Mange mekanismer bak fedmeepidemien

I den omfattende reportasjen «Fedmemysteriet» på NRK.no fremstilles det som et paradoks at forekomsten av fedme i befolkningen øker, til tross for at vi «spiser mindre» (eller sunnere) og «trener mer». Premisset om vi spiser mindre og mindre er imidlertid komplisert og høyst usikkert, og selv om kostholdet har blitt bedre på mange måter, er det fortsatt langt igjen før folk flest etterlever anbefalingene.

At fedme handler om mer enn bare kaloriinntak og kaloriforbruk hver for seg, er likevel godt etablert vitenskapelig, men trolig ikke i tilstrekkelig grad i den generelle befolkningen. Som jeg skrev i «Fedme: For mye mat eller for lite trening?«, tror mer enn 90 prosent av vanlige forbrukere at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. Derfor er det fint at NRK prøver å få frem at fedme på «makronivå» handler om så mye mer. Selv om man ikke kan komme seg unna termodynamikkens lover om energibalanse, er fedme en sykdom som er et resultat av samspillet mellom «vert» og «miljø», for å si det på biolog-språk.

Men i tillegg til de faktorene NRK skriver om (som gener, TV-seing, tallerkenstørrelser), har det vært foreslått mange andre «ukonvensjonelle» mulige mekanismer. Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet i 2018, er dette er faktorer som har endret seg parallelt med fedmeepidemien i USA og andre vestlige land. I en artikkel fra 2006, diskuterte en gruppe ledet av David B. Allison ved Indiana University ti slike hypotetiske, plausible forklaringer. Disse var ikke valgt ut på en systematisk metode, men fordi de var «mest interessante» og hadde mest vitenskapelig belegg. En simpel sammenheng med fedme i tid var altså ikke nok.

Nei, vi spiser nok ikke mindre enn på 1980-tallet

NRK-serien «Eit Feitt Liv» er et av vårens TV-høydepunkter. Jeg har alltid hatt sansen for programleder Ronny Brede Aase, og foreløpig (etter tre episoder) liker jeg den veldig godt.

Men det dukker til tider opp utsagn i programmet som både får meg til å reagere og som jeg får spørsmål om fra andre. I episode 1 la mange for eksempel merke til påstanden om at det å være litt overvektig kan være det sunneste, noe jeg har skrevet kritisk om her tidligere: BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig? og som senere også ble motsagt med gode argumenter fra professor Jøran Hjelmesæth.

I tredje episode intervjuer Aase journalist i Forskning.no, Ingrid Spilde, om årsaker til fedmeepidemien. Hun kommer da med en påstand som sikkert virker oppsiktsvekkende: Vi spiser mindre enn i 1980, allikevel har vekta gått opp. Hun viser da en graf fra Helsedirektoratet, som også finnes i rapporten Utviklingen i norsk kosthold.

Dette er ikke noe hun gjør et spesielt nummer ut av, men hun trekker det inn i et større resonnement om at fedmebølgen er et resultat av mange innviklete prosesser.

Men den den tilsynelatende paradoksale grafen blir bare hengende, uten noen forsøk på tolkning. Derfor vil jeg si mer om den ganske utrolige påstanden om at befolkningen spiser mindre. Betyr det at økende overvekt og fedme skyldes lavere energiforbruk?

Fettinntak og vektkontroll

Debatter om makronæringsstoffer (protein, karbohydrater og fett) og vektkontroll er ikke noe nytt. Motedietter med ulikt fokus på mye eller lite fett har kommet og gått i over hundre år. Diettene er som regel ment for vektreduksjon, og som jeg har skrevet i flere innlegg, er det lite som tyder på at fettrike dietter, selv om de er populære, har noen «metabolsk fordel» som gjør dem mer effektive enn andre kalorireduserte dietter. Alle dietter «virker» dersom de følges.

Så, til deg som har hatt stor suksess og gått mye ned i vekt av å gå på en høyfett-diett: det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Et annet spørsmål – som kanskje er viktigere i et folkehelseperspektiv – er hvorvidt fett i seg selv øker risikoen for vektøkning over tid. Ofte ser jeg enkelte påpeke at fettinntaket i befolkningen har gått ned samtidig som forekomsten av fedme har økt; da kan jo et høyt fettinntak umulig føre til overvekt?, spør de retorisk. Men for det første er det ikke riktig at fettinntaket har gått ned (selv om prosentandelen fett har gått ned siden 1970-tallet) – i mange land har det tvert imot økt samtidig med fedmebølgen. For det andre kan ikke slike trender på befolkningsnivå i seg selv si noe om årsak og effekt; da må man se på kosthold på individnivå.

