Pseudovitenskap innen mat og helse

For the sake of novelty, for the sake of belongong to en elect cult, there seem to be an ever increasing number of individuals who for a time, at least, will believe any fresh dietetic rubbish that comes under their notice. (Fra boken Fads and Feeding, 1908.)

Jeg har tidligere skrevet litt om hva pseudovitenskap er. Nå er tiden inne for å sette dette i et ernæringsperspektiv.

Continue reading «Pseudovitenskap innen mat og helse»

Energidrikker – mer enn bare koffein?

Omsetningen av energidrikker som Red Bull, Burn og Battery har økt kraftig de siste årene (Dagligvarehandelen, 20.04.2012), og ligger på rundt en halv milliard per år. Nordmenn drikker i gjennomsnitt rundt 2 liter Red Bull hver (VG, 19.03.2012). Mange drikker energidrikker fordi de angivelig har en oppkvikkende effekt, og en liten boks inneholder omtrent like mye koffein som en kopp kaffe.

Foruten koffein inneholder energidrikker bl.a. taurin (en aminosyre), sukker, B-vitaminer, guarana og ginseng. Det finnes nokså god dokumentasjon på at koffein kan være gunstig for utholdenhetstrening og gi «mental energi», men hva med de andre ingrediensene? Flere studier har vist at energidrikker kan ha ergogene (prestasjonsfremmende) eller kognitive effekter sammenliknet med placebo, men det har vært lite undersøkt hvilke ingredienser utover koffein som har størst betydning.

health_energy_drinks

I det siste har det blitt publisert noen studier om de ulike ingrediensene i typiske energidrikker. Ifølge disse ser det ut til at effektene av dem primært skyldes innholdet av koffein og karbohydrater (dvs. sukker).

Continue reading «Energidrikker – mer enn bare koffein?»

Hva er pseudovitenskap?

Forsøket på å skille vitenskap fra pseudovitenskap er det som i vitenskapsfilosofien omtales som ”demarkasjonsproblemet”. Mest kjent er nok Karl Poppers demarkasjonskriterium, falsifiserbarhet, dvs. at dersom en hypotese eller teori ikke er mulig å falsifisere (vises å være feil) empirisk, er den ikke vitenskapelig («The criterion of the scientific status of a theory is its falsifiability, or refutability, or testability», som Popper skrev i 1963). Thagard (2010) påpeker imidlertid at mange teorier som anses som vitenskapelige heller ikke kan falsifiseres – falsifiseringsprinsippet vil for eksempel gjøre mye innen fysikk til pseudovitenskap. Det er derfor problematisk å bruke kun dette kriteriet som en definisjon på pseudovitenskap.

Selv om det er vanskelig å skille pseudovitenskap fra vitenskap med ett kriterium, kan man sette opp noen prototypiske trekk og eksempler. Hvordan kan så pseudovitenskap beskrives?

Continue reading «Hva er pseudovitenskap?»

Middelhavskost eller japansk kost – hva er best?

I forrige uke var jeg gjest i P2s radioprogram Ekko hvor jeg svarte på noen spørsmål fra lytterne (om øl, tyggegummi og vitamintilskudd). Vi skulle egentlig ta opp ytterligere et spørsmål, men rakk det dessverre ikke. Jeg syns det var et interessant spørsmål, så jeg tar det her i stedet:

Dere som driver med kosthold osv. Hvorfor er det så mye fokus på middelhavskosthold, når JAPANERENE er tynnest og lever lengst? … 

Continue reading «Middelhavskost eller japansk kost – hva er best?»

Boktips: Safe Food av Marion Nestle

Trygg mat er en av de største bragdene innenfor folkehelsearbeidet i det 20. århundre, skriver Marion Nestle i boken Safe Food: Bacteria, Biotechnology and Bioterrorism. Men mattrygghet er også politisk. Boken viser hvordan vitenskap, verdier og politikk er flettet sammen gjennom tre aspekter ved mattrygghet:  Bakterier, bioteknologi og biologisk terrorisme. 

Vitenskapelig sett utgjør matbårne sykdommer (fra bakterier) det viktigste problemet med mattryggheten – det forårsaker millioner av matforgiftninger og tusenvis av dødsfall hvert år. Men bakterier oppfattes som lite truende for forbrukerne. Genmodifiserte matvarer er vitenskapelig sett ikke mindre trygge enn tradisjonelle matvarer, men de forårsaker likevel bekymring. Biologisk terrorisme via mat er et usikkert problem vitenskapelig sett, men også dette er årsak til mye frykt, særlig etter 11. september 2001.

