Fedme: Flere myter og halvsannheter

I januar 2013 publiserte New England Journal of Medicine en artikkel om fedme som skapte mye oppsikt og debatt, noe jeg oppsummerte pg diskuterte her: Myter og fakta om fedmeForfatterne presenterte noen utbredte oppfatninger om fedme som mange har stor tro på, men som de hevdet kunne anses som myter eller bare antakelser. I artikkelen klassifiserte de disse påstandene som myter:

  1. «Små endringer i kaloriinntaket eller -forbruket fører til store, langvarige vektendringer» (jeg har nylig skrevet mer om hvorfor dette kan være en myte her.)
  2. «Man må ha realistiske mål når man skal gå ned i vekt»
  3. «Et langsomt vekttap er bedre enn et raskt vekttap»
  4. «Man må være «klar» for å gå ned i vekt»
  5. «Kroppsøvning på skolen er viktig for å forebygge fedme»
  6. «Amming forebygger fedme»
  7. «Sex forbrenner 100-300 kalorier»

Disse påstandene kunne ifølge forfatterne betraktes som rene antakelser, med gode bevis hverken for eller mot:

  1. Å spise frokost forebygger fedme
  2. Spisevaner og livsstil fastsettes i barndommen
  3. Frukt og grønnsaker reduserer eller forebygger vektøkning
  4. «Jojo-slanking» er skadelig
  5. Småspising bidrar til vektøkning
  6. Omgivelsene (fortau, tilgang til parker osv) påvirker forekomsten av fedme

For noen dager siden ble en ny artikkel av stort sett de samme forfatterne (inkl. David Allison, Arne Astrup, George Bray, Barbara Rolls og Brian Wansink) publisert på nett hos tidsskriftet Critical Review in Food Science and Nutrition. Artikkelen er både en gjentakelse og en fortsettelse av fjorårets. I den nye artikkelen er antallet myter økt til ni, hvorav to er nye og nummer 7. fra den første listen er tatt bort:

Myte 1) Rask vektnedgang gir større sjanse for å gå mer opp i vekt etterpå enn ved sakte vektnedgang. 

Dette har vært påstått de siste 50 år, og står også i lærebøker og anbefalinger fra helsemyndighetene, trolig fordi gradvise endringer anses som enklere å vedlikeholde over tid. Men observasjonsstudier og randomiserte studier tyder faktisk på det motsatte: de som går mest ned i vekt i begynnelsen har større sjanse for å lykkes med å nå målene (f.eks. 10 prosent vektreduksjon).

To date, the totality of evidence does not support the myth that gradual weight loss improves longterm outcomes.

Myte 2) Å sette realistiske mål er viktig, ellers vil overvektige pasienter bli frustrerte og gå ned mindre i vekt.

Fordi mange som får råd om å slanke seg ikke når sin «idealvekt», mener mange det er viktigst å være opptatt av å gå ned mer beskjedne 5-10 prosent av kroppsvekta, da det er knyttet til bedre helse. Forskning på målsetninger antyder at å sette seg uoppnåelige mål virker demotiverende. Det finnes studier som har vist en sammenheng mellom urealistiske vektmål og dårligere selvbilde og mindre sjanse for å lykkes, men noen studier har funnet det motsatte eller ingen meningsfylt sammenheng. Kanskje kan det å senke målene også gi mindre optimisme og motivasjon.

Myte 3) Å fastsette ens «klarhet» for å slanke seg er viktig. 

Iht. Den transteoretiske modell (se forrige innlegg) befinner en person som skal endre en atferd seg i fem ulike stadier: før-overveielse, overveielse, forberedelse, handling og vedlikehold. Teorien sier at det å fastsette hvilket stadie pasienten er på, er viktig for å tilpasse behandlingen og sikre at pasienten er motivert. Men nyere studier har ikke funnet en sammenheng mellom endringsstadie og vektnedgang. Forfatterne mener imidlertid at å fastslå endringsstadie allikevel kan ha noe for seg.

Myte 4) Kroppsøving i skolen spiller en viktig rolle for å redusere forekomsten av fedme blant barn. 

Den økte forekomsten av fedme blant barn forklares ofte med mindre fysisk aktivitet. Mer fysisk aktivitet i skolen foreslås dermed av mange som et tiltak mot fedme. Artikkelen mener sår ikke tvil om at fysisk aktivitet er bra for barns helse, men om vanlig kroppsøving i skolen er tilstrekkelig for å forebygge fedme. Det finnes få studier som viser en direkte sammenheng mellom kroppsøving og vekt/kroppssammensetning, men funnene har som regel vært svake eller ikke signifikante. Noen eksperimentelle studier har vist at økt mengde kroppsøving førte til mindre økninger i BMI, men ikke for alle. Studier som har fokusert på å forbedre kroppsøvingen har heller som regel ikke vist signifikante effekter. Det finnes intervensjoner som klarer å øke aktivitetsnivået i kroppsøvingstimene, men dette medfører ikke alltid bedre vektstatus blant barna. I denne artikkelen snakker vel å merke forfatterne om kroppsøving slik det blir implementert i USA i dag.