«Ekstra fettilsetning er blitt den dovne matlagers utvei,
og overdrives til dels ut i den rene karikatur.»

Marit Eggen Øgrim i boken «Mindre fett i kosten» (1964)

Fett gir gram for gram mer kalorier (9 kcal/gram) enn protein og karbohydrater (ca. 4/gram), og øker dermed energi(kalori)tettheten i maten. Siden et mer kaloritett kosthold kan øke sjansen for kalorioverskudd, virker det jo logisk at høyere fettinnhold fremmer vektøkning. Men virkeligheten er ikke så enkelt; for eksempel har nøtter mye fett, men er generelt ikke forbundet med vektøkning.

(Det må sies at det er mulig å ha en relativt lav energitetthet i kostholdet også med høyere fettinntak (35-40 prosent av energiinntaket) dersom man også spiser mye kalorifattige grønnsaker med høyt fiber- og vanninnhold.)

Entydig forskning: Lavere fettinntak gir mindre vektøkning

I juni publiserte Cochrane en ny systematisk kunnskapsoppsummering og metaanalyse om nettopp fettinntak og kroppsvekt/-fett i randomiserte, kontrollerte studier, av Hooper og medarbeidere. Dette var en oppdatering av tidligere kunnskapsoppsummeringer fra blant annet 2015 og 2012.

Ned i vekt? Ingen grunn til å unngå frukt

I Debatten på NRK1 tirsdag 15. januar var temaet noe så høyaktuelt som slanking. I tillegg til blant annet leger og forskere var landbruks- og matminister Bård Hoksrud med som et eksempel på en som har klart å gå mye ned i vekt. Det har han selvsagt all ære av. Som så mange andre har han fulgt en streng lavkarbodiett, noe jeg ikke skal legge meg borti. Men i Debatten gjentok han det som har blitt en utbredt oppfatning, at man må unngå frukt dersom man skal ned i vekt eller holde vekta.

Alle vet at det anbefales å spise minst to porsjoner frukt og tre porsjoner grønnsaker om dagen, for helsas skyld. Det er ikke nødvendig å spise frukt om man skal ned i vekt, men som jeg har skrevet om tidligere har det heller ikke vært vist i forskning at det er ødeleggende for vekttapet, eller at fruktspisere har økt risiko for overvekt og fedme (så lenge de ikke overspiser kalorier). Dette til tross for at frukt ifølge bl.a. Hoksrud og likesinnede inneholder «masse sukker» (noe det ikke gjør). Se:

• Feilslått frykt for frukt
• Feitere av fruktose?
• Bør bananer bebreides?

Men det er mer å si om saken, og flere nyere studier taler sterkt imot at folk bør spise mindre frukt for vekta eller helsas skyld.

BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig?

De siste dagene har det vært mye om overvekt og bruken av BMI, etter at lederen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), professor Steinar Krokstad, uttalte at man kanskje bør endre definisjonen på overvekt ettersom flertallet av befolkningen nå har en BMI over 25. Mange gikk så ut og kommenterte at dette er en dårlig idé; å endre definisjonen gjør ikke befolkningen sunnere, og BMI-kategoriene er satt på bakgrunn av sammenhenger med helserisiko.

Det var imidlertid ikke dette forslaget som interessert meg mest, men et annet påstand fra professoren: at det bare er fedme (dvs. BMI ≥30), ikke overvekt (BMI fra 25 til 29,9), som utgjør en helserisiko. ABC nyheter skrev:

Ifølge Krokstad så er det ikke et helsemessig problem å være overvektig. Problemene kommer når man har fedme, fordi man da er man mer utsatt for diabetes type 2, slitasjegikt og andre kroppssmerter.

Noen dager senere ble dette gjentatt i VG Vektklubb:

– Ettersom BMI 25 til 27 ikke øker risikoen er det et argument for å endre den, mener han.

Dersom overvekt ikke er forbundet med større risiko enn normalvekt (BMI 20-24,9) kunne man kanskje utvide den øvre grensen for normalvekt, slik Krokstad antyder. Men stemmer det?

Uvanlige hypoteser om fedme

Mens forekomsten av overvekt og fedme øker, sier stadig fler at de legger vekt på å spise sunt, unngår mat med mye sukker, prøver å bli slankere, og bruker mer penger på slankeprodukter. Det er selvsagt forskjell på intensjoner og handling, men kanskje vi må tenke litt utenfor boksen for å kunne forklare hvorfor flere blir fete samtidig som de prøver å unngå det.

