Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 2

Det franske paradoks

Jeg skrev nylig om en ny dansk studie av ost som ble tolket av både forskerne og media som et mulig svar på «det franske paradoks». Studien belyste blant annet noen mulige mekanismer for hva det er som gjør ost til mindre kolesteroløkende og aterogent enn smør, og ifølge VG og andre kunne dette forklare hvorfor franskmenn – som spiser mye ost – holder seg sunne og slanke.

Men hva ligger egentlig i uttrykket «det franske paradoks»? Det ble trolig først lansert av franskmenn som følge av en artikkel i The Lancet i 1980 som viste at franskmenn i store internasjonale studier hadde lavere dødelighet av hjertesykdom enn amerikanere, selv om de hadde et nokså like risikofaktorer og et høyt inntak av animalsk og mettet fett. At franskmenn var mindre utsatt for hjertesykdom var imidlertid foreslått siden tidlig på 1800-tallet. Nesten 200 år senere begynte flere å forklare dette med franskmenns forbruk av alkohol eller vin, slik denne figuren kan antyde:

 

Sammenheng mellom vinforbruk per capita og dødelighet av hjerteinfarkt blant 55-64 år gamle menn (St. Leger et al., 1979)

Disse indisiene ble selvsagt godt mottatt – endelig kunne man drikke med god samvittighet –  men det kom flere forslag til årsaken bak det franske paradokset.

Denne boken fra 1986 hevdet bl.a. at det å være avholdsmann kunne være farlig, mens vin var som en «vaksine mot hjertesykdom»

I 1988 publiserte amerikanerne Hegsted og Ausman en undersøkelse av kosthold alkohol og død av hjertesykdom i 18 ulike land. Frankrike hadde da et estimert gjennomsnittlig inntak av mettet fett på 13 prosent, sammenliknet med 12 prosent i Norge og 14,5 prosent i Finland (disse tallene var hentet fra matforsyningsstatistikk). Samtidig var dødeligheten av hjertesykdom nesten tre ganger høyere i Norge og mer enn fire ganger høyere i Finland enn i Frankrike.

Men de fant også at Frankrike hadde også et fem ganger høyere inntak av flerumettet fett enn Finland, og et 16 ganger høyere forbruk av vin. Da de tok balansen mellom mettet fett, flerumettet fett og rødvin inn i regresjonsligningen, fant de en lineær sammenheng mellom dette og dødelighet av hjertesykdom.

Sammenheng mellom hjertesykdom som dødsårsak (CHD), forholdet mellom mettet (S) og flerumettet fett (P) samt rødvin i 18 land.

Hegsted og Ausman mente at det var effektene mettet og flerumettet fett og alkohol hadde på LDL- og HDL-kolesterolet som forklarte denne sterke korrelasjonen. De understreket imidlertid at disse funnene ikke betød «jo mer, jo bedre» når det gjaldt alkohol.

Noen år senere gikk Artaud-Wild og medarbeidere igjen gjennom påstanden om at franskmenn hadde mindre hjertesykdom på grunn av «their consumption of red wine, goose liver pate, and cheese«. Mens Hegstad og Ausman hadde sett på disse sammenhengene i 18 ulike land, utvidet Artaud-Wild et al. sin studie til 40 land, men fokuserte spesielt på Frankrike og Finland, som lå på motsatt side av hjerteinfarktskalaen.

Mens Frankrike hadde et høyere forbruk av grønnsaker og umettet fett, hadde Finland et høyere forbruk av melk og smør. Kolesterol og mettet fett i kostholdet, samt melk, kalsium fra melk og melkefett korrelerte sterkt med dødelighet av hjertesykdom i de 40 landene, men det gjorde ikke ost, viste Artaud Wild et al. Ost korrelerte imidlertid signifikant med dødelighet (r = 0,35) når Frankrike og Finland ble utelatt fra analysene. Kalorier fra plantemat, karbohydrater, stivelse, ris, fiber m.m. korrelerte sterkt med mindre dødelighet av hjertesykdom.

I Finland var imidlertid hjertedødeligheten tre ganger høyere enn i Frankrike, selv om inntaket av kolesterol og mettet fett kombinert var ganske likt:

Korrelasjon mellom inntak av kolesterol + mettet fett per 1000 kcal og dødelighet av hjertesykdom blant menn i 1977

Blant landene med et relativt høyt inntak av kolesterol og mettet fett var vin og ost forbundet med signifikant lavere hjertedødelighet, og det var også en sammenheng mellom inntak av ost og vin (r = 0,48).

