D-vitamin, ernæring i media, morsmelk og vekt – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. PLoS One (16/06/2015): Er fedme forklaringen på sammenhengen mellom D-vitamin og hjerte- og karsykdom?

Flere observasjonsstudier har vist at lave D-vitaminnivåer i blodet er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom og risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes m.m., men en årsakssammenheng er ennå ikke fastslått.  For eksempel viste den hittil største randomiserte, kontrollerte studien – Women’s Health Initiative-studien – at eldre kvinner som tok enten D-vitamin + kalsium eller placebo ikke hadde lavere risiko for hjerteinfarkt eller død av koronar hjertesykdom 7 år etter. En nyere dansk studie viste at genetisk lave D-vitaminnivåer ikke var forbundet med kardiovaskulær dødelighet. Kanskje er lav D-vitaminstatus en konsekvens av, og ikke årsak til hjerte- og karsykdom?

Baker og medarbeidere så på en studie av unge voksne fra India, som hadde en gjennomsnittlig BMI på 19,5. D-vitaminmangel var forbundet med en noe høyere fettprosent, men det var ellers ingen signifikante sammenhenger mellom D-vitaminstatus og risikofaktorer som blodtrykk, kolesterol, blodsukker m.m. Forfatterne mener dette tyder på at de tidligere observerte sammenhengene mellom vitamin D og risiko for hjerte- og karsykdom delvis kan tilskrives høyere kroppsfett blant personer med D-vitaminmangel, og at D-vitaminmangel er en markør på en usunn og stillesittende livsstil.

2. PLoS One (17/06/2015): «Dårlige» nyhetsoppslag om mat og kreft knyttet til dårlige pressemeldinger

Jeg regner med (*kremt*) at du har lest mitt innlegg om ernæringsforskning i media, og derfor vet at mye av forskningsjournalistikken er basert på pressemeldinger fra forskningsinstitusjoner og vitenskapelige tidsskrifter, og at disse kan være en kilde til «spinn» eller overdrivelser. Min påstand er at slike pressemeldinger er en vel så viktig, om ikke viktigere, årsak til misvisende ernæringsstoff i mediene som kunnskapsløse journalister.

Dette skriver også Taylor og medarbeidere i en ny artikkel i PLoS One:

It has been demonstrated that scientific studies which are the subject of press releases are much more likely to feature in mainstream news reports, which are then often based heavily on the content of that press release, regardless of whether the content is accurate or flawed.

I denne studien så de på over 300 nyhetsoppslag om en metaanalyse fra 2012 som handlet om kjøtt og risiko for kreft i bukspyttkjertelen. Bare 14 prosent av disse oppslagene hadde tegn på et signifikant journalistisk arbeid lå bak, og ikke bare klipp og lim fra en annen kilde. 85 prosent av oppslagene var basert på en pressemelding fra tidsskriftet som publiserte studien, BBC News eller NHS Choices. Taylor og medarbeidere kunne derfor se at kvaliteten på nyhetsoppslagene kom an på kvaliteten på disse kildene. Oppslage som baserte seg på pressemeldingen fra tidsskriftet var av dårligere kvalitet enn oppslag som baserte seg på BBC News.

4. British Journal of Sports Medicine (17/06/2015): Artikkel om «myten om fysisk aktivitet og fedme» burde aldri vært publisert

En kommentarartikkel i British Journal of Sports Medicine skapte mye diskusjon i vår da forfatterne hevdet å ville knuse myten om at fysisk aktivitet er svaret på fedmeproblemet. Det er publisert utallige artikler om dette i løpet av de siste årene, og jeg er enig i deler av budskapet, men nå ble det altså oppfattet som nyhetsverdig og sjokkerende. Mange trodde det her var snakk om en ny studie som, mens det egentlig bare var en meningsytring med en selektiv gjennomgang av forskning.

Kelley og medarbeidere har nå kommet med en bitende og god gjendrivelse av denne artikkelen. De gir 12 grunner til hvorfor den aldri burde vært publisert.

We understand that the editorial was written to be provocative, but we are concerned about the potential damage that can be done by publishing misleading and extreme opinions on issues of important public concern. We believe that that there are serious flaws in the writing, interpretation, understanding and quality of this article that should not go unchecked.

For det presenterer artikkelen ingen «myte», selv om den altså ifølge tittelen omhandler «myten om fedme og fysisk aktivitet». Videre er utsagnet «fysisk aktivitet bidrar ikke til vekttap» ikke underbygget av en eneste kildehenvisning, og er i strid med det kunnskapsoppsummeringer viser.

Til slutt konkluderer Kelley og medarbeidere med at kommentarartikkelen burde vært forkastet som vitenskapelig tvilsom.

