Spis mer fett, forbrenn mer fett?

Det er lite tvil om at lavkarbodietter «virker» – i slankingens historie ser det faktisk som om lavkarbo har vært «normen» for å gå ned i vekt i flere hundre år. Spørsmålet er om de virker slik tilhengerne og selgerne av dem påstår.

I denne bloggens spede begynnelse oversatte og publiserte jeg en artikkel av nevrobiolog og fedmeforsker Stephan Guyenet,’ som tok for seg påståtte forbindelser mellom karbohydrater og fedme: Hypotesen om karbohydrater og fedme: En kritisk granskning.

En av de vanligste påstandene har vært at karbohydrater er fedmefremmende ettersom de stimulerer utskillelse av insulin, som er en viktig del av reguleringen av fettlagringen (insulin har for øvrig mange andre funksjoner, men konstant høye insulinnivåer i blodet er unektelig skadelig). Som Gueyenet skrev i den nevnte artikkelen:

Insulin hemmer frigjøringen av fett ut av fettcellene (via hormon-sensitiv lipase), og øker transporteringen av fett inn i cellene (via lipoprotein lipase), og dette er kjernen i Taubes’ grunnleggende argument for ideen om at insulin fører til fettlagring.

Dette skulle angivelig være forklaringen på hvorfor mange lykkes med å slanke seg under lavkarbodietter; så lenge man spiste lite karbohydrater og mye fett (som ikke stimulerer insulin i seg selv) ville man forbrenne mer fett. Noen påsto til og med at man kunne spise så mange kalorier man ville så lenge man holdt insulinnivåene nede.

Det er riktig at kroppen forbrenner en større andel fett når den har lite tilgang på karbohydrater, men resulterer det i en metabolsk fordelEn oversiktsartikkel fra 2005 (som jeg skrev om her) avviste denne påstanden – som også verserte på 1970-tallet – ved å vise til at endringer av kostens karbohydratinnhold ikke påvirker energiforbruket signifikant:

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved redusert karbohydratinntak – fra Schoeller & Buchholz, 2005.

Se også: Vektnedgang uavhengig av kalorier? og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Det som ifølge forskerne skal være den mest kontrollerte og direkte testen av denne hypotesen ble publisert i Cell Metabolism i går.

Presisjonen er en klar styrke i studien, men studien involverte bare 19 personer som fulgte hver diett i bare seks dager.

(19 personer er ikke mange, men dette var en såkalt crossover-studie, hvor de samme pasientene fulgte hver diett i tilfeldig rekkefølge. Dette reduserer behovet for antall deltakere.)

På begge dietter spiste deltakerne 30 % færre kalorier enn dagsbehovet, og byttet på å kutte ned på fettet og karbohydratene. Hovedresultatet var at tapet av kroppsfett var 68 prosent høyere etter den fettreduserte dietten enn etter den karbohydratreduserte – hhv. 89 og 53 gram per dag i snitt. Dette til tross for (?) at lavkarbo-dietten klart reduserte insulinutskillelsen og økte den relative fettforbrenningen i cellene.

Derav tittelen på studien: «Calorie for Calorie, Dietary Fat Restriction Results in More Body Fat Loss than Carbohydrate Restriction in People with Obesity»

Continue reading Spis mer fett, forbrenn mer fett?

Omega-6-skremsel i strid med dataene

Det er en god stund siden jeg sist skrev om sammenhengen mellom omega-6-fettsyrer, eller balansen mellom omega-6 og omega-3, og helse. Oppstyret og påstandene rundt omega-6 nådde sitt klimaks i begynnelsen av 2013, da en ny analyse av en over 40 år gammel studie som da ble publisert i BMJ viste en så vidt signifikant høyere hjerte- og kar-dødelighet blant menn som spiste mye omega-6 fra saflorolje og margarin.

