I tredje episode av serien «Eit feitt liv» (som jeg nylig skrev om) blir vi servert en påstand fra en lege om at lettbrus er uheldig for vekta, fordi søtstoffene «lurer» kroppen til å tro at den får sukker og dermed skiller ut insulin, noe han mener setter kroppen i «lagringsmodus». Ronny Brede Aases reaksjon er forståelig:
Dette, og at utskillelsen av insulin fører til lavt blodsukker og i sin tur økt appetitt, er en typisk påstand fra kritikere av søtstoffer. Men som jeg har skrevet tidligere, er det lite som tyder på at lettbrus eller kunstige søtstoffer i seg selv gir økt appetitt. De bidrar derimot til å redusere kaloriinntaket (noe som er poenget med dem) og til vektreduksjon, dersom man ser på kontrollerte studier.
Som jeg har skrevet om en rekke ganger viser en overveldende mengde forskning at når det gjelder vektnedgang, er det energibalansen og ikke forholdet mellom karbohydrater og fett i kostholdet som teller. Det er derfor langt fra noen nyhet at en ny studie i JAMA – DIETFITS-studien – viser at personer som ble satt på en karbohydrat- eller fettredusert diett gikk like mye ned i vekt etter ett år. Dette bekrefter det en rekke tidligere metaanalyser har konkludert med.
Mange avisoppslag har likevel prøvd å hevde at heller ikke kaloriene var viktige, men at det var kvaliteten på matvarer som førte til vekttapet i studien. Forskning.no skriver for eksempel at «deltagerne ikke trengte å tenke på kalorier eller porsjonsstørrelse». Andre misvisende overskrifter har påstått at å redusere porsjonsstørrelser eller kaloriinntaket ikke har noe med vektreduksjon å gjøre. Som New York Times skrev: «The Key to Weight Loss Is Diet Quality, Not Quantity«.
At man kan spise så mye man vil av alt, så lenge man unngår «prosessert mat», og så gå ned i vekt, er sikkert et gledelig budskap for mange. Men denne studien viser ikke at det er sant. Den viser heller ikke at kvalitet teller mer enn kvantitet. Studien var heller ikke designet for å få svar på det. Fortsett å lese «Vektreduksjon: Kalorier eller kvalitet?»
Det er lite tvil om at lavkarbodietter «virker» – i slankingens historie ser det faktisk som om lavkarbo har vært «normen» for å gå ned i vekt i flere hundre år. Spørsmålet er om de virker slik tilhengerne og selgerne av dem påstår.
En av de vanligste påstandene har vært at karbohydrater er fedmefremmende ettersom de stimulerer utskillelse av insulin, som er en viktig del av reguleringen av fettlagringen (insulin har for øvrig mange andre funksjoner, men konstant høye insulinnivåer i blodet er unektelig skadelig). Som Gueyenet skrev i den nevnte artikkelen:
Insulin hemmer frigjøringen av fett ut av fettcellene (via hormon-sensitiv lipase), og øker transporteringen av fett inn i cellene (via lipoprotein lipase), og dette er kjernen i Taubes’ grunnleggende argument for ideen om at insulin fører til fettlagring.
Dette skulle angivelig være forklaringen på hvorfor mange lykkes med å slanke seg under lavkarbodietter; så lenge man spiste lite karbohydrater og mye fett (som ikke stimulerer insulin i seg selv) ville man forbrenne mer fett. Noen påsto til og med at man kunne spise så mange kalorier man ville så lenge man holdt insulinnivåene nede.
Det er riktig at kroppen forbrenner en større andel fett når den har lite tilgang på karbohydrater, men resulterer det i en metabolsk fordel? En oversiktsartikkel fra 2005 (som jeg skrev om her) avviste denne påstanden – som også verserte på 1970-tallet – ved å vise til at endringer av kostens karbohydratinnhold ikke påvirker energiforbruket signifikant:
Endringer i 24-timers energiforbruk ved redusert karbohydratinntak – fra Schoeller & Buchholz, 2005.
Presisjonen er en klar styrke i studien, men studien involverte bare 19 personer som fulgte hver diett i bare seks dager.
(19 personer er ikke mange, men dette var en såkalt crossover-studie, hvor de samme pasientene fulgte hver diett i tilfeldig rekkefølge. Dette reduserer behovet for antall deltakere.)
På begge dietter spiste deltakerne 30 % færre kalorier enn dagsbehovet, og byttet på å kutte ned på fettet og karbohydratene. Hovedresultatet var at tapet av kroppsfett var 68 prosent høyere etter den fettreduserte dietten enn etter den karbohydratreduserte – hhv. 89 og 53 gram per dag i snitt. Dette til tross for (?) at lavkarbo-dietten klart reduserte insulinutskillelsen og økte den relative fettforbrenningen i cellene.
Gårsdagens papirutgave av VG hadde en artikkel med overskriften “Gi barna H-melk!”. Det er en påstand fra professorene Anna Haug (UMB) og Dag Bratlid (NTNU). De hevder at å øke inntaket av melkefett til barn kan forebygge overvekt.
Dette temaet dukker opp i mediene medjevnemellomrom, og Bratlid og Haug har gått ut med samme initiativ i mange år. I 2008 skrev de f.eks. en kronikk om dette i Aftenposten, men ble imøtegått av forskere ved UiO. Samme tema ble tatt opp av bl.a. Forskning.no i 2005 og av Aftenposten i 2003 og 2002. Alle artiklene følger samme oppskrift: Anna Haug og forskere ved UMB (tidligere Norges Landbrukshøgskole) mener melkefett er sunt, mens folk fra ernæringsinstituttet ved UiO mener det motsatte (Ernæringsprofessor Jan I. Pedersen kalte det f.eks. for «Uvederheftig kostpropaganda fra landbrukshøgskole» i et innlegg i Aftenposten i 2003).
VG, 9. september 2013
I VGs artikkel vises det til en svensk studie som viste at 8-åringer som drakk helmelk var mindre overvektige enn andre barn. Det finnes andre studier som finner samme korrelasjon – tidligere i år ble det f.eks. vist i en amerikansk studie. Aftenposten omtalte denne i mars, da også med kommentar fra Anna Haug. Dette er tilsynelatende et paradoks: Helmelk inneholder nesten dobbelt så mange kalorier som skummetmelk, så hvordan kan det beskytte mot overvekt?
Et av mine første blogginnlegg tok for seg et spørsmål jeg hadde fått om det var kaloriinntaket eller sammensetningen av makronæringsstoffene som avgjør vektendringer. Min konklusjon var at så lenge man er i energibalanse – dvs. balanse mellom energien man inntar og forbruker – spiller det liten eller ingen rolle. Jeg viste bl.a. til én studie som fant at selv når fettinntaket varierte fra 0 til 70 % var det kaloriinntaket som avgjorde vekta.
Mange mener de kan spise hvor mye de vil uten å legge på seg, mens andre mener de legger på seg nesten av å bare se på maten. Noen mener at karbohydrater – helt uavhengig av kaloriinntaket – er det som fører til vektøkning. De viser gjerne til matforsyningsstatistikk som viser at kaloriinntaket har gått ned de siste tiårene, mens vekta har gått opp. Som jeg har forklart bl.a. her, kan man imidlertid ikke bruke denne typen data som bevis.
Er det mulig å legge på seg av å spise mindre kalorier? Og hvorfor fungerer lavkaloridietter tilsynelatende så dårlig?
Sunn Skepsis 