Sukker, kostråd og konspirasjonsteorier

Sist helg kom Kjetil Rolness med en kronikk i Dagbladet, “Den store feite forskningsskandalen”, som tydeligvis ble populær i sosiale medier. Her hevdet han at ernæringseksperter og helsemyndighetenes kostråd ignorerer sukker, og at vi bare snakker om fett. I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et «diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår» og at flere tusen dødsfall skyldes «statlige sunnhetsråd».

Jeg har prøvd å gi en realitetsorientering og satt Rolness’ historieløse utspill i en kontekst på bloggen til Nasjonalt råd for ernæring: Mange spiser for mye sukker, men er det kostholdsekspertenes skyld?

Se også professor Svein Olav Kolsets svar til Rolness i Dagbladet: Vår gode helse og ryktemakerne.

Rolness er for øvrig inspirert av en mye delt artikkel i The Guardian, The Sugar Conspiracy. Selv om artikkelen er en syntese av alle internettmyter om nyere ernæringshistorie som finnes, må du gjerne lese den, men ikke uten å lese disse kommentarene etterpå: Ancel Keys and the Seven Country Study: A Response to «The Sugar Conspiracy» (The Nutrition Wonk), RE: The Sugar Conspiracy (Nutrevolve) og Fats vs Carbs: Clarifying Conspiracies, Controversies, and Confusion.

Maisolje og hjertesykdom: Gammel studie i nytt lys

For tre år siden ble det en liten mediastorm da det anerkjente (og litt populistiske) tidsskriftet British Medical Journal publiserte en studie som indikerte at det var skadelig å bytte ut smør og mettet fett med planteolje. Det var ingen ny studie, men en ny analyse av en studie som ble utført på 1960-tallet. Jeg skrev om denne studien den gang, og skrev da at den hadde lite eller ingen relevans for våre kostråd.

Tirsdag denne uken publiserte samme gruppe forskere, ledet av Christopher Ramsden og Joseph Hibbeln, en ny artikkel i BMJ, igjen en re-analyse av en gammel studie. Denne gang så de på The Minnesota Coronary Survey som startet i 1968.

Denne studien, som var en stor randomisert, kontrollert studie, viste heller ingen signifikant effekt på dødelighet av å bytte ut mettet fett med flerumettet fett, men det hadde en kolesterolsenkende effekt. Overraskende nok var dødeligheten høyere blant de som fikk senket kolesterolnivåene mest.

Betyr det at smør og flesk sunt, eller like sunt som olivenolje? Det sier studien ingenting om. Hva du enn tror om fett bør du i det msinste forstå hva studien dreier seg om, og sette den inn i en relevant kontekst. Den utgjør i beste fall et tynt motargument til dagens fettanbefalinger.

Continue reading «Maisolje og hjertesykdom: Gammel studie i nytt lys»

Økologisk melk er en dårlig kilde til omega-3

«Global studie: Økologisk mat er sunnere«, slo Nationen fast 29. februar. En forsker ved Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO), som var medforfatter av undersøkelsen, uttalte:

– Hovedfunnet i vår studie, det som er konsistent og sikkert, er at det er tydelig høyere mengde av visse omega 3-fettsyrer i den økologiske melka enn den konvensjonelle. Vi ser også at det er et lavere forholdstall mellom omega 6 og omega 3 i økomelka.

Han kommenterte også at «statistisk er denne rapporten veldig sterk».

At økologisk melk ble funnet å ha litt mindre jod og selen, nevnte Nationen imidlertid ikke.

Økologisk melk hadde i gjennomsnitt en 56 prosent høyere andel omega-3-fettsyrer i fettet. NIBIO-forskeren har helt rett i at resultatet for omega-3 i melk var «statistisk sterkt», men er det praktisk relevant for helsa? Som American Statistical Association bemerket i en ny rapport: p-verdier (et mål på statistisk signifikans) i seg selv kan ikke si hvorvidt resultatene er viktige.

Det Nationen og mange andre ikke presiserer er at denne forskjellen gjaldt milligram omega-3 per gram fett i fettet, ikke mengden omega-3 i selve melken. I nær fettfrie produkter som lett-, ekstra lett- og skummetmelk, vil forskjellen altså være ubetydelig.

Det er flott at man har mulighet til å velge økologiske produkter når man vil, uten å tro at det er det eneste rette valget. Og for all del: Det finnes kanskje gode argumenter for å velge økologisk melk, men sunnere fettsyrer er ikke et av dem.

(For øvrig: mye av den konvensjonelle melken i Norge er iblandet en andel økologisk melk.)

Continue reading «Økologisk melk er en dårlig kilde til omega-3»

Kokosfett imponerer fortsatt ikke

Det er snart fire år siden jeg skrev en lengre artikkel om kokosfett – se Er kokosfett slankende? og Fakta om kokosolje på BraMat.no. Kokosfett har sikkert ikke blitt mindre populært siden dengang, men har det kommet ny forskning som støtter kokos-entusiastene?

(Oppdatert 13. mars, se nedenfor)

Continue reading «Kokosfett imponerer fortsatt ikke»

Spis mer fett, forbrenn mer fett?

Det er lite tvil om at lavkarbodietter «virker» – i slankingens historie ser det faktisk som om lavkarbo har vært «normen» for å gå ned i vekt i flere hundre år. Spørsmålet er om de virker slik tilhengerne og selgerne av dem påstår.

I denne bloggens spede begynnelse oversatte og publiserte jeg en artikkel av nevrobiolog og fedmeforsker Stephan Guyenet,’ som tok for seg påståtte forbindelser mellom karbohydrater og fedme: Hypotesen om karbohydrater og fedme: En kritisk granskning.

En av de vanligste påstandene har vært at karbohydrater er fedmefremmende ettersom de stimulerer utskillelse av insulin, som er en viktig del av reguleringen av fettlagringen (insulin har for øvrig mange andre funksjoner, men konstant høye insulinnivåer i blodet er unektelig skadelig). Som Gueyenet skrev i den nevnte artikkelen:

Insulin hemmer frigjøringen av fett ut av fettcellene (via hormon-sensitiv lipase), og øker transporteringen av fett inn i cellene (via lipoprotein lipase), og dette er kjernen i Taubes’ grunnleggende argument for ideen om at insulin fører til fettlagring.

Dette skulle angivelig være forklaringen på hvorfor mange lykkes med å slanke seg under lavkarbodietter; så lenge man spiste lite karbohydrater og mye fett (som ikke stimulerer insulin i seg selv) ville man forbrenne mer fett. Noen påsto til og med at man kunne spise så mange kalorier man ville så lenge man holdt insulinnivåene nede.

Det er riktig at kroppen forbrenner en større andel fett når den har lite tilgang på karbohydrater, men resulterer det i en metabolsk fordelEn oversiktsartikkel fra 2005 (som jeg skrev om her) avviste denne påstanden – som også verserte på 1970-tallet – ved å vise til at endringer av kostens karbohydratinnhold ikke påvirker energiforbruket signifikant:

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved redusert karbohydratinntak – fra Schoeller & Buchholz, 2005.

Se også: Vektnedgang uavhengig av kalorier? og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Det som ifølge forskerne skal være den mest kontrollerte og direkte testen av denne hypotesen ble publisert i Cell Metabolism i går.

Presisjonen er en klar styrke i studien, men studien involverte bare 19 personer som fulgte hver diett i bare seks dager.

(19 personer er ikke mange, men dette var en såkalt crossover-studie, hvor de samme pasientene fulgte hver diett i tilfeldig rekkefølge. Dette reduserer behovet for antall deltakere.)

På begge dietter spiste deltakerne 30 % færre kalorier enn dagsbehovet, og byttet på å kutte ned på fettet og karbohydratene. Hovedresultatet var at tapet av kroppsfett var 68 prosent høyere etter den fettreduserte dietten enn etter den karbohydratreduserte – hhv. 89 og 53 gram per dag i snitt. Dette til tross for (?) at lavkarbo-dietten klart reduserte insulinutskillelsen og økte den relative fettforbrenningen i cellene.

Derav tittelen på studien: «Calorie for Calorie, Dietary Fat Restriction Results in More Body Fat Loss than Carbohydrate Restriction in People with Obesity»

Continue reading «Spis mer fett, forbrenn mer fett?»

Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 2

Det franske paradoks

Jeg skrev nylig om en ny dansk studie av ost som ble tolket av både forskerne og media som et mulig svar på «det franske paradoks». Studien belyste blant annet noen mulige mekanismer for hva det er som gjør ost til mindre kolesteroløkende og aterogent enn smør, og ifølge VG og andre kunne dette forklare hvorfor franskmenn – som spiser mye ost – holder seg sunne og slanke.

Continue reading «Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 2»

Kalorier, kolesterol og jod – ukens lesetips

For lenge siden prøvde jeg å ha en fast «spalte» her på bloggen hvor jeg ga korte kommentarer til et utvalg av nyheter og studier jeg hadde kommet over i løpet av uken. Siden jeg får stadig mindre tid til å blogge, ønsker jeg å prøve dette igjen.

Her kommer altså noen lesetips fra uke 18:

Feil kaloritelling?

New York Times skrev 27. april at rådende beregningsmetoder overestimerer kaloriinnholdet i protein- og fiberrike matvarer, samt nøtter.

Fordøyelse av maten påvirker hvor mye energi vi kan utnytte, og dette blir i dag ikke tatt tilstrekkelig høyde for. For eksempel kan kaloriinnholdet i noen typer nøtter, særlig mandler, være overestimert med 25 prosent. Jeg skrev om dette i et innlegg fra 2013, hvor jeg bl.a. skrev:

fordøyeligheten av kokt stivelse i tynntarmen er minst 95 prosent fra bl.a. havre, hvete, potet og banan, og bare rundt 84 prosent fra kokte kidneybønner. For stivelse er fordøyeligheten konsekvent mye lavere – 71 prosent fra hvete, 51 prosent fra poteter og 48 prosent for kokebanan.

Men som jeg også skrev var dette ingen nyhet da, og heller ikke nå:

Allerede på 1950-tallet var det klart at ulike typer protein gir ulik mengde energi: 4,36 kcal pr gram eggeprotein, 3,41 kcal pr gram risprotein, osv. Men systemet er fortsatt unøyaktig. Det tar ikke hensyn at vi forbrenner mindre energi på å fordøye kokt mat enn rå mat, at fordøyeligheten av en matvare kommer an på det generelle kostholdet, m.m.

Marion Nestle skriver også om den langvarige diskusjonen rundt dette i boken Why Calories Count, som jeg omtalte her i 2012.

Flere av de intervjuede i New York Times’ artikkel er ikke helt overbevist om at dagens system må endres, selv om det ville gi mer korrekte estimater. Og problemet for de fleste er i dag er vel kanskje at de underestimerer kaloriinntaket?

Kolesterolsenkning ved hjelp av PCSK9-antistoffer

Annals of Internal Medicine publiserte 28. april en systematisk oversikt og metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier med antistoffer mot PCSK9 for å senke kolesterolet. To av disse medisinene, alirocumab og evolocumab, er forventet å komme på markedet i USA i løpet av sommeren (suffiksen «-mab» står for monoclonal antibodies).

I 2003 ble det oppdaget at mutasjoner i genet PCSK9 (proprotein convertase subtilisin/kexin type 9) var involvert i arvelig høyt kolesterol. To mutasjoner i genet har vist seg å være forbundet med nesten 30 prosent lavere LDL-kolesterolnivåer, og personer med disse genvariantene – som dermed hadde hatt lavt LDL-kolesterol gjennom hele livet – hadde hele 88 prosent lavere risiko for hjerteinfarkt; en annen mutasjon var forbundet med 15 prosent lavere LDL-kolesterol og nesten 50 % lavere risiko.

Denne nye metaanalysen av 24 studier med over 10 000 pasienter fant at PCSK9-hemmere reduserte LDL-kolesterolet med i gjennomsnitt 47,5 prosent (-59 % sammenliknet med placebo og -36 % sammenliknet med ezetimib). Risikoen for hjerteinfarkt (rapportert i 10 studier) ble redusert med 50 prosent. Det må sies at disse studiene først og fremst var designet for å kunne se effekter på LDL-kolesterolet og mulige bivirkninger, ikke kliniske endepunkter.

Conclusion: PCSK9 antibodies seem to be safe and effective for adults with dyslipidemia.

Mindre jod i økologisk melk 

Som lederen av Nasjonalt råd for ernæring uttrykte i et intervju med Dagsrevyen denne uken, står norske gravide kvinner i fare for å få utilstrekkelig med jod dersom de ekskluderer melkeprodukter fra kostholdet.

En ny britisk undersøkelse av jodinnholdet i ulike typer melk på markedet fant et lavere innhold i økologisk melk sammenliknet med konvensjonell melk. Forskjellen per liter var omtrent 200 mikrogram (anbefalt inntak er 150 µg). Det samme gjaldt ultra-pasteurisert melk. Det var ingen forskjeller i jodinnholdet mellom skummet, lett og helmelk.

Noen britiske medier tolket dette slik at gravide som drikker økologisk melk risikerer å få barn med lavere IQ, men det sier denne studien ingenting om. De undersøkte ikke hvilken effekt dette hadde blant barn, eller om de som drakk økologisk melk hadde lavere jodstatus.

Den tyder likevel på at gravide og andre som drikker økologisk melk bør drikke litt større mengder for å få nok jod dersom de ikke får i seg mer jod fra andre kilder. Ifølge denne studien ville 1/4 liter økologisk melk dekke 57 prosent av anbefalt jodinntak, mens konvensjonell melk ville dekke 79 prosent.

Norsk melk har også et varierende innhold av jod gjennom året – lavere om sommeren når kyrene beiter enn når de får kraftfôr. I denne britiske studien undersøkte de imidlertid melk om vinteren.

