Mange mekanismer bak fedmeepidemien

I den omfattende reportasjen «Fedmemysteriet» på NRK.no fremstilles det som et paradoks at forekomsten av fedme i befolkningen øker, til tross for at vi «spiser mindre» (eller sunnere) og «trener mer». Premisset om vi spiser mindre og mindre er imidlertid komplisert og høyst usikkert, og selv om kostholdet har blitt bedre på mange måter, er det fortsatt langt igjen før folk flest etterlever anbefalingene.

At fedme handler om mer enn bare kaloriinntak og kaloriforbruk hver for seg, er likevel godt etablert vitenskapelig, men trolig ikke i tilstrekkelig grad i den generelle befolkningen. Som jeg skrev i «Fedme: For mye mat eller for lite trening?«, tror mer enn 90 prosent av vanlige forbrukere at fedme skyldes enten for mye mat eller for lite trening. Derfor er det fint at NRK prøver å få frem at fedme på «makronivå» handler om så mye mer. Selv om man ikke kan komme seg unna termodynamikkens lover om energibalanse, er fedme en sykdom som er et resultat av samspillet mellom «vert» og «miljø», for å si det på biolog-språk.

Men i tillegg til de faktorene NRK skriver om (som gener, TV-seing, tallerkenstørrelser), har det vært foreslått mange andre «ukonvensjonelle» mulige mekanismer. Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet i 2018, er dette er faktorer som har endret seg parallelt med fedmeepidemien i USA og andre vestlige land. I en artikkel fra 2006, diskuterte en gruppe ledet av David B. Allison ved Indiana University ti slike hypotetiske, plausible forklaringer. Disse var ikke valgt ut på en systematisk metode, men fordi de var «mest interessante» og hadde mest vitenskapelig belegg. En simpel sammenheng med fedme i tid var altså ikke nok.

Spis deg glad? Myten om «trøstemat»

De siste månedene har vi hørt mye om hvordan korona-tiden har påvirket folks matvarer. Én spørreundersøkelse fra april fant at flere sier at de spiser mindre sunt enn før. Salget av godteri og snacks økte også etter utbruddet.

Å plutselig bli hjemmeværende påvirker matvanene, og under kriser kan det for mange være mye trøst å finne i maten. «Comfort food» er ifølge Oxford English Dictionary «mat som trøster» og «… mat (ofte med mye sukker eller karbohydrater) som er forbundet med barndom eller hjemmelaget mat». På norsk vil man kanskje kalle det «kosemat», men her vil jeg heller bruke ordet trøstemat, for å skille mellom mat som bare er godt og mat som «brukes» for å nettopp trøste eller oppmuntre.

Men kan vi egentlig vite at «trøstemat» virkelig trøster?

Det er ingen tvil om at mange har bestemte matvarer eller retter de ser på som trøstemat, eller mat som gjør dem glade. Om det er en effektiv måte å regulere følelsene på, er derimot ikke klart. Selv om det er en god del forskning på fenomenet, er det ikke mulig å si trøstematen i seg selv har denne effekten, ei eller om trøstemat har noe spesielt ved seg utover at det smaker godt.

Ferdigmat og sunnhet

Når det nå går mot både påske- og koronastengte butikker, er det mye snakk om hamstring av mat. Selv om man skulle tro at folk nå har god tid til matlaging, ser det ut til at særlig ferdigmat er noe av det vi handler mest av for tiden. Frossenmatbutikkene Picard og Iceland i Oslo har satt flere salgsrekorder de siste ukene. Det ble rapportert om stor pågang for  ferdigretter, posesuppe og middagshermetikk, som brun lapskaus, allerede før den offisielle «nedstengingen» av landet begynte. Butikkhyllene er utrolig nok tomme for Joikaker.