Mange uttalte den gang (og noen hevder nok fortsatt) at denne studien nærmest alene motbeviser de etablerte anbefalingene om inntak av flerumettet fett, selv om kostholdet i studien ikke var i nærheten av representativt for hverken det som anbefales eller det folk flest spiser. Én kjent, norsk lege sa for eksempel til Dagbladet 15. februar 2013 at «Helsemyndighetene har tatt livet av ganske mange nordmenn med disse rådene.»

Jeg har tidligere pekt på at det per i dag ikke er støtte i litteraturen for at de offisielle anbefalingene om flerumettet fett/omega-6 i seg selv er skadelig for mennesker med tanke på kroniske sykdommer, eller at det er lite grunnlag for å gi en spesifikk anbefaling om ratioen mellom omega-3 og omega-6 i kostholdet med tanke på hjerte- og karsykdom.

Før sommeren var jeg på et seminar på NMBU hvor en forsker uten et snev av forbehold fortalte at å spise omega-6 i form av linolsyre (den vanligste omega-6-fettsyren) øker arakidonsyre i kroppen og følgelig gir økt inflammasjon og risiko for hjerte- og karsykdom. Siden jeg tidligere hadde konkludert med noe annet, tenkte jeg at det var på tide å igjen se systematisk på det som er publisert om omega-6 og hjerte- og karsykdom og dødelighet de siste årene.

Bare i løpet av de siste månedene har det kommet flere høyst relevante publikasjoner. I motsetning til nevnte studie i BMJ fra 2013 har – interessant nok – knapt nok noen av disse vært nevnt av media eller «kostholdsguruer».

Continue reading Omega-6-skremsel i strid med dataene

Bør bananer bebreides?

Sommeren er endelig i gang for fullt, og for mange er dette en tid man kanskje nyter ekstra mye frukt.

I så fall kan det være gledelig å vite at en ny, systematisk kunnskapsoppsummering viser at et høyere inntak av frukt ser ut til å forebygge vektøkning over tid blant voksne. Dette var en gjennomgang av 17 nyere studier – hvorav 11 randomiserte, kontrollerte studier – av friske personer. Ingen av studiene viste at det å spise mer frukt førte til vektøkning sammenliknet med ikke å spise mer frukt, men fruktjuice var i noen studier forbundet med vektøkning. Forklaringen er trolig at hel frukt bidrar til å begrense det totale energiinntaket.

Men av alle ting man kan si om det norske kostholdet, ser enkelte faktisk ut til å mene at vi spiser for mye frukt, og at særlig bananer (som botanisk sett er bær) er en av de største syndene. Én av grunnene som ofte nevnes er det høye stivelses- og sukkerinnholdet, noe som gir bananen en høy glykemisk indeks. Professor i husdyrernæring, Birger Svihus, har for eksempel uttalt seg til Side2.no og Forskning.no at bananer ikke bør spises av overvektige eller type 2-diabetikere, fordi sukkerinnholdet er høyere per 100 gram enn cola. Det siste er korrekt, men jeg tror samtidig at Svihus også vil være enig i at det er stor forskjell på å spise én banan (= ca. 14 gram sukkerarter) og å drikke en halv liter cola (= ca. 55 gram sukker). (Frukt og bær bidrar for øvrig med 11 % av sukkerartene i et typisk norsk kosthold, mens brus og godteri utgjør 50 %.)

Jeg har kolleger og andre bekjente som instinktivt himler med øynene og jamrer seg av slike angrep på frukt, men påstanden er alvorlig nok til ikke å undersøke nærmere. Norge er tross alt blant de mest bananspisende nasjoner i vår del av verden, hvis man ser på importstatistikken. Ettersom bananer er relativt rike på sukker, er de uheldige for vekta og blodsukkeret, og spesielt ved diabetes?

Continue reading Bør bananer bebreides?

Kalorioverskudd, gluten og D-vitamin-sopp – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lesetips (i tilfeldig rekkefølge) fra den siste uken. 

