Sukker, kostråd og konspirasjonsteorier igjen

Det har blitt stor interesse om en ny artikkel i JAMA Internal Medicine, som dokumenterer hvordan sukkerindustrien i USA sponset ernæringsforskere som reiste tvil om sammenhengene mellom sukker og hjertesykdom og overvekt på 1960-tallet. Det er en god historie, som demonstrerer at økonomiske interessekonflikter ikke ble tatt nok på alvor av vitenskapelige tidsskrifter på den tiden. Bindinger mellom forskere og industri er ikke forbudt, men skal deklareres, noe som ikke ble gjort

Så det er et alvorlig funn som avdekkes i den nye JAMA-artikkelen til Cristin Kearns og medarbeidere. Men overskriftene om studien antyder nå at alt vi vet om sukker har vært feil og at myndighetene har ført folk blant lyset om sukker i 50 år på grunn av denne hendelsen. «Mange av dagens kostholdsanbefalinger, kan ha blitt formet av sukkerindustrien,» skriver Dagbladet. Dette minner om det jeg skrev om for noen måneder siden her: Sukker, kostråd og konspirasjonsteorier.

I 1967 fikk tre velrennomerte amerikanske ernæringsforskere publisert en artikkelserie i New England Journal of Medicine hvor de tok for seg en del påstander om sukker og bl.a. effekt på blodlipider, diabetes og overvekt. Dette var ingen systematisk kunnskapsoppsummering, men en diskusjon av tidligere forskning og en kritikk av studier som antydet skadelige effekter av sukker. Som analysen til Kearns og medarbeidere viser  var ikke argumentasjonen spesielt overbevisende, men en må erkjenne at det som fantes av litteratur på den tiden også var lett å kritisere. Brev mellom ernæringsforskerne og sukkerindustrien tyder på at sistnevnte nærmest bestilte en konklusjon som frikjente sukker.

Det er ikke tvil om at deler av matindustrien har hatt stor innflytelse på hvilke kostråd som har vært gitt i USA. Marion Nestles bok Food Politics beskriver mange eksempler på hvordan særlig kjøtt- og sukkerindustrien har klart å forvirre folk og politikere om mat og helse, ikke ulikt tobakkindustriens taktikk på 1950- og 60-tallet. Også meieribransjen sponser forskning i sitt arbeid for å skape et mer positivt syn på melkefett. Det er dokumentert at industrisponsede studier av f.eks. brus og melk sjelden eller aldri viser negative resultater. 

Formet anbefalingene?

Men hvor viktig var denne artikkelen fra 1967 for senere anbefalinger og ernæringsforskning? Det er det ikke mange som kan svare på i dag. Men siden den gang har artikkelen blitt referert til av rundt 90 publikasjoner, noe som er lite for en artikkel i prestisjefylte New England Journal of Medicine. Så vidt jeg vet har den ikke vært sitert i noen offisielle kostrådsrapporter. Professor Kaare Norum, tidligere leder av Statens ernæringsråd, sier til Dagbladet:

 – Jeg kjente til flere av dem som er omtalt i denne nye studien, og vi visste allerede da at det var forskere som var kjøpt av industrien. Vi lot oss ikke lure.

Én av forskerne var Fredrick Stare, som opprett ernæringsavdelingen ved Harvard og som var notorisk industrivennlig, enten det var snakk om sukker, egg eller olje (eller tobakk).

Som jeg har skrevet tidligere kom de første offisielle ernæringsanbefalinger fra nordiske helsemyndigheter i 1968, altså året etter den «berømte» sukkerartikkelen. Da ble det anbefalt å begrense sukkerinntaket til under 10 % av energiinntaket, en anbefaling som ble videreført i Norges første stortingsmelding om ernæring og frem til i dag. Artikkelen ser derfor ikke ut til å ha «lurt» alle til å tro at sukker ikke var uheldig. 
I USA tok det lenger tid å komme med en kvantitativ, øvre grense for anbefalt sukkerinntak. Det var faktisk først med de aller nyeste Dietary Guidelines som ble vedtatt i år at den samme grensen på 10 % av energiinntaket ble fastsatt.

Men tidligere amerikanske kostråd har også «advart» mot å spise mye sukker:


(Bilde fra ernæringsfysiolog Reijo Laatikainen på Twitter)

«Avoid too much sugar» er riktignok et vagt og tannløst råd, men ordlyden har vært dem samme for fett/mettet fett og salt. Det er derfor ikke helt rettferdig å si at myndighetene bare har snakket om fett.

Men matindustrien utnyttet lenge budskapet om å spise mindre fett mye mer i mange år.

Stort sett usunt på sunt.no

Dette blir bare et hjertesukk fra min side, men jeg ble skuffet da jeg nylig oppdaget den nylanserte nettbutikken Sunt.no, som eierne av butikkjeden Vita står bakSiden lover å gi oss «sunne vaner rett i postkassen». Men hva er «sunne vaner», ifølge Sunt.no? Jo: vitaminpiller og andre kosttilskudd, slanke- og «detox»-midler og «supermat». Sistnevnte utgjøres for øvrig av bl.a. hvetegress, spirulina og kokosolje, som har lite supert ved seg.