Myte 5) Amming beskytter barnet mot fedme senere i livet.

Både WHO og andre organisasjoner har gått ut med denne påstanden, og epidemiologiske studier har antydet dette. Men forfatterne mener det finnes to grunner til å tvile på at det er en kausal sammenheng mellom amming og fedmerisiko: Blant voksne er det ingen signifikant sammenheng mellom det å ha blitt ammet og fedme, ifølge metaanalyser. Det finnes også bevis for publiseringsbias, dvs. at studier som ikke har funnet noen sammenheng har hatt mindre sannsynlighet for å bli publisert. Det finnes ingen «ekte» randomiserte, kontrollerte studier i streng forstand av dette, men én studie fra Hviterussland viste at å oppfordre mødre til å amme lengre og mer eksklusivt ikke hadde en effekt på forekomst av fedme etter 6,5 og 11,5 år. Tvillingstudier (hvor barna blir ammet i ulik grad) har også gitt tvetydige resultater; en finsk studie av tvillingpar fant for eksempel at den som ble ammet lenger hadde lavere BMI etter ett år, men ikke etter sju år.

Myte 6) Å veie seg daglig er negativt for vekttapet.

 Bakgrunnen for denne oppfatningen er at det kan være demotiverende og virke mot sin hensikt å veie seg hver dag, ettersom vekta kan svinge mye pga. væskebalanse m.m. Nyere studier har imidlertid funnet at det å veie seg daglig kan i seg selv føre til vekttap eller forhindre vektøkning.

Myte 7) Gener har ikke bidratt til fedmeepidemien 

Glasbergen-genetics
«Gener spiller ingen rolle»?

Siden fedmeepidemien er et ganske nytt fenomen, sies det ofte at den ikke kan skyldes genetikk, kun samfunnsmessige endringer. Men valg av partner er ikke uavhengig av BMI, og det ser ut til å ha vært en økende tendens til at personer har giftet seg med andre i samme vektkategori. Et barn av to overvektige foreldre har større sjanse for selv å bli overvektig. Samtidig får kvinner med høyere BMI enn gjennomsnittet flere barn, og disse faktorene har til sammen spilt en liten, men signifikant rolle.

Myte 8) College-studenter går gjerne opp 15 pund (ca. 7 kilo) i vekt det første året.

Alle som har sett amerikanske college-serier eller -filmer kjenner vel igjen begrepet «Freshman 15», når ungdommen forlater hjemmet og får et usunt kosthold, høyt alkoholforbruk og mindre fysisk aktivitet. Det legger så visst opp til vektøkning, noe som også er vanlig, men i mye mindre grad: i gjennomsnitt er vektøkningen 6 pund (2,7 kilo) per år. Vektøkningen blant 18-22-åringer som går på college er uansett mindre enn blant de som ikke går på college.

Therefore, it is probably not the stress of college, the alcohol drinking, the lack of exercise, the late nights, or the anxiety caused by leaving home that is the source of the freshman weight gain, but rather a cumulative effect of various factors in the environment related to the life changes occurring in young adults moving through late adolescence.

Myte 9) Mangel på dagligvarebutikker fører til mer overvekt.

«Food deserts»er et begrep på relativt fattige områder eller bydeler hvor det er lite tilgang på butikker som selger fersk og sunn mat. Dette har ikke vært et tema i Norge, men i USA har det vært antatt å forklare mye av den høye forekomsten av fedme i visse sosioøkonomiske grupper, som har få dagligvarebutikker og mange gatekjøkkenrestauranter og kiosker rundt seg. Men er dette en årsak til mer fedme i disse gruppene, eller kan det være en konsekvens? Nyere studier gir grunn til å være skeptisk til den førstnevnte oppfatningen, mener forfatterne. Det har vært vist at barn fra lavinntektsstrøk har tilgang til flere kiosker og gatekjøkken, men også til flere supermarkeder, og at tilgang til matbutikker ikke var forbundet med vektøkning over tid blant barn. Det finnes ingen randomiserte kontrollerte studier av tilgang til dagligvarebutikker.

Ti «antakelser» som mangler sterke bevis

I tillegg til disse, lister forfatterne opp ti påstander som det kan være grunn til å tro på, men som foreløpig er ubekreftede antakelser:

Å spise frokost beskytter mot fedme.