Det er jo rasjonelt å sikre seg langtidsholdbare matvarer til krisetider, men samtidig bryter det jo med den generelt økende mistilliten til ferdigmat blant både folk flest og helseeksperter. En norsk spørreundersøkelse fra 2014 fant at 74 % av de spurte (82 % av kvinnene) ønsket å begrense inntaket av ferdigmat; til sammenlikning ønsket 78 % å redusere inntaket av brus og 14 % å redusere inntaket av kjøtt. Det er visstnok også flere som nå bruker minst 30 minutter på å lage middag hjemme til hverdags, kanskje på grunn av fokus på helse.

I følge den nevnte undersøkelsen fra 2014, mente rundt 40 % at ferdigmat kunne være like sunn som annen mat. Jeg har tidligere skrevet om hvordan hjemmelaget mat får en «sunnhets-aura» og ferdigmat stemples som usunt, selv om mye av det som lages fra bunnen av – (med oppskrifter fra såvel helsebloggere som kjendiskokker) – kan være mer kaloririkt og ha mer salt, sukker, fett og mindre fiber. Det har også vært vist, blant annet i en dansk studie, at porsjonsstørrelsene i tradisjonelle kokebøker har økt. Dette kan ha endret normene for hva en normal porsjon er også når det gjelder hjemmelaget mat.

En nyere sammenlikning av oppskrifter fra tv-programmet MasterChef mot fast food-restauranter i Australia viste at MasterChef-oppskriftene hadde mer sukker og mettet fett, mens begge deler hadde lite kalsium, jern og andre næringsstoffer. Både MasterChef- og fast food-rettene hadde dessuten lite fiber. Selv den mest sofistikerte matlagingen garanterer altså ikke for god ernæring.

Men å se på enkeltstående oppskrifter eller retter sier ikke nødvendigvis så mye om hvor bra kostholdet som helhet er. Folk som spiser mer hjemmelaget mat har kanskje et sunnere kosthold generelt?

Ned i vekt? Ingen grunn til å unngå frukt

I Debatten på NRK1 tirsdag 15. januar var temaet noe så høyaktuelt som slanking. I tillegg til blant annet leger og forskere var landbruks- og matminister Bård Hoksrud med som et eksempel på en som har klart å gå mye ned i vekt. Det har han selvsagt all ære av. Som så mange andre har han fulgt en streng lavkarbodiett, noe jeg ikke skal legge meg borti. Men i Debatten gjentok han det som har blitt en utbredt oppfatning, at man må unngå frukt dersom man skal ned i vekt eller holde vekta.

Alle vet at det anbefales å spise minst to porsjoner frukt og tre porsjoner grønnsaker om dagen, for helsas skyld. Det er ikke nødvendig å spise frukt om man skal ned i vekt, men som jeg har skrevet om tidligere har det heller ikke vært vist i forskning at det er ødeleggende for vekttapet, eller at fruktspisere har økt risiko for overvekt og fedme (så lenge de ikke overspiser kalorier). Dette til tross for at frukt ifølge bl.a. Hoksrud og likesinnede inneholder «masse sukker» (noe det ikke gjør). Se:

• Feilslått frykt for frukt
• Feitere av fruktose?
• Bør bananer bebreides?

Men det er mer å si om saken, og flere nyere studier taler sterkt imot at folk bør spise mindre frukt for vekta eller helsas skyld.

Blir du snill av pepperkaker?

Det har visstnok lenge eksistert en tro på at man blir snill av å spise pepperkaker, spesielt i Sverige. Det er fortsatt noen som mener dette, blant annet på grunn av krydderet. Men stemmer de teoretiske antakelsene?

Feilinformerte, men skråsikre vaksinemotstandere

Det er et kjent psykologisk fenomen at folk som tar feil ofte er overbevist om at de har rett og vet bedre enn andre. Dette er Dunning-Kruger-effekten, oppkalt etter psykologene David Dunning og Justin Kruger, som overforenklet betyr at personer som er veldig skråsikre om en sak faktisk er uvitende om sin egen uvitenhet. I tillegg underestimerer de andres kunnskap.

