Det er straks nytt år, en gylden anledning til å endre vaner eller bare komme tilbake til gode hverdagsrutiner etter en jul med litt mye nytelse. Mange velger å kickstarte året med en diett, og en av de store trendene de siste årene har vært såkalt «clean eating» eller ren mat. Det høres jo lite kontroversielt og vanskelig ut å bare spise «rent», selv om det i praksis bare er et mildnende uttrykk for en diett (og kjemofobi).
Å spise mindre ferdigmat eller junk-food er lurt dersom man spiser det ofte, og for helsas skyld vil mange oppsøke oppskrifter fra blogger om nettopp «clean eating». Men er denne maten nødvendigvis sunnere? En ny analyse av såkalt «rene» oppskrifter viser at mat fra slike blogger ikke er spesielt bedre ernæringsmessig sett enn konvensjonelle oppskrifter, og at de heller ikke scorer høyt med tanke på innhold av blant annet sukker, salt og fett.
Er helsepåstander på mat helsefremmende, eller er de mest salgsfremmende? Det er viktig at forbrukerne får informasjon om matens innhold og egenskaper, men ernærings- og helsepåstander kan også gi et overdrevet godt inntrykk av enkeltprodukter, selv om de er lovlige. Noen av de godkjente helsepåstandene er også basert på svak dokumentasjon.
Jeg skrev nylig om hvordan helsepåstander på sjokolade gir misvisende lovnader om bedre hjertehelse. For flere år siden forklarte jeg også to måter en helsepåstand kan virker villedende på:
Vi kan tolke en helsepåstand slik at hele produktet er sunt, selv om en helsepåstand bare handler om spesifikke komponenter i maten eller måltidet. Dette kalles “halo-effekten”, eller “glorieeffekten” på norsk. Vi har en tendens til å tro at sunn mat (som f.eks. frukt eller grovt brød) har en «glorie» rundt seg, som påvirker resten av måltidet, deriblant måltidets effekt på vekta. Folk forbinder ofte sunn mat som slankende mat, og antar derfor (feilaktig) at det å legge til f.eks. litt selleri ved siden av hamburgeren gjør hele måltidet mindre fetende.
En annen vanlig misforståelse av helsepåstander kalles “magic bullet”-effekten, eller “universalmiddeleffekten”, som går ut på at vi forbinder produktet med flere helsefordeler enn helsepåstanden faktisk sier.
Et av fem produkter var feilmerket med hensyn til bruk av ernæringspåstander, og om lag to av fem produkter brukte en ikke godkjent helsepåstand, brukte en godkjent helsepåstand på feil måte, eller manglet de tilleggsopplysninger som kreves ved bruk av helsepåstander.
Ernæringspåstander er eksempelvis «Rik på jern» eller «Mindre fett» mens «Kalium bidrar til normal muskelfunksjon» er et eksempel på en helsepåstand. Utsagn som «Inneholder fullkorn» er på sin side helserelaterte ingrediens-påstander ettersom de gir inntrykk av en spesiell ernæringsmessig egenskap.
«Lavkarbobrød», «Næringsrike ingredienser» og «Unike melkesyrebakterier» var eksempler på ulovlige ernæringspåstander som ble funnet.
Men er matvarer med ernærings- og helsepåstander sunnere enn andre?
Til stadighet hører jeg påstander om at «jorda i dag er så næringsfattig at det nesten ikke er næringsstoffer igjen i frukt og grønnsaker». Denne påstanden brukes ofte som et argument for at vi bør ta kosttilskudd. I henhold til de offisielle kostholdsrådene er imidlertid kosttilskudd stort sett unødvendig (unntatt for sårbare grupper), fordi et typisk kosthold gir nok næringsstoffer.
Dette argumentet har faktisk eksistert i hvert fall siden landbruket ble modernisert tidlig på 1900-tallet (se boken «Paradox of Plenty: A social history of eating in modern America» av Harvey Levenstein). Det har begynt å bli en inngrodd oppfatning som mange tar som en selvfølge, uten å stille spørsmål. Men stemmer det?
(Jeg har tidligere skrevet om forskjeller i næringsinnhold mellom økologiske og konvensjonelle matvarer – noe du kan lese her).