I en ny artikkel i tidsskriftet Obesity presenterer tre forskere noen mer originale hypoteser om samfunnsmessige forklaringer på fedmeepidemien. De påpeker at hypotesene er spekulative, og at man må både ha et åpent sinn og sunn skepsis. Men poenget deres er at utfordringen med fedme ikke bare kan reduseres til markedsføring av mat og for lite fysisk aktivitet.

Graf som viser tidstrender i ulike faktorer som kan tenkes å spille en fedme-fremmende rolle (fra Keith et al. 2006): Forekomst av air-condition-anlegg, forekomst av røyking, bruk av antidepressiva, gjennomsnittlig innendørstemperatur, gjennomsnittsalder til førstefødende, nivåer av hormonhermende stoffer i blodet, andel spansktalende og/eller voksne mellom 35-55 år i USA, tidsbruk i våken tilstand. Den røde stiplete linjen viser forekomsten av fedme i USA.

Les mer i min spalte på Dagbladet.no fra 3. januar: Har du tenkt på at dette kan forårsake fedme?

 

Juice: Sunt eller fetende?

Jeg har tidligere forklart hvorfor påstander om at frukt kan være fetende eller skadelig fordi det inneholder fruktsukker er misvisende. At frukt hører med i et sunt kosthold er det da også stor enighet om, men når det gjelder fruktjuice er det mer delte meninger.

Juice har som regel hatt et sunnhetsstempel, og flere populære bøker omhandler påståtte fordeler ved juicing. Juiceterapeut har til og med blitt en yrkestittel!

Andre har de siste årene kritisert dette synet, og regelrett frarådet juice, da det kan være en stor kilde til kalorier og fruktsukker. Fruktjuice inneholder ganske riktig like mye kalorier som brus, og «flytende kalorier» er generelt lite mettende. Mange mener derfor at juice ikke bør inngå som en av «fem om dagen» frukt og grønnsaker, selv om det består av 100 prosent frukt. Jeg hører nok også til dem som mener at juice ikke er synonymt med frukt, og at en helst bør spise frukt.

Juice og overvekt blant barn

Men hvor sterke bevis finnes det for at juice øker risikoen for overvekt? I 2016 ble det publisert en kunnskapsoppsummering (delvis finansiert av Pepsico, som produserer Tropicana juice) i Critical Reviews in Food Science and Nutrition om sammenhengen mellom juice-inntak og vekt hos barn. Den konkluderte med at inntak av 100 % fruktjuice ikke var knyttet til vektstatus hos barn når totalt kaloriinntak ble kontrollert for. I studier hvor det ikke ble kontrollert for kaloriinntak, var det derimot en signifikant sammenheng mellom juiceinntak og risiko for overvekt. Dette tyder (ikke uventet!) på at juice ikke har en «iboende» fetende effekt utover å bidra til et økt kaloriinntak.

Slanking og myten om realistiske mål

Dagbladet hadde nylig (17. november) et stort oppslag om vektnedgang, hvor professor Jøran Hjelmesæth, som leder Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, uttalte:

– Det er en myte at man må gå langsomt ned i vekt. De som går mest ned de første 2-3 månedene er ofte de som klarer seg best på sikt.

For mange virker det kanskje som et kontroversielt utsagn, men det samme påsto jeg her i 2014.

Mange har nok fryktet at et raskt vekttap øker sjansen for å gå raskt opp igjen, siden det vanligvis tar tid å bygge gode vaner. Rask vektnedgang reduserer ikke sjansen for å gå opp i vekt igjen, noe de fleste jo gjør, men det ser ut til å føre til at det totale vekttapet over tid blir større.

Fordelene ved et langsomt vekttap ble også utpekt som «en myte» av flere eksperter i New England Journal of Medicine i 2013. En annen oppfatning de mente var en myte, er at en bør sette seg realistiske mål når man skal ned i vekt.

Feilslått frykt for frukt

Jeg ble nylig spurt av Forskning.no om frukt kan sammenliknes med godteri, ettersom frukt inneholder sukker. Svaret mitt kan du lese her. Selv om så å si alle kalorier i frukt kommer fra sukkerarter (samt noe fiber) er frukt ingen stor kilde til sukker i et typisk kosthold. Frukt og bær bidrar faktisk med rundt 11 prosent av sukkerartene i nordmenns kosthold, mens godteri og brus bidrar med over 50.

Som jeg har skrevet om før finnes det likevel noen som er bekymret for at folk spiser sukker i form av frukt; se blant annet Bør bananer bebreides? og Feitere av fruktose?

Siden det i dag (11. oktober) er verdens fedmedag, tenkte jeg å ta for meg forestillingen om at «frukt gjør deg feit» (fordi det inneholder sukker) eller at man bør unngå å spise frukt hvis man er overvektig.

Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent.