Boktips: Unsavory Truth av Marion Nestle

«How Food Companies Skew the Science of What We Eat». Basic Books, 2018.

Interessekonflikter innen medisinsk forskning er et velkjent og mye studert tema. Det finnes mye dokumentasjon og litteratur på hvordan forskning har vært manipulert av legemiddelindustrien og tobakkprodusenter, men matindustriens påvirkning av ernæringsforskningen har vært lite systematisk undersøkt. Selv om mat- og kosttilskuddindustrien alltid har både drevet med egen forskning og finansiert andre forskere og institusjoner, er det relativt nytt at sponsing og potensielle interessekonflikter oppgis i vitenskapelige tidsskrifter.

I den etter hvert så kjente boken Food Politics fra 2002 (må leses!), belyste kostholdsforsker Marion Nestle grundig hvordan industrien påvirker mat- og ernæringspolitikken i USA, gjennom blant annet lobbyvirksomhet og markedsføring. I sin nyeste bok – Unsavory Truth – ser hun derimot på forholdet mellom industri og ernæringsvitenskap.

Kalorier i restaurantmat – fast-food er ikke nødvendigvis verst

I disse julebordtider er det høysesong for restaurantbesøk for mange av oss. Da er det forståelig nok ikke sunnhet og kalorier som står i fokus, siden det tross alt er «jul bare én gang i året» (nåja!?) og julematen ikke er hverdagskost.

Ellers i året er det imidlertid også lite oppmerksomhet på restaurantmatens ernæringsmessige kvalitet, mens vi alle har lett for å utpeke fast food som en synder, kanskje en hovedårsak til den store fedmeepidemien. Man har jo sett for eksempel «Super Size Me«, lest «Fast Food Nation» og hørt andre skrekkhistorier om hvor kaloririke rettene kan være. Tidligere i år ble jeg selv intervjuet i en sak om en ny «monsterburger» fra McDonalds, som har ca. 750 kalorier. Selv om jeg ikke ser noen grunn til å anbefale den til noen, påpekte jeg også til slutt at hamburgere man får på vanlige restauranter ikke nødvendigvis er sunnere eller mindre kaloririke.

To nye studier som er publisert i British Medical Journal bekrefter dette.

BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig?

De siste dagene har det vært mye om overvekt og bruken av BMI, etter at lederen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), professor Steinar Krokstad, uttalte at man kanskje bør endre definisjonen på overvekt ettersom flertallet av befolkningen nå har en BMI over 25. Mange gikk så ut og kommenterte at dette er en dårlig idé; å endre definisjonen gjør ikke befolkningen sunnere, og BMI-kategoriene er satt på bakgrunn av sammenhenger med helserisiko.

Det var imidlertid ikke dette forslaget som interessert meg mest, men et annet påstand fra professoren: at det bare er fedme (dvs. BMI ≥30), ikke overvekt (BMI fra 25 til 29,9), som utgjør en helserisiko. ABC nyheter skrev:

Ifølge Krokstad så er det ikke et helsemessig problem å være overvektig. Problemene kommer når man har fedme, fordi man da er man mer utsatt for diabetes type 2, slitasjegikt og andre kroppssmerter.

Noen dager senere ble dette gjentatt i VG Vektklubb:

– Ettersom BMI 25 til 27 ikke øker risikoen er det et argument for å endre den, mener han.

Dersom overvekt ikke er forbundet med større risiko enn normalvekt (BMI 20-24,9) kunne man kanskje utvide den øvre grensen for normalvekt, slik Krokstad antyder. Men stemmer det?

Feilinformerte, men skråsikre vaksinemotstandere

Det er et kjent psykologisk fenomen at folk som tar feil ofte er overbevist om at de har rett og vet bedre enn andre. Dette er Dunning-Kruger-effekten, oppkalt etter psykologene David Dunning og Justin Kruger, som overforenklet betyr at personer som er veldig skråsikre om en sak faktisk er uvitende om sin egen uvitenhet. I tillegg underestimerer de andres kunnskap.

Også folk som kan minst og tror mest på myter om vaksiner og autisme, mener de selv vet bedre enn leger og forskere om saken. De har med andre ord en overdreven tiltro til sin egen kunnskap, viser en ny studie med den dekkende tittelen «Knowing less but presuming more» i Social Science & Medicine.

Kosthold og prispolitikk: en innføring

Debatten om såkalt «sukkeravgift» på mat og drikke – som egentlig er avgifter på sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer – har nok en gang blusset opp. Debatten dreier seg i stor grad om konsekvensene for norsk næringsliv, mens noen tenker mer på folkehelsa.

I det siste har for eksempel KrF uttalt at de ønsker å vurdere en gradert sukkeravgift, det vil si at produkter med mest sukker skal avgiftslegges mer enn produkter med mindre sukker. Forslaget er godt, men ikke så nytt. En utredning av det såkalte Særavgiftsutvalget konkluderte for over 10 år siden med at dette var den mest fornuftige løsningen, men den ble for administrativt komplisert.

