Mens media her hjemme for tiden skriver mest om tørke og mulig mangel på meieriprodukter, kanskje en ny smørkrise, har en rekke utenlandske medier slått entusiastisk opp at melkefett ikke øker risikoen for hjerteinfarkt, men at det kanskje til og med forebygger hjerneslag. Noen eksempler på overskrifter: FULL-FAT MILK COULD CUT RISK OF STROKE, HEART ATTACK, STUDY SAYS (Newsweek) og The Vindication of Cheese, Butter, and Full-Fat Milk (The Atlantic). Sistnevnte forklarte videre:
An analysis of 2,907 adults found that people with higher and lower levels of dairy fats in their blood had the same rate of death during a 22-year period.
Dette kunne jo vært hyggelige nyheter for oss som spiser meieriprodukter, særlig hvis dette også gjelder iskrem!
Men vi må også tåle å spørre om det kan finnes alternative forklaringer. Og hva menes egentlig med «melkefett i blodet», som James Hamblin i The Atlantic skrev om?
Er fete meieriprodukter sunnere?
Det finnes mange mulige måter meieriprodukter kan tenkes å redusere risikoen for enkelte typer hjerte- og karsykdom på, da de inneholder en rekke næringsstoffer med ulike helseeffekter. Mange sammenhenger er da også vist mellom inntak av magre meieriprodukter og bedre helse, slik som lavere risiko for diabetes og lavere blodtrykk. Men enkelte hevder at også fettet i melkeproduktene i seg selv kan være sunt. Flere studier viser for eksempel at personer som oppgir å spise fete meieriprodukter, som ost eller helmelk, har lavere risiko for blant annet metabolsk syndrom. På den annen side er fete meieriprodukter en vesentlig kilde til mettet fett. Nyere forskning på dette gikk vi i Nasjonalt råd for ernæring gjennom i rapporten Kostråd om fett som kom i fjor.
Slike sammenhenger er basert på folks selvrapporterte inntak av meieriprodukter. Dette er utsatt for målefeil, blant annet fordi melkefett finnes «skjult» i så mange ulike produkter at det er vanskelig å estimere inntaket korrekt. I tillegg kan personer som har et helseproblem med vilje ha redusert inntaket av fete meieriprodukter på grunn av dårlig helse, noe som kan gi en sammenblanding av årsak og effekt (som for eksempel når noen finner at mennesker med overvekt drikker mer skummetmelk). Dersom det fantes en mer objektiv måte å fastslå inntaket på, kunne sammenhengene tenkes å være mer troverdige.
I den nye studien undersøkte de Oliveira Otto og medarbeidere derfor innholdet av spesifikke fettsyrer i blodet som antas å være markører på inntak av melkefett, og sammenhengen mellom disse fettsyrene og dødelighet, hos eldre mennesker som ble fulgt i 22 år. De fant at ingen av de mettede fettsyrene som er knyttet til melkefett – som kalles pentadekansyre (C15:0), heptadekansyre (eller margarinsyre, C17:0) og trans-palmitoleinsyre (C16:1) – var forbundet med generell dødelighet.
Høyere nivåer av den ene fettsyren, C17:0, i blodet var derimot forbundet med lavere dødelighet av hjerte- og karsykdom, særlig hjerneslag, men samtidig forbundet med høyere dødelighet av andre årsaker (noe ingen mediaartikler har nevnt). Ingen av fettsyrene var forbundet med risiko for å få hjerneslag eller hjerteinfarkt. Forfatterne skriver dermed i konklusjonen:
High circulating heptadecanoic acid was inversely associated with CVD and stroke mortality and potentially associated with higher risk of non-CVD death.
En positiv side ved den nye studien er at fettsyrenivåene i blodet ble målt ikke bare én gang i løpet av de 22 årene, men tre ganger, omtrent hvert 6. år. Med en så lang oppfølgingstid er det viktig å gjøre gjentatte målinger av eksponeringen man vil undersøke, men det er ressurskrevende og gjøres dessverre for sjelden i slike epidemiologiske studier.
