Slanking og myten om realistiske mål

Dagbladet hadde nylig (17. november) et stort oppslag om vektnedgang, hvor professor Jøran Hjelmesæth, som leder Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, uttalte:

– Det er en myte at man må gå langsomt ned i vekt. De som går mest ned de første 2-3 månedene er ofte de som klarer seg best på sikt.

For mange virker det kanskje som et kontroversielt utsagn, men det samme påsto jeg her i 2014.

Mange har nok fryktet at et raskt vekttap øker sjansen for å gå raskt opp igjen, siden det vanligvis tar tid å bygge gode vaner. Rask vektnedgang reduserer ikke sjansen for å gå opp i vekt igjen, noe de fleste jo gjør, men det ser ut til å føre til at det totale vekttapet over tid blir større.

Fordelene ved et langsomt vekttap ble også utpekt som «en myte» av flere eksperter i New England Journal of Medicine i 2013. En annen oppfatning de mente var en myte, er at en bør sette seg realistiske mål når man skal ned i vekt. Continue reading «Slanking og myten om realistiske mål»

Feilslått frykt for frukt

Jeg ble nylig spurt av Forskning.no om frukt kan sammenliknes med godteri, ettersom frukt inneholder sukker. Svaret mitt kan du lese her. Selv om så å si alle kalorier i frukt kommer fra sukkerarter (samt noe fiber) er frukt ingen stor kilde til sukker i et typisk kosthold. Frukt og bær bidrar faktisk med rundt 11 prosent av sukkerartene i nordmenns kosthold, mens godteri og brus bidrar med over 50.

Som jeg har skrevet om før finnes det likevel noen som er bekymret for at folk spiser sukker i form av frukt; se blant annet Bør bananer bebreides? og Feitere av fruktose?

Siden det i dag (11. oktober) er verdens fedmedag, tenkte jeg å ta for meg forestillingen om at «frukt gjør deg feit» (fordi det inneholder sukker) eller at man bør unngå å spise frukt hvis man er overvektig. Continue reading «Feilslått frykt for frukt»

Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent. Continue reading «Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger»

Mer godteri, mindre fedme?

Det skal godt gjøres å finne en person som mener at sukker og godteri ikke er usunt. I debatter om fedmeforebygging trekkes alltid sukker frem som et kritisk mål. Med den utbredte enigheten om at et høyt sukkerinntak er en risikofaktor for overvekt skulle man tro at denne sammenhengen er veldig sterkt og solid underbygget av forskning.

Men hva om et høyere inntak av godteri – som er en av de største kildene til tilsatt sukker – viste seg ikke å være knyttet til utvikling av overvekt og fedme? Hva om et høyere inntak tvert imot viste seg å være knyttet til lavere sjanse for overvekt og fedme hos barn?

Det er nettopp dette en ny metaanalyse og kunnskapsoppsummering i American Journal of Clinical Nutrition viser. Og bare så det er sagt: studien var ikke sponset av sukkerindustrien eller «Big Candy», forskerne var universitetsansatte og fikk støtte fra det australske forskningsrådet.

Betyr dette at kostrådene om sukker er feil? Har myndighetene og ekspertene som fraråder godteri ført oss bak lyset?

Eller er konklusjonen for god til å være sann?

Continue reading «Mer godteri, mindre fedme?»

Overvekt og fedme: Kjønns- og aldersspesifikke definisjoner?

Kroppsmasseindeks (BMI) på/over 25 og 30 kg/m² er allment aksepterte grenseverdier for hhv. overvekt og fedme. Men siden BMI ikke et direkte mål på fettmasse kan det være misvisende hos personer med lav eller høy muskelmasse. Det er også av helsemessig betydning hvor på kroppen fett er lagret – fett rundt magen og indre organer er mer skadelig enn generelt underhudsfett.