Det finnes få kontrollerte studier som kan bekrefte eller avkrefte denne utbredte oppfatningen (men se her: Hittil største kontrollerte frokoststudie: Ingen effekt på vektnedgang).

Å spise like før sengetid bidrar til vektøkning.

«Spis frokost som en konge, lunsj som en prins og middag som en fattiggutt», lyder et kjent ordtak. Mange diettopplegg handler også om at man ikke skal spise noe etter f.eks. klokken 18, noe som av og til forklares med at forbrenningen er lavere om kvelden. Noen studier har vist at folk som spiser mye tidligere på dagen er mindre overvektige eller går mer ned i vekt enn de som spiser sent. Men noen studier har ikke klart å funne noen sammenheng mellom kveldsspising og vektøkning. Ujevne måltidsrytmer kan tenkes å forstyrre kroppens døgnrytme og hormoner som regulerer metabolismen, og derfor muligens bidra til vektøkning, men det har altså ikke blitt testet direkte.

Å spise mer frukt og grønt fører i seg selv til vekttap eller mindre vektøkning.

Forfatterne diskuterer her påstanden om at bare det å spise frukt og grønt – uavhengig av andre ting man gjør med kostholdet eller livsstilen – er gunstig for vekta. Forebygger økt frukt- og grøntinntak i seg selv overvekt og fedme? Man kan argumentere for at hvis man ber folk om å spise mer frukt og grønt, vil de automatisk spise mindre av andre ting og få et lavere totalt kaloriinntak. Det kommer altså an på om man spiser frukt og grønt i stedet for, og ikke i tillegg til, noe mer kaloririkt. En ny kunnskapsoppsummering fant mangelfulle bevis for en sammenheng mellom grønnsaksinntak og vekttap. De kunne også ha nevnt en annen, ny kontrollert studie som fant at to grupper personer som fulgte en kaloriredusert diett, men hvor den ene gruppen spiste dobbelt så mye grønnsaker, gikk ned like mye i vekt etter 12 måneder.

There is little evidence that simply advising or requiring consumers to eat more, or providing them more F &V leads to weight loss or less weight gain. fruktvekt

Jojo-slanking fører til økt dødelighet. 

Mange eksperter advarer mot jojo-slanking eller vektsvingninger. Dette vekker spørsmålet om det i det hele tatt er så lurt å anbefale overvektige å gå ned i vekt, ettersom  mange vil gå opp igjen. Noen studier viser at raske vekttap er forbundet med høyere dødelighet, men det er muligens på grunn av en underliggende sykdom som bidrar til vekttapet. Nyere observasjonsstudier av folk som har gått ned i vekt med vilje, har utfordret dette synet. Det er ikke mulig å teste dette direkte på mennesker, så dyremodeller kan være viktige.

… although weight regain following successful weight loss remains one of the most challenging aspects of body weight regulation, there appear to be insufficient reasons to dissuade individuals from multiple attempts to lose weight given the critical impact of obesity on disease risk and mortality.

Småspising bidrar til vektøkning og fedme.

«Snacks» har blitt et slags skjellsord, ettersom det å spise utenom (og i tillegg til) hovedmåltidene kan gi et kaloriverskudd og dermed vektøkning. Det vi vanligvis kaller snacks er dessuten ofte kaloritette, «tomme kalorier». Blant amerikanere har andelen av kaloriinntaket fra snacks (dvs. mellommåltider) økt de siste tiårene. Sammenhengene mellom spising mellom måltidene og vekt er ikke konsekvente, blant annet på grunn av ulike definisjoner av begrepet. Artikkelforfatterne viser til seks randomiserte, kontrollerte studier, og ingen av disse viste ingen forskjell på vektøkning, fettprosent el.l. mellom de som småpiste og de som ikke småspiste.

Bymiljøet (fortau og grøntområder) påvirker forekomsten av fedme. 

Utformingen av omgivelsene (f.eks. med gang- og sykkelstier og parker) kan bidra til en mer aktiv livsstil, og blir derfor ofte foreslått som et viktig tiltak mot fedme. Fenomenet «urban sprawl», eller tettbygde byområder, er forbundet med mindre fysisk aktivitet og mer fedme. Men forskningen gjør det foreløpig ikke mulig å fastsette årsak og effekt. Forfatterne påpeker videre at selv om flere grøntområder eller gangveier kan føre til mer fysisk aktivitet, trenger ikke i seg selv å resultere i mindre fedme.

Å redusere TV-seing vil redusere fedme blant barn.

