Lavkarbo, risdiett og bullshit: Ukens lesetips

Her er fem leseverdige ernæringssaker jeg nylig har merket meg, samt en spesiell sak fra desember for 40 år siden.

1. British Journal of Nutrition, 04/12/2015: Ny metaanalyse av lavkarbodietter, vekt og risikofaktorer

Det har blitt publisert mange metaanalyser og andre kunnskapsoppsummeringer om lavkarbodietter de siste årene. Jeg kommenterte for eksempel en metaanalyse i september i fjor som fant at alle kommersielle dietter var bedre enn ingen diett, og at lavkarbo- og lavfettdietter var like effektive etter ca. 12 måneder.

I den metaanalysen var imidlertid «lavkarbo» definert som dietter med opptil 40 prosent av energien fra karbohydrater, noe som ikke er så langt ifra det som i dag er typisk hos de fleste voksne. En ny metaanalyse av Nadia Mansoor, Kathrine Vinknes, Marit B. Veierød og Kjetil Retterstøl ved Universitetet i Oslo, inkluderte derimot kun randomiserte kontrollerte studier hvor lavkarbodiettene besto av bare 20-30 gram karbohydrater per dag i første fase, eller maks 20 % av energiinntaket. De inkluderte også kun studier som varte i minst 6 måneder og som ikke involverte type 2-diabetespasienter eller andre pasientgrupper, slik at de til slutt analyserte 11 studier. Diettene ble sammenlignet med dietter med høyst 30 % av energiinntaket fra fett (som strengt talt vel ikke kan kalles «fettfattige»).

Metaanalysen fant en signifikant forskjell i vektreduksjon på 2,17 kilo i lavkarbodiettenes favør.

Metaanalyse av gjennomsnittlig vekttap (vektet gjennomsnitt). Gjennomsnittlig forskjell: -2,17 kg.

Av kardiovaskulære risikofaktorer ble triglyseridnivåene redusert mer under lavkarbodiettene (0,26 mmol/l mer enn  de andre diettene), mens HDL- og LDL-kolesterolet økte sammenliknet med på de andre diettene (med hhv. 0,14 og 0,16 mmol/l). Blodtrykk, blodsukker og insulin endret seg ikke signifikant forskjellig.

Ettersom LDL-kolesterolet ser ut til å øke til tross for et signifikant vekttap, konkluderer forfatterne med at de gunstige effektene av lavkarbodiettene må veies opp mot potensielt skadelige effekter av høyere LDL-kolesterol. Hva det noe lavere vekttapet samt litt lavere triglyserider og høyere HDL-kolesterol har å si for forebygging av hjerte- og karsykdom er uklart.

2. Obesity, 06/12/2015: Lavkarbo for insulinresistente?

Men kanskje er det slik at lavkarbodietter er det beste alternativet for personer som er insulinresistente? Det er noe som påstås av flere, som også gjerne legger til at «folk flest er insulinresistente» (siden mange er overvektige). Flere studier har også vist at overvektige med insulinresistens går ned mer i vekt på lavglykemiske/lavkarbo- enn på lavfettdietter (se f.eks. Pittas et al, 2005, McClain et al., 2013).

I en ny pilotstudie ble 61 kvinner og menn med en BMI mellom 28-40 randomisert til å følge enten en lavkarbo- eller lavfettdiett og fulgt opp i 6 måneder. Deltakerne hadde ikke diabetes, men de hadde ulik grad av insulinresistens (målt indirekte – de målte egentlig hyperinsulinemi mer enn insulinresistens). De skulle først redusere enten fett- eller karbohydratinntaket til maks 20 gram per dag og så gradvis legge til fett eller karbohydrater. Lavkarbogruppen ble videre instruert til å spise en halv avocado per dag, og velge fortrinnsvis plantefett.

Kalorirestriksjon var ikke et mål, men de rapporterte å spise ca. 600 kalorier mindre enn i utgangspunktet og de økte også fysisk aktivitet.