Det finnes egne BMI-kategorier for personer fra Sør-Asia, da de har høyere risiko for fedmerelaterte sykdommer. I en artikkel i Nutrition & Diabetes fra november 2015 argumenterer Nevill og Metsios for at klassifiseringen av overvekt og fedme også bør justeres for kjønn og alder. De undersøkte om BMI-grensene på 25 og 30 reflekterte kroppssammensetningen blant ca. 3000 britiske menn og kvinner av ulike aldersgrupper.

Continue reading «Overvekt og fedme: Kjønns- og aldersspesifikke definisjoner?»

Kalorioverskudd, gluten og D-vitamin-sopp – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lesetips (i tilfeldig rekkefølge) fra den siste uken. 

1. Bulletin of the World Health Organization (01/07/2015): Global fedme kan forklares med mer overflod av kalorier 

For noen år siden skrev jeg her om studier som viste at økt kaloriinntak alene kunne forklare overvektsbølgene i USA og England:

Scarborough et al undersøkte den relative effekten av energiinntak og fysisk aktivitet på vektøkningen i Storbritannia mellom 1980- og 2000-tallet. For menn skyldtes vektøkningen både mindre fysisk aktivitet og økt energiinntak, mens økt energiinntak alene forklarte vektøkningen blant kvinner:

For both men and women, the results across the entire of the 95% credible intervals do not alter the conclusion that increase in body weight in men is due to both increases in total energy intake and decreases in physical activity levels, but for women, the increase in body weight can be explained by increases in total energy intake alone. [British Journal of Nutrition, 2011]

Tilsvarende fant Boyd Swinburn et al. for den amerikanske befolkningen:

Increased food energy supply is more than sufficient to explain the US epidemic of obesity

Whereas ongoing efforts are needed to increase physical activity levels in the population, the priorities for reversing the obesity epidemic should focus on energy intake by addressing the obesogenic food environment drivers of the current energy overconsumption. [American Journal of Clinical Nutrition, 2009]

I siste Bulletin of the World Health Organization har Swinburn og medarbeidere tatt et stort skritt videre, og undersøkt 69 land, både rike og fattige, over hele verden. Kroppsvekta og tilgjengeligheten av kalorier økte mellom 1971 og 2010 i i 56 (81 %) av landene. (For å ta ett nærliggende eksempel: I Norge økte kaloriinnholdet i matforsyningen med ca. 237 kalorier per dag mellom 1990 og 2001.)

Hvor mange ekstra kalorier måtte til for å forklare den observerte vektøkningen i disse landene? I 80 prosent av landene var økt matforsyning mer enn nok til å forklare vektøkningen, skriver de. Det vil si at økt matforsyning har bidratt både til høyere inntak og svinn. I 11 land var økt matforsyning ikke tilstrekkelig til å forklare vektøkningen.

Fem land opplevde at gjennomsnittsvekta gikk opp samtidig som matforsyningen gikk ned, mens tre land opplevde det stikk motsatte.

Én begrensning er at omtrent halvparten av landene bare hadde vektdata tilgjengelig for kvinner.

Les gjerne også mer på bloggen til en av studieforfatterne, Carson Chow.

2. Absolutely Maybe (30/06/2015): Verdt å vite om metaanalyser

Forsker og blogger Hilda Bastian skriver mye interessant på sin blogg «Absolutely Maybe» som anbefales til alle vitenskapelig metode-nerder. I sitt siste innlegg ga hun fem nyttige «advarsler» om metaanaylser. Metaanalyser og systematiske kunnskapsoppsummeringer anses som regel som de beste kildene til evidens, men det er viktig å se begrensningene (noe jeg kan skrive under på etter å ha jobbet med det selv en stund).

Et eksempel fra Bastians artikkel: «Pooling studies that shouldn’t be combined is one of the most common flaws you’ll see in meta-analyses.»

3. New York Times (04/07/2015): Myten om «Big bad gluten»

Interessant kronikk om glutenintoleranse i New York Times, skrevet av vitenskapsskribent Moises Velasquez-Manoff. Han ga for et par år siden ut boken «An Epidemic of Absence«, som handler om hvorfor allergier og autiommune sykdommer har økt så veldig.

