Dette spiser nordmenn for lite og for mye av

Et usunt kosthold er en stor risikofaktor for tidlig død og sykdom i hele verden. Av en rekke ulike kostholdsfaktorer bidro følgende til flest dødsfall i Norge i 2016 (i synkende rekkefølge):

  1. For lite nøtter og frø
  2. For lite fullkorn
  3. For lite grønnsaker
  4. For mye salt
  5. For lite frukt
  6. For lite omega-3 fra sjømat
  7. For mye bearbeidet kjøtt
  8. For lite fiber
  9. For lite belgvekster
  10. For lite melk
  11. For lite kalsium
  12. For lite flerumettet fett (omega-6)
  13. For mye rødt kjøtt
  14. For mye transfett
  15. For mye sukkerholdig drikke

Rapportene fra det globale sykdomsbyrde-prosjektet (Global Burden of Disease), som nå omfatter 195 land i verden, har stor betydning for folkehelsearbeidet. Som jeg har nevnt tidligere gir det «alt» man trenger å vite om sykdom, død og risikofaktorer globalt og i de ulike landene. En egen rapport om sykdomsbyrden i Norge er publisert av Folkehelseinstituttet tidligere i år. Dette forteller mye om hvor skoen trykker, og om hvilke tiltak som bør prioriteres.

Continue reading «Dette spiser nordmenn for lite og for mye av»

Advertisements

Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen

For rundt ett år siden skrev jeg om en studie som nettopp hadde blitt publisert i The Lancet. Studien fikk mye oppmerksomhet da den så ut til å tale kostrådene om salt midt imot. Det er som kjent anbefalt å spise høyst ca. 5 gram salt – natriumklorid – per dag (1 g salt = 0,4 g natrium), da dette ifølge bl.a. WHO er en av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge hjerte- og karsykdom i befolkningen. Denne studien fant imidlertid at de som hadde lavest risiko for hjerte- og karsykdom spiste dobbelt så mye som dette, mens et lavere inntak var forbundet med økt risiko.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er komplisert å undersøke sammenhenger mellom saltinntak og helse: se «Grov desinformasjon om salt og helse» og «Snoen surrer med saltet» samt denne rapporten jeg var med å skrive for Nasjonalt råd for ernæring i 2015. Det første problemet er hvordan saltinntaket i det hele tatt måles. Kostholdsspørreskjemaer underestimerer saltinntaket siden mye av saltet i maten er «skjult» og det er vanskelig å måle hvor mye man salter med saltbøssa og lignende. Den aksepterte referansemetoden er derfor natriumkonsentrasjon i urin, nærmere bestemt 24-timers urin.

Siden saltinntaket og saltutskillelsen varierer mye fra dag til dag, må man imidlertid ta mange 24-timers urinprøver for å få et tilnærmet riktig bilde av det typiske saltinntaket hos individer. Det ser faktisk ut til at minst én uke med 24-timers urinprøver må til, som jeg skrev om her. Som salt-balanseforsker Jens Titze og medarbeidere skrev i en nyere artikkel (min utheving):

… we found that due to biological variability in 24-h sodium excretion, collecting urine for a day could not separate 12, 9 or 6 g/day sodium intakes with the precision of tossing a coin. Every other daily urine sampling correctly classified a 3-g difference in salt intake less than half the time, making the gold standard 24-h urine collection of little value in predicting salt intake.

I de tidligere innleggene hevdet jeg at unøyaktige målinger av saltinntaket bidrar til de uklare sammenhengene mellom saltinntak og sykdomsrisiko som enkelte observasjonsstudier har vist:

Denne store dag-til-dag-variasjonen er en kilde til tilfeldige målefeil når kun én enkelt måling gjøres, noe som kan gi funn som tilsynelatende er helt motsatt av «virkeligheten». Dermed kan det feilaktig se ut som om det optimale saltinntaket for helsa ligger høyere enn det faktisk er.

Allerede i 1991 beviste Frost og medarbeidere dette matematisk når det gjelder sammenhenger mellom salt og blodtrykk. Derfor er jeg også skeptisk til resultatene fra den nevnte Lancet-studien. Denne uken kom en ny studie i Circulation som bekrefter denne mistanken: Use of a Single Baseline Versus Multi-Year 24-Hour Urine Collections for Estimation of Long-Term Sodium Intake and Associated Cardiovascular and Renal Risk. Continue reading «Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen»

Det «gode» kolesterolet – kvalitet fremfor kvantitet

En ny studie i Annals of Internal Medicine fikk nylig flere medier til å skrive at å drikke alkohol er bra for hjertet for pasienter med diabetes type 2. I en randomisert studie ble avholdspersoner bedt om å drikke ett glass vann eller vin til middag daglig i to år, i tillegg til å følge et middelhavskosthold. De som drakk rødvin fikk signifikant høyere nivåer av HDL-kolesterol («det gode kolesterolet») i blodet enn de som drakk vann (0,05 mmol/l høyere). På grunn av dette og et noe lavere fastende blodsukker ble effekten av å drikke vin altså tolket som hjertevennlig.