Beviser ikke at et høyt inntak er bra
Men studien har også svakheter eller aspekter som gjør at resultatene ikke rettferdiggjør at dagens anbefalinger om meieriprodukter endres:
- For det første var alle deltakerne i studien 65 år eller eldre da den startet, og de hadde da ingen eksisterende hjerte- og karsykdom. Gjennomsnittlig alder da første måling ble gjort var hele 75 år. De som deltok i studien var derfor «tilbøyelige» til å ha god helse i alderdommen. Hvorvidt de hadde et tilsvarende inntak av melkefett i ung alder er ukjent, selv om det også kan ha påvirket risikoen for sykdom.
- Videre var inntaket av meieriprodukter – både fete og magre – lavt. De 25 prosentene av deltakerne som spiste mest fete meieriprodukter spiste i gjennomsnitt bare rundt 0,7 porsjoner per dag (dette var vel å merke selvrapportert) og én porsjon magre meieriprodukter per dag (nesten 70 % spiste mindre enn én porsjon fete meieriprodukter per dag). Hvis man skal tolke resultatene fra denne studien bokstavelig, kan man derfor ikke si at man bør spise spesielt store mengder meieriprodukter. Hvor mye én porsjon var, og om det var helmelk, ost eller smør de spiste, vet man ikke.
- Nivåene av «melkefett»-fettsyrene i blodet ble ikke sammenliknet med andre typer fettsyrer. Det er derfor ikke mulig å si, basert på denne studien, om det å spise mye melkefett sammenliknet med andre typer fett er gunstig. Eksempelvis har det vært vist at et høyt inntak av melkefett på bekostning av fett fra plantematvarer er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom. The Atlantic skrev «it didn’t matter if people drank whole or skim or 2-percent milk, ate butter versus margarine, etc.», men slike sammenlikninger ble ikke undersøkt.
Hvorvidt andre komponenter i melkeprodukter enn fettet, for eksempel proteiner eller mineraler, hadde en sammenheng med risiko for død eller sykdom ble heller ikke undersøkt. Vi sitter med andre ord igjen med flere viktige, ubesvarte spørsmål.
Sanne biomarkører på melkefett?
Men et mer fundamentalt spørsmål, som ikke angår bare denne studien, er om disse fettsyrene virkelig er «objektive» mål på inntak av fete meieriprodukter?
At visse fettsyrer i blodet kan reflektere inntak av visse matvarer diskuterte vi også i den nevnte rapporten om fett fra Nasjonalt råd for ernæring:
I nyere tid har flere analysert sammenhenger mellom hjerte- og karsykdom og fettsyrer i blodlipider, røde blodlegemer eller fettvev som en markør på inntak av fett. Fettsyrer i fettvev reflekterer inntak flere måneder tidligere, mens fettsyrer i blod reflekterer inntak de foregående dager eller uker. (s. 135)
Selv om vi skrev «I nyere tid …» har sammenhengen mellom enkelte fettsyrer i blodet eller fettvev og risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer og diabetes vært undersøkt i mange tiår. Det gjelder særlig flerumettede fettsyrer som ikke produseres i kroppen, slik som omega-6-fettsyren linolsyre og omega-3-fettsyren linolensyre. Interessen for pentadekansyre (C15:0) og margarinsyre (C17:0) er av noe nyere dato. Det spesielle med disse fettsyrene, som også kalles oddetallsfettsyrer, er at de produseres av bakterier i vommen til dyr, og finnes derfor i melkefett og kjøtt fra drøvtyggere. Rundt 1/2-1 prosent av fettsyrene i melkefett er C15:0 og C17:0, hvorav C15:0 finnes i større mengder enn C17:0. Helfet ost har ca. 0,3 g C15:0 og 0,2 g C17:0 per 100 g vare.
Den samme forskergruppen som står bak den nye studien publiserte for øvrig også en tilsvarende undersøkelse i 2013, hvor andelen av C15:0 i blodet var forbundet med selvrapportert inntak av fete meieriprodukter og smør; høyere nivåer av C15:0 i blodet var også forbundet med lavere risiko for hjerte- og karsykdom. En tidligere, mye større studie fra USA fant derimot ingen sammenheng mellom nivåer av C15:0 eller C17:0 i blodet og risiko for hjerneslag.
Men tilbake til hovedspørsmålet: kan de potensielt gunstige effektene av disse fettsyrene være med på å «frikjenne» melkefett? Og er disse fettsyrene gode, objektive mål på hvor mye melkefett folk spiser?