Kolesterol- og mettet fett-inntaket kunne i seg selv altså ikke forklare ulikhetene i dødelighet mellom Finland og Frankrike.  Mellom Finland og Frankrike var det derimot en stor forskjell i inntaket av melk: Finland hadde et melkeinntak som var 3,4 ganger så høyt som Frankrike. Frankrike hadde derimot et åtte ganger høyere inntak av planteoljer, et 30 ganger høyere inntak av oliven, peanøtter, oliven- og peanøttolje, og et fire ganger høyere inntak av grønnsaker.

Deres hypotese var derfor at melk, melkefett og grønnsaker delvis forklarte ulikhetene i hjertedødeligheten mellom landene, men de påpekte også at sammenhengen mellom kosthold og hjertesykdom var så kompleks at ulikhetene ikke kan tilskrives ett næringsstoff eller én matvare, men helheten i kostholdet.

Therefore, the high CHD mortality observed in Finland might have been related to two factors: (1) the hypercholesterolemic and atherogenic effect of the cholesterol and saturated fat in milk and (2) the thrombotic tendency produced by the saturated fat in milk.

Alt dette er såkalt økologiske studier, dvs. studier som sammenlikner ulike tilstander på tvers av land, folkegrupper og lignende. Disse er interessante i et folkehelseperspektiv, men de kan ikke oversettes til individbaserte råd. De kan antyde noe om forskjeller i kosthold mellom land med f.eks. mye og lite hjerte- og karsykdom, men de sier ikke noe om kostholdet mellom individer som blir syke eller ikke. For å finne ut om franskmenn faktisk er sunne og friske på grunn av melkefett, ost eller lignende, må man se på hva som skjer når franskmenn følger det ene eller det andre kostholdet.

Dette ble undersøkt i den nå klassiske Lyon-studien som startet på slutten av 1980-tallet. Lyon Diet-Heart Study forsøkte å teste den sekundærforebyggende effekten av kostholdsendringer blant 605 hjerteinfarktpasienter. Intervensjonsgruppen skulle følge et middelhavskosthold mens kontrollgruppen skulle spise et standard «fettfattig» kosthold. I praksis spiste likevel middelhavsgruppen mindre fett (30 prosent vs. 34 prosent av energiinntaket i kontrollgruppen), og de spiste også bare 8 prosent mettet fett.

Middelhavskostgruppen spiste videre mer brød, frukt, margarin (basert på rapsolje) og mindre kjøtt, smør og fløte. Rapsolje ble mest brukt ettersom de franske deltakerne ikke var så begeistret for olivenolje.

Etter fire år hadde intervensjonsgruppen 65 prosent lavere kardiovaskulær dødelighet pga. hjertesykdom og 72 prosent lavere risiko for kardiovaskulær død eller hjerteinfarkt. Risikoreduksjonen kunne delvis tilskrives lavere kolesterolnivåer, men også mulige antitrombogene effekter av omega-3-fettsyrer m.m. i middelhavsdietten.

Dette er den eneste intervensjonsstudien av kostendringer og risiko for hjerte- og karsykdom i en fransk befolkning som jeg kjenner til. Flere observasjonsstudier har vært publisert, og har vist at franskmenn som følger de franske kostrådene i større grad har lavere risikofaktorer, inkludert fettmasse og komponenter i det metabolske syndrom.

I en tverrsnittstudie fra tre regioner i Frankrike var høyere inntak av magre meieriprodukter forbundet med mindre kardiovaskulære risikofaktorer. 10-årsrisiko for å dø av hjerte- og karsykdom ble beregnet etter SCORE-ligningen, hvor en score på 10 prosent eller mer regnes som svært høy risiko.

Meieriprodukter ble i denne studien klassifisert som magre: melk, yoghurt og cottage cheese, eller fete: «andre oster». Smør og fløte ble altså ikke regnet som meieriprodukter i denne studien.

Magre meieriprodukter var forbundet med lavere LDL-kolesterol, mindre metabolsk syndrom og lavere 10-års kardiovaskulær risikoscore når det ble kontrollert for det generelle kostholdet. Den fjerdedelen av deltakerne som spiste mest magre meieriprodukter hadde rundt 30 prosent lavere sannsynlighet for å ha en moderat til svært høy 10-års risikoscore.

