Tap av kroppsfett og magefett: Kalorier viktigst

Nøyaktig to uker etter mitt forrige innlegg om at kaloriinntaket alene (ikke karbohydrater eller fett) forklarer lagringen av kroppsfett når man overspiser, la American Journal of Clinical Nutrition ut en ny studie av ulike dietters påvirkning av tap kroppsfett, magefett og fett rundt organene («visceralt fett») når man slanker seg. (Begge studier er forøvrig ledet av George A. Bray ved Pennington Biomedical Research Center i Louisiana.)

Mange studier har til nå vist at lavkarbo-dietter ikke fører til større vekttap enn konvensjonelle kalorireduserte dietter på lang sikt (12 måneder eller mer). Når man skal ned i vekt, bør imidlertid målet først å fremst være å redusere mengden fettmasse på kroppen, ikke muskelmassen. Dessuten er magefettet, særlig fettet rundt de indre organene, og fett i leveren risikofaktorer for bl.a. insulinresistens og type 2-diabetes. I denne nye studien ble derfor endringer i koppssammensetningen over to år undersøkt blant mer enn 400 overvektige menn og kvinner som gikk på fire ulike dietter (resultatene for kroppsvekt er blitt publisert tidligere.)

De fire diettene var alle designet slik at de ville gi et kaloriunderskudd på 750 kalorier daglig sammenlignet med den enkeltes kaloribehov. Fordelingen av makronæringsstoffene (protein, karbohydrat og fett) var imidlertid forskjellig:

1) Diett med lite fett og middels protein (20 % fett, 15 % protein og 65 % karbohydrater)

2) Lite fett og mye protein (20 % fett, 25 % protein og 55 % karbohydrater)

3) Mye fett, middels protein (40 % fett, 15 % protein og 45 % karbohydrater)

4) Mye fett og mye protein (40 % fett, 25 % protein og 35 % karbohydrater) *

Alle diettene skulle ha lite mettet fett og kolesterol, minst 20 gram kostfiber pr dag, og la vekt på mat med lav glykemisk indeks («grove» karbohydrater). Ingen av diettene kan altså sies å være direkte «lavkarbo», siden lavkarbodietter som regel inneholder mindre enn 30 % karbohydrater (Atkins-dietten kan ha så lite som 10 %).

Målet var at det skulle være en 10 % forskjell i proteininnhold, 20 % forskjell i fettinnhold og 30 % forskjell  i karbohydratinnhold mellom diettene.

Vekt og kroppssammensetning ble målt etter 6 måneder og 2 år. Et tilfeldig utvalg fikk også målt fett i mage og lever.

Like resultater

Etter 6 måneder var gjennomsnittlig vekttap 6.3 kg, en reduksjon på nesten 7 prosent. Deltakerne gikk opp ca. 40 prosent av den tapte vekta etter 2 år, men klarte å opprettholde et vekttap på 3.8 kg.

Etter 6 måneder var det ingen signifikant forskjell i tap av hverken fettmasse eller mager kroppsmasse mellom de fire diettene. Forskjellene var heller ikke signifikante etter 2 år.

Endringer i kroppsfett og fettfrimasse (kg) mellom høyt vs. lavt proteininntak, høyt vs. lavt fettinntak og høyt vs. lavt karbohydratinntak.

Blant de 117 deltakerne som fikk CT-måling av magefettet etter 6 måneder, ble mengden totalt magefett redusert med 13.8 prosent. Det viscerale magefettet ble redusert med 16 prosent. Omtrent 40 prosent av det tapte magefettet kom imidlertid tilbake etter 2 år. Magefettet ble ikke ulikt påvirket av de fire diettene, hverken etter 6 måneder eller 2 år. Mengden fett i leveren var også uavhengig av type diett.

Alle gruppene mistet altså like mye fett, magefett og leverfett, uansett hvilken diett de ble satt på. Dette tvinger naturligvis frem spørsmålet: Fulgte deltakerne dietten?

Nådde ikke målene

Man kan selvsagt ikke bedømme en diett hvis ikke rådene blir fulgt. For å måle i hvilken grad studiedeltakerne etterlevde målene for protein, karbohydrat og fett, ble de derfor flere ganger intervjuet pr. telefon om hva de hadde spist i løpet av de siste 24 timene (en metode kjent som «24-timers recall»). Ut ifra dette ble så inntaket av næringsstoffer beregnet. Husk at målene for de fire diettene var:

1) Diett med lite fett og middels protein (20 % fett, 15 % protein og 65 % karbohydrater) *

2) Lite fett og mye protein (20 % fett, 25 % protein og 55 % karbohydrater)

3) Mye fett, middels protein (40 % fett, 15 % protein og 45 % karbohydrater)

4) Mye fett og mye protein (40 % fett, 25 % protein og 35 % karbohydrater)

Disse målene ble ikke nådd. For eksempel rapporterte deltakerne i gruppe 1, som skulle spise 20 prosent fett, 15 prosent protein og 65 prosent karbohydrat, at de egentlig spiste gjennomsnittlig 26 prosent fett, 18 prosent protein og 57 prosent karbohydrat etter 6 måneder. De spiste riktignok mer karbohydrater enn gruppe 4 (som oppga at 43 prosent av kaloriinntaket kom fra karbohydrater etter 6 måneder), men denne forskjellen (14 prosent) var ikke så stor som man hadde håpet på (30 prosent). Etter 2 år var denne forskjellen ytterligere redusert til 10 %. Forskjellen i proteininntak var enda mindre – bare 1 % etter 2 år.