1. Bulletin of the World Health Organization (01/07/2015): Global fedme kan forklares med mer overflod av kalorier 

For noen år siden skrev jeg her om studier som viste at økt kaloriinntak alene kunne forklare overvektsbølgene i USA og England:

Scarborough et al undersøkte den relative effekten av energiinntak og fysisk aktivitet på vektøkningen i Storbritannia mellom 1980- og 2000-tallet. For menn skyldtes vektøkningen både mindre fysisk aktivitet og økt energiinntak, mens økt energiinntak alene forklarte vektøkningen blant kvinner:

For both men and women, the results across the entire of the 95% credible intervals do not alter the conclusion that increase in body weight in men is due to both increases in total energy intake and decreases in physical activity levels, but for women, the increase in body weight can be explained by increases in total energy intake alone. [British Journal of Nutrition, 2011]

Tilsvarende fant Boyd Swinburn et al. for den amerikanske befolkningen:

Increased food energy supply is more than sufficient to explain the US epidemic of obesity

Whereas ongoing efforts are needed to increase physical activity levels in the population, the priorities for reversing the obesity epidemic should focus on energy intake by addressing the obesogenic food environment drivers of the current energy overconsumption. [American Journal of Clinical Nutrition, 2009]

I siste Bulletin of the World Health Organization har Swinburn og medarbeidere tatt et stort skritt videre, og undersøkt 69 land, både rike og fattige, over hele verden. Kroppsvekta og tilgjengeligheten av kalorier økte mellom 1971 og 2010 i i 56 (81 %) av landene. (For å ta ett nærliggende eksempel: I Norge økte kaloriinnholdet i matforsyningen med ca. 237 kalorier per dag mellom 1990 og 2001.)

Hvor mange ekstra kalorier måtte til for å forklare den observerte vektøkningen i disse landene? I 80 prosent av landene var økt matforsyning mer enn nok til å forklare vektøkningen, skriver de. Det vil si at økt matforsyning har bidratt både til høyere inntak og svinn. I 11 land var økt matforsyning ikke tilstrekkelig til å forklare vektøkningen.

Fem land opplevde at gjennomsnittsvekta gikk opp samtidig som matforsyningen gikk ned, mens tre land opplevde det stikk motsatte.

Én begrensning er at omtrent halvparten av landene bare hadde vektdata tilgjengelig for kvinner.

Les gjerne også mer på bloggen til en av studieforfatterne, Carson Chow.

2. Absolutely Maybe (30/06/2015): Verdt å vite om metaanalyser

Forsker og blogger Hilda Bastian skriver mye interessant på sin blogg «Absolutely Maybe» som anbefales til alle vitenskapelig metode-nerder. I sitt siste innlegg ga hun fem nyttige «advarsler» om metaanaylser. Metaanalyser og systematiske kunnskapsoppsummeringer anses som regel som de beste kildene til evidens, men det er viktig å se begrensningene (noe jeg kan skrive under på etter å ha jobbet med det selv en stund).

Et eksempel fra Bastians artikkel: «Pooling studies that shouldn’t be combined is one of the most common flaws you’ll see in meta-analyses.»

3. New York Times (04/07/2015): Myten om «Big bad gluten»

Interessant kronikk om glutenintoleranse i New York Times, skrevet av vitenskapsskribent Moises Velasquez-Manoff. Han ga for et par år siden ut boken «An Epidemic of Absence«, som handler om hvorfor allergier og autiommune sykdommer har økt så veldig.

I kronikken skriver han at myter slik om at «gluten er skadelig fordi vi ikke er utviklet til å spise det» overskygger det virkelige problemet, nemlig at «det moderne immunsystemet» ser ut til å ha slått seg vrangt. Kanskje vi ikke bør skylde på glutenet i seg selv?

«Maybe we should stop asking what’s wrong with wheat, and begin asking what’s wrong with us.»

4. FSANZ (lest 05/07/2015): D-vitamin i sopp

Mattilsynet i Australia og New Zealands (FSANZ) har utgitt en rapport om D-vitamininnhold i sopp som er utsatt for UV-stråler i 1-2 sekunder. Denne soppen viser seg å være svært rike på D-vitaminer. I australia finnes faktisk «D-vitamin-sopp» på markedetIfølge ernæringsfysiolog Catherine Saxelby kan man oppnå samme effekt selv ved å sette sjampinjonger i sola i omtrent en time.