I 2016 skrev jeg en lengre artikkel om avgifter på mat og drikke i Norsk Tidsskrift for Ernæring. Artikkelen ligger ute i en PDF-utgave av tidsskriftet på NTFE.no, men jeg republiserer den (med tillatelse) i sin helhet her.

Fra Norsk Tidsskrift for Ernæring nr. 2/2016

Sprøytemidler i perspektiv

«Få dråber rødvin er mere giftigt for kroppen end sprøjterester», skriver den danske avisen Ingeniøren. Artikkelen viser til en ny studie i Food and Chemical Toxicology, hvor forskere har undersøkt rester av plantevernmidler («sprøytemidler») i 47 matvarer, og vurdert danskenes kroniske eksponering opp mot akseptabelt daglig inntak (ADI) for alle plantevernmidlene. Selv om Ingeniørens overskrift er noe misvisende (som jeg skal forklare), er studien interessant.

Temaet er veldig aktuelt i Danmark for tiden, blant annet etter at medlemsbladet til danske Coop i fjor høst kom med denne forsiden:

Men også her hjemme er mange er bekymret for at de får i seg for mye plantevernmidler; selv om nivåene av de enkelte plantevernmidlene i maten er langt under grenseverdiene, frykter noen at giftigheten øker når flere stoffer kombineres (en «kumulativ risiko»). Mattilsynet, som overvåker nivåene av plantevernmidler i maten, slår på sin side stadig fast at produktene er trygge.

Så hvor stor fare utgjør egentlig plantevernmidler i maten for oss? Kan det være farlig å spise fem om dagen?

Mat med helsepåstander – ikke alltid sunnere

Er helsepåstander på mat helsefremmende, eller er de mest salgsfremmende? Det er viktig at forbrukerne får informasjon om matens innhold og egenskaper, men ernærings- og helsepåstander kan også gi et overdrevet godt inntrykk av enkeltprodukter, selv om de er lovlige. Noen av de godkjente helsepåstandene er også basert på svak dokumentasjon.

Jeg skrev nylig om hvordan helsepåstander på sjokolade gir misvisende lovnader om bedre hjertehelse. For flere år siden forklarte jeg også to måter en helsepåstand kan virker villedende på:

Vi kan tolke en helsepåstand slik at hele produktet er sunt, selv om en helsepåstand bare handler om spesifikke komponenter i maten eller måltidet. Dette kalles “halo-effekten”, eller “glorieeffekten” på norsk. Vi har en tendens til å tro at sunn mat (som f.eks. frukt eller grovt brød) har en «glorie» rundt seg, som påvirker resten av måltidet, deriblant måltidets effekt på vekta. Folk forbinder ofte sunn mat som slankende mat, og antar derfor (feilaktig) at det å legge til f.eks. litt selleri ved siden av hamburgeren gjør hele måltidet mindre fetende.

En annen vanlig misforståelse av helsepåstander kalles “magic bullet”-effekten, eller “universalmiddeleffekten”, som går ut på at vi forbinder produktet med flere helsefordeler enn helsepåstanden faktisk sier.

I 2014 fant Mattilsynet feil bruk av ernærings- og helsepåstander på rundt halvparten av matvarene de sjekket:

Et av fem produkter var feilmerket med hensyn til bruk av ernæringspåstander, og om lag to av fem produkter brukte en ikke godkjent helsepåstand, brukte en godkjent helsepåstand på feil måte, eller manglet de tilleggsopplysninger som kreves ved bruk av helsepåstander.

Ernæringspåstander er eksempelvis «Rik på jern» eller «Mindre fett» mens «Kalium bidrar til normal muskelfunksjon» er et eksempel på en helsepåstand. Utsagn som «Inneholder fullkorn» er på sin side helserelaterte ingrediens-påstander ettersom de gir inntrykk av en spesiell ernæringsmessig egenskap.

«Lavkarbobrød», «Næringsrike ingredienser» og «Unike melkesyrebakterier» var eksempler på ulovlige ernæringspåstander som ble funnet.

Men er matvarer med ernærings- og helsepåstander sunnere enn andre?

Salat mer miljøskadelig enn bacon?

«Salat er verre for miljøet enn kjøtt!», eller «Vegetarkost er mer miljøskadelig enn bacon!» har mange nettaviser i inn- og utland skrevet de siste dagene. Nationen skriver for eksempel:

I en rapport fra forskere ved Carnegie Mellon University i USA kommer det nemlig fram at de amerikanske myndighetenes oppfordringer om å spise mer frukt, grønnsaker, melkeprodukter og sjømat er mer skadelige for miljøet fordi disse typene mat har nokså høye utslipp av klimagasser per kalori.

«Klimarealistene» konkluderer på sin side med at «Politikere, aktivistforskere og media må slutte å skremme befolkningen med klimabløffen.»

Men hvem er det egentlig som bløffer i denne saken?

