Fem sprø dietter: radioserie

Denne uken hadde jeg gleden av å være gjest i et av mine favorittprogrammer på radio, Studio 2 på NRK P2, som sendte et daglig innslag om ulike, merkverdige dietter. Diettene var valgt ut av meg selv, og var blant de jeg anser som så ekstreme, men uvanlige, at jeg sannsynligvis ikke ville tråkke så mange lyttere på tærne.

Selv om dette først og fremst kan virke humoristisk, prøvde vi også å problematisere denne industrien underveis.

07.06: «Risdietten« (noe jeg har omtalt litt her)

08.06: «Potetdietten«

09.06: «Luftdietten«, eller «breatharianisme» (inedia)

10.06: «Religiøse» dietter (Halleluja-dietten, Daniel-faste m.fl.)

11.06: «Junk food-dietten« (Twinkie-dietten m.fl.)

Jeg var også med i samme program i slutten av mai og snakket da om et kulturhistorisk blikk på slanking som fenomen, sammen med forfatter Hilde Østby.

Ned i vekt? Ingen grunn til å unngå frukt

I Debatten på NRK1 tirsdag 15. januar var temaet noe så høyaktuelt som slanking. I tillegg til blant annet leger og forskere var landbruks- og matminister Bård Hoksrud med som et eksempel på en som har klart å gå mye ned i vekt. Det har han selvsagt all ære av. Som så mange andre har han fulgt en streng lavkarbodiett, noe jeg ikke skal legge meg borti. Men i Debatten gjentok han det som har blitt en utbredt oppfatning, at man må unngå frukt dersom man skal ned i vekt eller holde vekta.

Alle vet at det anbefales å spise minst to porsjoner frukt og tre porsjoner grønnsaker om dagen, for helsas skyld. Det er ikke nødvendig å spise frukt om man skal ned i vekt, men som jeg har skrevet om tidligere har det heller ikke vært vist i forskning at det er ødeleggende for vekttapet, eller at fruktspisere har økt risiko for overvekt og fedme (så lenge de ikke overspiser kalorier). Dette til tross for at frukt ifølge bl.a. Hoksrud og likesinnede inneholder «masse sukker» (noe det ikke gjør). Se:

Men det er mer å si om saken, og flere nyere studier taler sterkt imot at folk bør spise mindre frukt for vekta eller helsas skyld.

Fortsett å lese «Ned i vekt? Ingen grunn til å unngå frukt»

Slankereklamer stemmer dårlig med virkeligheten

Svært mange sier at de prøver å få en slankere kropp; i 2015 rapporterte 35 prosent av de spurte i en SIFO-undersøkelse å ha prøvd en form for slankediett i løpet av de siste 12 månedene. Hvor mange som lykkes er umulig å vite, men mange prøver igjen og igjen, og overvektratene ser ikke ut til å bli reversert med det første.

Ifølge reklamene er det tydeligvis en enkel sak å gå ned i vekt, så lenge man bare velger DEN dietten. Før- og etter-bilder og vitnesbyrd («testimonier») om store vekttap, fra vanlige eller kjente mennesker brukes, brukes for å vekke troverdighet. Men en ny studie viser at vekttapet som rapporteres i slike vitnesbyrd overhodet ikke samsvarer med det som er vist i randomiserte kontrollerte studier av kommersielle dietter.

Fortsett å lese «Slankereklamer stemmer dårlig med virkeligheten»

Boktips: Secrets From The Eating Lab av Traci Mann

Traci Mann er professor i psykologi, leder av «The Mann Lab» – eller «The Eating Lab», som hun kaller det – ved University of Minnesota. Der forsker hun på menneskers spiseatferd, kroppsbilde og atferdsendring. Boken Secrets From The Eating Lab: The Science of Weight Loss, the Myth of Willpower, and Why You Should Never Diet Again tar utgangspunkt i Manns egen forskning på disse temaene.

Det er en interessant og morsom bok, med mye nyttig stoff. For meg personlig var det imidlertid lite nytt da jeg kjenner til mye av forskningen hun tar opp fra før. Den inneholder flere poenger som kanskje særlig er viktige for folk som jobber med kosthold og rådgivning.