Hos de som fullførte dietten var gjennomsnittlig vekttap 9 kilo etter 6 måneder. På lavfettdietten var vekttapet 7,5 kilo hos de insulinresistente og 10,4 kilo for de insulinsensitive. På lavkarbodietten var vekttapet hhv. 9,6 og 8,6 kilo for de insulinresistente og insulinsensitive. Forskjellene i vekttap var ikke signifikante (hverken statistisk eller klinisk) mellom diettene eller grad av insulinsensitivitet.

40 prosent av deltakerne hadde i utgangspunktet metabolsk syndrom. Etter 6 måneder var forekomsten bare 15 prosent, og reduksjonen var ikke forbundet med type diett. Av andre risikofaktorer økte imidlertid LDL-kolesterolet signifikant på lavkarbodietten hos både de med og uten insulinresistens, mens det gikk ned på lavfettdietten, til tross for vekttapet.

In conclusion, our pilot study achieved substantial differentiation of LF vs. LC study diets in a free-living population that led to an average weight loss of 9% body weight over 6 months in overweight adults and adults with obesity. Our findings did not detect differential effects by diet, by IR-IS status, or the interaction of these conditions. Further research on a larger study population for a longer period of time is warranted using the novel dietary intervention approach developed here.

3. ABC, 10/12/2015: Kontaminert kinesisk urtemedisin

En undersøkelse av tradisjonelle, kinesiske urtepreparater på det australske markedet fant at 90 prosent ikke var egnet til menneskelig forbruk, skriver Australian Broadcasting Corporation (ABC):

Half contained illegal substances, including toxic metals, prescription medications, stimulants and animal DNA, none of which were listed on the product’s label.

Arsen, kadmium og bly var blant tungmetallene som ble funnet i over halvparten av produktene. Det ble også funnet DNA fra utrydningstruete dyrearter, deriblant snøleoparder, samt hund og katt.

Undersøkelsen er publisert i Nature Scientific Reports.

4. Scandinavian Journal of Public Health, 24/11/2015: Svenske matoppskrifter vs. kostholdsråd 

Å lage mat fra bunnen av anses som en dyd, mens tilgjengeligheten av ferdigmat og fast food-restauranter ofte får mye av skylda for overvektsepidemien. Men har den hjemmelagde maten også blitt mer usunn?

Tidligere har analyser av amerikanske og danske kokebøker funnet at porsjonsstørrelsene har økt jevnlig de siste hundre årene, og oppskrifter fra kjendiskokker som Jamie Oliver har vært bedømt som usunne – til og med mer usunne enn ferdigretter.

Kanita Muharemovic og medarbeidere ved Universitetet i Kristianstad i Sverige mener det er viktig å forstå hvordan trender i matlaging påvirker folkehelsen, og har derfor undersøkt oppskrifter i det svenske bladet Allt om mat fra 1970, 1980, 2000 og 2010.

De fant at andelen fett i oppskriftene økte signifikant med 19 prosent fra 1970 til 2010 (fra 38 prosent til 46 prosent av kaloriinnholdet), spesielt enumettet fett. Proteininnholdet gikk noe ned, fiber økte så vidt mens karbohydrat- og saltinnholdet ikke endret seg signifikant.

Den relative mengden kjøtt i oppskriftene gikk betydelig ned, fra ca. 30 prosent av kaloriinnholdet i 1970 til 14 prosent i 2010. Smør, margarin og olje samt ris og kornvarer utgjorde en større del av rettene i 2010 enn i 1970. Matvaregruppene som økte mest var ost (+ 326 %), nøtter (+ 270 %) og rotgrønnsaker (+ 157 %). Potetinnholdet gikk derimot ned med hele 68 prosent. Interessant fortsatte andelen ris og kornvarer å øke etter år 2000, til tross for interessen for lavkarbo- og «paleo»-dietter.