Det er en godt etablert sammenheng mellom inntak av melkefett og nivåer av disse fettsyrene i blodet. Sammenhengen er riktignok kun basert på selvrapporterte inntak, som vi vet ofte er upresise. Det finnes ikke mange kontrollerte studier av melkefettinntak og endringer i fettsyresammensetningen i blodet, men forfatterne av den nyeste studien viser til en studie med 124 personer som i fire uker inntok tre daglige porsjoner meieriprodukter (melk, yoghurt og ost). Etter de fire ukene med inntak av meieriprodukter økte andelen av fettsyrene C15:0 og C17:0 i blodet med hhv. 18 og 8 prosent sammenliknet med når de unngikk meieriprodukter. C15:0 i blodet økte altså mest, selv om det er mer C17:0 enn C15:0 i melkefett.
Det finnes også en randomisert kontrollert studie med barn, hvor de erstattet fete meieriprodukter med magre alternativer i 12 uker; inntaket av melkefett ble omtrent halvert i løpet av perioden. Andelen C15:0 i blodet ble da redusert (med ca. 10 prosent), mens C17:0 ikke endret seg signifikant. Tilsvarende har også vært vist blant voksne som reduserer inntaket av mettet fett (fra i hovedsak smør og meieriprodukter) til fordel for flerumettet fett. I en nyere norsk studie av barn fant Lund-Blix og medarbeidere en middels korrelasjon mellom inntak av fete meieriprodukter og C15:0 i blodet.
Det er mindre anerkjent at fettsyrene også finnes i andre matvarer enn meieriprodukter og kjøtt. Små mengder finnes eksempelvis også i noen nøtter og i delvis herdet fett av planteolje. Flere har funnet relativt store mengder i fisk. Én studie av ferskvannsfisk fra USA fant for eksempel en like stor andel C17:0 i fisk som i melkefett. Andre har funnet høyere andeler C17:0 i blant annet laks og reker enn i melk. Høye nivåer har også vært funnet i blant annet makrell og karpe. Dette indikerer at fettsyrene, særlig C17:0, kan være en markør på fiskeinntak, ikke bare melkefett.
Jeg siterer igjen ernæringsrådets rapport om fett fra 2017:
Selv om konsentrasjonene av disse korrelerer med inntak av meieriprodukter, har de også vist seg å korrelere med alt fra fisk til grønnsaker. Det ser også ut til at de i en viss grad kan syntetiseres av kroppen, spesielt C17:0 (som er den fettsyren som i størst grad er knyttet til lavere risiko for sykdom). Forholdet mellom C15:0 og C17:0 i melkefett er rundt 2:1, men rundt 1:2 i blodet.
De finske forskerne Maria Lankinen og Ursula Schwab påpekte i 2015 at inntak av fisk korrelerte sterkt med konsentrasjonen av C17:0 i blodet i den europeiske EPIC-studien, mens hverken C15:0 eller C17:0 korrelerte med inntak av meieriprodukter. I én av Lankinens studier (blant finske menn) var det en sammenheng mellom nivåer av C15:0, C17:0 og omega-3-fettsyren DHA (som kommer fra fisk), noe som kan indikere at fet fisk er en felles kilde til disse:
In populations who consume fish, the presence of odd-chain fatty acids in fish should be taken into account to avoid misleading conclusions.
Den store EPIC-Interact-studien, med kohorter fra 8 europeiske land, viste at oddetallsfettsyrene i blodet også korrelerte med inntak av frukt, grønnsaker og nøtter, og med lavere inntak av rødt kjøtt.
I tillegg viser nyere studier at fettsyrene til en viss grad dannes i kroppen uavhengig av inntak av meieriprodukter. Under et seminar om melkefett ved Universitetet i Reading i 2016 lærte jeg at dette var vist hos rotter, men det samme gjelder trolig i mennesker. Det gjelder spesielt C17:0, men ifølge Jenkins og medarbeidere er det ting som tyder på at også C15:0 også syntetiseres i fettceller hos mennesker. I en nyere artikkel konkluderer de likevel at C15:0 i blodet er en biomarkør på C15:0 i kostholdet, men at C17:0 har vært feilaktig identifisert som en biomarkør på fett fra dyr.
