Bedratt av «naturlig» mat?

Vi mennesker har en forkjærlighet for det «naturlige». «Naturlig» er en merkelapp som nesten alltid skaper bare positive assosiasjoner, mens «syntetisk» føles utrygt og usunt. Mange produkter markedsføres derfor som «naturlige», eller med at de har «naturlige ingredienser», «ingen kunstige tilsetningsstoffer» og så videre (de fleste tilsetningsstoffer er faktisk naturlige eller naturidentiske!). Selv sigaretter anses som mindre skadelige dersom de kalles «naturlige».

Slike påstander kan derfor i mange tilfeller være villedende, men det er ikke tvil om at de «virker».

Ordet «naturlig» er på samme måte som «ekte» eller «hjemmelaget» ikke regulert iht. matloven (unntatt i forbindelse med aromastoffer), så lenge det ikke brukes villedende. I USA jobbes det med å finne en juridisk definisjon på «naturlig mat». Noen vil si at «naturlig mat» er mat som ikke er bearbeidet, men det vekker igjen spørsmålet om hva man mener med «bearbeidet». Kan et brød være naturlig? Hva med ost, melk og smør, som også er bearbeidet?

Mindre kalorier i «naturlige» produkter?

Til tross for dette er «naturlig» nærmest synonymt med «godt for helsa» for mange forbrukere (selv om helse ikke er den eneste grunnen til at folk foretrekker naturlige produkter). En ny studie i tidsskriftet Appetite undersøkte hvorvidt merking av mat med ordet «naturlig» fører til mer positive vurderinger av maten.

Continue reading «Bedratt av «naturlig» mat?»

Mathysteri og bråk om amerikanske kostråd: Ukens lesetips

Noen leseverdige saker om kosthold og ernæring fra den siste uken.

New York Times 22/09: Farlig å spise?

Å spise er ikke for pyser! Et gammelt ordtak lyder: «En mann uten mat har bare ett problem. En mann med mat har mange». Som jeg skrev for noen år siden, kan forskning for eksempel tyde på at alt vi spiser er potensielt kreftfremkallende.

181163_349583521787169_1353169235_nI New York Times motespalte (av alle steder) skriver Jim Windolf en tankevekkende kommentar om dilemmaet og frykten som oppstår når man leser om mat og ernæring. Rødt kjøtt kan gi kreft, sjømat kan inneholde for mye kvikksølv. Konvensjonell frukt og grønt har sprøytemidler, og økologiske er heller ikke sunnere. Alle skal dø. Alle spiser. Ergo er det dødelig å spise, eller?

Unable to avoid this tragic and absurd-seeming condition, we lash out against our fates by finding fresh reasons to make a villain out of the one thing that is doing its part to keep us alive: food.

British Medical Journal 24/09: Granskning av vitenskapsrapport bak nye amerikanske kostråd

I løpet av året vil helsedepartementet og landbruksdepartmentet DGAC reporti USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – Dietary Guidelines for Americans (DGA). En ekspertkomité ga i februar ut sin vitenskapelige vurdering (Advisory Report). Denne rapporten er ikke kostholdsrådene, men en bakgrunnsrapport som skal informere helsemyndighetene som til slutt gir rådene.

British Medical Journal, BMJ, publiserte denne uken en artikkel av en journalist som har kritisk «gransket» rapporten fra den amerikanske ernæringskomiteen, og spesielt kapitlene om mettet fett og lavkarbodietter, og rådene om å spise mindre rødt kjøtt. Hun mener de har vært usystematiske og lettbente, og at komiteen har interessekonflikter gjennom arbeid med matindustrien.

Journalisten selv, Nina Teicholz, har nylig utgitt en bok som tar til orde for et kjøtt- og fettrikt Atkins-aktig kosthold. Teicholz skrev tidligere i år også en kritisk kronikk om den amerikanske kostrådsrapporten i New York Times. Noen har påpekt at hun er støttet av amerikansk kjøttindustri for å forsvare kjøtt.

