Listen over tilstander og lidelser som «supermat» skal kunne hjelpe mot er lang. Påstandene er ofte vage, som «økt energi» eller «renser», men kan også være direkte medisinske. De kalles ofte supermat, superbær, superkorn og lignende på grunn av næringsinnholdet, og er ofte rike på vitaminer, mineraler, antioksidanter m.m., deriblant næringsstoffer som er forbundet med lavere risiko for hjerte- og karsykdom. Men finnes det bevis for at produkter som markedsføres som supermat forebygger dette?
For nøyaktig 5 år siden skrev jeg artikkelen Supermat: Sunt eller sprøyt? i Norsk Tidsskrift for Ernæring sammen med dr. Pernille Nylehn (nå lege ved Haugesund sjukehus). Ettersom artikkelen nå kun ligger ute i en pdf-versjon av tidsskriftet, drar jeg den frem fra glemselen og republiserer den i sin helhet her. Selv om den som sagt er 5 år gammel er mye fortsatt aktuelt! Jeg står fortsatt inne for konklusjonene.
Supermat består ganske enkelt av alger, bær, røtter, gress og andre deilige ting med ren, høykonsentrert næring som er tørket og knust til pulver … Fordelene er mange. Man trenger verken tenner, smaksløker, bestikk eller hjerne. (1)
Et av de fremste moteordene innen mat og helse har i de siste årene vært supermat. Alle snakker om det, men hvor «supert» er supermat – og er det i det hele tatt mat? Her vil vi se på fenomenet med et kritisk blikk. Fortsett å lese «Supermat: mer markedsføring enn vitenskap (fra 2013)»
Å spise er ikke for pyser! Et gammelt ordtak lyder: «En mann uten mat har bare ett problem. En mann med mat har mange». Som jeg skrev for noen år siden, kan forskning for eksempel tyde på at alt vi spiser er potensielt kreftfremkallende.
I New York Times motespalte (av alle steder) skriver Jim Windolf en tankevekkende kommentar om dilemmaet og frykten som oppstår når man leser om mat og ernæring. Rødt kjøtt kan gi kreft, sjømat kan inneholde for mye kvikksølv. Konvensjonell frukt og grønt har sprøytemidler, og økologiske er heller ikke sunnere. Alle skal dø. Alle spiser. Ergo er det dødelig å spise, eller?
Unable to avoid this tragic and absurd-seeming condition, we lash out against our fates by finding fresh reasons to make a villain out of the one thing that is doing its part to keep us alive: food.
I løpet av året vil helsedepartementet og landbruksdepartmentet i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – Dietary Guidelines for Americans (DGA). En ekspertkomité ga i februar ut sin vitenskapelige vurdering (Advisory Report). Denne rapporten er ikke kostholdsrådene, men en bakgrunnsrapport som skal informere helsemyndighetene som til slutt gir rådene.
British Medical Journal, BMJ, publiserte denne uken en artikkel av en journalist som har kritisk «gransket» rapporten fra den amerikanske ernæringskomiteen, og spesielt kapitlene om mettet fett og lavkarbodietter, og rådene om å spise mindre rødt kjøtt. Hun mener de har vært usystematiske og lettbente, og at komiteen har interessekonflikter gjennom arbeid med matindustrien.
Journalisten selv, Nina Teicholz, har nylig utgitt en bok som tar til orde for et kjøtt- og fettrikt Atkins-aktig kosthold. Teicholz skrev tidligere i år også en kritisk kronikk om den amerikanske kostrådsrapporten i New York Times. Noen har påpekt at hun er støttet av amerikansk kjøttindustri for å forsvare kjøtt.
Ekspertkomiteen svarer selv for seg på BMJ.com. De tar ingen selvkritikk for Teicholz’ anklager:
In our opinion, Ms. Tiecholz’s article is woefully misleading and in many cases, factually incorrect. Its provenance is described as ‘commissioned’ and externally peer reviewed and fact checked. This statement is puzzling in its lack of detail and the validity of the statement on fact checking is doubtful.
Teicholz mener at ekspertkomiteen ikke har dokumentert hvordan de har gjennomgått forskningen på mettet fett, eller begrunnet inklusjon og eksklusjon av studier. Jeg er ikke ute etter å forsvare deres metodikk, men denne påstanden er ikke riktig. Detaljene om gjennomgangen av spørsmålet om mettet fett er oppgitt blant annet i dette vedlegget til rapporten: Appendix E-2.43.
De inkluderte systematiske kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser som var publisert mellom 2009 og 2014, og la vekt på studier som ikke bare så på effekten av mettet fett i selv, men som også undersøkte hvilken effekt det hadde å bytte ut mettet fett med andre næringsstoffer. Studier som inkluderte syke ble ekskludert (for eksempel pasienter som hadde hatt hjerteinfarkt).
Alle studier ble kvalitetsvurdert ved hjelp av et etablert verktøy for vurdering av systematiske kunnskapsoppsummeringer, AMSTAR. Bare kunnskapsoppsummeringer som hadde en høy kvalitetsscore ble inkludert.
