ikke mange slike studier.

Derfor er den nye studien av Stubbs og kollegaer unik. Hensikten med den var å måle graden av feilrapportering direkte, under strengt kontrollerte forhold. De fikk 60 menn og kvinner til å innkvarteres i et forskningssenter i 14 dager (de visste ikke den virkelige hensikten med studien). Deltakerne hadde tilgang til eget kjøkken og fri tilgang til et lager av mat de pleide å spise. I 12 av dagene ble alt de spiste og drikke – både hva, hvor mye og hvor ofte – registrert i det skjulte av forskerne, blant annet ved hjelp av videokameraer (til og med i kjøkkenskapene). Alle matvarer og emballasjer ble veid av forskerne på forhånd, og når deltakerne sov gikk forskerne inn og veide dem på nytt. Ingen fikk forlate området uten oppsyn. Det daglige inntaket av energi og næringsstoffer ble så beregnet ved hjelp av matvaretabeller.

Continue reading «Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering»

Kaloriinntak og forventet vektnedgang: En myte for fall

Utallige bøker og artikler om slanking forteller at dersom du reduserer kaloriinntaket med X antall kalorier, vil du gå ned X kilo i vekt på X uker eller måneder. Slike utsagn finner man også i vitenskapelige artikler. Disse er basert på en tommelfingerregel om at ett kilo kroppsfett utgjør 7700 kalorier. Dersom man får et kaloriunderskudd på 500 kalorier per dag, vil man dermed gå ned ca. 1/2 kilo i uken, ifølge denne logikken (3500 kcal per uke/7700 kcal = 0,45 kilo).

dinmat.no kan man for eksempel også lese at bare så mye som 20 kalorier ekstra om dagen kan utgjøre et helt kilo i løpet av et år. VGs Vektklubb.no kan videre fortelle at dersom man bytter ut så lite som ett glass vanlig cola med ett glass Pepsi Max, kan man gå ned 4,38 kilo på ett år.

Det er jo et veldig enkelt regnestykke som ofte gir spektakulære summer, og det får godt fram budskapet om at små endringer har stor betydning på sikt. Jeg har selv brukt lignende eksempler mange ganger, men det må jeg nok slutte med. Som jeg har skrevet om her tidligere, har beregninger basert på «500 kcal mindre pr. dag = 1/2 kilo ned i uken-regelen» noen innebygde brister (se Myter og fakta om fedme og En matematisk forklaring på vektendring). I førstnevnte innlegg skrev jeg f.eks.:

Ifølge «3500 kalorier pr 1/2 kilo»-regelen vil en person som forbruker 100 kalorier ekstra per dag gå ned 22,7 kg i løpet av 5 år. I virkeligheten vil han bare gå ned 4,5 kg, ettersom kroppen hele tiden justerer forbrenningen etterhvert som han går ned i vekt.

Jeg har alltid vært klar over at denne regelen ikke kan predikere vekttap over lengre tid (dvs. ett år eller mer), men nå har det gått opp for meg at den også er misvisende på kort sikt. Artikkelen Time to Correctly Predict the Amount of Weight Loss with Dieting av Diana M. Thomas og kollegaer, ble for noen dager siden publisert online på Journal of the Academy of Nutrition and Dietetics. Medforfatter er bl.a. Steven B. Heymsfield, som er en autoritet innen forskning på energibalanse og kroppssammensetning (jeg anbefaler forresten en annen artikkel han er medforfatter av: Why do obese patients not lose more weight when treated with low-calorie diets? A mechanistic perspective, som jeg også har omtalt tidligere). Artikkelen er for meg en definitiv avvisning av den gamle tommelfingerregelen.

Continue reading «Kaloriinntak og forventet vektnedgang: En myte for fall»