Et av Manns hovedbudskap er at dietter ikke virker – de fører som regel ikke til varig vekttap eller til at man blir sunnere eller lykkeligere. Det er blant annet biologiske årsaker til dette, slik som at slanking øker stresshormoner, som igjen motvirker vektnedgang.

«Dieting causes the stress response that has already been shown to lead to weight gain.»

I verste fall kan slanking være skadelig for den mentale og fysiske helsa. I beste fall er det ineffektivt og ubehagelig, skriver hun. Kroppen vil alltid tilstrebe å opprettholde vekta og vil «kjempe seg» tilbake til sin høyeste vekt. Å motarbeide dette er å motarbeide menneskets evolusjon, biologi og psykologi. Hun anbefaler derfor ikke å strebe etter en vekt som ligger under dette «settpunktet».

Mann mener også at farene ved overvekt er overdrevne, men anbefaler likevel leserne å være så slanke som de kan leve med.

Mye av boken handler også om myten om at det er viljestyrke som skal til for å ha en sunn vekt eller spise sunt. Når det gjelder kroppsvekt spiller ikke selvkontroll en stor rolle, mener hun.

Selvkontroll handler dessuten ikke så mye om ens evner, men om ens omstendigheter. Enkelte personer klarer selvsagt å la være å forsyne seg av kaker og lignende, rett og slett fordi de ikke er fristet eller er interessert i det. Disse har likevel bare «tilsynelatende selvkontroll», forklarer Mann. Å motstå fristelser ligger ikke i menneskets natur. Det betyr ikke at man ikke bør motstå dem, men at man ikke er «ment» for å være god til det.

Løsningen på «viljestyrke-problemet» er å være så smart at man ikke trenger viljestyrke.

«In the Netherlands they say, “if you can’t be strong, you must be smart,” and that is the solution to the willpower problem: using your brain to make sure you don’t need any.»

Mann foreslår 12 strategier eller knep for å komme seg «smertefritt» ned i ønsket vekt. Noen eksempler er å skape hindringer mot fristelser, å gjøre sunne matvarer mer synlige og lettvint å ta, og å spise sammen med andre som spiser sunt. Disse strategiene krever ikke viljestyrke eller at man må leve et helt liv med selvoppofrelse.

Slanking og myten om realistiske mål

Dagbladet hadde nylig (17. november) et stort oppslag om vektnedgang, hvor professor Jøran Hjelmesæth, som leder Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, uttalte:

– Det er en myte at man må gå langsomt ned i vekt. De som går mest ned de første 2-3 månedene er ofte de som klarer seg best på sikt.

For mange virker det kanskje som et kontroversielt utsagn, men det samme påsto jeg her i 2014.

Mange har nok fryktet at et raskt vekttap øker sjansen for å gå raskt opp igjen, siden det vanligvis tar tid å bygge gode vaner. Rask vektnedgang reduserer ikke sjansen for å gå opp i vekt igjen, noe de fleste jo gjør, men det ser ut til å føre til at det totale vekttapet over tid blir større.

Fordelene ved et langsomt vekttap ble også utpekt som «en myte» av flere eksperter i New England Journal of Medicine i 2013. En annen oppfatning de mente var en myte, er at en bør sette seg realistiske mål når man skal ned i vekt. Fortsett å lese «Slanking og myten om realistiske mål»

Feilslått frykt for frukt

Jeg ble nylig spurt av Forskning.no om frukt kan sammenliknes med godteri, ettersom frukt inneholder sukker. Svaret mitt kan du lese her. Selv om så å si alle kalorier i frukt kommer fra sukkerarter (samt noe fiber) er frukt ingen stor kilde til sukker i et typisk kosthold. Frukt og bær bidrar faktisk med rundt 11 prosent av sukkerartene i nordmenns kosthold, mens godteri og brus bidrar med over 50.

Som jeg har skrevet om før finnes det likevel noen som er bekymret for at folk spiser sukker i form av frukt; se blant annet Bør bananer bebreides? og Feitere av fruktose?