I mitt siste innleggforklarte jeg hvordan vi har lett for å bruke heuristikker (mentale «snarveier» eller tommelfingerregler) når vi skal vurdere om et produkt er mer eller mindre sunt. Mat som f.eks. var godt kjent eller som ble oppfattet som «naturlig» ble antatt å være sunnere. Når man skal velge sunne produkter, handler man altså ut ifra mer enn bare næringsinnholdet. Det er ikke så rart; vi spiser tross alt mat, ikke bare næringsstoffer.
En annen innflytelse som ikke ble direkte nevnt i forrige innlegg er matvarens navn og «rykte». Mat med et godt rykte blir i mange tilfeller sett på som sunnere enn mat med et dårlig rykte, selv om sistnevnte i noen tilfeller faktisk kan være ernæringsmessig mer fullverdig. Fortsett å lese «Ryktet forteller… Stereotyp tenkning om mat»
Full av ingredienser! Fra boken «Mat til begjær og besvær» av Annechen bugge (SIFO, 1995)
Hverdagen er full av beslutninger om hva vi skal spise. Ifølge psykolog Brian Wansink tar vi i gjennomsnitt over 200 ulike matvalg hver dag, mange av dem ubevisste! Hvordan tar vi disse beslutningene?
Heuristikker: Mentale snarveier
I en verden hvor alle var rasjonelle, ville vi ta beslutninger ut ifra statistikk og sannsynlighet, veie alle fordeler og ulemper mot hverandre, for så å systematisk velge det som ville gi maksimalt utbytte for oss. Men i det virkelige liv faller vi så lett for kognitive illusjoner og feilslutninger at vi aldri kan være fullstendig rasjonelle. Vi bruker i stedet ofte enkle strategier og tommelfingerregler (eller «heuristikker» som de kalles på fagspråket) når vi skal ta valg mellom ulike produkter, risikoer osv.
Eksempler på heuristikker er «tilgjengelighetsheuristikken«, dvs. at man bedømmer hvor viktig eller sannsynlig noe er ut ifra hvor lett man husker dem (se flere eksempler på Skepdic.com), «representativ-heuristikken«, hvor man bedømmer sannsynligheten for noe etter hvor typisk det er for en kategori og «affekt- eller følelsesheuristikken«, dvs. at man tar beslutninger om noe ut i fra hva de liker og ikke liker.
Disse «mentale snarveiene» kan være nyttige, men de kan også gi feil konklusjoner og føre til irrasjonelle valg. Én snarvei kan være å stole på en autoritet, f.eks. en lege eller en politiker, eller på hva folk flest mener. Som regel er dette rasjonelle heuristikker, men de er ikke vanntette. Autoriteter og flertallet kan ta feil på områder de egentlig ikke har peiling.
Når vi har lite kunnskap eller interesse for et tema vil vi særlig benytte oss mer av heuristikker, dvs. gå mer etter overflatiske, «ytre» signaler når vi skal bedømme informasjon om det. Å bruke slike strategier fremfor å tenke logisk og systematisk, sparer oss for tid og krefter. Ytre trekk som størrelsen på emballasjen, fargen på tallerkenen, lys, musikk osv, påvirker våre matvaner mer enn vi aner. Vi spiser mer mat jo større pakken eller tallerkenen er. Mens noen slutter å spise når de føler seg mette, bruker andre ytre signaler om at det er på tide å stoppe; de spiser til tallerkenen er tom, eller til TV-programmet er over.
Ganske få leser næringsdeklarasjonen bakpå pakken når de handler mat, og mange vet heller ikke hvordan de skal vurdere næringsinnholdet. Det er derimot tydelig at svært mange bruker «naturlig/unaturlig» som en heuristikk når de skal skille mellom sunn og usunn mat. Ordet «naturlig» forbindes nesten alltid med noe positivt i vår kultur. De fleste foretrekker naturlige stoffer fremfor syntetiske, selv om stoffene kjemisk sett kan være helt identiske. Hvilke andre heuristikker, eller mentale snarveier, bruker folk når de skal bedømme et produkts ernæringsmessige kvalitet?
Sunn Skepsis 