Tvilsomme hypoteser om samfunnstrender og fedme

Mange av landets aviser skriver i dag om at omtrent halvparten av den norske befolkningen er å regne som overvektige eller fete (BMI >25). Det er for så vidt ikke en nyhet i seg selv, men det slås opp på bakgrunn av en ny oversiktsstudie i The Lancet om overvekt og fedme i 183 land. Den er igjen basert på tidligere publiserte undersøkelser (deriblant norske levekårsundersøkelser).

Globalt økte forekomsten av overvekt og/eller fedme med 27,5 % blant voksne og 45 % blant barn, slik at 2,1 milliarder mennesker var overvektige/fete i 2013 (justert for mulig underrapportering). Forekomsten økte mest mellom 1992-2002, og har deretter fortsatt å øke, men i et saktere tempo.

Ifølge studien var andelen overvektige/fete i Norge 58,4 % blant menn og 47 % blant kvinner, på linje med de fleste Vest-Europeiske land. Jeg har laget en graf her som illustrerer utviklingen:

Forekomst av overvekt/fedme blant hhv. voksne menn, kvinner og barn/unge i Norge
Forekomst av overvekt/fedme blant hhv. voksne menn, kvinner og barn/unge i Norge

Selv om økningene kanskje har nådd (eller er i ferd med å nå) toppunktet, har det aldri vært flere overvektige mennesker i verden, og forekomsten er uakseptabelt høy. Det er også viktig å huske at selv om de generelle trendene kan se ut til å flate seg ut, kan utviklingen være forskjellig i ulike deler av befolkningen. Og selv om forekomsten stabiliserer seg, er det ikke garantert at den vil fortsette å øke igjen etterhvert.

Myter om årsaker

Studien i The Lancet så ikke på forklaringer på hvorfor forekomsten har økt, men alle vet at det ikke mangler hypoteser. Årsaken er utvilsomt multifaktoriell.

For å få til en rasjonell løsning på problemet, trenger man en forståelse av hva som i første omgang bidrar til det. En ny artikkel i kreft-tidsskriftet CA diskuterer ulike politiske og økonomiske faktorer som har vært antatt å forklare fedmebølgen. Forfatterne bemerker at utallige samfunnstrender har vært utpekt, slik som biler, TV-seing, større porsjoner, fattigdom, velstand, supermarkeder, og paradoksalt nok også fravær av supermarkeder. De mener at mange slike intuitive faktorer er misforståtte, eller i beste fall mangler belegg. Artikkelen tar opp flere interessante poenger, og jeg vil dele noen av dem her.

Må se på endringer over tid, ikke forskjeller mellom grupper

I USA – og mange andre steder – er forekomsten av fedme høyest blant de med lav sosioøkonomisk status. Derfor mener mange at man må se på forskjellene mellom grupper i befolkningen for å finne årsaker til fedmen. Selv om forfatterne ikke avviser at det finnes sosiale ulikheter, påpeker de at gjennomsnittlig BMI har økt i alle grupper, uavhengig av etnisitet eller geografi. Det er det en feilslutning å konsentrere seg om forskjeller da det åpenbart må være noe som påvirker alle.

På samme måte kunne man ha sett på de norske dataene for 2013 og sagt at siden det er flere overvektige menn enn kvinner, må det være noe menn gjør som gjør dem mer overvektige. Men som figuren over viser, har utviklingskurvene siden 1980 altså vært lik hos begge kjønn. Slik er det også om man sammenligner BMI mellom ulike utdanningsnivåer i USA:

caac21237-fig-0001Siden BMI har økt i alle grupper, er forklaringen sannsynligvis samfunnsendringer som har påvirket alle på tvers av utdanningsnivå:

The striking finding is the similarity of increases in BMI across groups. This makes it very unlikely that the obesity epidemic is caused by environmental changes that affect certain sociodemographic subgroups disproportionally. Instead, we interpret those trends as similar environmental changes for all sociodemographic groups.

For å forstå fedmeepidemien må man altså se på miljøfaktorer som har endret seg over tid i samfunnet som helhet, fremfor forskjeller mellom grupper, mener forfatterne. Dette utelukker selvsagt ikke at man bør redusere sosiale ulikheter i helse:

Focusing on more vulnerable populations and reducing disparities are important goals in their own right, but they alone are not likely to be sufficient in reversing the obesity trends in the whole population.

De minner også om at det å se på geografiske forskjeller på et bestemt tidspunkt ikke kan bevise årsaker. Den såkalte «Colorado-dietten» bygger for eksempel på at Colorado er den «slankeste» delstaten i USA, og at folk i Colorado derfor må ha en livsstil som forebygger fedme. Men ser man på utviklingen over tid, ser man at BMI har økt også blant folk i Colorado, selv om de ligger litt etter Mississippi:

caac21237-fig-0002

Colorado-livsstilen ser plutselig ikke så enestående ut likevel. Hvorfor øker BMI i like stor grad i Colorado som i Mississippi?