Er det franske paradoks fortsatt reelt?

En interessant alternativ forklaring ble senere lansert i BMJ av Law og Law, som mente at tid hadde vært en oversett faktor i tidligere analyser av det «franske paradokset». Dersom man så på tidligere inntak av animalsk fett i stedet for nylig inntak var forbruket av vin ikke lenger signifikant forbundet med hjertedødelighet, viste de. Land med et høyt vinforbruk hadde tidligere et lavt inntak av mettet fett, og de mente at det sistnevnte kunne være en forklaring:

Countries with high wine consumption are those in which saturated fat consumption used to be low but increased in recent years (France, Italy, Spain, and Switzerland, for example). The low mortality from ischaemic heart disease reflects the earlier low levels of saturated fat consumption, for which wine is simply an indirect marker—a confounding factor.

Siden hjerteinfarktrisikoen økte gradvis, mente Law og Law at det bare var et tidsspørsmål for Frankrike fikk like høy dødelighet av hjertesykdom som Storbritannia. Dette kunne man imidlertid ikke vise ettersom dødeligheten siden 1980 hadde falt dramatisk i alle rike land på grunn av bedre behandling og bedre risikofaktorer. Dessuten var bruken av effektive behandlinger (kolesterolsenkende medisiner m.m.) hyppigere brukt i Frankrike enn i Storbritannia.

The persistently low mortality from heart disease in France is therefore not surprising and does not refute the time lag hypothesis.

Det har lenge vært diskutert om «det franske paradoks» er reelt, eller bare et kunstig fenomen som skyldes metodologiske feilkilder, slik som at dødeligheten av hjertesykdom i Frankrike har vært underestimert.

Den franske forskeren Pierre Ducimetière, som blant annet var med på den internasjonale MONICA-studien, har f.eks. lenge argumentert for at Frankrike ikke er så spesielt når det gjelder hjertesykdom sammenliknet med sine naboland. Han har påpekt at hjertedødeligheten i Frankrike følger en nord-sør-gradient, slik som i mange andre land. Hvor man bor innenfor et land betyr kanskje mer enn om man bor i Frankrike; Toulouse hadde eksempelvis like lav kardiovaskulær dødelighet som Barcelona, som ligger på omtrent samme breddegrad.

Videre mener han at inntaket av mettet eller animalsk fett ikke er spesielt høyt i Frankrike, slik at det ikke er noe reelt fransk «paradoks» når det gjelder kosthold og hjertesykdom. «Time has come to relieve epidemiology of the French paradox», skrev han og kollegaer i BMJ.

Hugh Tunstall-Pedoe skriver på den annen side at dødeligheten fra koronarsykdom har vært mye lavere i Frankrike, men at denne store forskjellen ikke gjelder alle hjerte- og karsykdommer eller generell dødelighet hos menn:

French men pay back their deficit in coronary heart disease with an excess of other diseases: for example liver and gastrointestinal diseases, accidents, and violence … While differing in different age groups, death rates overall in French men are similar to those in the United Kingdom. French women, by contrast, seem to have the secret of success, with low death rates overall, as well as in those attributed to coronary heart disease.

Franskmenn er ikke skånet fra hjerte- og karsykdom

Frankrike har sammen med bl.a. Italia fortsatt lavest dødelighet av hjerteinfarkt i Europa. Samtidig er hjerte- og karsykdommer blant de ledende dødsårsaker også i Frankrike, og som nevnt over finnes det store regionale ulikheter der.

I Frankrike har dødeligheten faktisk vært økende i yngre grupper, og bare nedadgående i befolkningen over 50 år. Det er for øvrig interessant å se at nedgangen av hjerteinfarktdødeligheten i Norge har vært mye større sammenliknet med Frankrike. Blant 40-44-åringer i Norge (menn) var dødeligheten 33 per 100 000 i 2010 – ned fra 48,3 i 1993 – mens den i Frankrike var 32 pr 100 000 – mot 47,8 i 1993. For menn mellom 65-69 år i Frankrike var dødeligheten 324 per 100 000 i 2010 vs. 627 i 1993, i Norge 395 per 100 000 i 2010 vs. 1165 i 1993.

