Nei, vi spiser nok ikke mindre enn på 1980-tallet

NRK-serien «Eit Feitt Liv» er et av vårens TV-høydepunkter. Jeg har alltid hatt sansen for programleder Ronny Brede Aase, og foreløpig (etter tre episoder) liker jeg den veldig godt.

Men det dukker til tider opp utsagn i programmet som både får meg til å reagere og som jeg får spørsmål om fra andre. I episode 1 la mange for eksempel merke til påstanden om at det å være litt overvektig kan være det sunneste, noe jeg har skrevet kritisk om her tidligere: BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig? og som senere også ble motsagt med gode argumenter fra professor Jøran Hjelmesæth.

I tredje episode intervjuer Aase journalist i Forskning.no, Ingrid Spilde, om årsaker til fedmeepidemien. Hun kommer da med en påstand som sikkert virker oppsiktsvekkende: Vi spiser mindre enn i 1980, allikevel har vekta gått opp. Hun viser da en graf fra Helsedirektoratet, som også finnes i rapporten Utviklingen i norsk kosthold.

Dette er ikke noe hun gjør et spesielt nummer ut av, men hun trekker det inn i et større resonnement om at fedmebølgen er et resultat av mange innviklete prosesser.

Men den den tilsynelatende paradoksale grafen blir bare hengende, uten noen forsøk på tolkning. Derfor vil jeg si mer om den ganske utrolige påstanden om at befolkningen spiser mindre. Betyr det at økende overvekt og fedme skyldes lavere energiforbruk?

Fettrikt kosthold har liten effekt på forbrenningen

Denne uken begynte det nye matpgrogrammet «Bra Godt» på TV2. Programmet ledes av Berit Nordstrand og Klaus Sonstad som står og lager og prøver å gi helseopplysning på typisk Berit Nordstrand-vis.

Som forventet dukker det opp mange snodige utsagn i programmet, som gjør det hele vanskelig å fordøye. Det gjaldt ikke minst første episode, som handlet om fett. En spesifikk påstand jeg reagerte på, var at det å spise mer fett øker forbrenningen; eller som Nordstrand sa: bytter du ut karbohydrater med fett, kan forbrenningen øke så mye som av én times trening! 

Programmet burde nesten hatt undertittelen «Du skal høre mye» …

Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Energibalanse, mattrender og trenddietter: Ukens lesetips

Hverdagen kommer alltid like brått etter sommerferien! Her er noen lesverdige saker fra de siste ukene:

Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering

En eksepsjonelt godt utført studie om subjektiv feilrapportering av kosthold ble for kort tid siden publisert i British Journal of Nutrition. Dette er et tema jeg har vært innom flere ganger, ettersom det å måle folks kosthold er et fundamentalt problem i ernæringsvitenskapen. Jeg har for eksempel nevnt studier hvor kaloriinntaket ble underestimert med så mye som 80 prosent ved hjelp av spørreskjemaer, at graden av underrapportering ofte har vist seg å øke med deltakernes BMI, m.m. I fjor kom en studie som viste at flertallet av respondentene i amerikanske nasjonale kostholdsundersøkelser gjennom de siste 40 årene har rapportert fysiologisk sett høyst usannsynlig lave inntak av kalorier og næringsstoffer.

Som R. James Stubbs m.fl. skriver i den nye artikkelen er ikke dette noe som er ukjent for forskere, men det finnes lite man kan gjøre med det. Ved store kostholdsundersøkelser har man ikke noe annet valg enn å ta til takke med mer eller mindre omtrentlige målinger, vanligvis spørreundersøkelser eller intervjuer.

Det finnes ingen biomarkør som kan måle om folk feilrapporterer inntaket av energi eller energigivende næringsstoffer. Hvis vekta er stabil og de samtidig oppgir å spise mindre enn de forbruker, gir det indirekte belegg for at de har underrapportert. I innlegget Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2 nevnte jeg to studier som har observert feilrapportering av kostholdet direkte (Seale & Rumpler og Poppitt m.fl.), men det finnes ikke mange slike studier.

Derfor er den nye studien av Stubbs og kollegaer unik. Hensikten med den var å måle graden av feilrapportering direkte, under strengt kontrollerte forhold. De fikk 60 menn og kvinner til å innkvarteres i et forskningssenter i 14 dager (de visste ikke den virkelige hensikten med studien). Deltakerne hadde tilgang til eget kjøkken og fri tilgang til et lager av mat de pleide å spise. I 12 av dagene ble alt de spiste og drikke – både hva, hvor mye og hvor ofte – registrert i det skjulte av forskerne, blant annet ved hjelp av videokameraer (til og med i kjøkkenskapene). Alle matvarer og emballasjer ble veid av forskerne på forhånd, og når deltakerne sov gikk forskerne inn og veide dem på nytt. Ingen fikk forlate området uten oppsyn. Det daglige inntaket av energi og næringsstoffer ble så beregnet ved hjelp av matvaretabeller.