I kronikken skriver han at myter slik om at «gluten er skadelig fordi vi ikke er utviklet til å spise det» overskygger det virkelige problemet, nemlig at «det moderne immunsystemet» ser ut til å ha slått seg vrangt. Kanskje vi ikke bør skylde på glutenet i seg selv?

«Maybe we should stop asking what’s wrong with wheat, and begin asking what’s wrong with us.»

4. FSANZ (lest 05/07/2015): D-vitamin i sopp

Mattilsynet i Australia og New Zealands (FSANZ) har utgitt en rapport om D-vitamininnhold i sopp som er utsatt for UV-stråler i 1-2 sekunder. Denne soppen viser seg å være svært rike på D-vitaminer. I australia finnes faktisk «D-vitamin-sopp» på markedetIfølge ernæringsfysiolog Catherine Saxelby kan man oppnå samme effekt selv ved å sette sjampinjonger i sola i omtrent en time.

Tidligere svenske undersøkelser har også vist at ville kantareller kan være en svært god kilde til vitamin D.

Apropos UV-stråler og D-vitamin skrev Food & Drink Europe denne uken om at brød «beriket» med D-vitamin fra UV-stråling er på vei i Sverige.

5. Fra arkivet: om allergitester

Siden VG brukte mye av forrige uke til å vise den nedslående sannheten om populære allergi- og matintoleransetester, benytter jeg anledningen til å minne om en kronikk jeg skrev til Aftenposten i fjor, hvor jeg også prøvde å advare mot slike tester: Betenkelige motiver bak «allergimat»-trenden.

For noen tusenlapper kan man også ta en blodprøve hjemme og sende prøven til en utenlandsk lab som tester for intoleranser mot opptil 200 ulike matvarer. Det som måles er som regel nivåene av IgG-antistoffer i blodet. Økte IgG-nivåer er imidlertid ikke nødvendigvis en unormal reaksjon på mat. Allergiforeninger over hele verden har følgelig tydelig påpekt at IgG-antistoffer ikke er et relevant mål på matallergi eller –intoleranse. Som med spørreskjemaer er slike blodprøver isolert sett meningsløse for å fastsette matintoleranser.

D-vitamin, ernæring i media, morsmelk og vekt – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. PLoS One (16/06/2015): Er fedme forklaringen på sammenhengen mellom D-vitamin og hjerte- og karsykdom?

Flere observasjonsstudier har vist at lave D-vitaminnivåer i blodet er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom og risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes m.m., men en årsakssammenheng er ennå ikke fastslått.  For eksempel viste den hittil største randomiserte, kontrollerte studien – Women’s Health Initiative-studien – at eldre kvinner som tok enten D-vitamin + kalsium eller placebo ikke hadde lavere risiko for hjerteinfarkt eller død av koronar hjertesykdom 7 år etter. En nyere dansk studie viste at genetisk lave D-vitaminnivåer ikke var forbundet med kardiovaskulær dødelighet. Kanskje er lav D-vitaminstatus en konsekvens av, og ikke årsak til hjerte- og karsykdom?

Baker og medarbeidere så på en studie av unge voksne fra India, som hadde en gjennomsnittlig BMI på 19,5. D-vitaminmangel var forbundet med en noe høyere fettprosent, men det var ellers ingen signifikante sammenhenger mellom D-vitaminstatus og risikofaktorer som blodtrykk, kolesterol, blodsukker m.m. Forfatterne mener dette tyder på at de tidligere observerte sammenhengene mellom vitamin D og risiko for hjerte- og karsykdom delvis kan tilskrives høyere kroppsfett blant personer med D-vitaminmangel, og at D-vitaminmangel er en markør på en usunn og stillesittende livsstil.

