Mange mekanismer bak fedmeepidemien

I den omfattende reportasjen «Fedmemysteriet» på NRK.no fremstilles det som et paradoks at forekomsten av fedme i befolkningen øker, til tross for at vi «spiser mindre» (eller sunnere) og «trener mer». Premisset om vi spiser mindre og mindre er imidlertid komplisert og høyst usikkert, og selv om kostholdet har blitt bedre på mange måter, er det fortsatt langt igjen før folk flest etterlever anbefalingene.

At fedme handler om mer enn bare kaloriinntak og kaloriforbruk hver for seg, er likevel godt etablert vitenskapelig, men trolig ikke i tilstrekkelig grad i den generelle befolkningen. Som jeg skrev i «Fedme: For mye mat eller for lite trening?«, tror mer enn 90 prosent av vanlige forbrukere at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. Derfor er det fint at NRK prøver å få frem at fedme på «makronivå» handler om så mye mer. Selv om man ikke kan komme seg unna termodynamikkens lover om energibalanse, er fedme en sykdom som er et resultat av samspillet mellom «vert» og «miljø», for å si det på biolog-språk.

Men i tillegg til de faktorene NRK skriver om (som gener, TV-seing, tallerkenstørrelser), har det vært foreslått mange andre «ukonvensjonelle» mulige mekanismer. Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet i 2018, er dette er faktorer som har endret seg parallelt med fedmeepidemien i USA og andre vestlige land. I en artikkel fra 2006, diskuterte en gruppe ledet av David B. Allison ved Indiana University ti slike hypotetiske, plausible forklaringer. Disse var ikke valgt ut på en systematisk metode, men fordi de var «mest interessante» og hadde mest vitenskapelig belegg. En simpel sammenheng med fedme i tid var altså ikke nok.

Nei, vi spiser nok ikke mindre enn på 1980-tallet

NRK-serien «Eit Feitt Liv» er et av vårens TV-høydepunkter. Jeg har alltid hatt sansen for programleder Ronny Brede Aase, og foreløpig (etter tre episoder) liker jeg den veldig godt.

Men det dukker til tider opp utsagn i programmet som både får meg til å reagere og som jeg får spørsmål om fra andre. I episode 1 la mange for eksempel merke til påstanden om at det å være litt overvektig kan være det sunneste, noe jeg har skrevet kritisk om her tidligere: BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig? og som senere også ble motsagt med gode argumenter fra professor Jøran Hjelmesæth.

I tredje episode intervjuer Aase journalist i Forskning.no, Ingrid Spilde, om årsaker til fedmeepidemien. Hun kommer da med en påstand som sikkert virker oppsiktsvekkende: Vi spiser mindre enn i 1980, allikevel har vekta gått opp. Hun viser da en graf fra Helsedirektoratet, som også finnes i rapporten Utviklingen i norsk kosthold.

Dette er ikke noe hun gjør et spesielt nummer ut av, men hun trekker det inn i et større resonnement om at fedmebølgen er et resultat av mange innviklete prosesser.

Men den den tilsynelatende paradoksale grafen blir bare hengende, uten noen forsøk på tolkning. Derfor vil jeg si mer om den ganske utrolige påstanden om at befolkningen spiser mindre. Betyr det at økende overvekt og fedme skyldes lavere energiforbruk?

Ned i vekt? Ingen grunn til å unngå frukt

I Debatten på NRK1 tirsdag 15. januar var temaet noe så høyaktuelt som slanking. I tillegg til blant annet leger og forskere var landbruks- og matminister Bård Hoksrud med som et eksempel på en som har klart å gå mye ned i vekt. Det har han selvsagt all ære av. Som så mange andre har han fulgt en streng lavkarbodiett, noe jeg ikke skal legge meg borti. Men i Debatten gjentok han det som har blitt en utbredt oppfatning, at man må unngå frukt dersom man skal ned i vekt eller holde vekta.

Alle vet at det anbefales å spise minst to porsjoner frukt og tre porsjoner grønnsaker om dagen, for helsas skyld. Det er ikke nødvendig å spise frukt om man skal ned i vekt, men som jeg har skrevet om tidligere har det heller ikke vært vist i forskning at det er ødeleggende for vekttapet, eller at fruktspisere har økt risiko for overvekt og fedme (så lenge de ikke overspiser kalorier). Dette til tross for at frukt ifølge bl.a. Hoksrud og likesinnede inneholder «masse sukker» (noe det ikke gjør). Se:

• Feilslått frykt for frukt
• Feitere av fruktose?
• Bør bananer bebreides?

Men det er mer å si om saken, og flere nyere studier taler sterkt imot at folk bør spise mindre frukt for vekta eller helsas skyld.

BMI, overvekt og helse: Er overvekt ufarlig?

De siste dagene har det vært mye om overvekt og bruken av BMI, etter at lederen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), professor Steinar Krokstad, uttalte at man kanskje bør endre definisjonen på overvekt ettersom flertallet av befolkningen nå har en BMI over 25. Mange gikk så ut og kommenterte at dette er en dårlig idé; å endre definisjonen gjør ikke befolkningen sunnere, og BMI-kategoriene er satt på bakgrunn av sammenhenger med helserisiko.

Det var imidlertid ikke dette forslaget som interessert meg mest, men et annet påstand fra professoren: at det bare er fedme (dvs. BMI ≥30), ikke overvekt (BMI fra 25 til 29,9), som utgjør en helserisiko. ABC nyheter skrev:

Ifølge Krokstad så er det ikke et helsemessig problem å være overvektig. Problemene kommer når man har fedme, fordi man da er man mer utsatt for diabetes type 2, slitasjegikt og andre kroppssmerter.

Noen dager senere ble dette gjentatt i VG Vektklubb:

– Ettersom BMI 25 til 27 ikke øker risikoen er det et argument for å endre den, mener han.

Dersom overvekt ikke er forbundet med større risiko enn normalvekt (BMI 20-24,9) kunne man kanskje utvide den øvre grensen for normalvekt, slik Krokstad antyder. Men stemmer det?

Ikke vist at kunstige søtstoffer gir vektøkning

Så er det på’n igjen med medieoppslag som hevder kunstige, kalorifrie søtstoffer og lettbrus øker risiko for overvekt.

Artikkelen «Kunstig søtning kobles til økt vekt i omfattende studie» på Side3.no referer til en studie publisert i Canadian Medical Association Journal fra juli i fjor.

Side3 omtaler saken greit, men overskriften smører for tykt på.

De skriver:

Observasjonsstudier av forbruk over tid tyder på at folk som regelmessig drikker en eller flere kunstig søtede drikker om dagen har en høyere risiko for helseproblemer som vektøkning, fedme, diabetes og hjertesykdom.

Og tar heldigvis med det viktige forbeholdet:

Selv om forskerne har observert en kobling mellom kunstige søtningsmidler og vektøkning, er det ikke dermed sagt at det er kunstig søtning som er synderen.

Dessverre leser jo folk flest bare overskriften, eller til nød ingressen, så mange får nok ikke med seg at resultatene er mer kompliserte enn som så. En gjennomgang av detaljene viser at det neppe er grunn til å bekymre seg. 

Uvanlige hypoteser om fedme

Mens forekomsten av overvekt og fedme øker, sier stadig fler at de legger vekt på å spise sunt, unngår mat med mye sukker, prøver å bli slankere, og bruker mer penger på slankeprodukter. Det er selvsagt forskjell på intensjoner og handling, men kanskje vi må tenke litt utenfor boksen for å kunne forklare hvorfor flere blir fete samtidig som de prøver å unngå det.

I en ny artikkel i tidsskriftet Obesity presenterer tre forskere noen mer originale hypoteser om samfunnsmessige forklaringer på fedmeepidemien. De påpeker at hypotesene er spekulative, og at man må både ha et åpent sinn og sunn skepsis. Men poenget deres er at utfordringen med fedme ikke bare kan reduseres til markedsføring av mat og for lite fysisk aktivitet.

Graf som viser tidstrender i ulike faktorer som kan tenkes å spille en fedme-fremmende rolle (fra Keith et al. 2006): Forekomst av air-condition-anlegg, forekomst av røyking, bruk av antidepressiva, gjennomsnittlig innendørstemperatur, gjennomsnittsalder til førstefødende, nivåer av hormonhermende stoffer i blodet, andel spansktalende og/eller voksne mellom 35-55 år i USA, tidsbruk i våken tilstand. Den røde stiplete linjen viser forekomsten av fedme i USA.

Les mer i min spalte på Dagbladet.no fra 3. januar: Har du tenkt på at dette kan forårsake fedme?

 

Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent.

Overvekt og fedme: Kjønns- og aldersspesifikke definisjoner?

Kroppsmasseindeks (BMI) på/over 25 og 30 kg/m² er allment aksepterte grenseverdier for hhv. overvekt og fedme. Men siden BMI ikke et direkte mål på fettmasse kan det være misvisende hos personer med lav eller høy muskelmasse. Det er også av helsemessig betydning hvor på kroppen fett er lagret – fett rundt magen og indre organer er mer skadelig enn generelt underhudsfett.

