Mange mekanismer bak fedmeepidemien

I den omfattende reportasjen «Fedmemysteriet» på NRK.no fremstilles det som et paradoks at forekomsten av fedme i befolkningen øker, til tross for at vi «spiser mindre» (eller sunnere) og «trener mer». Premisset om vi spiser mindre og mindre er imidlertid komplisert og høyst usikkert, og selv om kostholdet har blitt bedre på mange måter, er det fortsatt langt igjen før folk flest etterlever anbefalingene.

At fedme handler om mer enn bare kaloriinntak og kaloriforbruk hver for seg, er likevel godt etablert vitenskapelig, men trolig ikke i tilstrekkelig grad i den generelle befolkningen. Som jeg skrev i «Fedme: For mye mat eller for lite trening?«, tror mer enn 90 prosent av vanlige forbrukere at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. Derfor er det fint at NRK prøver å få frem at fedme på «makronivå» handler om så mye mer. Selv om man ikke kan komme seg unna termodynamikkens lover om energibalanse, er fedme en sykdom som er et resultat av samspillet mellom «vert» og «miljø», for å si det på biolog-språk.

Men i tillegg til de faktorene NRK skriver om (som gener, TV-seing, tallerkenstørrelser), har det vært foreslått mange andre «ukonvensjonelle» mulige mekanismer. Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet i 2018, er dette er faktorer som har endret seg parallelt med fedmeepidemien i USA og andre vestlige land. I en artikkel fra 2006, diskuterte en gruppe ledet av David B. Allison ved Indiana University ti slike hypotetiske, plausible forklaringer. Disse var ikke valgt ut på en systematisk metode, men fordi de var «mest interessante» og hadde mest vitenskapelig belegg. En simpel sammenheng med fedme i tid var altså ikke nok.

I 2009 utdypet de evidensgrunnlaget for disse faktorene mer grundig, og la videre til infeksjoner og epigenetikk som mulige forklaringer.

Tidstrender i ti faktorer som har vært fulgt utviklingen av fedme. (Keith et al. 2006)

De lanserte enda flere hypoteser i 2017, slik at listen ble på totalt 17 «alternative» – og naturlig nok spekulative – faktorer som er relatert til miljøeksponeringer, tarmens mikrobiota, sosio-psykologiske og reproduktive faktorer

1. Søvnmangel: Korrelerer med fedme blant mennesker, og det er vist å påvirke matinntak og hormoner.
   
2. Mindre røyking: Korrelerer med fedme blant mennesker, nikotin øker energiforbruket og reduserer matinntaket (blant dyr).
   
3. Økt atmosfærisk CO²: En sammenheng med fedme er ikke vist, men det kan tenkes å bidra til bl.a. økt appetitt.
   
4. Høyere romtemperatur: Korrelerer med fedme blant mennesker og bidrar til lavere energiforbruk.
   
5. Teknologi: Korrelerer med fedme blant mennesker, TV-seing har vist seg å øke matinntaket.
   
6. Hormonforstyrrende kjemikalier (f.eks. dioksiner eller bisfenol A): Noen korrelerer med fedme blant mennesker og nivåene i mat har økt.
   
7. Legemiddelbruk: Noen legemidler (for eksempel visse psykofarmaka og diabetesmedisiner) korrelerer med fedme blant mennesker, flere har en kjent vektøkende effekt.
   
8. Infeksjoner: Noen korrelerer med fedme blant mennesker og gir økt fedme blant dyr (noen har kalt det «infectobesity»). Sammenhengen mellom fedme og inflammasjon kan være en indikasjon på dette.
   
9. Ubalanse i tarm-mikrobiotaen: Korrelerer med fedme blant mennesker.
   
10. Økonomisk ulikhet og usikkerhet: Korrelerer med fedme blant mennesker, kan bidra til økt energiinntak.
    
11. Preferanse for raske belønninger (høyere «tidspreferanse»): Økt impulsivitet korrelerer med fedme blant mennesker og kan føre til usunne matvalg.
    
12. Økte kognitive krav: Korrelerer med fedme blant mennesker, kan føre til overspising og vektøkning.
    
13. Parring med like («assortativ parring»): Overvektige har en tendens til å pare seg med overvektige (selv om korrelasjonen ikke er veldig sterk), noe som kan gi flere overvektige barn.
    
14. Overvektige får flere barn: Personer med større kroppsmasse har større reproduktiv «fitness» , og BMI har en genetisk komponent.
    
15. Tilstander under svangerskapet: Forekomsten av lav fødselsvekt korrelerer med fedme og kan ha effekter over generasjoner.
    
16. Høyere alder blant gravide: Korrelerer direkte med fedme hos avkommet.
    
17. Effekt av fosterets genotype på mor: Kanskje fosterets gener påvirker mors fysiologi og atferd?

Hvor mye av fedmeepidemien som kan tilskrives disse komponentene er ukjent, og har vært lite undersøkt. Som jeg tidligere har skrevet, har andre har vist at økt tilgang på kalorier i seg selv er en mer enn god nok forklaring i blant annet USA, Storbritannia og de fleste andre rike land. Disse mer ukonvensjonelle forklaringene er imidlertid ikke i konflikt med dette, og merk at ingen av dem strider mot at energibalansen er avgjørende. Alle faktorene antas tvert imot å bidra til fedme nettopp ved å påvirke energiinntaket eller –forbruket, via appetittregulering og fettforbrenning.

Implikasjonen er med andre ord ikke at «alt vi vet er feil», slik noen liker å hevde.

Listene over andre mulige, men lite utforskete, bidrag minner om at 1) vi ikke må falle for et overforenklet bilde av fedme, 2) at en reversering av fedmeepidemien krever samfunnsendringer og 3) at mange populære antakelser muligens bare er myter.

Reklame