Det er lov å være forutinntatt, men de som bestilte denne såkalte granskningen må ha skjønt på forhånd hvordan resultatet kom til å bli.

Flere kommentatorer var raskt ute med å påpeke faktafeil og feilslutninger i Teicholz’ artikkel, deriblant:

  1. The VergeMedical journal’s bogus investigation could derail better dietary guidelines
  2. The ConversationExpert is as expert does: in defence of US dietary guidelines
  3. Center for Science in the Public InterestBMJ Publishes Error-Laden Attack on Dietary Guidelines Report
  4. Dr. David KatzAn Open Letter to the BMJ Regarding US Dietary Guidance  (sitat: «This commentary is not authoritative. It is not a counterweight. It is, at best, a paperweight.»)

Ekspertkomiteen svarer selv for segBMJ.com. De tar ingen selvkritikk for Teicholz’ anklager:

In our opinion, Ms. Tiecholz’s article is woefully misleading and in many cases, factually incorrect. Its provenance is described as ‘commissioned’ and externally peer reviewed and fact checked. This statement is puzzling in its lack of detail and the validity of the statement on fact checking is doubtful.

Teicholz mener at ekspertkomiteen ikke har dokumentert hvordan de har gjennomgått forskningen på mettet fett, eller begrunnet inklusjon og eksklusjon av studier. Jeg er ikke ute etter å forsvare deres metodikk, men denne påstanden er ikke riktig. Detaljene om gjennomgangen av spørsmålet om mettet fett er oppgitt blant annet i dette vedlegget til rapporten: Appendix E-2.43.

De inkluderte systematiske kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser som var publisert mellom 2009 og 2014, og la vekt på studier som ikke bare så på effekten av mettet fett i selv, men som også undersøkte hvilken effekt det hadde å bytte ut mettet fett med andre næringsstoffer. Studier som inkluderte syke ble ekskludert (for eksempel pasienter som hadde hatt hjerteinfarkt).

Alle studier ble kvalitetsvurdert ved hjelp av et etablert verktøy for vurdering av systematiske kunnskapsoppsummeringer, AMSTAR. Bare kunnskapsoppsummeringer som hadde en høy kvalitetsscore ble inkludert.

Teicholz hevder at komiteen i sin vurdering av mettet fett har ignorert den store studien Women’s Health Initiative (som ikke hadde fokus på mettet fett som intervensjon), som fant at kvinner som fikk råd om å spise mindre fett ikke fikk mindre hjertesykdom. Men denne studien er inkludert i en Cochrane-rapport av Hooper et al. (2012), som ble inkludert av ekspertkomiteen.

Hun stiller også spørsmål ved at eldre intervensjonsstudier, som Paul Lerens Oslo-studie og en studie fra finske mentalsykehus, ikke var inkludert. Disse er imidlertid med i rapportene av Hooper et al. (2012) og Mozaffarian et al. (2010), så det er feil å si at disse studiene var utelatt.

En metaanalyse som ifølge Teicholz ikke burde vært inkludert i komiteens vurdering er en fra 2014 av Farvid og medarbeidere, som jeg har kommentert her. Teicholz mener denne bare handlet om effekten av å spise mer flerumettet fett, ikke mindre mettet fett. Jeg antar at den ble inkludert fordi den også undersøke effekten av effekten av et høyere inntak av omega-6-fettsyren linolsyre på bekostning av enten mettet fett eller karbohydrater. Som sagt var komiteen mest interessert i studier hvor mettet fett ble sammenliknet med andre komponenter i kostholdet. Farvid og medarbeidere fant at en utbytting av 5 prosent av energiinntaket fra enten mettet fett eller karbohydrater med linolsyre var forbundet med 10-13 prosent lavere risiko for å dø av koronararteriesykdom.

Videre mener hun at komiteen har bagatellisert metaanalyser som ikke fant at mettet fett øker dødeligheten av hjerte- og karsykdom:

Three meta-analyses concluded that saturated fats did not increase cardiovascular mortality,14 15 16 but the committee downplays these findings.

