Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent. Continue reading «Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger»

Sukker, kostråd og konspirasjonsteorier igjen

Det har blitt stor interesse om en ny artikkel i JAMA Internal Medicine, som dokumenterer hvordan sukkerindustrien i USA sponset ernæringsforskere som reiste tvil om sammenhengene mellom sukker og hjertesykdom og overvekt på 1960-tallet. Det er en god historie, som demonstrerer at økonomiske interessekonflikter ikke ble tatt nok på alvor av vitenskapelige tidsskrifter på den tiden. Bindinger mellom forskere og industri er ikke forbudt, men skal deklareres, noe som ikke ble gjort

Så det er et alvorlig funn som avdekkes i den nye JAMA-artikkelen til Cristin Kearns og medarbeidere. Men overskriftene om studien antyder nå at alt vi vet om sukker har vært feil og at myndighetene har ført folk blant lyset om sukker i 50 år på grunn av denne hendelsen. «Mange av dagens kostholdsanbefalinger, kan ha blitt formet av sukkerindustrien,» skriver Dagbladet. Dette minner om det jeg skrev om for noen måneder siden her: Sukker, kostråd og konspirasjonsteorier.

I 1967 fikk tre velrennomerte amerikanske ernæringsforskere publisert en artikkelserie i New England Journal of Medicine hvor de tok for seg en del påstander om sukker og bl.a. effekt på blodlipider, diabetes og overvekt. Dette var ingen systematisk kunnskapsoppsummering, men en diskusjon av tidligere forskning og en kritikk av studier som antydet skadelige effekter av sukker. Som analysen til Kearns og medarbeidere viser  var ikke argumentasjonen spesielt overbevisende, men en må erkjenne at det som fantes av litteratur på den tiden også var lett å kritisere. Brev mellom ernæringsforskerne og sukkerindustrien tyder på at sistnevnte nærmest bestilte en konklusjon som frikjente sukker.

Det er ikke tvil om at deler av matindustrien har hatt stor innflytelse på hvilke kostråd som har vært gitt i USA. Marion Nestles bok Food Politics beskriver mange eksempler på hvordan særlig kjøtt- og sukkerindustrien har klart å forvirre folk og politikere om mat og helse, ikke ulikt tobakkindustriens taktikk på 1950- og 60-tallet. Også meieribransjen sponser forskning i sitt arbeid for å skape et mer positivt syn på melkefett. Det er dokumentert at industrisponsede studier av f.eks. brus og melk sjelden eller aldri viser negative resultater. 

Formet anbefalingene?

Men hvor viktig var denne artikkelen fra 1967 for senere anbefalinger og ernæringsforskning? Det er det ikke mange som kan svare på i dag. Men siden den gang har artikkelen blitt referert til av rundt 90 publikasjoner, noe som er lite for en artikkel i prestisjefylte New England Journal of Medicine. Så vidt jeg vet har den ikke vært sitert i noen offisielle kostrådsrapporter. Professor Kaare Norum, tidligere leder av Statens ernæringsråd, sier til Dagbladet:

 – Jeg kjente til flere av dem som er omtalt i denne nye studien, og vi visste allerede da at det var forskere som var kjøpt av industrien. Vi lot oss ikke lure.

Én av forskerne var Fredrick Stare, som opprett ernæringsavdelingen ved Harvard og som var notorisk industrivennlig, enten det var snakk om sukker, egg eller olje (eller tobakk).

Som jeg har skrevet tidligere kom de første offisielle ernæringsanbefalinger fra nordiske helsemyndigheter i 1968, altså året etter den «berømte» sukkerartikkelen. Da ble det anbefalt å begrense sukkerinntaket til under 10 % av energiinntaket, en anbefaling som ble videreført i Norges første stortingsmelding om ernæring og frem til i dag. Artikkelen ser derfor ikke ut til å ha «lurt» alle til å tro at sukker ikke var uheldig. 
I USA tok det lenger tid å komme med en kvantitativ, øvre grense for anbefalt sukkerinntak. Det var faktisk først med de aller nyeste Dietary Guidelines som ble vedtatt i år at den samme grensen på 10 % av energiinntaket ble fastsatt.

Men tidligere amerikanske kostråd har også «advart» mot å spise mye sukker:


(Bilde fra ernæringsfysiolog Reijo Laatikainen på Twitter)

«Avoid too much sugar» er riktignok et vagt og tannløst råd, men ordlyden har vært dem samme for fett/mettet fett og salt. Det er derfor ikke helt rettferdig å si at myndighetene bare har snakket om fett.

Men matindustrien utnyttet lenge budskapet om å spise mindre fett mye mer i mange år.

Stort sett usunt på sunt.no

Dette blir bare et hjertesukk fra min side, men jeg ble skuffet da jeg nylig oppdaget den nylanserte nettbutikken Sunt.no, som eierne av butikkjeden Vita står bakSiden lover å gi oss «sunne vaner rett i postkassen». Men hva er «sunne vaner», ifølge Sunt.no? Jo: vitaminpiller og andre kosttilskudd, slanke- og «detox»-midler og «supermat». Sistnevnte utgjøres for øvrig av bl.a. hvetegress, spirulina og kokosolje, som har lite supert ved seg.

«Slankekaffen» Coffee Slender er en av bestselgerne, men kan nok trygt omtales som lureri, slik kollega og professor Jøran Hjelmesæth sa det til TV2 nylig. (Det samme må man si om et annet av nettsidens slankekurer, Coffee & Konjac, som jeg har skrevet om her.)

En fersk undersøkelse fra Fødevareinstitutet ved Danmarks Tekniske Universitet viser at brukere av kosttilskudd vet generelt lite om det de faktisk tar, og om det er dokumentert. De tar det fordi de tror på det, og tror at det uansett ikke kan skade siden det er naturlig.

Forhåpentligvis vet de fleste at hverken avføringsmidler, gurkemeiekapsler eller antioksidantpiller hverken er naturlig eller er synonymt med «sunne vaner». At en nettbutikk selger «helsekost» er selvsagt ikke noe nytt eller noe å bli spesielt opprørt av. Jeg reagerer ikke på det. Det som er trist er at Sunt.no sammenblander kosttilskudd og sunnhet på denne suspekte, perverse måten.

sunt-no-forside