Denne uken hadde jeg gleden av å offentliggjøre et nytt notat, eller en «ekspertuttalelse», fra Nasjonalt råd for ernæring om like spørsmål om fett. Det er jo et tema som stadig skaper overskrifter og råd på godt og vondt, så Helsedirektoratet ønsket å få svar på noe av det folk forbrukere, journalister og fagfolk ofte spør om. Helsedirektoratet oppfordret også folk om å sende inn spørsmål via Facebook og Instagram. Det kokte ned til 15 spørsmål som vi i arbeidsgruppen gjorde så godt vi kunne for å besvare:
Trenger vi fett, og hvor mye av dette bør eventuelt være mettet?
Hva er forskjellen på mettet og umettet fett?
Hva er forskjellen på omega-3 og omega-6?
Er mettet fett i seg selv farlig?
Bør man velge en diett med lite eller mye fett for vektnedgang?
Bør alt jeg spiser være lettprodukter?
Hva er sunnest: meierismør eller plantemargarin?
Er plantefett alltid bedre enn animalsk fett, uansett kilde til mettet fett?
Blir umettet fett omdannet til transfett ved steking?
Hvilke planteoljer er sunnest?
Hva er egentlig forskjellen på vanlig og extra virgin olivenolje?
Hvorfor anbefaler ikke Helsedirektoratet kokosfett?
Er ost og meieriprodukter sunt, til tross for innholdet av mettet fett?
Er plantebaserte alternativer til fete meieriprodukter sunnere enn de originale meieriproduktene?
Hvorfor anbefaler ikke Helsedirektoratet helmelk til barn?
Svarene ligger her, og Aftenposten, Bergens Tidende, Fedrelandsvennen m.fl. har laget en kortversjon av dem.
Hensikten med arbeidet var altså ikke å lage nye anbefalinger, men det ga anledning til å presisere noen av de offisielle kostrådene og den nyeste evalueringen av fett-rådene fra 2017.
Under Helsedirektoratets webinar ble jeg også stilt en rekke spørsmål fra publikum på direkten. Som forventet var enkelte av dem åpenbart ute etter å fremstille rådene som feilslåtte, og tok opp endel påstander som bl.a. kom i en artikkel i bladet Ren Mat (som utgis av Økologisk Norge), kalt «Fettråd for fall?».
De aller fleste som har studert eller er interessert i ernæring kjenner til navnet Ancel B. Keys. Den amerikanske forskeren, som døde nesten 101 år gammel i 2004, sto bak flere banebrytende studier, men er særlig kjent for «The Minnesota Starvation Experiment» (publisert i 1950) og «Seven Countries«-studien (som startet i 1958). Sistnevnte studie inkluderte menn i syv land – USA, Italia, Finland, Hellas, Nederland, Yugoslavia (nå Serbia og Kroatia) og Japan (totalt 16 grupper). Den fant blant annet at inntak av mettet fett var sterkt knyttet til ulikheter i hjertesykdom mellom ulike land, og gjorde Ancel Keys som den kanskje første forkjemperen for middelhavskostholdet (boken «Genius and Partnership: Ancel and Margaret Keys and the Discovery of The Mediterranean Diet» fra 2015 gir en fin bakgrunn).
Han er også kjent for sine ligninger for å predikere fettinntakets effekt på kolesterol i blodet, og blir kreditert for begrepet «body mass index».
I de senere års debatter om fett/mettet fett og helse har Keys vært fremstilt som en syndebukk, nærmest kjeltring, av de som er uenig i kostrådene – som om kostrådene bare er basert på hans forskning (det finnes ikke evidens for at Keys selv var med på å lage de offisielle amerikanske kostrådene). Fortsett å lese «Mettet fett og mytene om Ancel Keys»
For tre år siden ble det en liten mediastorm da det anerkjente (og litt populistiske) tidsskriftet British Medical Journal publiserte en studie som indikerte at det var skadelig å bytte ut smør og mettet fett med planteolje. Det var ingen ny studie, men en ny analyse av en studie som ble utført på 1960-tallet. Jeg skrev om denne studien den gang, og skrev da at den hadde lite eller ingen relevans for våre kostråd.
Tirsdag denne uken publiserte samme gruppe forskere, ledet av Christopher Ramsden og Joseph Hibbeln, en ny artikkel i BMJ, igjen en re-analyse av en gammel studie. Denne gang så de på The Minnesota Coronary Survey som startet i 1968.