Mitt inntrykk fra rapporten er ikke at disse har blitt tonet ned. Komiteen skriver at disse metaanalysene ikke beskriver hva man sammenlikner mettet fett med, men at de fleste studier i hovedsak sammenlikner inntak av mettet fett med inntak av karbohydrater. De mener derfor at disse resultatene antyder at det å erstatte mettet fett med uspesifiserte karbohydrater ikke er forbundet med risiko for hjerte- og karsykdom. Som i de nordiske ernæringsanbefalingene legger de altså mest vekt på at mettet fett bør erstattes med umettet fett: «Therefore, dietary advice should put the emphasis on optimizing types of dietary fat and not reducing total fat.»

Supermat som religion?

Tirsdag 22. september deltok jeg på et temamøte på Litteraturhuset i regi av Human-Etisk Forbund og Forskningsdagene, med temaet kostholdsideologier som moralsk premissleverandør. Har kostholdseksperter overtatt prestenes rolle i samfunnet, var et av spørsmålene. Jeg argumenterte for kostholdets betydning for folkehelsa, men også for at helse ikke er alt her i verden, og for at man kommer langt nok med en «agnostisk» tilnærming til mat.

Foto: Ida M. Moe
Foto: Ida M. Moe

Der hadde jeg gleden av å delta sammen med master i religionshistorie Pernille Nordby, som i 2014 leverte en masteroppgave om personer som har et nært sagt religiøst forhold til supermat. Pernille skrev også denne kronikken fra september 2014: Fra kirkebenken til kjøkkenbenken

For mange er supermatdietten en form for nyreligiøsitet. Den fyller et tomrom i livet og gir dem noe å tro på.

Fedme: For mye mat eller for lite trening?

Skyldes fedme for mye mat, for lite fysisk aktivitet, eller begge deler? Nye studier av folk fra i fem ulike land viser at hva folk tror om årsaker til fedme, faktisk har sammenheng med deres egen vekt og hvor mye de spiser.

Svært mange prøver, eller ønsker, å gå ned i vekt. Over halvparten av befolkningen er interessert i slanketips, og 76 prosent prøver å få en slankere kropp, ifølge SIFO. Samtidig finnes det mange motstridende oppfatninger om hvordan en bør slanke seg og hva som fører til vektøkning. Noen skylder på for lite trening, andre på for høyt kaloriinntak, andre på genene.

GlasbergenBrent McFerran og Anirban Mukhopadhyay har undersøkt hvilke «teorier» folk flest har om fedme, og hva disse teoriene kan føre til. Funnene ble nettopp publisert av tidsskriftet Psychological Science. De viser at en persons oppfatninger om årsaker til fedme kan ha konsekvenser for  vedkommendes kroppsvekt og kaloriinntak: De som tror at fedme skyldes for mye mat, er mer tilbøyelige til å slanke seg ved å spise mindre enn de som tror at mangel på trening er årsaken.

Continue reading «Fedme: For mye mat eller for lite trening?»

Denne brusen gjør deg ikke sprekere

Illustrasjon: Vincent Vestly
Illustrasjon: Vincent Vestly

… men du får trolig bedre samvittighet av å drikke den. En ny studie viser nemlig at folk spiser mer av produkter som har bilder eller ord vi assosierer med sunnhet og fysisk aktivitet på etiketten (f.eks. «Fitness»). Slike merker gir oss dessuten mindre «skyldfølelse».

Continue reading «Denne brusen gjør deg ikke sprekere»

Ryktet forteller… Stereotyp tenkning om mat

I  mitt siste innlegg forklarte jeg hvordan vi har lett for å bruke heuristikker (mentale «snarveier» eller tommelfingerregler) når vi skal vurdere om et produkt er mer eller mindre sunt. Mat som f.eks. var godt kjent eller som ble oppfattet som «naturlig» ble antatt å være sunnere. Når man skal velge sunne produkter, handler man altså ut ifra mer enn bare næringsinnholdet. Det er ikke så rart; vi spiser tross alt mat, ikke bare næringsstoffer.