For over tre år siden skrev jeg et innlegg her om det såkalt «gode» HDL-kolesterolet, og satte spørsmålstegn ved at det skulle være så gunstig å øke HDL-kolesterolnivåene. Da hadde en ny studie vist at genvarianter som påvirker HDL-kolesterolet ikke var forbundet med risiko for hjerteinfarkt, noe som indikerer at HDL-kolesterol som sådan ikke spiller en kausal rolle, i motsetning til LDL-kolesterol, selv om lavt HDL-kolesterol er en markør for høyere risiko.

Siden den gang har skepsisen til at økninger i HDL-kolesterolnivået i seg selv er gunstig økt. Eli Lilly & Co. kunngjorde 12. oktober at de hadde stanset en stor klinisk studie («ACCELERATE») av legemiddelet evacetrapib  tidligere enn planlagt fordi det var åpenbart at det ikke ga positive resultater. Evacetrapib hører til gruppen CETP-hemmere, som bidrar til å øke HDL-kolesterolet. Hensikten med ACCELERATE-studien var å se om dette reduserte kardiovaskulær død eller hjerteinfarkt, hjerneslag, revaskulariserende behandling (f.eks. koronar bypass) eller innleggelser pga. angina blant 12 000 pasienter.

Tidligere har to andre CETP-hemmere heller ikke vist seg å senke risikoen for hjerte- og karsykdom.

Continue reading «Det «gode» kolesterolet – kvalitet fremfor kvantitet»

Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 1

Franskmenn «hiver innpå» med ost, og holder seg likevel slanke og sunne, skrev VG i april.

Klipp fra VG, 23. april
Klipp fra VG, 23. april

VG Netts overskrift «Derfor blir franskmennene slanke og sunne av ost» mer enn antydet at ost faktisk gjør franskmenn slanke og sunne.

«Forskerne har funnet ut at ost påvirker tarmens bakterieflora, men bidrar også til å øke energiforbruket», heter det videre i VG.

I den danske studien fikk 15 menn en diett som inneholdt enten store mengder melk eller ost, – ingen andre meieriprodukter, skriver DCA.

En kontrollgruppe fikk en diett med smør som eneste melkeprodukt.

Alle gruppene hadde samme inntak av kalorier og fett.

Studien handlet altså slett ikke om franskmenn eller franske oster. Men hva med helseeffektene? Jo, skriver VG,

Analyser av urinprøver og avføring viste at mennene som fikk ost eller melk hadde en høyere grad av den antiinflammatoriske fettsyren butyrat.

– Butyrat bidrar ikke bare til å redusere hjerte- og karsykdommer, fettsyren øker også stoffskiftet, holder fettprosenten nede og kan derfor bidra til å forebygge fedme, sier Rahr Clausen.

Til slutt noen forbehold:

– Det må flere undersøkelser til for å kartlegge mer presist hvilke mekanismer som forbinder spising av ost med tarmfloraen og kolesterol, sier Rahr Clausen.

Den danske undersøkelsen er støttet med midler fra Innovationsfonden, Arla Foods og Mejeribrugets Forskningsfond i Danmark.

VG skal få anerkjennelse for å ha lagt til disse forbeholdene og mulige interessekonfliktene på slutten. Samtidig manglet artikkelen en del nyanser og informasjon som kunne rettferdiggjort den saftige overskriften.

  • Hvilken rolle spiller egentlig disse funnene for helsa? Hva med andre risikofaktorer?
  • Hvor mye ost må man spise for å oppnå dette?
  • Og hva med disse franskmennene – hvor slanke og sunne er de egentlig, og kan noe av dette tilskrives ost?

Continue reading «Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 1»

Ingen bevis for at vitamintilskudd forebygger hjerte- og karsykdom

I USA alene brukes det minst 11,8 milliarder dollar på vitamin- og mineraltilskudd. Vitamin- og mineraltilskudd tas ikke bare for å forebygge mangelsykdommer, men også i tro på at det gir bedre generell helse og forebygging mot kroniske sykdommer.

Noen studier på celler og dyr viser at enkelte vitaminer og mineraler (inkludert antioksidanter) kan redusere inflammasjon og oksidativt stress (som skader celler og organer), som er markører for risiko for bl.a. hjerte- og karsykdom. På den måten kan det tenkes at ekstra vitaminer (hypotetisk sett!) kan være gunstig.