Tidligere svenske undersøkelser har også vist at ville kantareller kan være en svært god kilde til vitamin D.

Apropos UV-stråler og D-vitamin skrev Food & Drink Europe denne uken om at brød «beriket» med D-vitamin fra UV-stråling er på vei i Sverige.

5. Fra arkivet: om allergitester

Siden VG brukte mye av forrige uke til å vise den nedslående sannheten om populære allergi- og matintoleransetester, benytter jeg anledningen til å minne om en kronikk jeg skrev til Aftenposten i fjor, hvor jeg også prøvde å advare mot slike tester: Betenkelige motiver bak «allergimat»-trenden.

For noen tusenlapper kan man også ta en blodprøve hjemme og sende prøven til en utenlandsk lab som tester for intoleranser mot opptil 200 ulike matvarer. Det som måles er som regel nivåene av IgG-antistoffer i blodet. Økte IgG-nivåer er imidlertid ikke nødvendigvis en unormal reaksjon på mat. Allergiforeninger over hele verden har følgelig tydelig påpekt at IgG-antistoffer ikke er et relevant mål på matallergi eller –intoleranse. Som med spørreskjemaer er slike blodprøver isolert sett meningsløse for å fastsette matintoleranser.

D-vitamin, ernæring i media, morsmelk og vekt – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. PLoS One (16/06/2015): Er fedme forklaringen på sammenhengen mellom D-vitamin og hjerte- og karsykdom?

Flere observasjonsstudier har vist at lave D-vitaminnivåer i blodet er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom og risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes m.m., men en årsakssammenheng er ennå ikke fastslått.  For eksempel viste den hittil største randomiserte, kontrollerte studien – Women’s Health Initiative-studien – at eldre kvinner som tok enten D-vitamin + kalsium eller placebo ikke hadde lavere risiko for hjerteinfarkt eller død av koronar hjertesykdom 7 år etter. En nyere dansk studie viste at genetisk lave D-vitaminnivåer ikke var forbundet med kardiovaskulær dødelighet. Kanskje er lav D-vitaminstatus en konsekvens av, og ikke årsak til hjerte- og karsykdom?

Baker og medarbeidere så på en studie av unge voksne fra India, som hadde en gjennomsnittlig BMI på 19,5. D-vitaminmangel var forbundet med en noe høyere fettprosent, men det var ellers ingen signifikante sammenhenger mellom D-vitaminstatus og risikofaktorer som blodtrykk, kolesterol, blodsukker m.m. Forfatterne mener dette tyder på at de tidligere observerte sammenhengene mellom vitamin D og risiko for hjerte- og karsykdom delvis kan tilskrives høyere kroppsfett blant personer med D-vitaminmangel, og at D-vitaminmangel er en markør på en usunn og stillesittende livsstil.

2. PLoS One (17/06/2015): «Dårlige» nyhetsoppslag om mat og kreft knyttet til dårlige pressemeldinger

Jeg regner med (*kremt*) at du har lest mitt innlegg om ernæringsforskning i media, og derfor vet at mye av forskningsjournalistikken er basert på pressemeldinger fra forskningsinstitusjoner og vitenskapelige tidsskrifter, og at disse kan være en kilde til «spinn» eller overdrivelser. Min påstand er at slike pressemeldinger er en vel så viktig, om ikke viktigere, årsak til misvisende ernæringsstoff i mediene som kunnskapsløse journalister.

Dette skriver også Taylor og medarbeidere i en ny artikkel i PLoS One:

It has been demonstrated that scientific studies which are the subject of press releases are much more likely to feature in mainstream news reports, which are then often based heavily on the content of that press release, regardless of whether the content is accurate or flawed.

I denne studien så de på over 300 nyhetsoppslag om en metaanalyse fra 2012 som handlet om kjøtt og risiko for kreft i bukspyttkjertelen. Bare 14 prosent av disse oppslagene hadde tegn på et signifikant journalistisk arbeid lå bak, og ikke bare klipp og lim fra en annen kilde. 85 prosent av oppslagene var basert på en pressemelding fra tidsskriftet som publiserte studien, BBC News eller NHS Choices. Taylor og medarbeidere kunne derfor se at kvaliteten på nyhetsoppslagene kom an på kvaliteten på disse kildene. Oppslage som baserte seg på pressemeldingen fra tidsskriftet var av dårligere kvalitet enn oppslag som baserte seg på BBC News.

4. British Journal of Sports Medicine (17/06/2015): Artikkel om «myten om fysisk aktivitet og fedme» burde aldri vært publisert

En kommentarartikkel i British Journal of Sports Medicine skapte mye diskusjon i vår da forfatterne hevdet å ville knuse myten om at fysisk aktivitet er svaret på fedmeproblemet. Det er publisert utallige artikler om dette i løpet av de siste årene, og jeg er enig i deler av budskapet, men nå ble det altså oppfattet som nyhetsverdig og sjokkerende. Mange trodde det her var snakk om en ny studie som, mens det egentlig bare var en meningsytring med en selektiv gjennomgang av forskning.

Kelley og medarbeidere har nå kommet med en bitende og god gjendrivelse av denne artikkelen. De gir 12 grunner til hvorfor den aldri burde vært publisert.

We understand that the editorial was written to be provocative, but we are concerned about the potential damage that can be done by publishing misleading and extreme opinions on issues of important public concern. We believe that that there are serious flaws in the writing, interpretation, understanding and quality of this article that should not go unchecked.

For det presenterer artikkelen ingen «myte», selv om den altså ifølge tittelen omhandler «myten om fedme og fysisk aktivitet». Videre er utsagnet «fysisk aktivitet bidrar ikke til vekttap» ikke underbygget av en eneste kildehenvisning, og er i strid med det kunnskapsoppsummeringer viser.

Til slutt konkluderer Kelley og medarbeidere med at kommentarartikkelen burde vært forkastet som vitenskapelig tvilsom.

5. BMJ (18/06/2015): Advarer voksne mot å drikke morsmelk (!)

British Medical Journal siterer en ny artikkel i Journal of the Royal Society of Medicine, som omhandler en visstnok ny trend med at voksne kjøper morsmelk på nettet og tar det som kosttilskudd. Dette skal bl.a. være anbefalt i deler av fitness-miljøet, selv om det ikke finnes bevis for at det har noe for seg for voksne mennesker:

“The benefits of breast milk are being found in the lab, not in drinking a bottle ordered online from an expressing mum.”

Upasteurisert morsmelk gir derimot risiko for matbårne sykdommer, slik som med annen rå melk, men også andre infeksjonssykdommer (inkl. HIV).

6. Journal of Nutrition (17/06/2015): Etterlevelse av kostråd og vektendring

Mange studier har vist en sammenheng med det å ha et kostholdsmønster i tråd med offisielle anbefalinger (f.eks. middelhavskost, nordisk kost osv.) er forbundet med mindre overvektig og fedme. De aller fleste slike studier undersøker kostholdet på ett tidspunkt, for så å måle deltakernes vekt flere år senere, og tar derfor ikke hensyn til kostholdsendringer deltakerne kan ha gjort underveis (se f.eks. dette innlegget om observasjonsstudier om fett).

Denne nye studien av Fung og medarbeidere er unik ettersom den ser på sammenhengen mellom endringer i kostholdet innenfor flere 4-årsperioder og vektendringer blant amerikanske kvinner og menn som deltok i tre ulike, store studier. Disse svarte på kostholdsspørreskjemaer hvert fjerde år i opptil 16-20 år. Studien viste at de som forbedret kostholdet sitt (dvs. fulgte anbefalingene i større grad) innenfor en tidsperiode også gikk mindre opp i vekt på lang sikt. Denne sammenhengen var større blant overvektige enn blant normalvektige, og blant yngre.

Ifølge forfatterne støtter disse funnene anbefalingene om å ha et høyt inntak av frukt, grønnsaker og fullkorn, og mindre raffinerte kornvarer, sukker og rødt og bearbeidet kjøtt.

Fra arkivet: Journal of the American Dietetic Association (mai 2005)

Jeg har skrevet en del her om betydningen av kalorier eller karbohydrater/fett/protein for vektnedgang. Noen dietter markedsføres med påstander om at kaloriinntaket har mindre å si for vekta enn sammensetningen av kostholdet, enten fordi det er komplisert å telle kalorier eller fordi kalorier rett og slett ikke teller når man f.eks. går på en lavkarbodiett. For 10 år siden diskuterte fedmedforskerne Dale Schoeller og Andrea Buchholz det samme i artikkelen Energetics of obesity and weight control: does diet composition matter? (ligger bak betalingsmur, men her er en gratis pdf-versjon)

De bemerker at forekomsten av fedme i USA har økt samtidig som en større andel av energiinntaket kom fra karbohydrater, og at denne sammenhengen fikk mange til å tro at karbohydratene i seg selv var problemet. Men de påpeker at også antall treningsstudioer økte i USA i samme periode – noe som illustrerer hvorfor tidsmessige sammenhenger ikke nødvendigvis gir riktig svar.

Samtidig har flere studier vist at lavkarbodietter gir et større vekttap på kort tid sammenliknet med balanserte, kalorireduserte dietter, selv om de som går på diettene rapporterer å spise like mange kalorier. Betyr det at lavkarbodietter har en «metabolsk fordel» ved at de gir et kaloriunderskudd ved å øke forbrenningen? På 1970-tallet ble det hevdet at høyproteindietter ga en metabolsk fordel, mens det samme ble hevdet om høykarbohydratdietter på 80-tallet. Det har derfor vært gjort mange studier av dette, noe Schoeller og Buchholz oppsummerte i artikkelen Is A Calorie A Calorie? i American Journal of Clinical Nutrition i 2004. Der konkluderte de med at «… a calorie is a calorie regardless of the macronutrient composition of the diet».

I kontrollerte studier hvor folk har levd i metabolske kammere slik at deres totale energiforbruk kan måles presist, har det ikke vært vist at endringer i fett- eller karbohydratinntaket endrer energiforbruket. Dette er vist i figuren under, som er basert på 10 studier hvor karbohydratinntaket ble endret.

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak

 

Taken together, these studies provide little support for the hypothesis that a low-carbohydrate diet increases energy expenditure and, if anything, a lowcarbohydrate diet may decrease energy expenditure, particularly if the carbohydrate intake is very low.

De mener derfor at karbohydratrestriksjon i seg selv ikke gir en «metabolsk fordel», men at et høyt proteininntak kan bidra til at energiforbruket reduseres mindre når man går ned i vekt.

Det som ifølge Schoeller og Buchholz forklarer det noe større vekttapet under lavkarbodietter er at deltakerne klarer å følge disse diettene bedre, kanskje fordi de spiser mer protein og dermed opplever mer metthet, og fordi matvareutvalget begrenses.

Viljestyrke, blodsukker og nudging – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. Astronewth (15/06/2015)

Eirik Newth legger frem interessante og personlige betraktninger om påstanden om at vekt primært er et spørsmål om viljestyrke: Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt? 

2. Ny studie (09/06/2015): Kan blodsukkermålinger brukes til å styre matinntaket?

Personer som skal ned i vekt får ofte råd om å bare spise når de er sultne, i stedet for å la følelsene styre. I denne studien undersøkte de om det å bare spise når blodsukkeret var lavt (under en spesfikk grense) kunne være et godt råd for spiseatferden:

Every time a participant wanted to eat, they were instructed to assess their hunger level using a visual analogue scale ranging from 0 mm (not at all hungry) to 100 mm (extremely hungry) [23], [24]. Once that was completed, participants were instructed to measure capillary blood glucose from a finger prick sample by portable glucometer (Abbott Freestyle Optium Glucose Meter, Australia). Participants were only permitted to eat if their blood glucose was under their specified cut-off. If their blood glucose was above their cut-off, they were instructed to choose an activity that distracted them from food, and to wait for new feelings of hunger for at least an hour before testing their blood glucose again (Fig. 2).

I denne studien skulle de bare se hvorvidt deltakerne klarte å følge rådet, og det så ut til at det å måle blodsukkeret bidro til mindre spising i fravær av sult.

3. Annals of Internal Medicine (16/06/2015): Diettpreferanser hadde lite betydning for vekttapet

Det å klare å holde seg til dietten er sannsynligvis viktigere for vekta enn hvilken diett man følger. Følgelig er det logisk at det å la pasienter som skal ned i vekt selv velge en diett ut ifra deres preferanser vil gi bedre resultater enn å påtvinge dem en bestemt diett. Derfor er en ny studie i Annals of Internal Medicine oppsiktsvekkende, da den faktisk kom til motsatt konklusjon:

Contrary to expectations, the opportunity to choose a diet did not improve weight loss.

Pasienter som fikk velge mellom en lavkarbodiett eller en lavfett-diett gikk ikke ned signifikant mer i vekt enn pasienter som ble tilfeldig tildelt en av diettene. Preferanser hadde med andre ord ingen klinisk meningsfull effekt på vekttapet.

Studien besto kun av menn, og deltakerne kunne som sagt kun velge mellom to typer dietter.

4. New York Times (19/06/2015): Folks holdninger til «nudging»

Atferdsøkonom Cass Sunstein (mest kjent for boken Nudge) har undersøkt amerikaneres holdninger til statlige «inngrep» for å påvirke folks valg og spisevaner. Funnene er overraskende!

5. Cancer Causes & Controll (06/06/2015): Fettinntak og dødelighet etter prostatakreft

Sammenhengen mellom fettinntak og dødelighet blant pasienter med prostatakreft ble undersøkt i den amerikanske Physicians’ Health Study. Pasientene fylte ut et kostholdsspørreskjema og ble deretter fulgt i 10 år i snitt.

For hver 5 energiprosent mer mettet fett i kostholdet på bekostning av karbohydrater økte dødeligheten med  80 prosent, og prostatakreftdødeligheten økte med nesten tre ganger. Høyere inntak av vegetabilsk fett på bekostning av karbohydrater eller animalsk fett var på sin side forbundet med lavere dødelighet. Ingen andre typer eller kilder til fett var forbundet med dødelighet.

Fra arkivet: Journal of Nutrition, 1995, vol. 6.

Tarm-mikrobiota er et hett tema i dagens ernæringsforskning. Men så nytt er det ikke. I juni for 20 år siden hadde Journal of Nutrition en oversiktsartikkel om kostholdets påvirkning av tarmfloraen: Dietary Modulation of the Human Colonic Microbiota: Introducing the Concept of Prebiotics (pdf). Også den gang skrev de at det hadde begynt å bli mer og mer akseptert at mikrobiotaen i tarmen kunne spille en viktig rolle for helsa. Dette er en av de tidlige forskningsartiklene om «prebiotika» for å forbedre tarmfloraen, noe forfatterne beskrev slik:

A prebiotic is a nondigestible food ingredient that beneficially affects the host by selectively stimulating the growth and/or activity of one or a limited number of bacteria in the colon, and thus improves host health.

Dette skulle vise seg å bli en svært populær artikkel, og den er i dag sitert over 4800 ganger, ifølge Google Scholar. Forfatterne publiserte en oppdatert oversikt i 2004, og foreslo da å revidere deres forrige definisjon til:

A prebiotic is a selectively fermented ingredient that allows specific changes, both in the composition and/or activity in the gastrointestinal microflora that confers benefits upon host wellbeing and health.