I en artikkel som nylig ble akseptert for publisering i tidsskriftet Heart er trender i akutte hjerteinfarkt mellom 1985-2010 i seks europeiske land analysert. Forfatterne fant at tilfellene og dødeligheten av hjerteinfarkt stort sett gikk nedover, mest av alt i Finland. Blant menn gikk infarktraten ned med 4,4 prosent per år i Finland og 2,8 prosent i Frankrike (men i Frankrike økte den faktisk med 6,8 prosent per år fra 2008-2010). Dødelighetratene gikk ned med hhv. 6,3 og 5,4 prosent. De klassiske risikofaktorene for hjerte- og karsykdom gikk signifikant ned både i Frankrike og Finland, med unntak av BMI.

I 2010 sto iskemisk hjertesykdom og hjerneslag for hhv. 5,8 % og 3,4 prosent av alle tapte friske leveår i Frankrike, mens de i Norge sto for hhv. 7,6  og 3,6 prosent. Mens det i Norge var 165 dødsfall pga. iskemisk hjertesykdom per 100 000 innbyggere i 2010, var det 121 i Frankrike, 232 i Sverige, 189 i Danmark, 234 i Tyskland og 179 i England.

Hjertevennlig ost?

Men la oss for argumentets skyld si at det er noe ved franskmenns livsstil som beskytter dem mot hjertesykdom. Noen har som sagt pekt på rødvin, andre porsjonsstørrelser, mer struktuerte måltider, fysisk aktivitet og frukt og grønt.

Men kan det også være melkefettet? Som nevnt i forrige innlegg spekulerte de danske forskerne i at franskmenns høye osteinntak kunne være svaret på gåten. Frankrike er selvsagt en ostespisende nasjon, samtidig som de har de altså hatt en relativt lav hjerte-kar-dødelighet.

Det ble også foreslått i artikkelen Could cheese be the missing piece in the French paradox puzzle? i tidsskriftet Medical Hypotheses. (Dette er et kontroversielt tidsskrift for lansering av nye ideer som skal fostre debatt – i 2004 publiserte det f.eks. en hypotese om at høyhælte sko var årsak til schizofreni …).

I denne artikkelen drøftet Petyaev og Bashmakov hvorfor ost, og spesielt muggmodnet ost, kan være en forklaring. De serverer først en påstand om at mettet fett kan utgjøre så mye som 40 % av energiinntaket i Frankrike – langt mer enn de franske anbefalingene om maks 10 %. Ifølge artikkelen de bruker som kilde til dette, var imidlertid det totale fettinntaket i Frankrike opptil 40 % av energiinntaket. Nyere data estimerer inntaket av mettet fett til i gjennomsnitt ca. 14,5 energiprosent blant voksne, mens en stor undersøkelse fra 2009 fant rundt 15 prosent i gjennomsnitt.

Studier har vist at inntak av fermenterte/syrnede meieriprodukter er forbundet med lavere risiko for hjerneslag og hjerte- og karsykdom, skriver de videre. Et høyt inntak av ost reduserer dessuten LDL-kolesterolet dersom det erstatter smør. Ost har også vist seg å redusere enkelte inflammasjonsmarkører i blodet. Under modningen av ost skjer det mange biokjemiske endringer av proteiner og lipider i osten, og probiotiske bakterier er med på å produsere bioaktive peptider og andre forbindelser med potensielt gunstige effekter. Modningen av Roquefort, Camembert og andre muggoster har en mye mer kompleks biokjemi enn bl.a. Cheddar og Gouda. Petyaev og Bashmakov mener derfor at blåmuggost bør testes i kliniske studier for å fastslå kliniske helseeffekter.

Ost og kolesterol i blodet

Effekten av nettopp Camembert på kolesterolet har senere vært undersøkt av Schlienger og medarbeidere i en studie som var sponset og delvis designet av produsenten av det kjente ostemerket President.

Sammenliknet med smør har ost vist seg å redusere kolesterolet. I denne randomiserte studien ble ost imidlertid sammenliknet med yoghurt, ettersom utbytting av smør med ost sjeldent er relevant i praksis. Studien ble gjort for å teste effekten på blodlipidene av to daglige porsjoner á 30 gram med Camembert (den mest spiste osten i Frankrike) eller 2 x 125 g yoghurt (8 % fett) blant friske personer med moderat forhøyet kolesterol (dvs. at de ikke brukte kolesterolsenkende medisiner). Deltakerne ble ellers rådet til å følge en kolesterolfattig diett i tråd med de offisielle franske kostholdsanbefalingene, og skulle ikke spise annen ost eller andre fermenterte meieriprodukter.