Det finnes egne BMI-kategorier for personer fra Sør-Asia, da de har høyere risiko for fedmerelaterte sykdommer. I en artikkel i Nutrition & Diabetes fra november 2015 argumenterer Nevill og Metsios for at klassifiseringen av overvekt og fedme også bør justeres for kjønn og alder. De undersøkte om BMI-grensene på 25 og 30 reflekterte kroppssammensetningen blant ca. 3000 britiske menn og kvinner av ulike aldersgrupper.

Tvilsomme hypoteser om samfunnstrender og fedme

Mange av landets aviser skriver i dag om at omtrent halvparten av den norske befolkningen er å regne som overvektige eller fete (BMI >25). Det er for så vidt ikke en nyhet i seg selv, men det slås opp på bakgrunn av en ny oversiktsstudie i The Lancet om overvekt og fedme i 183 land. Den er igjen basert på tidligere publiserte undersøkelser (deriblant norske levekårsundersøkelser).

Globalt økte forekomsten av overvekt og/eller fedme med 27,5 % blant voksne og 45 % blant barn, slik at 2,1 milliarder mennesker var overvektige/fete i 2013 (justert for mulig underrapportering). Forekomsten økte mest mellom 1992-2002, og har deretter fortsatt å øke, men i et saktere tempo.

Ifølge studien var andelen overvektige/fete i Norge 58,4 % blant menn og 47 % blant kvinner, på linje med de fleste Vest-Europeiske land. Jeg har laget en graf her som illustrerer utviklingen:

Forekomst av overvekt/fedme blant hhv. voksne menn, kvinner og barn/unge i Norge

Selv om økningene kanskje har nådd (eller er i ferd med å nå) toppunktet, har det aldri vært flere overvektige mennesker i verden, og forekomsten er uakseptabelt høy. Det er også viktig å huske at selv om de generelle trendene kan se ut til å flate seg ut, kan utviklingen være forskjellig i ulike deler av befolkningen. Og selv om forekomsten stabiliserer seg, er det ikke garantert at den vil fortsette å øke igjen etterhvert.

Myter om årsaker

Studien i The Lancet så ikke på forklaringer på hvorfor forekomsten har økt, men alle vet at det ikke mangler hypoteser. Årsaken er utvilsomt multifaktoriell.

For å få til en rasjonell løsning på problemet, trenger man en forståelse av hva som i første omgang bidrar til det. En ny artikkel i kreft-tidsskriftet CA diskuterer ulike politiske og økonomiske faktorer som har vært antatt å forklare fedmebølgen. Forfatterne bemerker at utallige samfunnstrender har vært utpekt, slik som biler, TV-seing, større porsjoner, fattigdom, velstand, supermarkeder, og paradoksalt nok også fravær av supermarkeder. De mener at mange slike intuitive faktorer er misforståtte, eller i beste fall mangler belegg. Artikkelen tar opp flere interessante poenger, og jeg vil dele noen av dem her.

Spiser du mer hvis du drikker lettbrus?

Spørsmålet om lettbrus er bra eller dårlig for helsa er noe som opptar veldig mange, og noe som ofte skaper intense og følelsesladde diskusjoner. Helsemyndigheter over hele verden har konkludert med at de kunstige søtstoffene som finnes i lettbrus, er trygge (Gunnar Tjomlid har nylig skrevet mye klokt om lettbrus og helse, se her, her og her).

Til tross for dette er det mye usikkerhet rundt dette med søtstoffer, særlig søtstoffer i drikke. Noen velger å se bort fra all forskning som viser at det er trygt. Andre går med på at selv om det sannsynligvis ikke er direkte giftig, kan lettbrus ironisk nok gjøre deg overvektig. Lettbrus inneholder som regel ingen eller svært få kalorier. Allikevel har det vært vist sammenhenger mellom inntak av lettbrus og overvekt. Hva kommer dette paradokset av?

Forklaringen kan selvsagt være så enkel som at mange begynner å drikke lettbrus etter de har blitt overvektige, fordi de prøver å slanke seg. Men noen insisterer på at lettbrus må være årsaken til vektøkningen. «Lettbrus gjør deg mer sulten», hevder mange, slik at du kompenserer for de tapte kaloriene i vanlig brus ved å spise mer mat, og dermed går du opp i vekt. Det høres jo kanskje plausibelt ut, men de foreslåtte mekanismene bak er varierende. Noen hvevder den sterke søtsmaken i seg selv stimulerer appetitten eller gir et søtsug.