Safe Food kom ut for første gang for 10 år siden, og den har stått urørt i bokhylla i noen år. Temaet er uansett ganske tidløst, og den engasjerende skrivestilen til Marion Nestle er god nok grunn til å lese boken. Boken er en slags forlengelse av boken Food Politics fra 2002, hvor Nestle beskriver hvordan matindustrien påvirker våre spisevaner på. De bruker selvsagt enormt mye penger på markedsføring, men de driver også med politisk påvirkning for å nå sitt egentlige mål: Profitt og avkastninger for investorene. Safe Food forklarer hvorfor også mattrygghet handler om politikk: Mattryggheten påvirkes av økonomiske interesser, forskjellige synspunkt blant ulike aktører, og verdikollisjoner. Dette vekker igjen spørsmål om nytte, risiko og kontroll.

Oppfatninger om risiko mellom «to kulturer»

Vi blir stadig minnet på at man må skille mellom trygghet – som er et vitenskapelig konsept – og akseptibilitet – som er et sosialt konsept. Dette skillet er særlig relevant når det gjelder diskusjoner om genmodifisert mat. Bioteknologiindustrien og mange forskere mener at så lenge genmodifisert mat er trygt, finnes det ingen grunn til ikke å spise det. Men for forbrukere flest  finnes det mye mer enn bare trygghet å ta stilling til, som f.eks. samfunnsmessige og politiske implikasjoner.

Folk vurderer risiko ut fra to ulike perspektiver – et vitenskapelig og et verdibasert perspektiv. En vitenskapelig tilnærming til mattrygghet handler om å veie risiko opp mot kostnad og nytte, mens en verdibasert tilnærming veier risiko opp mot frykt og opprør. Når forskere gjør risikovurderinger, ser de bl.a. på hvor mange som kan bli syke, hvor alvorlige helseeffektene er og om fordelene veier opp for ulempene.  Folk flest er mer opptatt av om risikoen er frivillig eller ikke, om den er synlig eller skult, kjent eller ukjent, naturlig eller teknologisk, m.m. Derfor tar mange gladelig sjansen på å spise f.eks. upasteurisert ost eller lite stekt kjøtt til tross for at det kan ha alvorlige konsekvenser, fordi det er et frivillig valg, og maten er kjent. Samtidig vil mange unngå alle former for kunstige tilsetningsstoffer, uansett for trygge de er, fordi de er skjulte og ukjente.

Kaotisk regulering

Hennes beskrivelser av den kaotiske og irrasjonelle infrastrukturen for mattrygghet i USA er komisk og nesten ikke til å tro. Mattryggheten reguleres av 35 ulike lover som forvaltes av 12 ulike etater i 6 ulike departementer. Selv noe så tilsynelatende enkelt som en sandwich med ost, skinke, salat og tomat blir svært komplisert med tanke på ansvar for mattrygghet. Hvis sandwichen har én skive brød, faller den under USDAs (landbruksdepartementet) ansvar – hvis den har to skiver, er den FDAs (Food and Drug Administration) sak. USDA regulerer spaghettisaus med kjøttkraft, FDA regulerer spaghettisaus uten kjøttkraft.

Som Nestle gjentar flere ganger i boken: Deling av ansvar betyr også deling av skyld. Produsentene skylder på de som bearbeider maten og vice versa, mat- og helsemyndighetene skylder på begge, og alle skylder på forbrukerne. Myndighetene kan ikke garantere at maten er trygg før folk kjøper den, og legger derfor ansvarsbyrden på forbrukerne (til tross for at matsmitte som regel forekommer utenfor hjemmet). Det å spise handler dermed mer om risikohåndtering enn om nytelse eller ernæring.

Kritisk og balansert

Det er liten tvil om at Marion Nestle er kritisk til genmodifisert mat, men hun skriver svært balansert og sindig i kapittelet om bioteknologi. Jeg får inntrykk av at det ikke er teknologien eller GMO i seg selv hun kritiserer, men hvordan bioteknologiindustrien markedsfører seg selv og svarer på forbrukernes bekymringer. Hun gir også overbevisende argumenter for hvorfor mat med GMO bør merkes (noe som fortsatt diskuteres i USA). At hun er flink til å diskutere egne kilder kritisk gir boken høy kredibilitet.

Boken begynner som sagt å bli gammel. Jeg tviler på at det har skjedd så veldig mye nytt, men skulle gjerne ha lest den nyeste utgaven som inneholder et nytt kapittel. Av naturlige grunner handler boken mest om amerikanske forhold, og ting er nok på mange områder bedre i Norge (selv om hestekjøtt-saken har vist at alt kanskje ikke er så oversiktlig her heller). Innledningskapittelet om risiko og kapittelet om bioteknologi er trolig de delene av boken som er mest interessant for folk flest.