Det er en vanlig og akseptert oppfatning av at vektreduksjon bør skje sakte og gradvist fremfor raskt. Dette har imidlertid nylig blitt kalt en myte av en gruppe kostholdsforskere (se Myter og fakta om fedme og Fedme: Flere myter og halvsannheter).
Denne oppfatningen har flere opphav, men én ofte uttalt bekymring er at personer som går raskt ned i vekt raskere legger på seg igjen etter en endt slankekur. Vektoppgang etter vektreduksjon er en stor og krevende utfordring (se Varig vekttap – hva virker best?). At man mister mer muskelmasse når man går raskt ned i vekt er også et hyppig argument. Ettersom noen anser overvekt som et resultat av dårlige vaner, virker det også logisk at det må ta tid å endre disse vanene.
Mange anbefaler derfor et tempo på 1/2 kilo i uken for folk flest, maks 1 kilo, fordi dette angivelig vil øke sjansen for å oppnå et varig vekttap. En annen viktig grunn er at dette ikke krever et altfor drastisk kutt i matinntaket, noe som kan medføre mange komplikasjoner.
Hastverk er lastverk?
Rådet er altså ikke helt grunnløst, men er det sant at det å gå raskt ned i vekt nødvendigvis er mer negativt for vekten på lang sikt? Det handler en ny studie som er publisert i The Lancet – Diabetes & Endocrinology om, nemlig hvorvidt tempoet på vekttapet avgjør vektøkningen opptil tre år etter endt intervensjon. I sammendraget skriver forfatterne:
Interpretation
The rate of weight loss does not affect the proportion of weight regained within 144 weeks. These findings are not consistent with present dietary guidelines which recommend gradual over rapid weight loss, based on the belief that rapid weight loss is more quickly regained.
De gjorde en randomisert studie med personer under 70 år fra Melbourne som i utgangspunktet hadde en BMI mellom 30 og 45, og som ellers var friske. Personer som nylig hadde gått på en svært kaloriredusert diett (Very Low Calorie Diet, eller VLCD) eller nylig hadde gått ned i vekt, fedmeopererte, gravide/ammende eller som hadde diverse sykdommer ble ekskludert.
Studien hadde to faser. Pasientene ble inndelt i to grupper, hvorav én gruppe skulle gå raskt ned i vekt og den andre mer gradvis i fase 1. De 100 pasientene som fulgte det “raske” opplegget fulgte en kommersiell VLCD-pulverkur («Optifast») i 12 uker, som ga mellom 450-800 kcal per dag. I det gradvise programmet (n = 104) fulgte pasientene en moderat, kaloriredusert diett i 36 uker med et underskudd på 400-500 kcal/dag basert på offisielle kostholdsanbefalinger, men 1-2 måltider kunne byttes ut med måltidserstattere. (Seniorforfatteren av studien har tidligere vært rådgiver for Optifast/Nestlé, men de sponset ikke studien.)
Begge grupper skulle med dette oppnå et samlet energiunderskudd på ca. 105 000 kcal i løpet av enten 12 eller 36 uker. Alle fikk ellers samme kostholdsråd, og hadde møter med klinisk ernæringsfysiolog annenhver uke.
Målet var for begge grupper et vekttap på 12,5 prosent eller mer i løpet av fase 1. Gjennomsnittlig vekttap i fase 1 var ca. 14,5 prosent i begge grupper. I den «gradvise» gruppen var det imidlertid omtrent dobbelt så mange som ikke klarte å nå målet om å gå ned 12,5 prosent av vekten i løpet av fase 1 som i den «raske» gruppen. Det var ingen signifikante forskjeller i tap av fettfri kroppsmasse eller kroppsfett, som ble målt ved hjelp av bioimpedansmålinger. Fastende leptinnivåer ble imidlertid mer redusert i den «raske» gruppen under fase 1.
Deltakere som i nådde vektmålet i løpet av fase 1 ble med videre i fase 2. Fase 2 varte i 144 uker og fokus var da på å holde vekten nede. Dette var det primære endepunktet i studien.
Nesten alle begynte å gå opp i vekt under fase 2, som figuren under viser. Begge grupper gikk opp ca. 10 kilo totalt, med ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i grad av vektøkning eller endret kroppssammensetning.
Studien støtter med andre ord ikke oppfatningen om av at et raskt vekttap gjør at man legger på seg mer etterpå sammenliknet med gradvise vekttap. Deltakerne som gikk raskere ned i vekt i fase 1 hadde derimot større sannsynlighet for å nå målet. Forfatterne hevder også at den raske løsningen var mer kostnadseffektiv. Blant potensielle forklaringer er bedre motivasjon på grunn av de raske resultatene, og at det er mindre komplisert å etterleve en pulverkur.
Samtidig kan alle se at resultatene fra studiens fase 2 var skuffende, noe som tyder på at et opplegg med sporadiske møter med ernæringsfysiolog ikke er tilstrekkelig for å unngå vektøkning etter vekttap.