«– Barn kan få helseproblemer av TV-titting». «Mindre TV-titting kan redusere overvekt hos barn». «– Fjern TV-en fra barnerommet». Forskning fra de siste 30 årene har funnet en sammenheng mellom tv-seing (eller «skjermtid») og overvekt og fedme blant barn. Begrensning av skjermtid anbefales derfor både for å forebygge og behandle barnefedme. TV-seing og dataspill fremmer en stillesittende livsstil, eksponerer barn for matreklame, kan bidra til ubevisst småspising og søvnproblemer. Sammenhengene med fedme er derfor på flere måter plausible. Men om mer tv-seing faktisk er forbundet med mer usunne spisevaner og fysisk inaktivitet er uklart. Én studie som testet effektene av både økt og redusert skjermtid i tre uker fant at energiinntaket ble redusert når skjermtiden ble redusert, men ikke omvendt. En annen fant det motsatte; økt skjermtid førte til økt energiinntak, men mindre skjermtid reduserte ikke energiinntaket. Gjennomganger av flere randomiserte, kontrollerte studier har ikke alltid funnet signifikante effekter av redusert skjermtid. Sammenhengen er derfor ikke så klar som en kanskje skulle tro.

Illustrasjon: Scientific American, 2010
Illustrasjon: Scientific American, 2010

Mindre porsjonsstørrelser gjør at folk automatisk spiser mindre.

Det har vært vist i mange studier at folk spiser mer når de uten å vite det får større porsjoner, uavhengig av hvor sultne de er. De fleste spiser til tallerkenen er tom. Men vil mindre porsjoner også få folk til automatisk å spise mindre? Ja, det har også vært vist. Man kan f.eks. servere mindre porsjoner på restauranter uten at kundene kompenserer ved å spise mer av andre ting. Men hva skjer dersom man vet at man får mindre porsjoner? Vil de da spise en ekstra porsjon? De fleste studier innen dette feltet har vært utført i kunstige omgivelser og i korte perioder, hvor deltakerne dessuten har hatt et mål om å gå ned i vekt. Det er derfor behov for flere og andre typer studier:

Although there are many short-term studies that suggest reduced portion size can lead to an unknowing reduction in intake, there is much less evidence as to how sustainable such effects might be and whether they might generate unexpected compensation in another form.

Familiemiddager reduserer fedme.

Å spise middag med familien gir foreldrene muligheten til å kontrollere hva barna spiser og til å utvikle sunne spisevaner som senere vil beskytte mot fedme. Familiemiddager er da også knyttet til sunnere kostholdsmønster og mindre inntak av bl.a. fritert mat og brus. Barn og ungdom som spiser middag med familien tre eller flere ganger i uken har mindre sannsynlighet for å være overvektig og ha spiseforstyrrelser, viser en metaanalyse fra 2011. Men det finnes ingen kontrollerte studier, så dette må foreløpig vurderes som en antakelse, mener forfatterne.

Å drikke mer vann vil føre til vekttap, uavhengig av andre atferds- eller miljøendringer.

Vann kalles av mange pseudo-eksperter og av media for et «mirakelmiddel» eller «hemmelig våpen» for å gå ned i vekt, fordi det angivelig demper sulten og reduserer kaloriinntaket. Det kan også erstatte kaloriholdige drikkevarer. Noen studier har vist at det å drikke vann under et måltid ikke påvirker sult eller det totale energiinntaket sammenliknet med annen kalorifri drikke. Det samme har vært vist av å drikke vann før måltidet. Forklaringen er trolig at vann tømmes så fort fra magesekken og dermed ikke metter like mye som matvarer med et høyt vanninnhold (for eksempel frukt og grønnsaker).

Søk sannhet

De 10 «antakelsene» er noe forskere bør teste ordentlig i kontrollerte studier, mens de ni mytene ikke bør undersøkes mer, mener forfatterne. De erkjenner at man aldri kan være absolutt sikker på at noe bare er en myte, og at utvalget av myter og antakelser er subjektivt. Samtidig innser de også at man kan gi råd og anbefalinger uten sterke bevis på at de virker, men da må man ikke gi et inntrykk av at de faktisk er beviste. Men de mener det likevel er nyttig med en slik inndeling, da det kan få oss til å tenke over hvorfor slike påstander er så utbredte og populære. Noen ideer virker så troverdige at vi ikke føler at det er vits å undersøke dem nærmere. Til slutt appellerer de lyrisk til andre forskere om å legge størst vekt på sannhet og «an unwavering commitment to exactitude and rationality to be the principle around which we rally».

Referanse: Krista Casazza, Andrew Brown, Arne Astrup, Fredrik Bertz, Charles Baum, Michelle Bohan Brown, … & George A. Bray, Weighing the Evidence of Common Beliefs in Obesity Research. Critical Reviews in Food Science and Nutrition, publisert online 20. juni 2014.

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

1 thought on “Fedme: Flere myter og halvsannheter”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s