Denne studien, som var en stor randomisert, kontrollert studie, viste heller ingen signifikant effekt på dødelighet av å bytte ut mettet fett med flerumettet fett, men det hadde en kolesterolsenkende effekt. Overraskende nok var dødeligheten høyere blant de som fikk senket kolesterolnivåene mest.
Betyr det at smør og flesk sunt, eller like sunt som olivenolje? Det sier studien ingenting om. Hva du enn tror om fett bør du i det msinste forstå hva studien dreier seg om, og sette den inn i en relevant kontekst. Den utgjør i beste fall et tynt motargument til dagens fettanbefalinger.
Det er snart fire år siden jeg skrev en lengre artikkel om kokosfett – se Er kokosfett slankende? og Fakta om kokosolje på BraMat.no. Kokosfett har sikkert ikke blitt mindre populært siden dengang, men har det kommet ny forskning som støtter kokos-entusiastene?
Å spise er ikke for pyser! Et gammelt ordtak lyder: «En mann uten mat har bare ett problem. En mann med mat har mange». Som jeg skrev for noen år siden, kan forskning for eksempel tyde på at alt vi spiser er potensielt kreftfremkallende.
I New York Times motespalte (av alle steder) skriver Jim Windolf en tankevekkende kommentar om dilemmaet og frykten som oppstår når man leser om mat og ernæring. Rødt kjøtt kan gi kreft, sjømat kan inneholde for mye kvikksølv. Konvensjonell frukt og grønt har sprøytemidler, og økologiske er heller ikke sunnere. Alle skal dø. Alle spiser. Ergo er det dødelig å spise, eller?
Unable to avoid this tragic and absurd-seeming condition, we lash out against our fates by finding fresh reasons to make a villain out of the one thing that is doing its part to keep us alive: food.
I løpet av året vil helsedepartementet og landbruksdepartmentet i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – Dietary Guidelines for Americans (DGA). En ekspertkomité ga i februar ut sin vitenskapelige vurdering (Advisory Report). Denne rapporten er ikke kostholdsrådene, men en bakgrunnsrapport som skal informere helsemyndighetene som til slutt gir rådene.
British Medical Journal, BMJ, publiserte denne uken en artikkel av en journalist som har kritisk «gransket» rapporten fra den amerikanske ernæringskomiteen, og spesielt kapitlene om mettet fett og lavkarbodietter, og rådene om å spise mindre rødt kjøtt. Hun mener de har vært usystematiske og lettbente, og at komiteen har interessekonflikter gjennom arbeid med matindustrien.
Journalisten selv, Nina Teicholz, har nylig utgitt en bok som tar til orde for et kjøtt- og fettrikt Atkins-aktig kosthold. Teicholz skrev tidligere i år også en kritisk kronikk om den amerikanske kostrådsrapporten i New York Times. Noen har påpekt at hun er støttet av amerikansk kjøttindustri for å forsvare kjøtt.
Ekspertkomiteen svarer selv for seg på BMJ.com. De tar ingen selvkritikk for Teicholz’ anklager:
In our opinion, Ms. Tiecholz’s article is woefully misleading and in many cases, factually incorrect. Its provenance is described as ‘commissioned’ and externally peer reviewed and fact checked. This statement is puzzling in its lack of detail and the validity of the statement on fact checking is doubtful.
Teicholz mener at ekspertkomiteen ikke har dokumentert hvordan de har gjennomgått forskningen på mettet fett, eller begrunnet inklusjon og eksklusjon av studier. Jeg er ikke ute etter å forsvare deres metodikk, men denne påstanden er ikke riktig. Detaljene om gjennomgangen av spørsmålet om mettet fett er oppgitt blant annet i dette vedlegget til rapporten: Appendix E-2.43.
De inkluderte systematiske kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser som var publisert mellom 2009 og 2014, og la vekt på studier som ikke bare så på effekten av mettet fett i selv, men som også undersøkte hvilken effekt det hadde å bytte ut mettet fett med andre næringsstoffer. Studier som inkluderte syke ble ekskludert (for eksempel pasienter som hadde hatt hjerteinfarkt).
Alle studier ble kvalitetsvurdert ved hjelp av et etablert verktøy for vurdering av systematiske kunnskapsoppsummeringer, AMSTAR. Bare kunnskapsoppsummeringer som hadde en høy kvalitetsscore ble inkludert.
Teicholz hevder at komiteen i sin vurdering av mettet fett har ignorert den store studien Women’s Health Initiative (som ikke hadde fokus på mettet fett som intervensjon), som fant at kvinner som fikk råd om å spise mindre fett ikke fikk mindre hjertesykdom. Men denne studien er inkludert i en Cochrane-rapport av Hooper et al. (2012), som ble inkludert av ekspertkomiteen.
