Boktips: Secrets From The Eating Lab av Traci Mann

Traci Mann er professor i psykologi, leder av «The Mann Lab» – eller «The Eating Lab», som hun kaller det – ved University of Minnesota. Der forsker hun på menneskers spiseatferd, kroppsbilde og atferdsendring. Boken Secrets From The Eating Lab: The Science of Weight Loss, the Myth of Willpower, and Why You Should Never Diet Again tar utgangspunkt i Manns egen forskning på disse temaene.

Det er en interessant og morsom bok, med mye nyttig stoff. For meg personlig var det imidlertid lite nytt da jeg kjenner til mye av forskningen hun tar opp fra før. Den inneholder flere poenger som kanskje særlig er viktige for folk som jobber med kosthold og rådgivning.

Et av Manns hovedbudskap er at dietter ikke virker – de fører som regel ikke til varig vekttap eller til at man blir sunnere eller lykkeligere. Det er blant annet biologiske årsaker til dette, slik som at slanking øker stresshormoner, som igjen motvirker vektnedgang.

«Dieting causes the stress response that has already been shown to lead to weight gain.»

I verste fall kan slanking være skadelig for den mentale og fysiske helsa. I beste fall er det ineffektivt og ubehagelig, skriver hun. Kroppen vil alltid tilstrebe å opprettholde vekta og vil «kjempe seg» tilbake til sin høyeste vekt. Å motarbeide dette er å motarbeide menneskets evolusjon, biologi og psykologi. Hun anbefaler derfor ikke å strebe etter en vekt som ligger under dette «settpunktet».

Mann mener også at farene ved overvekt er overdrevne, men anbefaler likevel leserne å være så slanke som de kan leve med.

Mye av boken handler også om myten om at det er viljestyrke som skal til for å ha en sunn vekt eller spise sunt. Når det gjelder kroppsvekt spiller ikke selvkontroll en stor rolle, mener hun.

Selvkontroll handler dessuten ikke så mye om ens evner, men om ens omstendigheter. Enkelte personer klarer selvsagt å la være å forsyne seg av kaker og lignende, rett og slett fordi de ikke er fristet eller er interessert i det. Disse har likevel bare «tilsynelatende selvkontroll», forklarer Mann. Å motstå fristelser ligger ikke i menneskets natur. Det betyr ikke at man ikke bør motstå dem, men at man ikke er «ment» for å være god til det.

Løsningen på «viljestyrke-problemet» er å være så smart at man ikke trenger viljestyrke.

«In the Netherlands they say, “if you can’t be strong, you must be smart,” and that is the solution to the willpower problem: using your brain to make sure you don’t need any.»

Mann foreslår 12 strategier eller knep for å komme seg «smertefritt» ned i ønsket vekt. Noen eksempler er å skape hindringer mot fristelser, å gjøre sunne matvarer mer synlige og lettvint å ta, og å spise sammen med andre som spiser sunt. Disse strategiene krever ikke viljestyrke eller at man må leve et helt liv med selvoppofrelse.

Advertisements

Ikke vist at kaffe forlenger livet

Norge er et av de mest kaffedrikkende landene i verden, og vi kaffedrikkere kan trygt fortsette med det. Mange av forrige ukes aviser fortalte at «Kaffe forlenger livet«, og at forskere har «fastslått» at flere kopper om dagen forebygger tidlig død.

Det er ingen dårlig nyhet, men jeg er likevel lunken. Continue reading «Ikke vist at kaffe forlenger livet»

Er sjokolade bra for hjernen (igjen)?

