Fettråd og vitenskapelige kortsyn

Denne uken kan vi lese at noen mener at anbefalingene som har blitt gitt om kosthold, og fett spesielt, ikke har vitenskapelig støtte. Forskning.no skriver:

Kostrådene – som ble introdusert for 220 millioner amerikanske og 56 millioner britiske borgere – manglet støtte i såkalte randomiserte kontrollerte studier – RCT-studier. Denne typen studie anses som den beste forskningsmetoden for å undersøke effekten av et tiltak.

Dette er konklusjonen fra en gruppe britiske og amerikanske forskere (førsteforfatteren har skrevet flere slankebøker og selger sin egen diett) som ville se på grunnlaget som forelå før de offisielle anbefalingene om fett kom i USA og Storbritannia i hhv. 1977 og 1983.

Continue reading Fettråd og vitenskapelige kortsyn

Vitaminvann til ingen nytte

Trenger noen egentlig vann eller leskedrikker beriket med vitaminer? Med vitaminvann med navn som «Control», «Defence» (med bl.a. C-vitamin) og «Drive» (med vitamin B3, B5, B12, folsyre og koffein), kan man fort tolke at vitaminene forbedrer immunforsvaret, fokus osv.

«Drikkene gir et godt supplement av vitaminer, samtidig som de er gode tørsteslukkere» og «det skandinaviske, lure alternativet til brus, juice og still drinks», skriver produsenten. Ingen av disse påstandene er direkte feil, men er drikkene sunne bare fordi de ikke er like ille som brus? Og gir vannet næringsstoffer som folk faktisk trenger mer av?

Continue reading Vitaminvann til ingen nytte

Boktips: Diet Cults av Matt Fitzgerald

Diet Cults cover

Tendensen til å gjøre moralske bedømmelser basert på folks matvaner er innebygd i oss mennesker, skriver Matt Fitzgerald. Regler om hva man bør spise og ikke spise har trolig vært med på å skape gruppeidentitet så lenge det har eksistert mennesker. Boken Diet Cults (Amazon.com / Amazon.co.uk) handler om den moderne «tilbedelsen» av sunn mat.

Continue reading Boktips: Diet Cults av Matt Fitzgerald

Glykemisk indeks – mindre viktig enn antatt?

Rett før jul ble det publisert en ny studie i Journal of the American Medical Association som har fått enkelte til å sette spørsmålstegn ved betydningen av kostholdets glykemiske indeks (GI) for utviklingen av metabolsk syndrom og risiko for hjerte- og karsykdom. Forskerne konkluderte med at glykemisk indeks innenfor et generelt sunt kostholdsmønster kanskje ikke forbedrer insulinresistens eller andre risikofaktorer . «Questioning the Idea of Good Carbs, Bad Carbs», skrev New York Times om studien. I en kommentar til studien i JAMA skrev også fedme- og diabetesforsker Robert H. Eckel at glykemisk indeks nå ser ut til å være mindre viktig enn mange har antatt.

Studien er god, og fortjener så absolutt oppmerksomhet. Men er den nok til å kassere hele GI-konseptet, slik som Eckel foreslår?

Hva er viktigst, karbohydrater eller GI?

Hensikten med OmniCarb-studien var å se om det å redusere inntaket av karbohydrater og/eller kostholdets GI hadde gunstige effekter på kardiovaskulære risikofaktorer. Det har vært undersøkt før, men de fleste tidligere kontrollerte studier av GI har vært små og kortvarige. Ville en lavglykemisk diett være bedre enn en høyglykemisk diett med like mye karbohydrater? Eller ville det å redusere karbohydratinntaket være gunstig, uavhengig av GI?

Continue reading Glykemisk indeks – mindre viktig enn antatt?

Ernæringsforskning i media – «lost in translation»?

I november hadde jeg gleden av å holde et innlegg på høstseminaret til Norsk Forening for Ernæringsfysiologer. Temaet for årets seminar var ernæring i media, og jeg valgte å konsentrere meg om ernæringsforskning i media. Dette er noe jeg har interessert meg for, og skrevet en del om, så det ble en morsom oppgave. 

Selv har jeg et veldig godt forhold til norske journalister, og synes ernæringsstoffet i norske aviser stort sett er bra. Jeg prøvde da også å understreke at det ikke er journalistene eller media selv som har skylda for de «dårlige» sakene. 

Her er en skriftlig versjon av foredraget: 

Continue reading Ernæringsforskning i media – «lost in translation»?

Fetende poteter?

Carl I. Hagen sa nylig til Aftenposten at han ikke spiser poteter for ikke å bli tjukk. At poteter er «fetende» har vært påstått i mange tiår, lenge før noen visste hvem Fedon Lindberg var. En mann med navn Christ Voigt gikk imidlertid ned ca. 10 kilo på to måneder mens han utelukkende spiste poteter. Blodsukkeret, LDL-kolesterolet og triglyseridene hans gikk også ned. Hva skal en tro? En ny studie jeg snart skal nevne, publisert i Journal of the American College of Nutrition, gir en interressant indikasjon …

VG-oppslag, 1955
VG-oppslag, 1955

Continue reading Fetende poteter?

Raskt vekttap er ikke nødvendigvis verre

Det er en vanlig og akseptert oppfatning av at vektreduksjon bør skje sakte og gradvist fremfor raskt. Dette har imidlertid nylig blitt kalt en myte av en gruppe kostholdsforskere (se Myter og fakta om fedme og Fedme: Flere myter og halvsannheter).

Denne oppfatningen har flere opphav, men én ofte uttalt bekymring er at personer som går raskt ned i vekt raskere legger på seg igjen etter en endt slankekur. Vektoppgang etter vektreduksjon er en stor og krevende utfordring (se Varig vekttap – hva virker best?). At man mister mer muskelmasse når man går raskt ned i vekt er også et hyppig argument. Ettersom noen anser overvekt som et resultat av dårlige vaner, virker det også logisk at det må ta tid å endre disse vanene.

Mange anbefaler derfor et tempo på 1/2 kilo i uken for folk flest, maks 1 kilo, fordi dette angivelig vil øke sjansen for å oppnå et varig vekttap. En annen viktig grunn er at dette ikke krever et altfor drastisk kutt i matinntaket, noe som kan medføre mange komplikasjoner.

Hastverk er lastverk?

Rådet er altså ikke helt grunnløst, men er det sant at det å gå raskt ned i vekt nødvendigvis er mer negativt for vekten på lang sikt? Det handler en ny studie som er publisert i The Lancet – Diabetes & Endocrinology om, nemlig hvorvidt tempoet på vekttapet avgjør vektøkningen opptil tre år etter endt intervensjon. I sammendraget skriver forfatterne:

Continue reading Raskt vekttap er ikke nødvendigvis verre