Andelen grønnsaker, frukt og bær økte med 56 prosent. Selv om det var noen positive endringer i oppskriftene var sammensetningen av proteiner, karbohydrater, fett og fiber i 2010-oppskriftene ikke i tråd med de nordiske ernæringsanbefalingene, og saltinnholdet var for høyt. Det totale kaloriinnholdet ble ikke analysert.

Forfatterne påpeker at selv om bladet har et høyt opplag, når det bare ut til en liten del av befolkningen. Likevel mener de at oppskriftene reflekterer måltidsnormene i de respektive periodene.

5. The Independent, 02/12/2015: Sammenheng mellom intelligens og tro på «bullshit»

Et kjennetegn på pseudovitenskap er bruk av obskure og tekniske ord som høres seriøst og smart ut, men som egentlig er intetsigende. En ny studie i tidsskriftet Judgment and Decision Making tyder, ifølge Independent, på at …

those who are receptive to pseudo-profound, intellectual-sounding ‘bulls***’ are less intelligent, less reflective, and more likely to be believe in conspiracy theories, the paranormal and alternative medicine.

«Pseudo-profound bullshit» er faktisk beskrivelsen studieforfatterne selv bruker i artikkelen sin. De nevner eksplisitt forfatter Deepak Chopra som en kilde til «bullshit» gjennom blant annet Twitter, med vage sitater som …

Attention and intention are the mechanics of manifestation.

Dette utsagnet er så vagt at man kan mistenke at det bare er konstruert for å imponere fremfor å kommunisere noe viktig. Respondenter som vurderte slike sitater av Deepak Chopra var mer tilbøyelige til å tro på religion, paranormale fenomener, konspirasjonsteorier og alternativ medisin og scoret lavere på verbal og flytende intelligens og tallforståelse.

Fra arkivet: Behandling av fedme med risdiett (1975)

I desember 1975 ble en artikkel med den noe oppsiktsvekkende tittelen Treatment of Massive Obesity With Rice/Reduction Diet Program publisert i Archives of Internal Medicine.

Artikkelen var skrevet av bl.a. Walter Kempner, mannen bak Kempner-dietten, eller ris-dietten, og var en samling av kasusrapporter av 106 pasienter som Kempner hadde behandlet for fedme.

Kempner var svært tidlig ute med å behandle høyt blodtrykk med kosthold, noe som var radikalt frem til 1940-tallet. I 1948 viste han i The American Journal of Medicine at en helt fettfri, proteinfattig diett med mindre enn 0,5 gram salt reduserte blodtrykket (med i gjennomsnitt ca. 20 mmHg) hos 62 % av 500 pasienter med høyt blodtrykk. Kempner trodde selv dette hadde med proteinrestriksjon å gjøre; dietten hadde bare 20 gram protein og inneholdt 250-350 gram ris, opptil 1 liter fruktjuice per dag. Den tillot også opptil 500 gram hvitt sukker per dag.

Senere ble dietten brukt også mot blant annet diabetes, og altså mot overvekt. Også den gang var fedme «et av de ledende helseproblemene i USA», skriver Kempner et al., men det fantes få vellykkede behandlingsmetoder utover kirurgi eller faste. Risdietten som ble brukt til slanking hadde rundt 400-800 kalorier; 90-95 % av kaloriene kom fra karbohydrater i form av ris og frukt i diettens første fase. I tillegg var den nærmest fri for salt, noe Kempner mente var viktig fordi det reduserte blodtrykket, forhindret væskeopphopninger som kunne maskere vekttapet og reduserte saltets appetittvekkende effekt.

Gjennomsnittlig vekttap blant de 106 pasientene ble rapportert å være 63,9 kilo. I tillegg gikk blodtrykk, blodsukker, triglyserider og urinsyre ned og hjertet ble mindre.

En av Kempners pasienter som gikk fra 212 kilo til 86 kilo etter 379 dager.

Reklame