En annen innflytelse som ikke ble direkte nevnt i forrige innlegg er matvarens navn og «rykte». Mat med et godt rykte blir i mange tilfeller sett på som sunnere enn mat med et dårlig rykte, selv om sistnevnte i noen tilfeller faktisk kan være ernæringsmessig mer fullverdig. Continue reading «Ryktet forteller… Stereotyp tenkning om mat»

Mange feilvurderinger av matens næringsinnhold

Full av ingredienser! Fra boken «Mat til begjær og besvær» av Annechen bugge (SIFO, 1995)

Hverdagen er full av beslutninger om hva vi skal spise. Ifølge psykolog Brian Wansink tar vi i gjennomsnitt over 200 ulike matvalg hver dag, mange av dem ubevisste! Hvordan tar vi disse beslutningene?

Heuristikker: Mentale snarveier

I en verden hvor alle var rasjonelle, ville vi ta beslutninger ut ifra statistikk og sannsynlighet, veie alle fordeler og ulemper mot hverandre, for så å systematisk velge det som ville gi maksimalt utbytte for oss. Men i det virkelige liv faller vi så lett for kognitive illusjoner og feilslutninger at vi aldri kan være fullstendig rasjonelle. Vi bruker i stedet ofte enkle strategier og tommelfingerregler (eller «heuristikker» som de kalles på fagspråket) når vi skal ta valg mellom ulike produkter, risikoer osv.

Eksempler på heuristikker er «tilgjengelighetsheuristikken«, dvs. at man bedømmer hvor viktig eller sannsynlig noe er ut ifra hvor lett man husker dem (se flere eksempler på Skepdic.com), «representativ-heuristikken«, hvor man bedømmer sannsynligheten for noe etter hvor typisk det er for en kategori og «affekt- eller følelsesheuristikken«dvs. at man tar beslutninger om noe ut i fra hva de liker og ikke liker.

Disse «mentale snarveiene» kan være nyttige, men de kan også gi feil konklusjoner og føre til irrasjonelle valg. Én snarvei kan være å stole på en autoritet, f.eks. en lege eller en politiker, eller på hva folk flest mener. Som regel er dette rasjonelle heuristikker, men de er ikke vanntette. Autoriteter og flertallet kan ta feil på områder de egentlig ikke har peiling.

Når vi har lite kunnskap eller interesse for et tema vil vi særlig benytte oss mer av heuristikker, dvs. gå mer etter overflatiske, «ytre» signaler når vi skal bedømme informasjon om det. Å bruke slike strategier fremfor å tenke logisk og systematisk, sparer oss for tid og krefter. Ytre trekk som størrelsen på emballasjen, fargen på tallerkenen, lys, musikk osv, påvirker våre matvaner mer enn vi aner. Vi spiser mer mat jo større pakken eller tallerkenen er. Mens noen slutter å spise når de føler seg mette, bruker andre ytre signaler om at det er på tide å stoppe; de spiser til tallerkenen er tom, eller til TV-programmet er over.

Ganske få leser næringsdeklarasjonen bakpå pakken når de handler mat, og mange vet heller ikke hvordan de skal vurdere næringsinnholdet. Det er derimot tydelig at svært mange bruker «naturlig/unaturlig» som en heuristikk når de skal skille mellom sunn og usunn mat. Ordet «naturlig» forbindes nesten alltid med noe positivt i vår kultur. De fleste foretrekker naturlige stoffer fremfor syntetiske, selv om stoffene kjemisk sett kan være helt identiske. Hvilke andre heuristikker, eller mentale snarveier, bruker folk når de skal bedømme et produkts ernæringsmessige kvalitet?

Continue reading «Mange feilvurderinger av matens næringsinnhold»