Teicholz hevder at komiteen i sin vurdering av mettet fett har ignorert den store studien Women’s Health Initiative (som ikke hadde fokus på mettet fett som intervensjon), som fant at kvinner som fikk råd om å spise mindre fett ikke fikk mindre hjertesykdom. Men denne studien er inkludert i en Cochrane-rapport av Hooper et al. (2012), som ble inkludert av ekspertkomiteen.
Hun stiller også spørsmål ved at eldre intervensjonsstudier, som Paul Lerens Oslo-studie og en studie fra finske mentalsykehus, ikke var inkludert. Disse er imidlertid med i rapportene av Hooper et al. (2012) og Mozaffarian et al. (2010), så det er feil å si at disse studiene var utelatt.
En metaanalyse som ifølge Teicholz ikke burde vært inkludert i komiteens vurdering er en fra 2014 av Farvid og medarbeidere, som jeg har kommentert her. Teicholz mener denne bare handlet om effekten av å spise mer flerumettet fett, ikke mindre mettet fett. Jeg antar at den ble inkludert fordi den også undersøke effekten av effekten av et høyere inntak av omega-6-fettsyren linolsyre på bekostning av enten mettet fett eller karbohydrater. Som sagt var komiteen mest interessert i studier hvor mettet fett ble sammenliknet med andre komponenter i kostholdet. Farvid og medarbeidere fant at en utbytting av 5 prosent av energiinntaket fra enten mettet fett eller karbohydrater med linolsyre var forbundet med 10-13 prosent lavere risiko for å dø av koronararteriesykdom.
Videre mener hun at komiteen har bagatellisert metaanalyser som ikke fant at mettet fett øker dødeligheten av hjerte- og karsykdom:
Three meta-analyses concluded that saturated fats did not increase cardiovascular mortality,141516 but the committee downplays these findings.
Mitt inntrykk fra rapporten er ikke at disse har blitt tonet ned. Komiteen skriver at disse metaanalysene ikke beskriver hva man sammenlikner mettet fett med, men at de fleste studier i hovedsak sammenlikner inntak av mettet fett med inntak av karbohydrater. De mener derfor at disse resultatene antyder at det å erstatte mettet fett med uspesifiserte karbohydrater ikke er forbundet med risiko for hjerte- og karsykdom. Som i de nordiske ernæringsanbefalingene legger de altså mest vekt på at mettet fett bør erstattes med umettet fett: «Therefore, dietary advice should put the emphasis on optimizing types of dietary fat and not reducing total fat.»
Supermat som religion?
Tirsdag 22. september deltok jeg på et temamøte på Litteraturhuset i regi av Human-Etisk Forbund og Forskningsdagene, med temaet kostholdsideologier som moralsk premissleverandør. Har kostholdseksperter overtatt prestenes rolle i samfunnet, var et av spørsmålene. Jeg argumenterte for kostholdets betydning for folkehelsa, men også for at helse ikke er alt her i verden, og for at man kommer langt nok med en «agnostisk» tilnærming til mat.
Foto: Ida M. Moe
Der hadde jeg gleden av å delta sammen med master i religionshistorie Pernille Nordby, som i 2014 leverte en masteroppgave om personer som har et nært sagt religiøst forhold til supermat. Pernille skrev også denne kronikken fra september 2014: Fra kirkebenken til kjøkkenbenken
For mange er supermatdietten en form for nyreligiøsitet. Den fyller et tomrom i livet og gir dem noe å tro på.
«Supermat består ganske enkelt av alger, bær, røtter, gress og andre deilige ting med ren, høykonsentrert næring som er tørket og knust til pulver… Fordelene er mange. Man trenger verken tenner, smaksløker, bestikk eller hjerne» (1).
Et av de fremste moteordene innen mat og helse har i de siste årene vært supermat. Alle snakker om det, men hvor «supert» er supermat – og er det i det hele tatt mat? Her vil vi se på fenomenet med et kritisk blikk.
Vi ser bl.a. på påstander om «superbær», kakao og «basiske» matvarer. Hele artikkelen kan leses her!
Andre interessante temaet i dette nummeret av tidsskriftet er tryggheten av oppdrettslaks, molekylær ernæring og brød. Mye fin sommerlektyre, med andre ord!
I det siste har det vært endel snakk om såkalt «supermat» i mediene, i forbindelse med at Eivind Hellstrøm gikk løs på det i «Hellstrøm rydder opp». Jeg skal ikke si så mye om supermaten akkurat nå, men den som kjenner meg litt vet sikkert hva jeg mener om den saken. For å gjøre en lang historie kort: Det finnes ingen supermat – det finnes gode og dårlige kosthold.
I et tilsvar til VG den 5. september (ikke på nett) sa Sara Chako, som har skrevet boken «Supermat», at det spesielle med supermat at det inneholder «eksepsjonelt store mengder næringsstoffer og helsebringende plantekjemikalier». Det er mulig hun har rett. Men betyr det «eksepsjonelt» høye næringsinnholdet nødvendigvis at supermaten er sunnere enn «vanlig», sunn og næringsrik mat? Er gojibær virkelig mer supert for helsa enn bringebær, bare fordi de har mer antioksidanter og kommer fra Kina?
I New York Times motespalte (av alle steder) 
i USA utgi nye, offisielle kostholdsråd – 
Sunn Skepsis 