Siden det i dag (11. oktober) er verdens fedmedag, tenkte jeg å ta for meg forestillingen om at «frukt gjør deg feit» (fordi det inneholder sukker) eller at man bør unngå å spise frukt hvis man er overvektig. Fortsett å lese «Feilslått frykt for frukt»

Forebygger pasta vektøkning?

Pasta, poteter og ris blitt et trehodet troll i manges øyne. Derfor er det kanskje ikke så rart at nyheten om at pastaspising var knyttet til lavere vekt i en ny studie ser ut til å ha sjokkert nærmest en hel verden.

Britiske Independent skriver: Pasta does not make you gain weight og «Pasta is not fattening and can reduce the likelihood of obesity, Italian scientists have found.» Italienere spiser ikke overraskende mest pasta i verden; voksne spiste i gjennomsnitt 50-60 gram pasta (tørr) om dagen i 2005-06, ifølge en kostholdsundersøkelse.

Sophia Loren: – Everything you see, I owe to spaghetti.

I en analyse av to italienske studier – én fra Molise-regionen i Sør-Italia og én nasjonal undersøkelse – med ca. 23 000 voksne personer ble kroppsvekt og midje-hofte-omkrets målt samtidig som deltakerne rapporterte sitt eget kosthold. I den ene studien oppga deltakerne sitt typiske kosthold i løpet av det siste året, mens de i den andre ble intervjuet om hva de hadde spist det siste døgnet.

I begge studiene hadde de som spiste mest pasta høyere BMI. De med fedme spiste faktisk signifikant mer pasta enn både de normalvektige og de overvektige, dog bare 2-3 gram mer. Men da dette ble justert for underestimert kaloriinntak, ble sammenhengen motsatt: de med høyest pastainntak hadde lavere BMI. I studien fra Molise hadde de som spiste mer pasta også lavere livvidde og liv-hofte-ratio, kontrollert for kroppsvekt.

Fortsett å lese «Forebygger pasta vektøkning?»

Slankende shorts – tidløst lureri

I dag kunne Let’s Deal by på en «elektrisk saunashorts» med «slankende effekt» på tilbud. «Svett bort fettet!», lover annonsen

Denne shortsen er et utmerket verktøy for å gå ned noen ekstra centimeter før sommersesongen setter inn. Med fokus på mage, hofter, lår og rumpe, kan saunashortsen hjelpe med å redusere vannansamlinger og fett i disse områdene.

Slankebukser

Denne annonsen fikk meg til å tenke på at slankebukser som metode ble debunket for over 40 år siden, av ingen ringere enn Ingrid Espelid Hovig. 

I programmet «I søkelyset – forbrukermagasin» testet hun ulike slankekurer fra postordrefirmaer, deriblant en oppblåsbar slankebukse. Akkurat som saunashortsen over skulle denne «smelte vekk fettet».
Se det morsomme innslaget her:

Slankebukse Ingrid Espelid

Samme program gransket for øvrig bl.a. «helsearmbånd», ananaskuren, slankepulver, og dr. Jak Jervell fortalte om overvekt blant nordmenn, «slankekavringer» og kalorier.

Søtstoffer, appetitt og vekt: omfattende kunnskapsoppsummering

Etter en måned med julekaker og julemarsipan er det mange som har et mål om å spise mindre sukker i det nye året. Nesten 80 prosent av befolkningen sier faktisk at de ønsker å spise lite sukker, ifølge MMI. Men hva man bør spise i stedet er det lett å bli rådvill om, med mange påstander både for og imot bruk av kunstige, kalorifrie søtningsstoffer.

Se også:

Et motargument mot kunstige søtstoffer er at de stimulerer appetitten mer enn sukker, og at de derfor paradoksalt nok kan bidra til vektøkning. Siden disse er kunstige, kanskje de «lurer» kroppen til å spise mer? Eller kanskje den intense søtsmaken gjør maten mer appetittvekkende?