2. PLoS One (17/06/2015): «Dårlige» nyhetsoppslag om mat og kreft knyttet til dårlige pressemeldinger

Jeg regner med (*kremt*) at du har lest mitt innlegg om ernæringsforskning i media, og derfor vet at mye av forskningsjournalistikken er basert på pressemeldinger fra forskningsinstitusjoner og vitenskapelige tidsskrifter, og at disse kan være en kilde til «spinn» eller overdrivelser. Min påstand er at slike pressemeldinger er en vel så viktig, om ikke viktigere, årsak til misvisende ernæringsstoff i mediene som kunnskapsløse journalister.

Dette skriver også Taylor og medarbeidere i en ny artikkel i PLoS One:

It has been demonstrated that scientific studies which are the subject of press releases are much more likely to feature in mainstream news reports, which are then often based heavily on the content of that press release, regardless of whether the content is accurate or flawed.

I denne studien så de på over 300 nyhetsoppslag om en metaanalyse fra 2012 som handlet om kjøtt og risiko for kreft i bukspyttkjertelen. Bare 14 prosent av disse oppslagene hadde tegn på et signifikant journalistisk arbeid lå bak, og ikke bare klipp og lim fra en annen kilde. 85 prosent av oppslagene var basert på en pressemelding fra tidsskriftet som publiserte studien, BBC News eller NHS Choices. Taylor og medarbeidere kunne derfor se at kvaliteten på nyhetsoppslagene kom an på kvaliteten på disse kildene. Oppslage som baserte seg på pressemeldingen fra tidsskriftet var av dårligere kvalitet enn oppslag som baserte seg på BBC News.

4. British Journal of Sports Medicine (17/06/2015): Artikkel om «myten om fysisk aktivitet og fedme» burde aldri vært publisert

En kommentarartikkel i British Journal of Sports Medicine skapte mye diskusjon i vår da forfatterne hevdet å ville knuse myten om at fysisk aktivitet er svaret på fedmeproblemet. Det er publisert utallige artikler om dette i løpet av de siste årene, og jeg er enig i deler av budskapet, men nå ble det altså oppfattet som nyhetsverdig og sjokkerende. Mange trodde det her var snakk om en ny studie som, mens det egentlig bare var en meningsytring med en selektiv gjennomgang av forskning.

Kelley og medarbeidere har nå kommet med en bitende og god gjendrivelse av denne artikkelen. De gir 12 grunner til hvorfor den aldri burde vært publisert.

We understand that the editorial was written to be provocative, but we are concerned about the potential damage that can be done by publishing misleading and extreme opinions on issues of important public concern. We believe that that there are serious flaws in the writing, interpretation, understanding and quality of this article that should not go unchecked.

For det presenterer artikkelen ingen «myte», selv om den altså ifølge tittelen omhandler «myten om fedme og fysisk aktivitet». Videre er utsagnet «fysisk aktivitet bidrar ikke til vekttap» ikke underbygget av en eneste kildehenvisning, og er i strid med det kunnskapsoppsummeringer viser.

Til slutt konkluderer Kelley og medarbeidere med at kommentarartikkelen burde vært forkastet som vitenskapelig tvilsom.

5. BMJ (18/06/2015): Advarer voksne mot å drikke morsmelk (!)

British Medical Journal siterer en ny artikkel i Journal of the Royal Society of Medicine, som omhandler en visstnok ny trend med at voksne kjøper morsmelk på nettet og tar det som kosttilskudd. Dette skal bl.a. være anbefalt i deler av fitness-miljøet, selv om det ikke finnes bevis for at det har noe for seg for voksne mennesker:

“The benefits of breast milk are being found in the lab, not in drinking a bottle ordered online from an expressing mum.”

Upasteurisert morsmelk gir derimot risiko for matbårne sykdommer, slik som med annen rå melk, men også andre infeksjonssykdommer (inkl. HIV).

6. Journal of Nutrition (17/06/2015): Etterlevelse av kostråd og vektendring

Mange studier har vist en sammenheng med det å ha et kostholdsmønster i tråd med offisielle anbefalinger (f.eks. middelhavskost, nordisk kost osv.) er forbundet med mindre overvektig og fedme. De aller fleste slike studier undersøker kostholdet på ett tidspunkt, for så å måle deltakernes vekt flere år senere, og tar derfor ikke hensyn til kostholdsendringer deltakerne kan ha gjort underveis (se f.eks. dette innlegget om observasjonsstudier om fett).