Fra «arkivet»: april 2005 

Siden april nå er over, passer det vel bra med et par studier som ble publisert i april for 10 år siden.

 

1) K. Oh et al. Dietary fat intake and risk of coronary heart disease in women: 20 years of follow-up of the nurses’ health study. American Journal of Epidemiology, 161(7).

Dette var en oppfølging av en studie publisert i 1997 av samme populasjon med middelaldrende kvinner. Deltakerne fylte ut spørreskjemaer om kosthold og livsstil med jevne mellomrom fra 1980 til 1998, og inntaket av fett og typer fett ble beregnet på bakgrunn av disse. Fettinntaket som ble målt ved hjelp av spørreskjemaene korrelerte «rimelig» godt med matdagbøker (en mer pålitelig kilde for selvrapportert kosthold).

Det gjennomsnittlige fettinntaket gikk signifikant ned mellom 1980 og 1998, fra 39 til 29 prosent av energiinntaket. Inntaket av mettet, enumettet og trans-fett gikk også ned.

Totalt 78 778 kvinner ble fulgt fra første spørreskjema ble utfylt i 1980 til 2000. I denne studien ble 20-årsrisikoen for hjerteinfarkt og/eller død mellom kategorier av fettinntaket undersøkt.

I multivariate analyser (kontrollert for BMI, røyking, alkoholinntak, tidligere hjerteinfarkt i familien m.m.) fant de ingen signifikant sammenheng mellom totalt fettinntak og risiko (8 prosent lavere risiko, som ikke var statistisk signifikant).

Et høyere inntak av flerumettet fett til fordel for karbohydrater var derimot signifikant forbundet med lavere risiko (-25 %, p = 0,0004 i høyeste vs. laveste inntakskategori), mens transfett var forbundet med signifikant høyere risiko (+33 %, p = 0,01). En høyere ratio mellom flerumettet fett og mettet fett var dessuten signifikant knyttet til lavere risiko.

Av flerumettede fettsyrer var også linolsyre forbundet med lavere risiko (-23 % blant de som spiste mest vs. de som spiste minst linolsyre, p = 0,01).

Det som gjør denne studien nevneverdig er at den er en av svært få langtids observasjonsstudier hvor kostholdet ble kartlagt gjentatte ganger i løpet av oppfølgingsperiodene. I de fleste studier blir kostholdet målt kun ved starten av studien, så eventuelle kostholdsendringer deltakerne gjør i løpet av de neste årene blir ikke fanget opp, selv om det kan påvirke risikoen. Jeg diskuterte betydningen av dette i dette innlegget om fett, hvor jeg også nevnte nettopp Nurses’ Health Study.

Forfatterne konkluderte slik:

In summary, our results provide evidence that high intake of trans-fat increases the risk of CHD in women, and they suggest that the effects are stronger among younger women. Our findings also support a benefit of polyunsaturated fat intake, at least up to approximately 7 percent of energy, in preventing CHD, particularly among women who are younger or overweight.

2) E. Kvaavik, L. F. Andersen & K.-I. Klepp. The stability of soft drinks intake from adolescence to adult age and the association between long-term consumption of soft drinks and lifestyle factors and body weight. Public Health Nutrition, 8 (2).  

Denne norske studien må selvsagt nevnes. Rundt 900 ungdommer fra Oslo gikk gjennom helseundersøkelser i 1979 og 1981, og de samme deltakerne svarte på spørreskjemaer i 1991 og 1999 (rundt 400 responderte på alle undersøkelsene fra 1979/81-99). Ungdommene ble spurt om de hadde drukket sukkerholdig brus dagen før eller i løpet av uken, eller sjeldnere.

De som drakk lite brus i første undersøkelse (1979 eller 1981) drakk også mindre i 1991. Rundt 60 prosent av kvinnene som sjeldent eller aldri drakk brus i 1979/81 drakk det også sjeldent eller aldri både i 1991 og i 1999. Blant menn var det 35 prosent av dem som sjeldent/aldri drakk brus i 1979/81 som også gjorde det i 1999. De som drakk brus mindre enn tre ganger i uken i 1991 drakk også mindre brus i 1999 sammenliknet med de som drakk brus tre ganger i uken eller oftere i 1991.

Det var ingen signifikant sammenheng mellom langtids brusinntak og risiko for overvekt og fedme.

Studien viser at brusinntaket fra de var 25 til 33 år holdt seg nokså stabilt, mens inntaket som 15-åringer i liten grad korrelerte med inntaket ved 33 års alder. Dette var en litt annen konklusjon enn en tidligere norsk studie av Lien og medarbeidere, som så på brusforbruket fra 14 til 21 års alder. Kvaavik et al. påpeker at målet på brusinntak i deres studie var mindre nøyaktig.