«Slankekaffen» Coffee Slender er en av bestselgerne, men kan nok trygt omtales som lureri, slik kollega og professor Jøran Hjelmesæth sa det til TV2 nylig. (Det samme må man si om et annet av nettsidens slankekurer, Coffee & Konjac, som jeg har skrevet om her.)

En fersk undersøkelse fra Fødevareinstitutet ved Danmarks Tekniske Universitet viser at brukere av kosttilskudd vet generelt lite om det de faktisk tar, og om det er dokumentert. De tar det fordi de tror på det, og tror at det uansett ikke kan skade siden det er naturlig.

Forhåpentligvis vet de fleste at hverken avføringsmidler, gurkemeiekapsler eller antioksidantpiller hverken er naturlig eller er synonymt med «sunne vaner». At en nettbutikk selger «helsekost» er selvsagt ikke noe nytt eller noe å bli spesielt opprørt av. Jeg reagerer ikke på det. Det som er trist er at Sunt.no sammenblander kosttilskudd og sunnhet på denne suspekte, perverse måten.

sunt-no-forside

Ingen bevis for at basisk kosthold er gunstig mot kreft

Det virker ikke som det lenger snakkes så mye om såkalte «syre-base-dietter», eller «basisk kosthold», noe som var ganske populært for inntil 4-5 år siden. En av de mest kjente talspersonene i nyere tid, liksom-lege (naturopat) Robert O. Young, var for eksempel i Norge i 2010 for å promotere sine teorier. Det florerte blant annet av tips om å spise alt fra natron til pulver av gress og grønnsaker for å nøytralisere blodets pH, eller surhet. Disse diettene og regimene var/er nemlig basert på en gammel forestilling om at bestemte matvarer kunne forstyrre kroppens syre-base-balanse og gjøre oss for «sure». «Spiser vi mat som innholder [sic] mye syre blir blodet vårt surt», forteller nettsiden phbalansertkosthold.no. (Blodets pH må holdes innenfor et smalt, nøye regulert område for at vi skal overleve, men det lar seg påvirke minimalt av kostholdet. Urinens pH kan derimot påvirkes.)

Sitroner smaker surt, men anses for å være basedannende
Sitroner smaker surt, men anses for å være basedannende

Et mer basisk kosthold ville på sin side beskytte mot og kurere alt, også kreft. Man kan også få kjøpt maskiner til å lage «basisk vann» som også skal være gunstig mot kreft.

En ekstraordinær påstand, men finnes det bevis? Continue reading «Ingen bevis for at basisk kosthold er gunstig mot kreft»

Resveratrol, rødvin og det franske paradoks

Jeg har tidligere sett nærmere på ideen om «det franske paradoks» – hvorfor franskmenn tilsynelatende lever lenger og får mindre hjerte- og karsykdom samtidig som de lever «det gode liv» med både fete oster og rødvin. Det var på 1980-tallet at dette for alvor begynte å bli tilskrevet rødvin. Men rødvinsinntaket var ikke det eneste som skilte franskmennene fra resten av verden – de hadde f.eks. også et mye høyere forbruk av grønnsaker og vegetabilsk olje enn andre vestlige land.

Én forklaring på hvorfor rødvin kanskje kan være sunt er imidlertid at det inneholder antioksidanter. Av antioksidantene har spesielt resveratrol – som også finnes i bl.a. druer, blåbær og peanøtter – fått mye oppmerksomhet, da det f.eks. har vist seg å kunne hemme vekst av kreftsvulster, forebygge aterosklerose hos mus, senke blodtrykk hos mennesker (i store doser) og forlenge livet til alt fra gjær til bier. Studier fra Italia viste i 2014 at høyere inntak av resveratrol (målt i urin) ikke var knyttet til mindre dødelighet, kreft eller hjerte- og karsykdom etter ca. 9 år hos eldre, men at det var knyttet til mindre skrøpelighet på kortere sikt.

VG rødvin 2012

Det har også vært store håp om at resveratrol i pilleform kan etterligne helseeffektene av kalorirestriksjon (som kanskje kan forebygge aldring). Om det er noe i akkurat det kan ikke jeg svare på. Men dersom resveratrol virkelig er så bra, hvor mye må man spise, eller hvor mye rødvin må man drikke? I en spansk studie var gjennomsnittlig inntak av resveratrol ca. 100 mikrogram, hvorav 98 prosent kom fra vin. Men er det nok?

I en ny artikkel i Advances in Nutrition viser Sabine og Ralf Weiskirchen hvor mye man må spise eller drikke for å få i seg en «terapeutisk» dose med resveratrol, ca. 1 gram (som anbefales av enkelte). Da må man daglig innta

  • mellom 2600 og 17 500 liter hvitvin (Riesling)
  • mellom 500 og 2800 liter rødvin (Pinot Noir) eller 3500 liter rosevin
  • 2,5 tonn epler
  • 52,6 kilo tomater
  • mellom 13 000 og  746 000 liter  øl
  • 2,9 tonn mørk sjokolade
  • 795 kilo røde druer
Resveratrol - How Much Wine Do You Have to Drink to Stay Healthy Adv Nutr
Illustrasjon fra Advances in Nutrition

Resveratrol har imidlertid i seg selv lite biologisk tilgjengelig – «Thus, the therapeutic efficacy of resveratrol after oral administration is rather low», skriver de, men det jobbes med å forbedre dette.