Kostfiber kan være en kilde
I en østerriksk studie var andelen C17:0 av fettsyrene i blodet like høye hos veganere, som ikke inntar meieriprodukter, som hos vegetarianere og ikke-vegetarianere. Det må derfor finnes andre veier til slike fettsyrer enn bare fett fra dyr. Pfeuffer og Jaudszus foreslo i en artikkel fra 2016 at fettsyrene også kan dannes i kroppen via inntak av kostfiber, som i sin tur omdannes til korte fettsyrer av tarmbakterier. Dette er vist i dyrestudier, og i 2017 ble nettopp dette også påvist hos mennesker:
En liten randomisert kontrollert, dobbeltblindet studie fra Tyskland viste at inntak av inulin (en type kostfiber som fermenteres i tarmen) og propionat (en kort fettsyre som dannes ved fermentering av fiber i tarmen) økte konsentrasjonen av C15:0 og C17:0 i blodet. Inntak av cellulose, en ikke-fermenterbar type fiber, hadde ikke denne effekten. Det var ingen endringer i inntaket av meieriprodukter i løpet av studien.
Interessant nok var det ingen korrelasjon mellom inntak av meieriprodukter og de respektive fettsyrene i blodet blant deltakerne i studien, men en korrelasjon mellom inntak av kostfiber og C17:0 ble funnet. En tidligere undersøkelse blant barn fra Finland fant også en sammenheng mellom andelen C17:0 i blodet (men ikke C15:0) og inntak av fiberrike kornprodukter.
Til tross for at det er ca. dobbelt så mye C15:0 som C17:0 i melkefett, er fordelingen motsatt i blodet hos mennesker: det er dobbelt så mye C17:0 som C15:0 i blodet. Dersom fettsyrene i kroppen bare stammer fra melkefett, burde fordelingen være lik. I en eldre studie av norske menn var et høyere inntak av melkefett faktisk forbundet med lavere nivåer av C17:0. Kanskje er C15:0 derfor en mer spesifikk markør på melkefett enn C17:0, som Ulf Risérus og Matti Marklund nylig skrev i en artikkel i Current Opinion in Lipidology.
De fleste studier viser at inntak av meieriprodukter korrelerer sterkere med C15:0 enn med C17:0. Da er det interessant at C17:0 i blodet er mer forbundet med lavere risiko for sykdom enn C15:0. En ny metaanalyse av 13 studier fant at personer med høyere nivåer av C15:0 i blodet – som altså kan være en markør på inntak av melkefett – ikke hadde signifikant lavere eller høyere risiko for hjerte- og karsykdom (men en sammenheng med lavere risiko for hjertesvikt ble vist i to studier). På den annen side var høyere nivåer av C17:0 – som altså delvis kan produseres i tarmen etter inntak av kostfiber – forbundet med opptil 18 prosent lavere risiko for hjerte- og karsykdom. Det samme fant de også i den nye amerikanske studien, som nevnt innledningsvis.
Høye nivåer av C15:0 i blodet var på sin side forbundet med høyere risiko for hjerteinfarkt i en stor amerikansk studie av kvinner. Imidlertid viste en senere studie, igjen med bare kvinner, ingen sammenheng.
Konklusjon
Dermed er det grunn til å ta påstanden om at «biomarkører» på melkefett i blodet er knyttet til lavere risiko for hjerte- og karsykdom med fatning.
Fettsyren C15:0 i blodet kan være en egnet markør på inntak av fete meieriprodukter, men har som regel ikke vist seg å være forbundet med risiko for hjerte- og karsykdom. Fettsyren C17:0 er forbundet med lavere risiko for hjerte- og karsykdom, men den er trolig ikke er en god biomarkør på spesifikt inntak av melkefett.
Det betyr ikke at enkelte meieriprodukter, også fete varianter, ikke kan være gunstige i noen tilfeller, men dette kan foreløpig ikke tilskrives selve fettet. Den nye amerikanske studien er derfor ikke et sterkt argument for å anbefale et høyere inntak av fete meieriprodukter eller smør til folk flest.
I en annen ny studie av svenske 70-åringer ble det funnet en sammenheng mellom inntak av melk og fett fra melk og økt dødelighet. Inntak av ost og fett fra ost var derimot forbundet med litt lavere dødelighet. Dette tyder på at det ikke var melkefettet i seg selv som var beskyttende – da skulle inntaket av fett både fra melk og ost være forbundet med lavere dødelighet. Det er derimot tenkelig at andre komponenter i ost var gunstig. Men denne studien inkluderte som sagt kun eldre mennesker, og effekten kan være ulik i yngre grupper.
Sunn Skepsis 