Viljestyrke, blodsukker og nudging – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. Astronewth (15/06/2015)

Eirik Newth legger frem interessante og personlige betraktninger om påstanden om at vekt primært er et spørsmål om viljestyrke: Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt? 

2. Ny studie (09/06/2015): Kan blodsukkermålinger brukes til å styre matinntaket?

Personer som skal ned i vekt får ofte råd om å bare spise når de er sultne, i stedet for å la følelsene styre. I denne studien undersøkte de om det å bare spise når blodsukkeret var lavt (under en spesfikk grense) kunne være et godt råd for spiseatferden:

Every time a participant wanted to eat, they were instructed to assess their hunger level using a visual analogue scale ranging from 0 mm (not at all hungry) to 100 mm (extremely hungry) [23], [24]. Once that was completed, participants were instructed to measure capillary blood glucose from a finger prick sample by portable glucometer (Abbott Freestyle Optium Glucose Meter, Australia). Participants were only permitted to eat if their blood glucose was under their specified cut-off. If their blood glucose was above their cut-off, they were instructed to choose an activity that distracted them from food, and to wait for new feelings of hunger for at least an hour before testing their blood glucose again (Fig. 2).

I denne studien skulle de bare se hvorvidt deltakerne klarte å følge rådet, og det så ut til at det å måle blodsukkeret bidro til mindre spising i fravær av sult.

3. Annals of Internal Medicine (16/06/2015): Diettpreferanser hadde lite betydning for vekttapet

Det å klare å holde seg til dietten er sannsynligvis viktigere for vekta enn hvilken diett man følger. Følgelig er det logisk at det å la pasienter som skal ned i vekt selv velge en diett ut ifra deres preferanser vil gi bedre resultater enn å påtvinge dem en bestemt diett. Derfor er en ny studie i Annals of Internal Medicine oppsiktsvekkende, da den faktisk kom til motsatt konklusjon:

Contrary to expectations, the opportunity to choose a diet did not improve weight loss.

Pasienter som fikk velge mellom en lavkarbodiett eller en lavfett-diett gikk ikke ned signifikant mer i vekt enn pasienter som ble tilfeldig tildelt en av diettene. Preferanser hadde med andre ord ingen klinisk meningsfull effekt på vekttapet.

Studien besto kun av menn, og deltakerne kunne som sagt kun velge mellom to typer dietter.

4. New York Times (19/06/2015): Folks holdninger til «nudging»

Atferdsøkonom Cass Sunstein (mest kjent for boken Nudge) har undersøkt amerikaneres holdninger til statlige «inngrep» for å påvirke folks valg og spisevaner. Funnene er overraskende!

5. Cancer Causes & Controll (06/06/2015): Fettinntak og dødelighet etter prostatakreft

Sammenhengen mellom fettinntak og dødelighet blant pasienter med prostatakreft ble undersøkt i den amerikanske Physicians’ Health Study. Pasientene fylte ut et kostholdsspørreskjema og ble deretter fulgt i 10 år i snitt.

For hver 5 energiprosent mer mettet fett i kostholdet på bekostning av karbohydrater økte dødeligheten med  80 prosent, og prostatakreftdødeligheten økte med nesten tre ganger. Høyere inntak av vegetabilsk fett på bekostning av karbohydrater eller animalsk fett var på sin side forbundet med lavere dødelighet. Ingen andre typer eller kilder til fett var forbundet med dødelighet.

Fra arkivet: Journal of Nutrition, 1995, vol. 6.

Tarm-mikrobiota er et hett tema i dagens ernæringsforskning. Men så nytt er det ikke. I juni for 20 år siden hadde Journal of Nutrition en oversiktsartikkel om kostholdets påvirkning av tarmfloraen: Dietary Modulation of the Human Colonic Microbiota: Introducing the Concept of Prebiotics (pdf). Også den gang skrev de at det hadde begynt å bli mer og mer akseptert at mikrobiotaen i tarmen kunne spille en viktig rolle for helsa. Dette er en av de tidlige forskningsartiklene om «prebiotika» for å forbedre tarmfloraen, noe forfatterne beskrev slik:

A prebiotic is a nondigestible food ingredient that beneficially affects the host by selectively stimulating the growth and/or activity of one or a limited number of bacteria in the colon, and thus improves host health.

Dette skulle vise seg å bli en svært populær artikkel, og den er i dag sitert over 4800 ganger, ifølge Google Scholar. Forfatterne publiserte en oppdatert oversikt i 2004, og foreslo da å revidere deres forrige definisjon til:

A prebiotic is a selectively fermented ingredient that allows specific changes, both in the composition and/or activity in the gastrointestinal microflora that confers benefits upon host wellbeing and health.

Folkehelse – et politisk valg

I forrige uke deltok jeg på Nordisk Folkehelsekonferanse i Trondheim, som var en lærerik opplevelse. Høydepunktet var dette innlegget av professor i folkehelse Sir Michael Marmot, om sosiale helseulikheter, og hvorfor dette er et politisk valg. Det varer ca. en halv time, og anbefales sterkt!