Uheldig karbohydratskrekk?

Det er nesten nøyaktig ett år siden en stor, internasjonal kostholdsstudie ble publisert i The Lancet («PURE») og skapte stor oppsikt da den viste at et karbohydratrikt kosthold var forbundet med økt dødelighet. I denne studien var imidlertid «karbohydratrikt» mer enn 60 E% (E% = prosent av energiinntaket). Det som ble glemt av mange medier som skrev om studien var at de som hadde et karbohydratinntak innenfor det anbefalte – rundt 45-60 E% – ikke hadde høyere risiko. De som hadde et høyt karbohydratinntak spiste dessuten i hovedsak hvit ris, fint brød og lignende. Jeg skrev mer om denne studien her og i en kommentar til Forskning.no her.

Selv om mye av det som ble sagt og skrevet om PURE-studien var feilaktig, bygget det opp under manges generelle fobi for karbohydrater. Karbohydrater har i perioder vært et slags skjellsord i mange tiår. Lavkarbodietter i ulike former er ikke noe nytt, og for tida er mer ekstreme «ketogene» lavkarbodietter (omtrent som Atkins-dietten, bare med andre navn) blant de mest populære. Noen har til og med gått så langt som til rene kjøttdietter. Karbohydrater har fått skylda for fedmeepidemien, på feil premisser, diabetes type 2 m.m. og blir ofte satt i samme bås som sukker.

Derfor er det interessant at en annen studie, og en metaanalyse av 8 studier med mer enn 400 000 deltakere, om karbohydratinntak og dødelighet ble publisert i The Lancet Public Health i går, 17. august. Denne viser at et inntak av rundt 50-55 E% karbohydrater – det vil si innenfor de offisielle anbefalingene – er forbundet med lavest dødelighet. Et lavt (under 40 E%) og et svært høyt (mer enn 60 E%) karbohydratinntak er imidlertid forbundet med økt risiko.

I motsetning til hva blant annet Forskning.no skriver sier ikke denne studien nødvendigvis noe om det er farlig å gå på en planlagt lavkarbodiett eller ikke.

Men kanskje våre anbefalinger ikke er så gale likevel? Fortsett å lese «Uheldig karbohydratskrekk?»

Reklamer

Sunt melkefett? Ny studie støtter ikke overskriftene

Mens media her hjemme for tiden skriver mest om tørke og mulig mangel på meieriprodukter, kanskje en ny smørkrise, har en rekke utenlandske medier slått entusiastisk opp at melkefett ikke øker risikoen for hjerteinfarkt, men at det kanskje til og med forebygger hjerneslag. Noen eksempler på overskrifter: FULL-FAT MILK COULD CUT RISK OF STROKE, HEART ATTACK, STUDY SAYS (Newsweek) og  The Vindication of Cheese, Butter, and Full-Fat Milk (The Atlantic). Sistnevnte forklarte videre:

An analysis of 2,907 adults found that people with higher and lower levels of dairy fats in their blood had the same rate of death during a 22-year period.

Dette kunne jo vært hyggelige nyheter for oss som spiser meieriprodukter, særlig hvis dette også gjelder iskrem!

Men vi må også tåle å spørre om det kan finnes alternative forklaringer. Og hva menes egentlig med «melkefett i blodet», som James Hamblin i The Atlantic skrev om? Fortsett å lese «Sunt melkefett? Ny studie støtter ikke overskriftene»

Supermat: mer markedsføring enn vitenskap (fra 2013)

For nøyaktig 5 år siden skrev jeg artikkelen Supermat: Sunt eller sprøyt? i Norsk Tidsskrift for Ernæring sammen med dr. Pernille Nylehn (nå lege ved Haugesund sjukehus). Ettersom artikkelen nå kun ligger ute i en pdf-versjon av tidsskriftet, drar jeg den frem fra glemselen og republiserer den i sin helhet her. Selv om den som sagt er 5 år gammel er mye fortsatt aktuelt! Jeg står fortsatt inne for konklusjonene.

En pdf-versjon av bare artikkelen finner du her.

Supermat: sunt eller sprøyt?

Supermat består ganske enkelt av alger, bær, røtter, gress og andre deilige ting med ren, høykonsentrert næring som er tørket og knust til pulver … Fordelene er mange. Man trenger verken tenner, smaksløker, bestikk eller hjerne. (1)

Et av de fremste moteordene innen mat og helse har i de siste årene vært supermat. Alle snakker om det, men hvor «supert» er supermat – og er det i det hele tatt mat? Her vil vi se på fenomenet med et kritisk blikk. Fortsett å lese «Supermat: mer markedsføring enn vitenskap (fra 2013)»

Sprøytemidler i perspektiv

«Få dråber rødvin er mere giftigt for kroppen end sprøjterester», skriver den danske avisen Ingeniøren. Artikkelen viser til en ny studie i Food and Chemical Toxicology, hvor forskere har undersøkt rester av plantevernmidler («sprøytemidler») i 47 matvarer, og vurdert danskenes kroniske eksponering opp mot akseptabelt daglig inntak (ADI) for alle plantevernmidlene. Selv om Ingeniørens overskrift er noe misvisende (som jeg skal forklare), er studien interessant.

Temaet er veldig aktuelt i Danmark for tiden, blant annet etter at medlemsbladet til danske Coop i fjor høst kom med denne forsiden:

Men også her hjemme er mange er bekymret for at de får i seg for mye plantevernmidler; selv om nivåene av de enkelte plantevernmidlene i maten er langt under grenseverdiene, frykter noen at giftigheten øker når flere stoffer kombineres (en «kumulativ risiko»). Mattilsynet, som overvåker nivåene av plantevernmidler i maten, slår på sin side stadig fast at produktene er trygge.