Men at noe er biologisk plausibelt er ikke nok til å anbefale folk å ta kosttilskudd. Det er forskjell på det som skjer i et reagensrør og det som skjer i en menneskekropp (for å parafrasere Bjelakovic og Gluud). Derfor trengs det kliniske studier.

I 2003 konkluderte U.S. Preventive Services Task Force (USPSTF) med at det ikke fantes nok evidens for å hverken til- eller fraråde bruk av A-, C- eller E-vitamin, multivitaminer med folsyre eller antioksidanttilskudd for å forebygge hjerte- og karsykdom eller kreft. De fant imidlertid gode belegg for å fraråde bruk av betakarotentilskudd pga. økt risiko for lungekreft. En rekke systematiske kunnskapsoppsummeringer har kommet til samme konklusjon om ulike tilskudd de siste 10 årene, se f.eks.:

  1. Effects of beta-carotene supplements on cancer prevention: meta-analysis of randomized controlled trials.
  2. Selenium and Lung Cancer: A Systematic Review and Meta Analysis.
  3. Selenium and coronary heart disease: a meta-analysis.
  4. Systematic review: Vitamin D and calcium supplementation in prevention of cardiovascular events.
  5. Vitamin D supplementation and total mortality: a meta-analysis of randomized controlled trials.
  6. Systematic review: primary and secondary prevention of gastrointestinal cancers with antioxidant supplements.
  7. Antioxidant supplements for preventing gastrointestinal cancers.
  8. Antioxidant supplements for prevention of mortality in healthy participants and patients with various diseases.
  9. Antioxidants in the chemoprevention of colorectal cancer and colorectal adenomas in the general population: a systematic review and meta-analysis.
  10. Selenium supplementation for the primary prevention of cardiovascular disease.
  11. Effects of vitamin treatment or supplements with purported antioxidant properties on skin cancer prevention: a meta-analysis of randomized controlled trials.
  12. Effect of supplemental vitamin E for the prevention and treatment of cardiovascular disease.
  13. Efficacy of vitamin and antioxidant supplements in prevention of cardiovascular disease: systematic review and meta-analysis of randomised controlled trials.
  14. The role of vitamin E (tocopherol) supplementation in the prevention of stroke. A meta-analysis of 13 randomised controlled trials.

Denne uken ble en oppdatert analyse av USPSTFs rapport fra 2003 publisert i Annals of Internal Medicine. Den inkluderte forskning publisert fra 2005 til januar 2013. De inkluderte studiene var randomiserte kontrollerte studier av høy eller ganske høy kvalitet som testet vitamin- og mineraltilskudd eller multivitaminer for primærforebygging av hjerte- og karsykdom i den generelle voksne befolkning (dvs. personer som ikke tidligere hadde hatt hjerte- og karsykdommer eller andre kroniske sykdommer, eller kjente mangler på næringsstoffer).

Totalt 26 studier ble inkludert. Continue reading «Ingen bevis for at vitamintilskudd forebygger hjerte- og karsykdom»

Diabetes og vektnedgang – ingen nytte?

På forsiden av Dagbladet i går, 1. juli, står det: «Ny oppsiktsvekkende forskning knuser det du vet om DIABETESFAREN». «Vekttap hjelper IKKE på hjerte- og karrisiko», står det lenger inn i avisen. Men er det så sikkert som Dagbladet skal ha det til?


dagbladet 010713

Continue reading «Diabetes og vektnedgang – ingen nytte?»

Det «gode kolesterolet» – ikke så godt likevel?

Når man snakker om kolesterol og risiko hjerte- og karsykdom, er det vanlig å skille mellom det «gode» og det «dårlige» kolesterolet, hhv. HDL-kolesterol og LDL-kolesterol. Lavt HDL-kolesterol er en risikofaktor for hjerte- og karsykdom, men en ny studie antyder at det kanskje ikke er så enkelt som at HDL-kolesterol bare er bra. Helsejournalist Gina Kolata skriver i The New York Times 17. mai:

The name alone sounds so encouraging: HDL, the “good cholesterol.” The more of it in your blood, the lower your risk of heart disease. So bringing up HDL levels has got to be good for health.

Or so the theory went.

Now, a new study that makes use of powerful databases of genetic information has found that raising HDL levels may not make any difference to heart disease risk. People who inherit genes that give them naturally higher HDL levels throughout life have no less heart disease than those who inherit genes that give them slightly lower levels. If HDL were protective, those with genes causing higher levels should have had less heart disease.

Continue reading «Det «gode kolesterolet» – ikke så godt likevel?»