Også folk som kan minst og tror mest på myter om vaksiner og autisme, mener de selv vet bedre enn leger og forskere om saken. De har med andre ord en overdreven tiltro til sin egen kunnskap, viser en ny studie med den dekkende tittelen «Knowing less but presuming more» i Social Science & Medicine.

Fettrikt kosthold har liten effekt på forbrenningen

Denne uken begynte det nye matpgrogrammet «Bra Godt» på TV2. Programmet ledes av Berit Nordstrand og Klaus Sonstad som står og lager og prøver å gi helseopplysning på typisk Berit Nordstrand-vis.

Som forventet dukker det opp mange snodige utsagn i programmet, som gjør det hele vanskelig å fordøye. Det gjaldt ikke minst første episode, som handlet om fett. En spesifikk påstand jeg reagerte på, var at det å spise mer fett øker forbrenningen; eller som Nordstrand sa: bytter du ut karbohydrater med fett, kan forbrenningen øke så mye som av én times trening! 

Programmet burde nesten hatt undertittelen «Du skal høre mye» …

Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Mettet fett og mytene om Ancel Keys

De aller fleste som har studert eller er interessert i ernæring kjenner til navnet Ancel B. Keys. Den amerikanske forskeren, som døde nesten 101 år gammel i 2004, sto bak flere banebrytende studier, men er særlig kjent for «The Minnesota Starvation Experiment» (publisert i 1950) og «Seven Countries«-studien (som startet i 1958). Sistnevnte studie inkluderte menn i syv land – USA, Italia, Finland, Hellas, Nederland, Yugoslavia (nå Serbia og Kroatia) og Japan (totalt 16 grupper). Den fant blant annet at inntak av mettet fett var sterkt knyttet til ulikheter i hjertesykdom mellom ulike land, og gjorde Ancel Keys som den kanskje første forkjemperen for middelhavskostholdet (boken «Genius and Partnership: Ancel and Margaret Keys and the Discovery of The Mediterranean Diet» fra 2015 gir en fin bakgrunn).

Han er også kjent for sine ligninger for å predikere fettinntakets effekt på  kolesterol i blodet, og blir kreditert for  begrepet «body mass index».

I de senere års debatter om fett/mettet fett og helse har Keys vært fremstilt som en syndebukk, nærmest kjeltring, av de som er uenig i kostrådene – som om kostrådene bare er basert på hans forskning (det finnes ikke evidens for at Keys selv var med på å lage de offisielle amerikanske kostrådene).

Sa Hippokrates virkelig «La din mat være din medisin»?

I disse «post-faktuelle» tider snakkes det nå mye om «alternative fakta«. Jeg tenkte derfor det var passende å ta opp én velkjent, akseptert «sannhet», nemlig at legekunstens far Hippokrates (460-377 f.Kr.) forkynnet at mat var medisin.

Bare det man spiser mellom nyttår og jul som teller?

Nå som jula er vel overstått (forhåpentligvis også for deg), går vi inn i den store slankesesongen hvor all nytelsen i desember skal forbrennes.

Men et populært ordtak sier jo: «Det kommer ikke an på hva man spiser mellom jul og nyttår, men hva man spiser mellom nyttår og jul!» Enkelte krediterer den ekstremt matglade Rolv Wesenlund for sitatet, men helsemyndighetene har også sagt det samme. Helseminister Høie sa nylig det samme i forbindelse med fysisk aktivitet og de fleste tar nå dette for gitt. Men er det sant, eller er det bare ønsketenking?

Det er sant at en må spise veldig mye for å legge på seg selv bare ett kilo kroppsfett på en uke. De som hevder å legge på seg tre kilo av én julemiddag smører nok altfor tykt på. Det er også sant at en kort periode med mer mat enn normalt fint kan «utlignes» med litt mindre mat den påfølgende perioden, slik at vekta holder seg stabil over tid.

Men jula feires ikke lenger bare i én uke fra 24. desember, men i en hel måned eller mer. Det er mer enn nok tid til at kostholdet får konsekvenser.