For lite fritid?

Mange har ment at flere blir overvektige fordi folk har lengre arbeidsdager og for lite fritid, og fordi flere kvinner er i jobb og ikke kan lage mat fra bunnen av. Men statistikken viser klart at folk har fått mye mer fritid i løpet av de siste hundre årene. Samtidig bruker folk i alle samfunnslag mindre tid på matlaging og husarbeid. De norske tidsbrukundersøkelsene fra SSB viser også dette.

Amerikanske undersøkelser viser at folk ser i snitt 15 minutter mer på TV, og sov 10 minutter mer hver dag enn for ca. 10 år siden.

Mindre fysisk aktivitet?

I forhold til 2003 trener den gjennomsnittlige amerikaner i dag 4 minutter mer per dag. Som jeg har skrevet her før, er det en svært utbredt oppfatning om at mindre trening er grunnen til at folk er mer overvektige. Men det finnes faktisk ikke bevis for at folk flest har et lavere energiforbruk enn tidligere. I en gjennomgang av flere undersøkelser som brukte objektive målinger av fysisk aktivitet, ble det ikke funnet noen påviselig nedgang i energiforbruket gjennom fysisk aktivitet hos europeere og nordamerikanere fra 1980-tallet til 2005. «Det er usannsynlig at et redusert energiforbruk har forsterket fedmeepidemien,» var konklusjonen til forskerne bak denne studien. Det er derimot godt grunnlag for å si at kaloriinntaket har økt gradvis.

Det er ganske riktig færre som har fysisk aktive yrker nå enn i 1950, men utviklingen ser faktisk ut til å ha vært stabil siden 1970-tallet. Vekta har heller ikke bare økt blant de yrkesaktive delene av befolkningen.

Bare så det er sagt: Jeg mener absolutt ikke at folk flest er aktive nok, men at ikke alt var så mye bedre før. En mer plausibel forklaring er ifølge artikkelforfatterne forbruket av «passiv» underholdning, dvs. videospillere, dataspill, internett o.l. som både fører til mer stillesitting og uoppmerksom spising mellom måltidene.

Matforsyning og økonomiske drivkrefter

Artikkelforfatterne peker så på endringer i matforsyningen. Tilgjengeligheten av mat har økt, samtidig som maten har blitt billigere. Andelen av utgiftene til mat og drikke (en indikator på økonomisk fremgang) har gått gradvis kontinuerlig nedover, og det har etter forfatternes mening vært en nøkkelrolle. For personer med lav inntekt utgjør mat og drikke en større del av husholdningsbudsjettene (1/3 av inntektene blant de fattigste i USA, sammenliknet med 1/10 i gjennomsnittsbefolkningen), men også de får i dag flere kalorier for mindre penger. I tillegg til at maten har blitt billigere, har den blitt enklere å skaffe, tilberede og spise. Alt dette forklarer mesteparten av vektøkningen siden 1980-tallet, mener de:

Greater convenience, reduced time costs of obtaining meals, and increased accessibility lead to increased food consumption and possibly have been the major causes behind weight gain since the 1980s.

Av matvaregrupper er det spesielt produkter med «tomme kalorier» med bl.a. raffinerte karbohydrater (brus, kjeks, godterier o.l.) som har økt og som utpeker seg som en pekepinn på befolkningens BMI. Inntaket av frukt og grønnsaker er lavere enn anbefalt, men forbruket har økt samtidig med at fedmeforekomsten har økt. Det er derfor tvilsomt å tro at bare det å få folk til å spise mer frukt og grønt vil bidra til å gi mindre fedme. Selvsagt bør frukt og grønt erstatte mye av den energitette maten, men da må vi også tørre å si at folk må spise mindre av noe.

Hvorvidt prisvirkemidler for å fremme sunnere valg kan ha en effekt på folkehelsa er foreløpig lite testet. Effekten er trolig større av å øke prisene på usunne varer som ikke er essensielle, slik som sukkerholdig brus, men da må prisøkningene være såpass at de merkes.

Som denne artikkelen viser er mange antatte forklaringer på fedmeepidemien misvisende og i strid med empirien. Selv om de intuitivt sett gir mening, kan «sunn fornuft» være en upålitelig rettesnor.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

2 thoughts on “Tvilsomme hypoteser om samfunnstrender og fedme”

  1. Vel, dette støtter jo det som mange allerede har funnet ut: maten i dag er rik på kalorier, og fattig annen næring, noe som gjør at kroppen inntar for mye kalorier for oppnå optimalt næringsinntak. Supplementering, spesielt med mineraler, er nok den enkleste løsningen for å få snudd trenden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s