Kaloriinntak og forventet vektnedgang: En myte for fall

Utallige bøker og artikler om slanking forteller at dersom du reduserer kaloriinntaket med X antall kalorier, vil du gå ned X kilo i vekt på X uker eller måneder. Slike utsagn finner man også i vitenskapelige artikler. Disse er basert på en tommelfingerregel om at ett kilo kroppsfett utgjør 7700 kalorier. Dersom man får et kaloriunderskudd på 500 kalorier per dag, vil man dermed gå ned ca. 1/2 kilo i uken, ifølge denne logikken (3500 kcal per uke/7700 kcal = 0,45 kilo).

På dinmat.no kan man for eksempel også lese at bare så mye som 20 kalorier ekstra om dagen kan utgjøre et helt kilo i løpet av et år. VGs Vektklubb.no kan videre fortelle at dersom man bytter ut så lite som ett glass vanlig cola med ett glass Pepsi Max, kan man gå ned 4,38 kilo på ett år.

Det er jo et veldig enkelt regnestykke som ofte gir spektakulære summer, og det får godt fram budskapet om at små endringer har stor betydning på sikt. Jeg har selv brukt lignende eksempler mange ganger, men det må jeg nok slutte med. Som jeg har skrevet om her tidligere, har beregninger basert på «500 kcal mindre pr. dag = 1/2 kilo ned i uken-regelen» noen innebygde brister (se Myter og fakta om fedme og En matematisk forklaring på vektendring). I førstnevnte innlegg skrev jeg f.eks.:

Ifølge «3500 kalorier pr 1/2 kilo»-regelen vil en person som forbruker 100 kalorier ekstra per dag gå ned 22,7 kg i løpet av 5 år. I virkeligheten vil han bare gå ned 4,5 kg, ettersom kroppen hele tiden justerer forbrenningen etterhvert som han går ned i vekt.

Jeg har alltid vært klar over at denne regelen ikke kan predikere vekttap over lengre tid (dvs. ett år eller mer), men nå har det gått opp for meg at den også er misvisende på kort sikt. Artikkelen Time to Correctly Predict the Amount of Weight Loss with Dieting av Diana M. Thomas og kollegaer, ble for noen dager siden publisert online på Journal of the Academy of Nutrition and Dietetics. Medforfatter er bl.a. Steven B. Heymsfield, som er en autoritet innen forskning på energibalanse og kroppssammensetning (jeg anbefaler forresten en annen artikkel han er medforfatter av: Why do obese patients not lose more weight when treated with low-calorie diets? A mechanistic perspective, som jeg også har omtalt tidligere). Artikkelen er for meg en definitiv avvisning av den gamle tommelfingerregelen.

Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2

Et av mine første blogginnlegg tok for seg et spørsmål jeg hadde fått om det var kaloriinntaket eller sammensetningen av makronæringsstoffene som avgjør vektendringer. Min konklusjon var at så lenge man er i energibalanse – dvs. balanse mellom energien man inntar og forbruker – spiller det liten eller ingen rolle. Jeg viste bl.a. til én studie som fant at selv når fettinntaket varierte fra 0 til 70 % var det kaloriinntaket som avgjorde vekta.

Mange mener de kan spise hvor mye de vil uten å legge på seg, mens andre mener de legger på seg nesten av å bare se på maten. Noen mener at karbohydrater – helt uavhengig av kaloriinntaket – er det som fører til vektøkning. De viser gjerne til matforsyningsstatistikk som viser at kaloriinntaket har gått ned de siste tiårene, mens vekta har gått opp. Som jeg har forklart bl.a. her, kan man imidlertid ikke bruke denne typen data som bevis.

Er det mulig å legge på seg av å spise mindre kalorier? Og hvorfor fungerer lavkaloridietter tilsynelatende så dårlig?

Vektnedgang uavhengig av kalorier?

I går fikk jeg følgende spørsmål om kalorier og vekt under et annet innlegg her:

Lurer fortsatt veldig på en ting. Er det fullstendig entydig at det KUN er antall kalorier inn\ut som bestemmer en persons vektforandring? Vil ikke sammensetningen av makronæringstoffer fett, protein, karbohydrat på virke dette?
Det er så mye lavkarbo-prat ute blant folk. Man hører det overalt! Hos master-veilederen min (professor i molekylærgenetikk), min søster, (på lavkarbo slankekur) på jobb, idrettsutøvere som går på lavkarbo osv. osv..

Hvis man i teorien kan kontrollere det nøyaktige kalori-inntaket og forbruket til en gruppe mennesker. Finnes det noe som tyder på at gruppen med 0 eller nær null inntak av karbohydrater vil gå ned mere i vekt en gruppen med balansert fordeling av næringstoffer? Begge grupper inntar og bruker like mange kalorier.