Juice: Sunt eller fetende?

Jeg har tidligere forklart hvorfor påstander om at frukt kan være fetende eller skadelig fordi det inneholder fruktsukker er misvisende. At frukt hører med i et sunt kosthold er det da også stor enighet om, men når det gjelder fruktjuice er det mer delte meninger.

Juice har som regel hatt et sunnhetsstempel, og flere populære bøker omhandler påståtte fordeler ved juicing. Juiceterapeut har til og med blitt en yrkestittel!

Andre har de siste årene kritisert dette synet, og regelrett frarådet juice, da det kan være en stor kilde til kalorier og fruktsukker. Fruktjuice inneholder ganske riktig like mye kalorier som brus, og «flytende kalorier» er generelt lite mettende. Mange mener derfor at juice ikke bør inngå som en av «fem om dagen» frukt og grønnsaker, selv om det består av 100 prosent frukt. Jeg hører nok også til dem som mener at juice ikke er synonymt med frukt, og at en helst bør spise frukt.

Juice og overvekt blant barn

Men hvor sterke bevis finnes det for at juice øker risikoen for overvekt? I 2016 ble det publisert en kunnskapsoppsummering (delvis finansiert av Pepsico, som produserer Tropicana juice) i Critical Reviews in Food Science and Nutrition om sammenhengen mellom juice-inntak og vekt hos barn. Den konkluderte med at inntak av 100 % fruktjuice ikke var knyttet til vektstatus hos barn når totalt kaloriinntak ble kontrollert for. I studier hvor det ikke ble kontrollert for kaloriinntak, var det derimot en signifikant sammenheng mellom juiceinntak og risiko for overvekt. Dette tyder (ikke uventet!) på at juice ikke har en «iboende» fetende effekt utover å bidra til et økt kaloriinntak. Continue reading «Juice: Sunt eller fetende?»

Slanking og myten om realistiske mål

Dagbladet hadde nylig (17. november) et stort oppslag om vektnedgang, hvor professor Jøran Hjelmesæth, som leder Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, uttalte:

– Det er en myte at man må gå langsomt ned i vekt. De som går mest ned de første 2-3 månedene er ofte de som klarer seg best på sikt.

For mange virker det kanskje som et kontroversielt utsagn, men det samme påsto jeg her i 2014.

Mange har nok fryktet at et raskt vekttap øker sjansen for å gå raskt opp igjen, siden det vanligvis tar tid å bygge gode vaner. Rask vektnedgang reduserer ikke sjansen for å gå opp i vekt igjen, noe de fleste jo gjør, men det ser ut til å føre til at det totale vekttapet over tid blir større.

Fordelene ved et langsomt vekttap ble også utpekt som «en myte» av flere eksperter i New England Journal of Medicine i 2013. En annen oppfatning de mente var en myte, er at en bør sette seg realistiske mål når man skal ned i vekt. Continue reading «Slanking og myten om realistiske mål»

Feilslått frykt for frukt

Jeg ble nylig spurt av Forskning.no om frukt kan sammenliknes med godteri, ettersom frukt inneholder sukker. Svaret mitt kan du lese her. Selv om så å si alle kalorier i frukt kommer fra sukkerarter (samt noe fiber) er frukt ingen stor kilde til sukker i et typisk kosthold. Frukt og bær bidrar faktisk med rundt 11 prosent av sukkerartene i nordmenns kosthold, mens godteri og brus bidrar med over 50.

Som jeg har skrevet om før finnes det likevel noen som er bekymret for at folk spiser sukker i form av frukt; se blant annet Bør bananer bebreides? og Feitere av fruktose?

Siden det i dag (11. oktober) er verdens fedmedag, tenkte jeg å ta for meg forestillingen om at «frukt gjør deg feit» (fordi det inneholder sukker) eller at man bør unngå å spise frukt hvis man er overvektig. Continue reading «Feilslått frykt for frukt»

Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent. Continue reading «Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger»

Mer godteri, mindre fedme?

