Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen

For rundt ett år siden skrev jeg om en studie som nettopp hadde blitt publisert i The Lancet. Studien fikk mye oppmerksomhet da den så ut til å tale kostrådene om salt midt imot. Det er som kjent anbefalt å spise høyst ca. 5 gram salt – natriumklorid – per dag (1 g salt = 0,4 g natrium), da dette ifølge bl.a. WHO er en av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge hjerte- og karsykdom i befolkningen. Denne studien fant imidlertid at de som hadde lavest risiko for hjerte- og karsykdom spiste dobbelt så mye som dette, mens et lavere inntak var forbundet med økt risiko.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er komplisert å undersøke sammenhenger mellom saltinntak og helse: se «Grov desinformasjon om salt og helse» og «Snoen surrer med saltet» samt denne rapporten jeg var med å skrive for Nasjonalt råd for ernæring i 2015. Det første problemet er hvordan saltinntaket i det hele tatt måles. Kostholdsspørreskjemaer underestimerer saltinntaket siden mye av saltet i maten er «skjult» og det er vanskelig å måle hvor mye man salter med saltbøssa og lignende. Den aksepterte referansemetoden er derfor natriumkonsentrasjon i urin, nærmere bestemt 24-timers urin.

Siden saltinntaket og saltutskillelsen varierer mye fra dag til dag, må man imidlertid ta mange 24-timers urinprøver for å få et tilnærmet riktig bilde av det typiske saltinntaket hos individer. Det ser faktisk ut til at minst én uke med 24-timers urinprøver må til, som jeg skrev om her. Som salt-balanseforsker Jens Titze og medarbeidere skrev i en nyere artikkel (min utheving):

… we found that due to biological variability in 24-h sodium excretion, collecting urine for a day could not separate 12, 9 or 6 g/day sodium intakes with the precision of tossing a coin. Every other daily urine sampling correctly classified a 3-g difference in salt intake less than half the time, making the gold standard 24-h urine collection of little value in predicting salt intake.

I de tidligere innleggene hevdet jeg at unøyaktige målinger av saltinntaket bidrar til de uklare sammenhengene mellom saltinntak og sykdomsrisiko som enkelte observasjonsstudier har vist:

Denne store dag-til-dag-variasjonen er en kilde til tilfeldige målefeil når kun én enkelt måling gjøres, noe som kan gi funn som tilsynelatende er helt motsatt av «virkeligheten». Dermed kan det feilaktig se ut som om det optimale saltinntaket for helsa ligger høyere enn det faktisk er.

Allerede i 1991 beviste Frost og medarbeidere dette matematisk når det gjelder sammenhenger mellom salt og blodtrykk. Derfor er jeg også skeptisk til resultatene fra den nevnte Lancet-studien. Denne uken kom en ny studie i Circulation som bekrefter denne mistanken: Use of a Single Baseline Versus Multi-Year 24-Hour Urine Collections for Estimation of Long-Term Sodium Intake and Associated Cardiovascular and Renal Risk. Continue reading «Salt og hjerte- og karsykdom – målefeil forkludrer sammenhengen»

Advertisements

Seks vanlige misforståelser om forskning

Er du interessert i kritisk tolkning av forskningsresultater – eller har en statistikk-nerd i deg – har jeg en anbefaling å komme med.

I et tidligere innlegg – Fettråd og vitenskapelige kortsyn – nevnte jeg en artikkel av epidemiolog Kenneth J. Rothman fra 2014 som handler om utbredte misforståelser om forskning, og spesielt epidemiologi og statistikk.

Tittelen på artikkelen er Six Persistent Research Misconceptions. Siden jeg stadig vekk ser at disse misforståelsene dukker opp i artikler og debatter, synes jeg den fortjener et eget innlegg.

Continue reading «Seks vanlige misforståelser om forskning»