Siden selvrapportert matinntak alltid har feilkilder, ble det også målt biologiske markører som reflekterer inntaket av makronæringsstoffer (f.eks. nitrogen i urinen som mål på protein). Disse viste at det var forskjeller i fordelingen av næringsstoffer mellom de ulike diettene, men forskjellene var små og ikke signifikante etter 2 år.

Man kan likevel konkludere med at reduksjonen i kaloriinntaket var viktigst for tap av fett, uavhengig av hvilken diett man gikk på. Deltakerne hadde tydeligvis vanskelig med å følge dietten (til tross for at motivasjon var et av kriteriene for å kunne delta i studien), men det har sannsynligvis de aller fleste som går på diett. Funnene i denne studien er også i samsvar med andre studier. Artikkelforfatterne erkjenner at større forskjeller i inntaket av protein eller fett mellom dietten kunne ha vist en effekt.

Feilkilder i selvrapportering av kosthold

Måling av matinntaket er et kontroversielt tema i ernæringsforskningen. Når matinntaket i tillegg er selvrapportert, slik det var i denne studien, er det særlig grunn til å være skeptisk. Så godt som alle har en tendens til å underrapportere hvor mye de spiser, bl.a. fordi det er lett å glemme hva man har spist og fordi få har mulighet til å vite mengdene eksakt (da må man veie alt man spiser). I denne studien ble deltakerne bedt om å oppgi hva de hadde spist de siste 24 timene, slik at hukommelse kanskje ikke er et stort problem. Men deltakerne ble bare spurt om hva de hadde spist på noen få dager, etter 6 måneder og 2 år, og det er selvsagt mulig at kostholdet disse dagene ikke var representativt for det typiske kostholdet deres. Uansett hvilken metode man bruker for å vurdere kostholdet, blir f.eks. kaloriinntaket underrapportert med opptil 30 %, noe man må ta hensyn til når man vurderer slike studier.

Det er altså vanskelig å vite sikkert hvor godt deltakerne holdt seg til planen. Men denne studien stemmer altså overens med studien om proteininntak og kroppsfett, hvor de hadde full kontroll på hva deltakerne spiste, som fant at kaloriinntaket alene forklarte endringer i fettmassen.

Gode nyheter!

In conclusion, the POUNDS LOST trial provides evidence that, in a free-living setting, the loss of body fat, abdominal fat, and hepatic fat are dependent on calorie intake, and over distributions that are generally consistent with the Institute of Medicine’s Acceptable Macronutrient Distribution Range, the macronutrient composition of the diet does not play a significant role in changes in body composition in overweight and obese individuals.

Dette må være lovende nyheter for alle som bekymrer seg over den optimale kostholdssammensetningen ved vektreduksjon. Funnene må selvsagt bekreftes i flere studier, men det ser altså ut til at man kan ha ganske stor frihet i valg av diett. At man klarer å holde seg til dietten over lengre tid er helt sentralt, så det er viktig at den er i samsvar med egen smak og behag.

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

* Med «20 % fett» osv. menes at 20 prosent av kaloriinntaket var fra fett, 15 prosent fra proteiner osv. Hvis man spiser 2000 kalorier (kcal), vil 20 prosent av dette tilsvare ca 44 gram fett (1 gram fett = 9 kcal).

Forfatter: Erik Arnesen

Public health nutritionist living in Oslo

3 thoughts on “Tap av kroppsfett og magefett: Kalorier viktigst”

  1. Hei!

    Nå er kommentarfeltet i VG-artikkelen din blitt så stor å uoversiktlig, at jeg legger til en link til et intervju med en norsk forsker om forskning på norsk økologisk melkeprodukson.

    http://www.nrk.no/lyd/forskar_havard_steinshamn_om_beite_og_mjolk/9446E195B160CACA/
    Det samsvarer med det britiske studiet jeg viste deg. Go økologisk!

    Mye videre info kan hentes her:http://www.coreorganic.org/research/foldere_pdf/phytomilk.pdf

    Samtidig går det jo opp for meg at når et anbefalt daglig inntak av fett ligger på kanskje 100g, og ett glass lettmelk inneholder 2 g fett, får det jo begrenset betydning.

    På den annen side vil en person som er glad i helmelk, fløte, smør osv (f eks lavkarbofolket) kunne få en betydelig andel av fettet sitt fra kua.

    Har man i seg: 2 glass helmelk, 1 dl kremfløte i maten, 2 skiver gulost og 20 gram meierismør i middagen vil man få i seg hele 82 g melkefett! Tror ikke akkurat en lavkarbo-believer, eller en person som er glad i kake, melk og smør ville tenkt seg om 2 ganger før dem hadde spist det overnevnte.

    Tim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s