Hun stiller også spørsmål ved at eldre intervensjonsstudier, som Paul Lerens Oslo-studie og en studie fra finske mentalsykehus, ikke var inkludert. Disse er imidlertid med i rapportene av Hooper et al. (2012) og Mozaffarian et al. (2010), så det er feil å si at disse studiene var utelatt.
En metaanalyse som ifølge Teicholz ikke burde vært inkludert i komiteens vurdering er en fra 2014 av Farvid og medarbeidere, som jeg har kommentert her. Teicholz mener denne bare handlet om effekten av å spise mer flerumettet fett, ikke mindre mettet fett. Jeg antar at den ble inkludert fordi den også undersøke effekten av effekten av et høyere inntak av omega-6-fettsyren linolsyre på bekostning av enten mettet fett eller karbohydrater. Som sagt var komiteen mest interessert i studier hvor mettet fett ble sammenliknet med andre komponenter i kostholdet. Farvid og medarbeidere fant at en utbytting av 5 prosent av energiinntaket fra enten mettet fett eller karbohydrater med linolsyre var forbundet med 10-13 prosent lavere risiko for å dø av koronararteriesykdom.
Videre mener hun at komiteen har bagatellisert metaanalyser som ikke fant at mettet fett øker dødeligheten av hjerte- og karsykdom:
Three meta-analyses concluded that saturated fats did not increase cardiovascular mortality,141516 but the committee downplays these findings.
Mitt inntrykk fra rapporten er ikke at disse har blitt tonet ned. Komiteen skriver at disse metaanalysene ikke beskriver hva man sammenlikner mettet fett med, men at de fleste studier i hovedsak sammenlikner inntak av mettet fett med inntak av karbohydrater. De mener derfor at disse resultatene antyder at det å erstatte mettet fett med uspesifiserte karbohydrater ikke er forbundet med risiko for hjerte- og karsykdom. Som i de nordiske ernæringsanbefalingene legger de altså mest vekt på at mettet fett bør erstattes med umettet fett: «Therefore, dietary advice should put the emphasis on optimizing types of dietary fat and not reducing total fat.»
Supermat som religion?
Tirsdag 22. september deltok jeg på et temamøte på Litteraturhuset i regi av Human-Etisk Forbund og Forskningsdagene, med temaet kostholdsideologier som moralsk premissleverandør. Har kostholdseksperter overtatt prestenes rolle i samfunnet, var et av spørsmålene. Jeg argumenterte for kostholdets betydning for folkehelsa, men også for at helse ikke er alt her i verden, og for at man kommer langt nok med en «agnostisk» tilnærming til mat.
Foto: Ida M. Moe
Der hadde jeg gleden av å delta sammen med master i religionshistorie Pernille Nordby, som i 2014 leverte en masteroppgave om personer som har et nært sagt religiøst forhold til supermat. Pernille skrev også denne kronikken fra september 2014: Fra kirkebenken til kjøkkenbenken
For mange er supermatdietten en form for nyreligiøsitet. Den fyller et tomrom i livet og gir dem noe å tro på.
Denne uken kan vi lese at noen mener at anbefalingene som har blitt gitt om kosthold, og fett spesielt, ikke har vitenskapelig støtte. Forskning.no skriver:
Kostrådene – som ble introdusert for 220 millioner amerikanske og 56 millioner britiske borgere – manglet støtte i såkalte randomiserte kontrollerte studier – RCT-studier. Denne typen studie anses som den beste forskningsmetoden for å undersøke effekten av et tiltak.
Dette er konklusjonen fra en gruppe britiske og amerikanske forskere (førsteforfatteren har skrevet flere slankebøker og selger sin egen diett) som ville se på grunnlaget som forelå før de offisielle anbefalingene om fett kom i USA og Storbritannia i hhv. 1977 og 1983.
Jeg har skrevet et tilsvar til Inderhaugs innlegg her: Forviller om fett – hvor jeg tar tak i noen av Inderhaugs påstander og resonnementer. Men jeg har mer på hjertet, og poster derfor en mer utdypende kommentar her, hvor jeg også inkluderer sitater fra Inderhaugs kronikk for å illustrere.
