Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen

For rundt ett år siden skrev jeg om en studie som nettopp hadde blitt publisert i The Lancet. Studien fikk mye oppmerksomhet da den så ut til å tale kostrådene om salt midt imot. Det er som kjent anbefalt å spise høyst ca. 5 gram salt – natriumklorid – per dag (1 g salt = 0,4 g natrium), da dette ifølge bl.a. WHO er en av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge hjerte- og karsykdom i befolkningen. Denne studien fant imidlertid at de som hadde lavest risiko for hjerte- og karsykdom spiste dobbelt så mye som dette, mens et lavere inntak var forbundet med økt risiko.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er komplisert å undersøke sammenhenger mellom saltinntak og helse: se «Grov desinformasjon om salt og helse» og «Snoen surrer med saltet» samt denne rapporten jeg var med å skrive for Nasjonalt råd for ernæring i 2015. Det første problemet er hvordan saltinntaket i det hele tatt måles. Kostholdsspørreskjemaer underestimerer saltinntaket siden mye av saltet i maten er «skjult» og det er vanskelig å måle hvor mye man salter med saltbøssa og lignende. Den aksepterte referansemetoden er derfor natriumkonsentrasjon i urin, nærmere bestemt 24-timers urin.

Siden saltinntaket og saltutskillelsen varierer mye fra dag til dag, må man imidlertid ta mange 24-timers urinprøver for å få et tilnærmet riktig bilde av det typiske saltinntaket hos individer. Det ser faktisk ut til at minst én uke med 24-timers urinprøver må til, som jeg skrev om her. Som salt-balanseforsker Jens Titze og medarbeidere skrev i en nyere artikkel (min utheving):

… we found that due to biological variability in 24-h sodium excretion, collecting urine for a day could not separate 12, 9 or 6 g/day sodium intakes with the precision of tossing a coin. Every other daily urine sampling correctly classified a 3-g difference in salt intake less than half the time, making the gold standard 24-h urine collection of little value in predicting salt intake.

I de tidligere innleggene hevdet jeg at unøyaktige målinger av saltinntaket bidrar til de uklare sammenhengene mellom saltinntak og sykdomsrisiko som enkelte observasjonsstudier har vist:

Denne store dag-til-dag-variasjonen er en kilde til tilfeldige målefeil når kun én enkelt måling gjøres, noe som kan gi funn som tilsynelatende er helt motsatt av «virkeligheten». Dermed kan det feilaktig se ut som om det optimale saltinntaket for helsa ligger høyere enn det faktisk er.

Allerede i 1991 beviste Frost og medarbeidere dette matematisk når det gjelder sammenhenger mellom salt og blodtrykk. Derfor er jeg også skeptisk til resultatene fra den nevnte Lancet-studien. Denne uken kom en ny studie i Circulation som bekrefter denne mistanken: Use of a Single Baseline Versus Multi-Year 24-Hour Urine Collections for Estimation of Long-Term Sodium Intake and Associated Cardiovascular and Renal Risk.

Gourmetsalt – dårlig kilde til mineraler

Noe av det jeg oftest blir spurt om er om «salt er salt» eller om noen typer salt er sunnere enn andre. Mange skulle nok ønske at det sistnevnte var sant, om ikke annet for å rettferdiggjøre at man kjøper eksotisk spesialsalt med en kilopris på flere hundre kroner.

Jeg har skrevet om slikt gourmetsalt, eller «jålesalt», blant annet her og uttalte meg senest om det til Matkontrollen på TV2. Der har jeg forklart at så å si alle typer består av like mye natriumklorid som helt vanlig «bordsalt». Den eneste grunnen til at havsalt og lignende skulle være «sunnere» måtte være at man kanskje bruker mindre mengder av det enn vanlig salt, grunnet størrelsen og formen på saltkrystallene.

Enkelte hevder imidlertid at visse typer salt er bedre for helsa fordi de er mer naturlige eller uraffinerte og dermed inneholder mer av andre elementer enn natrium og klorid.

Life skriver for eksempel at «Supernature Himalayasalt inneholder viktige sporstoffer». Noen hevder til og med at Himalaysalt inneholder 84 «essensielle mineraler», men så mange essensielle mineraler er ikke kjent («essensielle» næringsstoffer er stoffer som må inntas via mat for å unngå mangelsymptomer). De 84 stoffene det refereres til inkluderer faktisk tungmetaller som bly, kadmium og kvikksølv. Dette reflekterer innholdet av grunnstoffer i sjøvann, men selv det består av nærmest homøopatiske mengder av andre mineraler enn natrium og klorid.