Denne nye studien av Fung og medarbeidere er unik ettersom den ser på sammenhengen mellom endringer i kostholdet innenfor flere 4-årsperioder og vektendringer blant amerikanske kvinner og menn som deltok i tre ulike, store studier. Disse svarte på kostholdsspørreskjemaer hvert fjerde år i opptil 16-20 år. Studien viste at de som forbedret kostholdet sitt (dvs. fulgte anbefalingene i større grad) innenfor en tidsperiode også gikk mindre opp i vekt på lang sikt. Denne sammenhengen var større blant overvektige enn blant normalvektige, og blant yngre.

Ifølge forfatterne støtter disse funnene anbefalingene om å ha et høyt inntak av frukt, grønnsaker og fullkorn, og mindre raffinerte kornvarer, sukker og rødt og bearbeidet kjøtt.

Fra arkivet: Journal of the American Dietetic Association (mai 2005)

Jeg har skrevet en del her om betydningen av kalorier eller karbohydrater/fett/protein for vektnedgang. Noen dietter markedsføres med påstander om at kaloriinntaket har mindre å si for vekta enn sammensetningen av kostholdet, enten fordi det er komplisert å telle kalorier eller fordi kalorier rett og slett ikke teller når man f.eks. går på en lavkarbodiett. For 10 år siden diskuterte fedmedforskerne Dale Schoeller og Andrea Buchholz det samme i artikkelen Energetics of obesity and weight control: does diet composition matter? (ligger bak betalingsmur, men her er en gratis pdf-versjon)

De bemerker at forekomsten av fedme i USA har økt samtidig som en større andel av energiinntaket kom fra karbohydrater, og at denne sammenhengen fikk mange til å tro at karbohydratene i seg selv var problemet. Men de påpeker at også antall treningsstudioer økte i USA i samme periode – noe som illustrerer hvorfor tidsmessige sammenhenger ikke nødvendigvis gir riktig svar.

Samtidig har flere studier vist at lavkarbodietter gir et større vekttap på kort tid sammenliknet med balanserte, kalorireduserte dietter, selv om de som går på diettene rapporterer å spise like mange kalorier. Betyr det at lavkarbodietter har en «metabolsk fordel» ved at de gir et kaloriunderskudd ved å øke forbrenningen? På 1970-tallet ble det hevdet at høyproteindietter ga en metabolsk fordel, mens det samme ble hevdet om høykarbohydratdietter på 80-tallet. Det har derfor vært gjort mange studier av dette, noe Schoeller og Buchholz oppsummerte i artikkelen Is A Calorie A Calorie? i American Journal of Clinical Nutrition i 2004. Der konkluderte de med at «… a calorie is a calorie regardless of the macronutrient composition of the diet».

I kontrollerte studier hvor folk har levd i metabolske kammere slik at deres totale energiforbruk kan måles presist, har det ikke vært vist at endringer i fett- eller karbohydratinntaket endrer energiforbruket. Dette er vist i figuren under, som er basert på 10 studier hvor karbohydratinntaket ble endret.

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak

 

Taken together, these studies provide little support for the hypothesis that a low-carbohydrate diet increases energy expenditure and, if anything, a lowcarbohydrate diet may decrease energy expenditure, particularly if the carbohydrate intake is very low.

De mener derfor at karbohydratrestriksjon i seg selv ikke gir en «metabolsk fordel», men at et høyt proteininntak kan bidra til at energiforbruket reduseres mindre når man går ned i vekt.

Det som ifølge Schoeller og Buchholz forklarer det noe større vekttapet under lavkarbodietter er at deltakerne klarer å følge disse diettene bedre, kanskje fordi de spiser mer protein og dermed opplever mer metthet, og fordi matvareutvalget begrenses.