Det skal godt gjøres å finne en person som mener at sukker og godteri ikke er usunt. I debatter om fedmeforebygging trekkes alltid sukker frem som et kritisk mål. Med den utbredte enigheten om at et høyt sukkerinntak er en risikofaktor for overvekt skulle man tro at denne sammenhengen er veldig sterkt og solid underbygget av forskning.

Men hva om et høyere inntak av godteri – som er en av de største kildene til tilsatt sukker – viste seg ikke å være knyttet til utvikling av overvekt og fedme? Hva om et høyere inntak tvert imot viste seg å være knyttet til lavere sjanse for overvekt og fedme hos barn?

Det er nettopp dette en ny metaanalyse og kunnskapsoppsummering i American Journal of Clinical Nutrition viser. Og bare så det er sagt: studien var ikke sponset av sukkerindustrien eller «Big Candy», forskerne var universitetsansatte og fikk støtte fra det australske forskningsrådet.

Betyr dette at kostrådene om sukker er feil? Har myndighetene og ekspertene som fraråder godteri ført oss bak lyset?

Eller er konklusjonen for god til å være sann?

Continue reading «Mer godteri, mindre fedme?»

Overvekt og fedme: Kjønns- og aldersspesifikke definisjoner?

Kroppsmasseindeks (BMI) på/over 25 og 30 kg/m² er allment aksepterte grenseverdier for hhv. overvekt og fedme. Men siden BMI ikke et direkte mål på fettmasse kan det være misvisende hos personer med lav eller høy muskelmasse. Det er også av helsemessig betydning hvor på kroppen fett er lagret – fett rundt magen og indre organer er mer skadelig enn generelt underhudsfett.

Det finnes egne BMI-kategorier for personer fra Sør-Asia, da de har høyere risiko for fedmerelaterte sykdommer. I en artikkel i Nutrition & Diabetes fra november 2015 argumenterer Nevill og Metsios for at klassifiseringen av overvekt og fedme også bør justeres for kjønn og alder. De undersøkte om BMI-grensene på 25 og 30 reflekterte kroppssammensetningen blant ca. 3000 britiske menn og kvinner av ulike aldersgrupper.

Continue reading «Overvekt og fedme: Kjønns- og aldersspesifikke definisjoner?»

Kalorioverskudd, gluten og D-vitamin-sopp – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lesetips (i tilfeldig rekkefølge) fra den siste uken. 

1. Bulletin of the World Health Organization (01/07/2015): Global fedme kan forklares med mer overflod av kalorier 

For noen år siden skrev jeg her om studier som viste at økt kaloriinntak alene kunne forklare overvektsbølgene i USA og England:

Scarborough et al undersøkte den relative effekten av energiinntak og fysisk aktivitet på vektøkningen i Storbritannia mellom 1980- og 2000-tallet. For menn skyldtes vektøkningen både mindre fysisk aktivitet og økt energiinntak, mens økt energiinntak alene forklarte vektøkningen blant kvinner:

For both men and women, the results across the entire of the 95% credible intervals do not alter the conclusion that increase in body weight in men is due to both increases in total energy intake and decreases in physical activity levels, but for women, the increase in body weight can be explained by increases in total energy intake alone. [British Journal of Nutrition, 2011]

Tilsvarende fant Boyd Swinburn et al. for den amerikanske befolkningen:

Increased food energy supply is more than sufficient to explain the US epidemic of obesity

Whereas ongoing efforts are needed to increase physical activity levels in the population, the priorities for reversing the obesity epidemic should focus on energy intake by addressing the obesogenic food environment drivers of the current energy overconsumption. [American Journal of Clinical Nutrition, 2009]

I siste Bulletin of the World Health Organization har Swinburn og medarbeidere tatt et stort skritt videre, og undersøkt 69 land, både rike og fattige, over hele verden. Kroppsvekta og tilgjengeligheten av kalorier økte mellom 1971 og 2010 i i 56 (81 %) av landene. (For å ta ett nærliggende eksempel: I Norge økte kaloriinnholdet i matforsyningen med ca. 237 kalorier per dag mellom 1990 og 2001.)