Tidlig vekttap påvirker resultatene på lang sikt
Resultatene fra denne studien og andre enkeltstudier tyder på at det å nå vektreduksjonsmålet (f.eks. 5 eller 10 % vektnedgang) har betydning for senere vedlikehold av vekten. En amerikansk undersøkelse fant for eksempel at omtrent to av tre som hadde klart å gå ned minst 10 prosent av kroppsvekten ikke la på seg igjen i løpet av påfølgende år. I den store Look AHEAD-studien klarte over 40 prosent av dem som gikk ned 10 prosent av vekten å opprettholde vekttapet etter fire år, og 39 prosent av dem holdt også vekttapet etter åtte år.
En annen ny studie fra et stort register av amerikanere som har gått ned minst 13,6 kilo og holdt vekten nede i minst 1 år (National Weight Control Registry), fant at 87 prosent av dem klarte å vedlikeholde et 10 prosents vekttap etter 5-10 år. Det som i størst grad predikerte videre vektøkning var hvor raskt de gikk ned i vekt. Deltakerne som gikk ned mest i vekt i begynnelsen gikk raskere opp i vekt igjen, men de klarte likevel å vedlikeholde et større vekttap i løpet av de neste 10 årene:
Forfatterne mener derfor at man bør oppfordre overvektige til å gå ned mye i vekt raskt. Til tross for at de kanskje går opp litt mer i vekt, vil det totale vekttapet over tid være større.
I denne studien var vekttapet vel å merke selvrapportert, men dette har vist seg å ha svært høy validitet i denne gruppen. Vekttapet til deltakerne må dokumenteres av lege, av venner eller familie, eller gjennom før- og etter-bilder.
At tidlig vekttap er en faktor som påvirker langsiktig vekttap ble også vist i blant annet den europeiske Diogenes-studien, en stor randomisert, kontrollert kostholdsstudie med overvektige familier i åtte europeiske land. De voksne deltakerne fulgte en 8-ukers lavkalori-pulverdiett (800-880 kcal per dag, inklusive 54 gram protein). Gjennomsnittlig vekttap etter 8 uker var 10,8 kilo (menn: 12,67 kg, kvinner: 9,87 kg). Faktorene som i størst grad predikerte vekttapet etter 8 uker var høyere vekt i utgangspunktet (jo tyngre de var, jo mer gikk ned), kjønn (menn gikk ned mer enn kvinner) og vekttap den første uken (minst 2,6 kilo). Det samme har vært vist i flere studier av legemidler, bl.a. lorcaserin.
Oppskrudde tolkninger
Flere medier har på bakgrunn av den nye ovennevnte studien mer enn antydet at det er best å gå raskt ned i vekt, men det er fullstendig misvisende. For det første var langtidsresultatet i studien til Purcell og medarbeidere like nedslående som de fleste vektstudier – 70 prosent av deltakerne i begge grupper gikk opp i vekt igjen. Det raske vekttapet var altså ikke en løsning.
Studien viser snarere at det ikke nødvendigvis er best å gå sakte ned i vekt, særlig hvis man ikke har tilstrekkelig motivasjon eller evne til å følge dietten. Jeg tror fortsatt at Yoni Freedhoffs råd om at «dersom du ikke har glede av livet du lever mens du går ned i vekt, kommer du til å mislykkes» er fornuftig.
Dessuten sier studien ikke noe om effekten av å gå raskt ned i vekt uten hjelp av komplette måltidserstattere eller tett, individuell oppfølging fra helsepersonell. Å spise mindre enn 800 kcal daglig i 12 uker er uforsvarlig uten produkter beriket med vitaminer, aminosyrer osv. Måltidserstatterne fjernet også pasientenes valgmuligheter, noe som er en effektiv måte å få folk til å spise mindre på.
Slike produkter er som regel relativt proteinrike og inneholder alle essensielle næringsstoffer, men de er ikke beregnet for hvem som helst. Denne studien ekskluderte som nevnt gravide eller ammende, samt personer med nyresykdom, diabetes m.fl. VLCD-kurer frarådes som regel personer med BMI under 30, og ettersom de kan føre til lavt blodtrykk og blodsukker bør de bare brukes sammen med medisinsk oppfølging.
Tidligere har det vært vist at større kalorirestriksjon (dvs. <800 kcal per dag) er forbundet med større tap av fettfri kroppsmasse (i alle fall på kort sikt), noe som er ugunstig, men det ble som nevnt ikke vist i denne studien.
Sunn Skepsis 
Har hatt 250 personer på kurs, med kosterstattere i startfasen, og sitter med samme erfaring. Den motivasjonen raskt vekt-tap gir skal ikke undervurderes. I en ideel verden spiser man seg selvfølgelig ned med mat, men nå er det ikke sånn for alle. DE som valgte å ikke bruke kosterstatter kom aldri i mål. Når det gjalt vekt oppgang, så var prognosene veldig bra for de som fortsatte å trene, og ble med på oppfølging. Kurset gikk over 6 mnd, med oppfølging 1 gang pr måned etter dette.
Det var selvfølgelig en forutsetning å ikke falle tilbake til gamle vaner.