Det er gjort mye interessant forskning om sammensetningen av melkefett som viser at det er en kompleks blanding av komponenter med varierende helseeffekter, både på godt og vondt. Mange undersøkelser har funnet at et høyt inntak av melk og meieriprodukter ikke er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom, til tross for at de er en viktig kilde til mettet fett. Noen har til og med funnet at de er forbundet med noe lavere risiko. Tidligere i juli skrev journalist Jon Hustad i ukeavisen Dag og Tid en kronikk hvor han betvilte de rådende anbefalingene om mettet fett. Inspirert av et stort oppslag i Time i juni (som egentlig er et kapittel for seg), skriver Hustad at «kampen» mot kjøtt og smør har vært en «fiasko». Tvert imot har blant annet margarin og karbohydrater bidratt til økt fedme og diabetes i befolkningen, antyder han.
Dag og Tid, 4. juli
Artikkelen til Hustad er relativt kort og uten så mange resonnementer, men han tar opp mange spørsmål jeg fikk lyst til å kommentere/diskutere. Jeg må understreke at Hustad ikke gjøre noe stort nummer ut av alt det jeg skriver om her, men jeg synes mye av det han berører er verdt et kritisk blikk. Dette for å vise at forskningen ikke er så enkel og entydig som Hustads artikkel gir inntrykk av. Jeg tør ikke å sette to streker under svaret, men vil altså påpeke kompleksitetene. Fortsett å lese «Tanker om melkefett, kolesterol, fedme og kostholdsråd»
Jeg har allerede beskrevet de 20 observasjonsstudiene om inntak av mettet fett og risiko for hjertesykdom som var med i Chowdhury og medarbeideres mye omtalte metaanalyse fra mars i år. Deres konklusjon var som nevnt: Mange medier (og selvutnevnte kostholdseksperter) klarte å tolke dette som endelig bevis på at det er «carte blanche» for å spise så mye smør og fløte man vil (selv om inntak av smør ikke ble undersøkt), at det er bra å spise mye mettet fett, og at de etablerte kostholdsrådene er feil og gjør folk syke. Som med «hviskeleken» ble det faktiske budskapet i studien mer og mer misforstått etter hvert som det ble spredt.
Jeg vil kanskje ta for meg det metaanalysen fant om umettede fettsyrer ved en senere anledning, men jeg vil foreløpig konsentrere meg om mettet fett. Ikke fordi det er det viktigste av alt, men fordi det er bare det som har blitt blåst opp av mediene. Enkelte ser ut til å tro at kostrådene til befolkningen bare handler om å spise mindre mettet fett, og ellers gjøre hva man vil, så bare for å minne om det: Det anbefales at man spiser mindre mettet fett til fordel for umettet fett, ved å bytte ut smør og blandingsmargarin med planteoljer og plantemargarin, fete meieriprodukter med magre, begrense inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt, og spise mer fisk og nøtter. Når det gjelder spesifikke inntak anbefaler nordiske helsemyndigheter å
la fett utgjøre 25-40 prosent av energiinntaket
la en- og flerumettet fett utgjøre minst 2/3 av det totale fettet i kostholdet
spise 10-20 prosent av energiinntaket fra enumettede fettsyrer
spise 5-10 prosent av energiinntaket fra flerumettede fettsyrer, hvorav minst 1 prosent fra omega-3-fettsyrer
spise minst 3 prosent av energiinntaket fra de essensielle fettsyrene linolsyre og alfalinolensyre
spise mindre enn 10 prosent av energiinntaket fra mettede fettsyrer
spise så lite transfett som mulig
I tillegg anbefales det selvsagt å spise mindre tilsatt sukker, salt, mer fiber m.m. Det er summen av det totale kostholdet som er avgjørende for helsa, ikke bare enkeltnæringsstoffer eller -matvarer, men dette blir dessverre ofte glemt i debattene. I korte trekk mener jeg at metaanalysen tre ting jeg tror de fleste av oss kan være enige om:
Transfett øker risikoen for hjertesykdom
Å bare spise mindre mettet fett garanterer i seg selv ikke lavere risiko for hjertesykdom – fordi det finnes fortsatt mange måter å spise usunt på
Kostrådene bør legge mer vekt på matvarer og kostholdsmønsteret enn fettsyrer
For enkelhets skyld har jeg satt opp de 20 prospektive kohortstudiene jeg gikk gjennom i forrige innlegg i tabeller nedenfor, med noen studiekarakteristikker. (FFQ = food frequency questionnaire, dvs. kostholdsspørreskjema, 24-timers recall: intervju hvor den som blir intervjuet går gjennom hva vedkommende har spist de siste 24 timer.) Se det forrige innlegget for en mer detaljert beskrivelse.
I New York Times motespalte (av alle steder) 
i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – 
Sunn Skepsis 