Men salt er og blir en smakstilsetning, ikke et kosttilskudd.

Ny rapport om spesialsalt

I 2016 ble en rapport om komponenter i ulike typer salt, som blant annet markedsføres som «sunne», publisert av det sveitsiske mattilsynet (BLV). De analyserte innholdet av mineraler og sporstoffer 25 salttyper og konkluderte med at «spesialsalt ikke har noen fordeler fremfor vanlig salt»:

This report clearly shows that specialty salts do not possess any advantages over standard salts.

De er dessuten ikke beriket med jod, noe som ironisk nok kan føre til negative helseeffekter (i Norge er ikke jodert salt en kilde til jod, fordi innholdet er så lavt).

Mye pepper til saltstudie

Fredag ble det publisert en stor studie i The Lancet av Andrew Mente og medarbeidere som gir inntrykk av at det er farlig å spise både mye og lite salt. Sammenliknet med de som spiste 4-5 gram natrium (10-12,5 gram salt) var et lavere og høyere estimert inntak forbundet med hhv. 34 og 23 prosent økt risiko for død og hjerte- og karsykdom i løpet av ca. 4 år.

Det er ikke første gang en studie viser en slik tvetydig sammenheng, noe jeg har skrevet mye om tidligere, her og her. I disse to innleggene forklarte jeg hva man må ta hensyn til når man tolker studier av saltinntak og sykdom.

I fjor ledet jeg også arbeidet med en rapport fra Nasjonalt Råd for Ernæring som tok for seg noen nye, kontroversielle studier om salt – rapporten ligger her og en oppsummering er her: Kan saltredusjon i befolkningen være skadelig? Rapporten beskriver nokså utfyllende hvilke svakheter og fallgruver man ofte står overfor i slike studier.

Kritikk

Aftenposten, Forskning.no og TV2 er blant mediene som har slukt pressemeldingen om den nye The Lancet-studien og fortalt det folk flest ønsker å høre – nemlig at det er bra å spise mye salt. De har derimot ikke inkludert noen av de mange kritiske kommentarene som umiddelbart kom da studien ble publisert. Først ute var American Heart Association (AHA), som kom med krass kritikk: American Heart Association Comment strongly refutes study findings on sodium consumption hvor presidenten uttalte:

The findings in this study are not valid, and you shouldn’t use it to inform yourself about how you’re going to eat

De kom senere med nok en kritisk artikkel med kommentarer fra flere: Experts criticize new study about salt consumption 

(AHA anbefaler for øvrig et saltinntak som er enda lavere enn de offisielle anbefalingene i USA (og Norden) – 1500 mg natrium, eller 3,8 g salt.)

Britiske The Independent siterte også ikke-amerikanske kritikere: Lancet attacked for publishing study claiming low-salt diet could kill you. Francesco Cappuccio, som selv forsker på salt, kalte studien for «bad science» og beskyldte forskerne for å ignorere kritikken de har fått for sine tidligere saltstudier.

Olivenolje, rødgjæret ris og statistikk: Ukens lesetips

Her er noen leseverdige saker om kosthold og ernæring fra de siste ukene. 

Snoen surrer med saltet

Et innlegg om salt på Minerva.no er mye lest og delt i dag. Innlegget er skrevet av journalist Jan Arild Snoen. Han mener rådene om salt fra helsemyndighetene og de fleste eksperter er feil, og bruker blant annet en nyere metaanalyse i American Journal of Hypertension som støtte. Jeg har kommentert Snoens innlegg, men legger ut en mer utfyllende kommentar her. Noe av dette har jeg også skrevet om før, i innlegget Grov desinformasjon om salt og helse.

Grov desinformasjon om salt og helse

Nylig ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel hos nettsiden kilden.info med tittelen Feilinformerer helsedirektoratet om faren ved salt? Artikkelen er fra april i fjor, men jeg føler allikevel et behov for å kommentere den nå. I tillegg vil jeg kommentere et nyere innlegg på bloggen Kraftmamma.no: Viktigheten av saltbalanse i kroppen.

Begge sidene er fulle av feilslutninger, så det er mye å ta tak i. Men salt er et viktig tema for folkehelsen, så det er viktig at informasjonen som går ut om det er korrekt og pålitelig.