Det totale mettet fett-inntaket gikk noe ned i yoghurt-gruppen i løpet av de fem ukene, men kolesterolverdiene endret seg ikke signifikant forskjellig mellom gruppene i de neste 4-5 ukene. Blodtrykket endret seg heller ikke.

En tidligere liten studie av Colquhoun et al. viste også at 100 gram camembert per dag ikke hadde ugunstige effekter på blodlipidene innenfor en ellers fettfattig kost.

Funnene var derfor ikke uventet, selv om mekanismen er uklar. Forfatterne foreslår at probiotiske bakterier i camembert-ost kan ha effekter som er gunstig for blodlipidene.

Flere studier har vist at ikke alle meieriprodukter øker kolesterolverdiene i samme grad. Sammenliknet med smør virker ost kolesterolsenkende ved like høyt fettinntak. Dette ble for eksempel vist i en norsk studie fra 2004 av Biong og medarbeidere, og de Goede og medarbeidere har oppsummert disse studiene i en ny metaanalyse i Nutrition Reviews:

 

GJennomsnittlig differanse i LDL-kolesterolnivåer ved inntak av ost vs. smør

På den annen side har tofu kalori for kalori en gunstigere effekt på blodlipidene enn ost, noe som delvis kan forklares med forskjeller i balansen mellom flerumettet og mettet fett. Noen studier har også vist at ost laget med bl.a. rapsolje i stedet for melkefett har bedre effekter. Hva man sammenlikner osten med er altså avgjørende for om ost kommer ut i et godt eller dårlig lys.

Hvis man ser på dagens statistikk blir det nok vanskelig å hevde at den lave dødeligheten i Frankrike skyldes at ost eller melkefett er beskyttende; Tyskland er for eksempel en større osteprodusent enn Frankrike, og mange land forbruker mer melkefett per innbygger enn Frankrike og har høyere hjertedødelighet.

Forskjell på smør og andre meieriprodukter

Melkefett-globulmembran (MFGM) er et lag med fosfolipider og proteiner som omslutter melkefettet. Innholdet av MFGM varierer mellom ulike meieriprodukter, med lite i smør og mer i fløte. Tidligere dyrestudier har vist at MFGM kan senke kolesterolnivåene.

For noen uker siden ble en interessant studie av Fredrik Rosqvist og medarbeidere ved Uppsala-universitetet publisert i American Journal of Clinical Nutrition. Den var en randomisert, kontrollert studie, og som vanlig for denne forskergruppen metodemessig sett sterk. Deltakerne i én gruppe fikk utdelt kremfløte (40 % fett) som de skulle drikke én desiliter av hver dag, i tillegg til skummetmelk og en scone (kremfløten skulle ikke varmes opp eller piskes). Kontrollgruppen fikk bare skummetmelk og scones bakt med smørolje.

Matvarene de to gruppene fikk utdelt inneholdt til sammen omtrent like mye fett (ca. 40 gram), kolesterol og kalsium, men fosfolipidinntaket var mye høyere i gruppen som fikk kremfløte. Kaloriinntak og kroppsvekt var uendret.

Figur 1 fra Rosqvist et al. 2015: Miroskopisk bilde av globulmembraner rundt melkefett i kremfløte – det røde er melkefett, det grønne er globulmembraner.

Deltakerne i kremfløtegruppen økte inntaket av mettet fett (+ 4,9 E% vs. +1,4 E% i kontrollgruppen). Mens LDL-kolesterolnivåene endret seg lite blant de som fikk kremfløte (i snitt +0,04 mmol/l), økte det med 13 prosent blant de som fikk smørolje. Non-HDL-kolesterolet (trolig en sterkere risikofaktor enn LDL-kolesterol alene) ble noe redusert (-0,14 mmol/l) i fløtegruppen, og økte (+0,24 mmol/l) i smøroljegruppen. ApoB:ApoA1-ratio, som også predikerer risiko for koronarsykdom bedre enn kolesterolnivåene, økte også i smøroljegruppen.

