Mange mekanismer bak fedmeepidemien

I den omfattende reportasjen «Fedmemysteriet» på NRK.no fremstilles det som et paradoks at forekomsten av fedme i befolkningen øker, til tross for at vi «spiser mindre» (eller sunnere) og «trener mer». Premisset om vi spiser mindre og mindre er imidlertid komplisert og høyst usikkert, og selv om kostholdet har blitt bedre på mange måter, er det fortsatt langt igjen før folk flest etterlever anbefalingene.

At fedme handler om mer enn bare kaloriinntak og kaloriforbruk hver for seg, er likevel godt etablert vitenskapelig, men trolig ikke i tilstrekkelig grad i den generelle befolkningen. Som jeg skrev i «Fedme: For mye mat eller for lite trening?«, tror mer enn 90 prosent av vanlige forbrukere at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. Derfor er det fint at NRK prøver å få frem at fedme på «makronivå» handler om så mye mer. Selv om man ikke kan komme seg unna termodynamikkens lover om energibalanse, er fedme en sykdom som er et resultat av samspillet mellom «vert» og «miljø», for å si det på biolog-språk.

Men i tillegg til de faktorene NRK skriver om (som gener, TV-seing, tallerkenstørrelser), har det vært foreslått mange andre «ukonvensjonelle» mulige mekanismer. Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet i 2018, er dette er faktorer som har endret seg parallelt med fedmeepidemien i USA og andre vestlige land. I en artikkel fra 2006, diskuterte en gruppe ledet av David B. Allison ved Indiana University ti slike hypotetiske, plausible forklaringer. Disse var ikke valgt ut på en systematisk metode, men fordi de var «mest interessante» og hadde mest vitenskapelig belegg. En simpel sammenheng med fedme i tid var altså ikke nok.

Nei, vi spiser nok ikke mindre enn på 1980-tallet

NRK-serien «Eit Feitt Liv» er et av vårens TV-høydepunkter. Jeg har alltid hatt sansen for programleder Ronny Brede Aase, og foreløpig (etter tre episoder) liker jeg den veldig godt.

Men det dukker til tider opp utsagn i programmet som både får meg til å reagere og som jeg får spørsmål om fra andre. I episode 1 la mange for eksempel merke til påstanden om at det å være litt overvektig kan være det sunneste, noe jeg har skrevet kritisk om her tidligere: BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig? og som senere også ble motsagt med gode argumenter fra professor Jøran Hjelmesæth.

I tredje episode intervjuer Aase journalist i Forskning.no, Ingrid Spilde, om årsaker til fedmeepidemien. Hun kommer da med en påstand som sikkert virker oppsiktsvekkende: Vi spiser mindre enn i 1980, allikevel har vekta gått opp. Hun viser da en graf fra Helsedirektoratet, som også finnes i rapporten Utviklingen i norsk kosthold.

Dette er ikke noe hun gjør et spesielt nummer ut av, men hun trekker det inn i et større resonnement om at fedmebølgen er et resultat av mange innviklete prosesser.

Men den den tilsynelatende paradoksale grafen blir bare hengende, uten noen forsøk på tolkning. Derfor vil jeg si mer om den ganske utrolige påstanden om at befolkningen spiser mindre. Betyr det at økende overvekt og fedme skyldes lavere energiforbruk?

Kvakksalveri i kostholdsbøker

Vær forsiktig med å lese helsebøker. Du kan dø av en trykkfeil.

Mark Twain

De siste 15 årene har de mest populære diettene, målt etter Google-søk, vært vegan- eller vegetardietter, etterfulgt av glutenfri diett, lavkarbo-, ketogene/Atkins, paleo-, lavfett- og høyproteindietter, viser en fersk studie i tidsskriftet Nutrition. Dietten med størst økning i søkevolum de siste årene er lav-FODMAP, mens søk etter «negative kalorier», «makrobiotisk» og «kålsuppedietten» har gått mest ned. I Skandinavia har lavkarbodiett vært mest populært, mens veganisme var mest populært i resten av Europa. «5:2-dietten» var også populær i Sverige og Norge.

Når det gjelder temaet helse tror jeg ikke det finnes noe som er så belastet med myter og vrangforestillinger som nettopp mat og dietter. Slik var det også for over 100 år siden, og det vil aldri forsvinne uansett hvor godt utdannet og informert vi blir, eller hvor langt vitenskapen kommer. Dette er tross alt et uregulert marked med evige muligheter til å tjene penger.

I læreboken Samfunnsernæring fra 2019 skrev jeg og forsker Helle Margrete Meltzer at …

Dagens forbrukere blir i stor grad holdt personlig ansvarlig for å ha god helse, en sunn livsstil, og et bevisst forhold til sitt eget kosthold. Det er ikke rart at det daglige påtrykket av informasjon om mat og helse bidrar til frykt og driver folk til å ta grep og eksperimentere (i mangel på ernæringskompetente fagfolk) med sitt kosthold.

Dessuten er det dessverre altfor mange som ser på det å endre kostholdet sitt, eller å følge spesifikke kostholdsråd, som en form for underholdning uten noen særlig risiko.

Fra «energi» til kreft

I en nyere studie som nylig ble rapportert i Palgrave Communications, har forskere ved Stanford University og Harvard Medical School sett på forekomst av vitenskap og pseudovitenskap, eller kvakksalveri, i moderne, bestselgende kostholdsbøker (ikke kokebøker): Science, advocacy, and quackery in nutritional books: an analysis of conflicting advice and purported claims of nutritional best-sellers . De analyserte 100 kostholdsbøker som var publisert mellom 2008 og 2015.

Ernæringsforskning i media – «lost in translation»?

I november hadde jeg gleden av å holde et innlegg på høstseminaret til Norsk Forening for Ernæringsfysiologer. Temaet for årets seminar var ernæring i media, og jeg valgte å konsentrere meg om ernæringsforskning i media. Dette er noe jeg har interessert meg for, og skrevet en del om, så det ble en morsom oppgave. 

Selv har jeg et veldig godt forhold til norske journalister, og synes ernæringsstoffet i norske aviser stort sett er bra. Jeg prøvde da også å understreke at det ikke er journalistene eller media selv som har skylda for de «dårlige» sakene. 

Her er en skriftlig versjon av foredraget: