Omega-6-skremsel i strid med dataene

Det er en god stund siden jeg sist skrev om sammenhengen mellom omega-6-fettsyrer, eller balansen mellom omega-6 og omega-3, og helse. Oppstyret og påstandene rundt omega-6 nådde sitt klimaks i begynnelsen av 2013, da en ny analyse av en over 40 år gammel studie som da ble publisert i BMJ viste en så vidt signifikant høyere hjerte- og kar-dødelighet blant menn som spiste mye omega-6 fra saflorolje og margarin.

Mange uttalte den gang (og noen hevder nok fortsatt) at denne studien nærmest alene motbeviser de etablerte anbefalingene om inntak av flerumettet fett, selv om kostholdet i studien ikke var i nærheten av representativt for hverken det som anbefales eller det folk flest spiser. Én kjent, norsk lege sa for eksempel til Dagbladet 15. februar 2013 at «Helsemyndighetene har tatt livet av ganske mange nordmenn med disse rådene.»

Jeg har tidligere pekt på at det per i dag ikke er støtte i litteraturen for at de offisielle anbefalingene om flerumettet fett/omega-6 i seg selv er skadelig for mennesker med tanke på kroniske sykdommer, eller at det er lite grunnlag for å gi en spesifikk anbefaling om ratioen mellom omega-3 og omega-6 i kostholdet med tanke på hjerte- og karsykdom.

Før sommeren var jeg på et seminar på NMBU hvor en forsker uten et snev av forbehold fortalte at å spise omega-6 i form av linolsyre (den vanligste omega-6-fettsyren) øker arakidonsyre i kroppen og følgelig gir økt inflammasjon og risiko for hjerte- og karsykdom. Siden jeg tidligere hadde konkludert med noe annet, tenkte jeg at det var på tide å igjen se systematisk på det som er publisert om omega-6 og hjerte- og karsykdom og dødelighet de siste årene.

Bare i løpet av de siste månedene har det kommet flere høyst relevante publikasjoner. I motsetning til nevnte studie i BMJ fra 2013 har – interessant nok – knapt nok noen av disse vært nevnt av media eller «kostholdsguruer».

Bør bananer bebreides?

Sommeren er endelig i gang for fullt, og for mange er dette en tid man kanskje nyter ekstra mye frukt.

I så fall kan det være gledelig å vite at en ny, systematisk kunnskapsoppsummering viser at et høyere inntak av frukt ser ut til å forebygge vektøkning over tid blant voksne. Dette var en gjennomgang av 17 nyere studier – hvorav 11 randomiserte, kontrollerte studier – av friske personer. Ingen av studiene viste at det å spise mer frukt førte til vektøkning sammenliknet med ikke å spise mer frukt, men fruktjuice var i noen studier forbundet med vektøkning. Forklaringen er trolig at hel frukt bidrar til å begrense det totale energiinntaket.

Men av alle ting man kan si om det norske kostholdet, ser enkelte faktisk ut til å mene at vi spiser for mye frukt, og at særlig bananer (som botanisk sett er bær) er en av de største syndene. Én av grunnene som ofte nevnes er det høye stivelses- og sukkerinnholdet, noe som gir bananen en høy glykemisk indeks. Professor i husdyrernæring, Birger Svihus, har for eksempel uttalt seg til Side2.no og Forskning.no at bananer ikke bør spises av overvektige eller type 2-diabetikere, fordi sukkerinnholdet er høyere per 100 gram enn cola. Det siste er korrekt, men jeg tror samtidig at Svihus også vil være enig i at det er stor forskjell på å spise én banan (= ca. 14 gram sukkerarter) og å drikke en halv liter cola (= ca. 55 gram sukker). (Frukt og bær bidrar for øvrig med 11 % av sukkerartene i et typisk norsk kosthold, mens brus og godteri utgjør 50 %.)

Jeg har kolleger og andre bekjente som instinktivt himler med øynene og jamrer seg av slike angrep på frukt, men påstanden er alvorlig nok til ikke å undersøke nærmere. Norge er tross alt blant de mest bananspisende nasjoner i vår del av verden, hvis man ser på importstatistikken. Ettersom bananer er relativt rike på sukker, er de uheldige for vekta og blodsukkeret, og spesielt ved diabetes?

Kalorioverskudd, gluten og D-vitamin-sopp – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lesetips (i tilfeldig rekkefølge) fra den siste uken. 