En ny, stor kunnskapsoppsummering av forskning på søtstoffer og matinntak eller kroppsvekt hos både mennesker og dyr ble publisert i International Journal of Obesity i november. Forfatternes konklusjon er at søtstoffer i stedet for sukker ser ut til å redusere energiinntak og vekt hos barn og voksne.

Fortsett å lese «Søtstoffer, appetitt og vekt: omfattende kunnskapsoppsummering»

Selvrapportering i kostholdsforskning – nyttig eller pseudovitenskap?

Mellom 2007 og 2010 ble 68 overvektige, nybakte mødre fra Gøteborg satt på 12-ukers kost- og/eller treningsintervensjoner for å gå ned i vekt, og deretter fulgt i 9 måneder. Dette var for å undersøke langtidseffekter av kosthold og trening på vektreduksjon. Kvinnene ble tilfeldig fordelt på 4 intervensjoner:

  • Kontrollgruppe
  • Kostholdsendringer
  • Fysisk aktivitet
  • Kostholdsendringer og fysisk aktivitet

Kvinnene fikk individuell rådgivning om de ulike intervensjonene, og veide seg selv tre ganger i uken. Kostholdsintervensjonen gikk ut på å redusere kaloriinntaket med 500 kalorier per dag, og følge et kosthold i tråd med de nordiske næringsstoffanbefalingene (50-60 % energi fra karbohydrater, 30 % energi fra fett og 10-20 % energi fra protein).

For å rapportere kostholdet sitt underveis, registrerte deltakerne all mat og drikke de spiste i fire dager. Kvinnene som fulgte kostholdsrådene gikk ned i snitt 8 kilo på 12 uker.

Spiste mindre, men gikk ikke ned i vekt?

Treningsgruppen rapporterte etter ett år en reduksjon i kaloriinntaket på 870 kalorier per dag. Selv om treningsgruppen da rapporterte å spise ca. 1000 kalorier mindre enn de forbrente, gikk de mye mindre ned i vekt enn diettgruppen (bare 2,7 kilo i treningsgruppen, og de økte knapt nok i muskelmasse).

Kontrollgruppen rapporterte på sin side å ha redusert kaloriinntaket med i gjennomsnitt 286 kalorier per dag etter 12 uker, og med 332 kalorier etter 1 år. Allikevel gikk de ned bare 0,8 og 0,9 kilo.

Slik var endringene i det daglige kaloriinntaket (sammenliknet med starten av studien) og vektnedgangen i de respektive gruppene 1 år etter at studien startet:

  • Kontrollgruppe – Kaloriinntak: -332 kalorier; vekt: -0,9 kg
  • Diettgruppe – Kaloriinntak: -562 kalorier; vekt: -10 kg
  • Treningsgruppe – Kaloriinntak: -870 kalorier; vekt: -2,7 kg
  • Diett + treningsgruppe – Kaloriinntak: -858 kalorier; vekt: -7,3 kg

Dersom de to treningsgruppene faktisk reduserte kaloriinntaket så mye, hvorfor gikk de mindre ned i vekt enn diettgruppen? Teller ikke kalorier likevel? Følg med, jeg kommer tilbake til studien nedenfor. 

En av de viktigste årsakene til at kostholdsforskning er utfordrende å tolke, og ofte kan være forvirrende sett utenfra, er at det ikke finnes presise metoder for å fastslå hva og hvor mye folk spiser over lengre tid. Les mer blant annet her: Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Siden dette problemet er så grunnleggende, er det også noe alle som driver med eller kjenner godt til ernæringsvitenskap erkjenner. Enkelte kommentatorer har i senere tid gått så langt som å hevde at alle studier som er basert på selvrapportert matinntak er ugyldige og nærmest pseudovitenskapelige.

Et forsvar for selvrapporterte kostholdsdata

I en ny artikkel i Journal of Nutrition får disse kritikerne tilsvar fra 12 kostholdsepidemiologer (Subar og medarbeidere) som til slutt gir anbefalinger om bruk av selvrapporterte kostholdsundersøkelser:

Fortsett å lese «Selvrapportering i kostholdsforskning – nyttig eller pseudovitenskap?»