Melkefett omsluttet av globulmembraner så i denne studien altså ut til ikke å forverre kolesterolverdiene sammenliknet med rent melkefett. Selv om det her ble brukt smørolje, og ikke smør, mener Rosqvist og medarbeidere at de samme effektene også vil gjelde smør.

… these results support the hypothesis that the presence of MFGM in dairy products may counteract the hypercholesterolemic effects of saturated fat.

Dette tyder på at det er forskjell på melkefett og melkefett.

Slanke franskmenn?

Som nevnt har det også blitt antydet at ost kan forklare hvorfor forekomsten av fedme er så mye lavere i Frankrike enn andre vestlige land.

I Norge har forbruket av ost økt over lang tid, det gjelder også fet ost (andelen av osteforbruket som var fet ost var f.eks. nesten 90 % i 2008). På engrosnivå var forbruket av ost 8 kilo per innbygger i 1950-årene, 13 kilo (63 % høyere) i 1989 og 17 kilo (113 % høyere) i 2007. Dette har åpenbart ikke hindret fedmeforekomstene å øke, heller ikke i USA, hvor osteforbruket økte med hele 182 % fra 1970 til 2005 … men denne sammenhengen betyr selvsagt ikke at de som har økt osteinntaket mest nødvendigvis har blitt fetere.

Bortsett fra en liten studie som viste et noe større vekttap av en kaloriredusert diett med probiotisk ost, og en italiensk studie jeg bare har fått lest sammendraget av, kjenner jeg ikke til at en mulig slankende effekt av ost har vært undersøkt direkte. I den danske studien jeg skrev om i forrige innlegg endret som sagt ikke vekta seg i gruppen som spiste ost, men der var også kaloriinntaket stabilt.

Én prospektiv studie fant en gunstig sammenheng mellom meieriprodukter og metabolsk syndrom, hvor fedme er en komponent, i Frankrike. En porsjon ost var definert som 30 gram, mens en porsjon melk var 125 milliliter. I denne studien var ost knyttet til ost var derimot knyttet til mindre økninger i BMI og lavere insidens av metabolsk syndrom. Men en annen studie fra 2008 fant ingen gunstig sammenheng mellom osteinntak og endringer i vekt og livvidde blant middelaldrende franske menn og kvinner. Det var derimot en signifikant sammenheng mellom høyere inntak av melk og yoghurt og lavere vekt og livvidde blant menn.

Det er med andre ord uklart om ost faktisk gjør franskmenn slanke.

Men er Frankrike forresten så «mystisk» når det gjelder vektkontroll?

Forekomsten av fedme var stabil i Frankrike fra 1980 til 1991 (rundt 6-7 prosent), men økte etter hvert til 13-14 prosent innen 2006. Franskmenn som er født etter midten av 1960-tallet ser ut til å ha vært mer tilbøyelige for vektøkninger.

Dokumentasjonen er sped, men franske kvinner sies å være svært opptatt av kropp og vekt, og at de går mer på diett enn f.eks. engelskmenn. Som Stearns skriver i boken «Fat History»:

French disdain for character flaws and their resolute focus on aesthetic over ethical issues helps explain other characteristic qualities in their modern approach to fat.

Men Rozin et al. fant tidligere i en liten undersøkelse at franskmenn var mindre opptatt av helse når de gjorde sine matvalg. De foreslo at deres mindre stressede forhold til mat kunne være en grunn til franskmennenes gode helse, men også at nøysomhet, og de relativt små porsjonsstørrelsene, i Frankrike var en forklaring.

Konklusjon

Dette innlegget var ment som en diskusjon av VG-utsagnet «Derfor blir franskmennene slanke og sunne av ost». For noen år siden var det den franske «Vindietten» som etter sigende var nøkkelen, men det har også fra tid til annen vært hevdet at ost er veien til drømmekroppen og svaret på det «franske paradoks». Men det er altså ikke så sikkert at ost er nødvendig for å forklare det franske paradoks – men det franske paradoks kan også ha vært overdrevet.

Franskmenn som følger de generelle kostrådene ser ut til å ha bedre helse, og er således ikke særlig paradoksale. Det er mulig at vi har noe å lære av franskmenns levevaner, men jeg tror det i så fall er mer fruktbart å se bredere på det franske kostholdsmønsteret enn å utpeke supermat eller syndebukker.

Reklame