Det betimelige spørsmålet de stiller er: hvordan kan noen bruke «det franske paradoks» eller innholdet av resveratrol til å rettferdiggjøre drikking av rødvin, når det er umulig å få i seg «anbefalte» mengder resveratrol gjennom rødvin eller andre mat- og drikkevarer? De estimerer at den gjennomsnittlige franskmann får i seg ca. 70 milligram resveratrol fra vin årlig, noe som er 5000 ganger mindre enn de foreslåtte 1 gram per dag!

Even if further daily resveratrol sources (grapes or peanuts) are considered, these rough calculations clearly document that the consumption of red wine is not a good explanation of the pathologic mechanisms predicting the French paradox.

Alle som bruker resveratrol som argument for å drikke rødvin bør derfor finne en annen «unnskyldning»!

Forebygger pasta vektøkning?

Pasta, poteter og ris blitt et trehodet troll i manges øyne. Derfor er det kanskje ikke så rart at nyheten om at pastaspising var knyttet til lavere vekt i en ny studie ser ut til å ha sjokkert nærmest en hel verden.

Britiske Independent skriver: Pasta does not make you gain weight og «Pasta is not fattening and can reduce the likelihood of obesity, Italian scientists have found.» Italienere spiser ikke overraskende mest pasta i verden; voksne spiste i gjennomsnitt 50-60 gram pasta (tørr) om dagen i 2005-06, ifølge en kostholdsundersøkelse.

Sophia Loren: – Everything you see, I owe to spaghetti.

I en analyse av to italienske studier – én fra Molise-regionen i Sør-Italia og én nasjonal undersøkelse – med ca. 23 000 voksne personer ble kroppsvekt og midje-hofte-omkrets målt samtidig som deltakerne rapporterte sitt eget kosthold. I den ene studien oppga deltakerne sitt typiske kosthold i løpet av det siste året, mens de i den andre ble intervjuet om hva de hadde spist det siste døgnet.

I begge studiene hadde de som spiste mest pasta høyere BMI. De med fedme spiste faktisk signifikant mer pasta enn både de normalvektige og de overvektige, dog bare 2-3 gram mer. Men da dette ble justert for underestimert kaloriinntak, ble sammenhengen motsatt: de med høyest pastainntak hadde lavere BMI. I studien fra Molise hadde de som spiste mer pasta også lavere livvidde og liv-hofte-ratio, kontrollert for kroppsvekt.

Continue reading «Forebygger pasta vektøkning?»

Hva er sunt? Ekspertenes og folkets dom

De matvaren folk flest lurer på om er sunne eller ikke er, ifølge Google, sushi, etterfulgt av hummus og popcorn. New York Times har gjort en morsom undersøkelse av hvilke matvarer som anses som sunne og usunne blant folk flest (2000 personer) og blant ernæringseksperter (672 medlemmer av American Society of Nutrition):

Is Sushi ‘Healthy’? What About Granola? Where Americans and Nutritionists Disagree

Mest interessant er det at granola (crüsli), kokosolje og yoghurt-is er de matvarene som skiller folk flest og ekspertene mest. Mens 71 % av folket mener at granola-barer er sunne, mener bare 28 % av ekspertene det. Slim-Fast (en diettshake), appelsinjuice og «amerikansk» ost vurderes også bedre av folk flest enn av ekspertene.

På den annen side mener nesten 90 % av alle ekspertene av quinoa er sunt, i motsetning til bare 58 % av folk flest. Den generelle befolkningen er også mer i tvil om tofu og sushi enn ekspertene.

Nesten alle er derimot enige i at epler, appelsiner og havregryn er sunt.

Illustrasjon fra New York Times
Illustrasjon fra New York Times

Hva betyr «sunt»?

Spørsmålet som ble stilt for de 52 ulike matvarene var: Do you consider the following foods to be healthy, or not? 

Selv om det egentlig er et enkelt spørsmål, er det ikke et særlig godt spørsmål. Jeg vil heller si at spørsmålet er feil, fordi en enkeltmatvare aldri er sunnere eller verre enn kostholdet som helhet. Om noe er sunt eller ikke kommer også an på mengder og proporsjoner, og ikke minst på hvem som spiser det.

Noen matvarer er selvsagt bedre for oss enn andre, men det er en svart-hvitt kategorisering av «dårlige» og «gode» matvarer som virkelig er usunt.

Jeg liker dette sitatet fra legen Roxanne Sukol i en artikkel av Michael Rulman i Washington Post fra januar i år:

‘Healthy’ is a bankrupt word … Our food isn’t healthy. We are healthy. Our food is nutritious.