Så hvor stor fare utgjør egentlig plantevernmidler i maten for oss? Kan det være farlig å spise fem om dagen? Fortsett å lese «Sprøytemidler i perspektiv»

Dette spiser nordmenn for lite og for mye av

Et usunt kosthold er en stor risikofaktor for tidlig død og sykdom i hele verden. Av en rekke ulike kostholdsfaktorer bidro følgende til flest dødsfall i Norge i 2016 (i synkende rekkefølge):

  1. For lite nøtter og frø
  2. For lite fullkorn
  3. For lite grønnsaker
  4. For mye salt
  5. For lite frukt
  6. For lite omega-3 fra sjømat
  7. For mye bearbeidet kjøtt
  8. For lite fiber
  9. For lite belgvekster
  10. For lite melk
  11. For lite kalsium
  12. For lite flerumettet fett (omega-6)
  13. For mye rødt kjøtt
  14. For mye transfett
  15. For mye sukkerholdig drikke

Rapportene fra det globale sykdomsbyrde-prosjektet (Global Burden of Disease), som nå omfatter 195 land i verden, har stor betydning for folkehelsearbeidet. Som jeg har nevnt tidligere gir det «alt» man trenger å vite om sykdom, død og risikofaktorer globalt og i de ulike landene. En egen rapport om sykdomsbyrden i Norge er publisert av Folkehelseinstituttet tidligere i år. Dette forteller mye om hvor skoen trykker, og om hvilke tiltak som bør prioriteres.

Fortsett å lese «Dette spiser nordmenn for lite og for mye av»

Kostholdsdrama med feilslått fett-fokus

Det har gått fire måneder siden mine kollegaer i Nasjonalt råd for ernæring og jeg publiserte rapporten Kostråd om fett: En oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Basert på en gjennomgang av litteratur fra 2010 til 2016, fant vi at det fortsatt er faglig støtte for den rådende konklusjonen (fra 2011) om at utskifting av mettet fett med (fler-)umettet fett bidrar til å redusere risikoen for å hjerte- og karsykdom.

Selv om vi hadde jobbet med dette i nesten to år, hadde vi ingen forventning om at saken var avgjort for all fremtid. Tvert imot etterlyste vi flere grundige gjennomganger og nye studier, ettersom mye av forskningen som er publisert ikke er helt relevante for dagens kostråd.

Ingen steder i rapporten skriver vi at mettet fett er livsfarlig og må unngås for en hver pris. Det sier heller ikke kostrådene. Vi ville betone at matvarer som har mye mettet fett ikke bør fortrenge andre gunstige matvarer og komponenter i kostholdet, men også at et kosthold med veldig lite mettet fett kan i praksis være både sunt og usunt, avhengig av hva man spiser i stedet. Dette ser imidlertid ut til å ha blitt «lost in translation» i medias omtale om en fersk kostholdsstudie i The Lancet.

Fortsett å lese «Kostholdsdrama med feilslått fett-fokus»

Gourmetsalt – dårlig kilde til mineraler

Noe av det jeg oftest blir spurt om er om «salt er salt» eller om noen typer salt er sunnere enn andre. Mange skulle nok ønske at det sistnevnte var sant, om ikke annet for å rettferdiggjøre at man kjøper eksotisk spesialsalt med en kilopris på flere hundre kroner.

Jeg har skrevet om slikt gourmetsalt, eller «jålesalt», blant annet her og uttalte meg senest om det til Matkontrollen på TV2. Der har jeg forklart at så å si alle typer består av like mye natriumklorid som helt vanlig «bordsalt». Den eneste grunnen til at havsalt og lignende skulle være «sunnere» måtte være at man kanskje bruker mindre mengder av det enn vanlig salt, grunnet størrelsen og formen på saltkrystallene.

Enkelte hevder imidlertid at visse typer salt er bedre for helsa fordi de er mer naturlige eller uraffinerte og dermed inneholder mer av andre elementer enn natrium og klorid.

Life skriver for eksempel at «Supernature Himalayasalt inneholder viktige sporstoffer». Noen hevder til og med at Himalaysalt inneholder 84 «essensielle mineraler», men så mange essensielle mineraler er ikke kjent («essensielle» næringsstoffer er stoffer som må inntas via mat for å unngå mangelsymptomer). De 84 stoffene det refereres til inkluderer faktisk tungmetaller som bly, kadmium og kvikksølv. Dette reflekterer innholdet av grunnstoffer i sjøvann, men selv det består av nærmest homøopatiske mengder av andre mineraler enn natrium og klorid.

Men salt er og blir en smakstilsetning, ikke et kosttilskudd.

Ny rapport om spesialsalt

I 2016 ble en rapport om komponenter i ulike typer salt, som blant annet markedsføres som «sunne», publisert av det sveitsiske mattilsynet (BLV). De analyserte innholdet av mineraler og sporstoffer 25 salttyper og konkluderte med at «spesialsalt ikke har noen fordeler fremfor vanlig salt»:

This report clearly shows that specialty salts do not possess any advantages over standard salts.

De er dessuten ikke beriket med jod, noe som ironisk nok kan føre til negative helseeffekter (i Norge er ikke jodert salt en kilde til jod, fordi innholdet er så lavt).

Fortsett å lese «Gourmetsalt – dårlig kilde til mineraler»