Hvor mange ekstra kalorier måtte til for å forklare den observerte vektøkningen i disse landene? I 80 prosent av landene var økt matforsyning mer enn nok til å forklare vektøkningen, skriver de. Det vil si at økt matforsyning har bidratt både til høyere inntak og svinn. I 11 land var økt matforsyning ikke tilstrekkelig til å forklare vektøkningen.

Fem land opplevde at gjennomsnittsvekta gikk opp samtidig som matforsyningen gikk ned, mens tre land opplevde det stikk motsatte.

Én begrensning er at omtrent halvparten av landene bare hadde vektdata tilgjengelig for kvinner.

Les gjerne også mer på bloggen til en av studieforfatterne, Carson Chow.

2. Absolutely Maybe (30/06/2015): Verdt å vite om metaanalyser

Forsker og blogger Hilda Bastian skriver mye interessant på sin blogg «Absolutely Maybe» som anbefales til alle vitenskapelig metode-nerder. I sitt siste innlegg ga hun fem nyttige «advarsler» om metaanaylser. Metaanalyser og systematiske kunnskapsoppsummeringer anses som regel som de beste kildene til evidens, men det er viktig å se begrensningene (noe jeg kan skrive under på etter å ha jobbet med det selv en stund).

Et eksempel fra Bastians artikkel: «Pooling studies that shouldn’t be combined is one of the most common flaws you’ll see in meta-analyses.»

3. New York Times (04/07/2015): Myten om «Big bad gluten»

Interessant kronikk om glutenintoleranse i New York Times, skrevet av vitenskapsskribent Moises Velasquez-Manoff. Han ga for et par år siden ut boken «An Epidemic of Absence«, som handler om hvorfor allergier og autiommune sykdommer har økt så veldig.

I kronikken skriver han at myter slik om at «gluten er skadelig fordi vi ikke er utviklet til å spise det» overskygger det virkelige problemet, nemlig at «det moderne immunsystemet» ser ut til å ha slått seg vrangt. Kanskje vi ikke bør skylde på glutenet i seg selv?

«Maybe we should stop asking what’s wrong with wheat, and begin asking what’s wrong with us.»

4. FSANZ (lest 05/07/2015): D-vitamin i sopp

Mattilsynet i Australia og New Zealands (FSANZ) har utgitt en rapport om D-vitamininnhold i sopp som er utsatt for UV-stråler i 1-2 sekunder. Denne soppen viser seg å være svært rike på D-vitaminer. I australia finnes faktisk «D-vitamin-sopp» på markedetIfølge ernæringsfysiolog Catherine Saxelby kan man oppnå samme effekt selv ved å sette sjampinjonger i sola i omtrent en time.

Tidligere svenske undersøkelser har også vist at ville kantareller kan være en svært god kilde til vitamin D.

Apropos UV-stråler og D-vitamin skrev Food & Drink Europe denne uken om at brød «beriket» med D-vitamin fra UV-stråling er på vei i Sverige.

5. Fra arkivet: om allergitester

Siden VG brukte mye av forrige uke til å vise den nedslående sannheten om populære allergi- og matintoleransetester, benytter jeg anledningen til å minne om en kronikk jeg skrev til Aftenposten i fjor, hvor jeg også prøvde å advare mot slike tester: Betenkelige motiver bak «allergimat»-trenden.

For noen tusenlapper kan man også ta en blodprøve hjemme og sende prøven til en utenlandsk lab som tester for intoleranser mot opptil 200 ulike matvarer. Det som måles er som regel nivåene av IgG-antistoffer i blodet. Økte IgG-nivåer er imidlertid ikke nødvendigvis en unormal reaksjon på mat. Allergiforeninger over hele verden har følgelig tydelig påpekt at IgG-antistoffer ikke er et relevant mål på matallergi eller –intoleranse. Som med spørreskjemaer er slike blodprøver isolert sett meningsløse for å fastsette matintoleranser.