Siste skrik på sjokoladefronten er visstnok sniffing av sjokoladepulver, noe som tar begrepet «sjokoholiker» til nye høyder. Mange omtaler det som en tåpelig trend, men de siste dagene har sjokolade – igjen – blitt fremstilt som bra for hjernen i mange medier. Denne nyheten er basert på en ny oversiktsartikkel i Frontiers in Nutrition av forskere ved Universitetet i L’Aquila i Italia: Enhancing Human Cognition with Cocoa Flavonoids

Legg merke til at tittelen ikke inneholder ordet sjokolade, men kakaoflavonoider. Og dette er en viktig forskjell som ikke blir poengtert i de ulike nyhetssakene, som har overskrifter som «Chocolate boosts your brain power» og «Chocolate improves brain function«. Jeg skrev mer om dette i et innlegg for ca. et år siden: «Du må spise MYE sjokolade for å få noen helsemessig relevant effekt av kakaoflavanoler.»

The Independent skriver for eksempel:

«Consuming chocolate regularly has been found to help the brain function, thanks to cocoa being a rich source of natural neuroprotective compounds.»

Mens MedicalNewsToday skriver at man nå har en unnskyldning til å «raide sjokoladehylla».

Nesten ingen av studiene på feltet har nemlig sett på effekten av vanlig sjokolade. Likevel er dette med på å underbygge folks håp om at sjokolade er sunt. Continue reading «Er sjokolade bra for hjernen (igjen)?»

Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen

For rundt ett år siden skrev jeg om en studie som nettopp hadde blitt publisert i The Lancet. Studien fikk mye oppmerksomhet da den så ut til å tale kostrådene om salt midt imot. Det er som kjent anbefalt å spise høyst ca. 5 gram salt – natriumklorid – per dag (1 g salt = 0,4 g natrium), da dette ifølge bl.a. WHO er en av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge hjerte- og karsykdom i befolkningen. Denne studien fant imidlertid at de som hadde lavest risiko for hjerte- og karsykdom spiste dobbelt så mye som dette, mens et lavere inntak var forbundet med økt risiko.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er komplisert å undersøke sammenhenger mellom saltinntak og helse: se «Grov desinformasjon om salt og helse» og «Snoen surrer med saltet» samt denne rapporten jeg var med å skrive for Nasjonalt råd for ernæring i 2015. Det første problemet er hvordan saltinntaket i det hele tatt måles. Kostholdsspørreskjemaer underestimerer saltinntaket siden mye av saltet i maten er «skjult» og det er vanskelig å måle hvor mye man salter med saltbøssa og lignende. Den aksepterte referansemetoden er derfor natriumkonsentrasjon i urin, nærmere bestemt 24-timers urin.

Siden saltinntaket og saltutskillelsen varierer mye fra dag til dag, må man imidlertid ta mange 24-timers urinprøver for å få et tilnærmet riktig bilde av det typiske saltinntaket hos individer. Det ser faktisk ut til at minst én uke med 24-timers urinprøver må til, som jeg skrev om her. Som salt-balanseforsker Jens Titze og medarbeidere skrev i en nyere artikkel (min utheving):

… we found that due to biological variability in 24-h sodium excretion, collecting urine for a day could not separate 12, 9 or 6 g/day sodium intakes with the precision of tossing a coin. Every other daily urine sampling correctly classified a 3-g difference in salt intake less than half the time, making the gold standard 24-h urine collection of little value in predicting salt intake.

I de tidligere innleggene hevdet jeg at unøyaktige målinger av saltinntaket bidrar til de uklare sammenhengene mellom saltinntak og sykdomsrisiko som enkelte observasjonsstudier har vist:

Denne store dag-til-dag-variasjonen er en kilde til tilfeldige målefeil når kun én enkelt måling gjøres, noe som kan gi funn som tilsynelatende er helt motsatt av «virkeligheten». Dermed kan det feilaktig se ut som om det optimale saltinntaket for helsa ligger høyere enn det faktisk er.

Allerede i 1991 beviste Frost og medarbeidere dette matematisk når det gjelder sammenhenger mellom salt og blodtrykk. Derfor er jeg også skeptisk til resultatene fra den nevnte Lancet-studien. Denne uken kom en ny studie i Circulation som bekrefter denne mistanken: Use of a Single Baseline Versus Multi-Year 24-Hour Urine Collections for Estimation of Long-Term Sodium Intake and Associated Cardiovascular and Renal Risk. Continue reading «Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen»