Løk mot influensa?

I disse forkjølelses- og influensatider er det høysesong for ymse kjerringråd. Det er få sykdommer med like mange myter om seg som forkjølelse. Noen av utbredte mytene er at du blir lettere syk hvis du ikke bruker lue (myte), at vitamin C forebygger forkjølelse (myte. Hvis du tar C-vitaminpiller hver dag, kan du kanskje redusere forkjølelsen med noen timer), eller at solhatt kurerer forkjølelse (myte).

En annen påstand er at løk er det beste mot forkjølelse. På kjerringrad.com finner vi f.eks. dette tipset mot hoste:

Skjær en løk i båter og legg den i en skål med vann – dekk nesten løken med vann. Sett skålen på soverommet

Er det noe i dette? Ifølge About.com kan dette kjerringrådet tidfestes tilbake til 1500-tallet, før man visste hva virus og bakterier var. Men selv om det er et gammelt råd, finnes det ingen vitenskapelige belegg for det…

Les mer: Onions and Flu på About.com og Onions versus Swine Flu på snopes.com.

Reklamer

Oppsummering av konferanse om karbohydrater og helse

Som nevnt overvar jeg en konferanse med temaet «Karbohydrater og helse» fredag 4. november. Konferansen var arrangert av Norsk selskap for ernæring og Norsk forening for ernæringsfysiologer, og ble holdt på Atlantis Medisinske Høgskole i Oslo.

I dette innlegget vil jeg bare gi et rent sammendrag av de ulike foredragene. Jeg vil omgående komme tilbake med mine egne kommentarer til de to «pro-lavkarbo»-foredragene fra legene Espen Rostrup og Andreas Eenfeldt i et senere innlegg.
Fortsett å lese «Oppsummering av konferanse om karbohydrater og helse»

Konferanse: Kan vi stole på vitenskap? 9.-10. november

I morgen 9. november starter en todagers konferanse i regi av Vitenskapsåret med temaet «Kan vi stole på vitenskap?»

Hvordan bør forholdet mellom vitenskap og politikk være? Når trenger vi mer forskning og når vet vi nok til å handle? Hvor går grensene for vitenskap? Regjeringen setter spørsmål om forskningens tillit og legitimitet på dagsordenen i Vitenskapsåret 2011.

Jeg skal dit, og gleder meg spesielt til å høre lege og forfatter Ben Goldacre forelese om forskning i media. Goldacre er mest kjent for sin faste spalte i The Guardian, Bad Science, og boken med samme navn. Jeg leste denne boken i 2008, og den skal ha mye av æren for min interesse for pseudovitenskap og kritisk tenkning. I boken tar han opp temaer som «alternativ» vs. evidensbasert medisin, kosttilskudd, selvutnevnte «kostholdseksperter», forskningsjuks og helsejournalistikk.

Se et lite foredrag av Goldacre fra en TED-konferanse her:

Fullstendig program finner du her: http://www.regjeringen.no/upload/KD/Program.pdf

Seminar om karbohydrater og helse

I morgen deltar jeg på det årlige høstseminaret til Norsk Selskap for Ernæring (NSE) og Norsk Forening for Ernæringsfysiologer (NFE), som i år har det høyaktuelle temaet «Karbohydrater og helse».

Dit kommer foredragsholdere fra begge sider av debatten, bl.a. svenske Andreas Eenfeldt, som hevder at kalorier ikke teller (noe det selvsagt gjør), at vi bør spise det vi er «designet» for, dvs. såkalt «steinalderkost» (når ble mennesket designet?), at karbohydrater fører til insulinresistens (fettrike dietter er også vist å gi lavere insulinsensitivitet og generelt svekket karbohydratmetabolisme, mens noen finner ingen forskjell), osv…

Som jeg har sagt før, er det riktig at det å redusere karbohydratinntaket fører til vektnedgang. Men det betyr ikke at karbohydrater nødvendigvis dermed fører til overvekt! Jeg har bare lest bloggen hans og intervjuer i media, så det blir spennende å se om han kan komme med mer overbevisende argumenter når han har podiet for seg selv.

Referat kommer!

Merkevarer – Merker du forskjellen?

Visste du at fersk kyllingfilet fra First Price egentlig lages av Prior? At First Price leverpostei lages av Terina? Eller at Landlords (Rema 1000) hvitost kommer fra Synnøve Finden?

First Price, Eldorado, Landlord, Nordfjord, Euroshopper og Fiskemannen er bare noen eksempler på matkjedenes «egne merkevarer» (EMV), i motsetning til nasjonale industrimerkevarer som Gilde, Stabburet, Freia, Sopps osv. I utredningen Mat, makt og avmakt (NOU 2011:4), ble “egne merkevarer” definert som:

…produkter hvis resept og merke eies av en dagligvarekjede… Produktets resept og utseende kontrolleres i sin helhet av kjeden, og kjeden har eiendomsretten til produktdesignet. EMV selges kun i den kjeden som eier varemerket.

EMV-produkter har som regel blitt sett på som synonymt med «billig» og kvalitetsmessig undermåls kopier av de mer kjente merkevarene. I noen tilfeller er nok det en riktig antakelse, men i følge en ny norsk studie gjennomført av Nofima, undervurderer folk flest EMV-produkter utvendig (ut ifra pris, merkenavn, emballasje o.l.), men ikke smaksmessig i blindtester. Med andre ord: Skinnet kan bedra!

Fortsett å lese «Merkevarer – Merker du forskjellen?»

Globalt forbud mot transfett?

British Medical Journal hadde i september en lengre artikkel om politikken bak transfett (også kalt «delvis herdet fett»), en ingrediens i mange typer industrilaget kjeks, kaker, m.m. det er stor enighet om at øker risikoen for bl.a. hjerte- og karsykdommer. Transfett blir av noen ansett som en «kontaminant» i maten, og i noen land har helsemyndighetene klart å forby eller innføre grensverdier på produkter med industrielt transfett (kjøtt og melk inneholder naturlig transfett).

I Norge har dette aldri vært aktuelt, siden inntaket i befolkningen i utgangspunktet er ganske lavt– lavere enn WHOs anbefaling på 1 % av energiinntaket (ca 2 gram pr 2000 kalorier). Men som Rebecca Coombes skriver i artikkelen, bør man få i seg så lite av det som mulig.

In 2004, WHO recommended that trans fats should comprise no more than 1% of total energy intake.2 Even low levels of consumption seem to be damaging: a 2006 US study found that an intake of 5 g of trans fats a day (around 2% of daily energy intake) was associated with a 23% increase in ischaemic heart disease.3

Å gå ut ifra gjennomsnittsinntaket i befolkningen kan også underestimere inntaket hos utsatte grupper.

Men til tross for den vitenskapelige støtten bak en ytterligere begrensning av transfettinntaket i befolkningen, er det stort sett politisk uvilje mot å innføre forbud. Man håper heller at industrien vil redusere transfettinnholdet frivillig, eller at forbrukerne selv kan velge produkter uten transfett. Dette vil imidlertid lite trolig ha like sterk effekt som et lovforbud. Epidemiolog Simon Capewell sier bl.a. følgende om frivillige ordninger:

“The model is just wrong—there will be voluntary agreements but there will be no independent monitoring. Industry will be able to do what it likes. Compared with legislation, voluntary action is weaker and much less effective,” he says, adding: “The UK line is ‘don’t worry, we’ve dealt with it.’”

Mye av motstanden kommer fra matindustrien, til tross for at det er en rimelig og teknisk enkel jobb. Den  kjente ernæringsepidemiologen Walter Willett trekker paralleller til sukkerbransjens påvirkning av sukkeranbefalingene:

“Industry is a very powerful force and there is a worry that it will try to muddy the waters at the summit. It’s like sugar. The US government directly intervened when WHO tried to tighten guidelines on sugar consumption.”

Les hele artikkelen hos BMJ her!

Selv om man har lyktes med å redusere transfettinntaket i Norge (bl.a. takket være reduserte mengder av transfett i margarin), tror jeg også «hardere» politiske tiltak i form av restriksjoner eller skattlegging har mye for seg. Hva mener dere?