1. Bulletin of the World Health Organization (01/07/2015): Global fedme kan forklares med mer overflod av kalorier 

For noen år siden skrev jeg her om studier som viste at økt kaloriinntak alene kunne forklare overvektsbølgene i USA og England:

Scarborough et al undersøkte den relative effekten av energiinntak og fysisk aktivitet på vektøkningen i Storbritannia mellom 1980- og 2000-tallet. For menn skyldtes vektøkningen både mindre fysisk aktivitet og økt energiinntak, mens økt energiinntak alene forklarte vektøkningen blant kvinner:

For both men and women, the results across the entire of the 95% credible intervals do not alter the conclusion that increase in body weight in men is due to both increases in total energy intake and decreases in physical activity levels, but for women, the increase in body weight can be explained by increases in total energy intake alone. [British Journal of Nutrition, 2011]

Tilsvarende fant Boyd Swinburn et al. for den amerikanske befolkningen:

Increased food energy supply is more than sufficient to explain the US epidemic of obesity

Whereas ongoing efforts are needed to increase physical activity levels in the population, the priorities for reversing the obesity epidemic should focus on energy intake by addressing the obesogenic food environment drivers of the current energy overconsumption. [American Journal of Clinical Nutrition, 2009]

I siste Bulletin of the World Health Organization har Swinburn og medarbeidere tatt et stort skritt videre, og undersøkt 69 land, både rike og fattige, over hele verden. Kroppsvekta og tilgjengeligheten av kalorier økte mellom 1971 og 2010 i i 56 (81 %) av landene. (For å ta ett nærliggende eksempel: I Norge økte kaloriinnholdet i matforsyningen med ca. 237 kalorier per dag mellom 1990 og 2001.)

Hvor mange ekstra kalorier måtte til for å forklare den observerte vektøkningen i disse landene? I 80 prosent av landene var økt matforsyning mer enn nok til å forklare vektøkningen, skriver de. Det vil si at økt matforsyning har bidratt både til høyere inntak og svinn. I 11 land var økt matforsyning ikke tilstrekkelig til å forklare vektøkningen.

Fem land opplevde at gjennomsnittsvekta gikk opp samtidig som matforsyningen gikk ned, mens tre land opplevde det stikk motsatte.

Én begrensning er at omtrent halvparten av landene bare hadde vektdata tilgjengelig for kvinner.

Les gjerne også mer på bloggen til en av studieforfatterne, Carson Chow.

2. Absolutely Maybe (30/06/2015): Verdt å vite om metaanalyser

Forsker og blogger Hilda Bastian skriver mye interessant på sin blogg «Absolutely Maybe» som anbefales til alle vitenskapelig metode-nerder. I sitt siste innlegg ga hun fem nyttige «advarsler» om metaanaylser. Metaanalyser og systematiske kunnskapsoppsummeringer anses som regel som de beste kildene til evidens, men det er viktig å se begrensningene (noe jeg kan skrive under på etter å ha jobbet med det selv en stund).

Et eksempel fra Bastians artikkel: «Pooling studies that shouldn’t be combined is one of the most common flaws you’ll see in meta-analyses.»

3. New York Times (04/07/2015): Myten om «Big bad gluten»

Interessant kronikk om glutenintoleranse i New York Times, skrevet av vitenskapsskribent Moises Velasquez-Manoff. Han ga for et par år siden ut boken «An Epidemic of Absence«, som handler om hvorfor allergier og autiommune sykdommer har økt så veldig.

I kronikken skriver han at myter slik om at «gluten er skadelig fordi vi ikke er utviklet til å spise det» overskygger det virkelige problemet, nemlig at «det moderne immunsystemet» ser ut til å ha slått seg vrangt. Kanskje vi ikke bør skylde på glutenet i seg selv?

«Maybe we should stop asking what’s wrong with wheat, and begin asking what’s wrong with us.»

4. FSANZ (lest 05/07/2015): D-vitamin i sopp

Mattilsynet i Australia og New Zealands (FSANZ) har utgitt en rapport om D-vitamininnhold i sopp som er utsatt for UV-stråler i 1-2 sekunder. Denne soppen viser seg å være svært rike på D-vitaminer. I australia finnes faktisk «D-vitamin-sopp» på markedet. Ifølge ernæringsfysiolog Catherine Saxelby kan man oppnå samme effekt selv ved å sette sjampinjonger i sola i omtrent en time.

Tidligere svenske undersøkelser har også vist at ville kantareller kan være en svært god kilde til vitamin D.

Apropos UV-stråler og D-vitamin skrev Food & Drink Europe denne uken om at brød «beriket» med D-vitamin fra UV-stråling er på vei i Sverige.

5. Fra arkivet: om allergitester

Siden VG brukte mye av forrige uke til å vise den nedslående sannheten om populære allergi- og matintoleransetester, benytter jeg anledningen til å minne om en kronikk jeg skrev til Aftenposten i fjor, hvor jeg også prøvde å advare mot slike tester: Betenkelige motiver bak «allergimat»-trenden.

For noen tusenlapper kan man også ta en blodprøve hjemme og sende prøven til en utenlandsk lab som tester for intoleranser mot opptil 200 ulike matvarer. Det som måles er som regel nivåene av IgG-antistoffer i blodet. Økte IgG-nivåer er imidlertid ikke nødvendigvis en unormal reaksjon på mat. Allergiforeninger over hele verden har følgelig tydelig påpekt at IgG-antistoffer ikke er et relevant mål på matallergi eller –intoleranse. Som med spørreskjemaer er slike blodprøver isolert sett meningsløse for å fastsette matintoleranser.