5. BMJ (18/06/2015): Advarer voksne mot å drikke morsmelk (!)

British Medical Journal siterer en ny artikkel i Journal of the Royal Society of Medicine, som omhandler en visstnok ny trend med at voksne kjøper morsmelk på nettet og tar det som kosttilskudd. Dette skal bl.a. være anbefalt i deler av fitness-miljøet, selv om det ikke finnes bevis for at det har noe for seg for voksne mennesker:

“The benefits of breast milk are being found in the lab, not in drinking a bottle ordered online from an expressing mum.”

Upasteurisert morsmelk gir derimot risiko for matbårne sykdommer, slik som med annen rå melk, men også andre infeksjonssykdommer (inkl. HIV).

6. Journal of Nutrition (17/06/2015): Etterlevelse av kostråd og vektendring

Mange studier har vist en sammenheng med det å ha et kostholdsmønster i tråd med offisielle anbefalinger (f.eks. middelhavskost, nordisk kost osv.) er forbundet med mindre overvektig og fedme. De aller fleste slike studier undersøker kostholdet på ett tidspunkt, for så å måle deltakernes vekt flere år senere, og tar derfor ikke hensyn til kostholdsendringer deltakerne kan ha gjort underveis (se f.eks. dette innlegget om observasjonsstudier om fett).

Denne nye studien av Fung og medarbeidere er unik ettersom den ser på sammenhengen mellom endringer i kostholdet innenfor flere 4-årsperioder og vektendringer blant amerikanske kvinner og menn som deltok i tre ulike, store studier. Disse svarte på kostholdsspørreskjemaer hvert fjerde år i opptil 16-20 år. Studien viste at de som forbedret kostholdet sitt (dvs. fulgte anbefalingene i større grad) innenfor en tidsperiode også gikk mindre opp i vekt på lang sikt. Denne sammenhengen var større blant overvektige enn blant normalvektige, og blant yngre.

Ifølge forfatterne støtter disse funnene anbefalingene om å ha et høyt inntak av frukt, grønnsaker og fullkorn, og mindre raffinerte kornvarer, sukker og rødt og bearbeidet kjøtt.

Fra arkivet: Journal of the American Dietetic Association (mai 2005)

Jeg har skrevet en del her om betydningen av kalorier eller karbohydrater/fett/protein for vektnedgang. Noen dietter markedsføres med påstander om at kaloriinntaket har mindre å si for vekta enn sammensetningen av kostholdet, enten fordi det er komplisert å telle kalorier eller fordi kalorier rett og slett ikke teller når man f.eks. går på en lavkarbodiett. For 10 år siden diskuterte fedmedforskerne Dale Schoeller og Andrea Buchholz det samme i artikkelen Energetics of obesity and weight control: does diet composition matter? (ligger bak betalingsmur, men her er en gratis pdf-versjon)

De bemerker at forekomsten av fedme i USA har økt samtidig som en større andel av energiinntaket kom fra karbohydrater, og at denne sammenhengen fikk mange til å tro at karbohydratene i seg selv var problemet. Men de påpeker at også antall treningsstudioer økte i USA i samme periode – noe som illustrerer hvorfor tidsmessige sammenhenger ikke nødvendigvis gir riktig svar.

Samtidig har flere studier vist at lavkarbodietter gir et større vekttap på kort tid sammenliknet med balanserte, kalorireduserte dietter, selv om de som går på diettene rapporterer å spise like mange kalorier. Betyr det at lavkarbodietter har en «metabolsk fordel» ved at de gir et kaloriunderskudd ved å øke forbrenningen? På 1970-tallet ble det hevdet at høyproteindietter ga en metabolsk fordel, mens det samme ble hevdet om høykarbohydratdietter på 80-tallet. Det har derfor vært gjort mange studier av dette, noe Schoeller og Buchholz oppsummerte i artikkelen Is A Calorie A Calorie? i American Journal of Clinical Nutrition i 2004. Der konkluderte de med at «… a calorie is a calorie regardless of the macronutrient composition of the diet».

I kontrollerte studier hvor folk har levd i metabolske kammere slik at deres totale energiforbruk kan måles presist, har det ikke vært vist at endringer i fett- eller karbohydratinntaket endrer energiforbruket. Dette er vist i figuren under, som er basert på 10 studier hvor karbohydratinntaket ble endret.

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak

 

Taken together, these studies provide little support for the hypothesis that a low-carbohydrate diet increases energy expenditure and, if anything, a lowcarbohydrate diet may decrease energy expenditure, particularly if the carbohydrate intake is very low.

De mener derfor at karbohydratrestriksjon i seg selv ikke gir en «metabolsk fordel», men at et høyt proteininntak kan bidra til at energiforbruket reduseres mindre når man går ned i vekt.

Det som ifølge Schoeller og Buchholz forklarer det noe større vekttapet under lavkarbodietter er at deltakerne klarer å følge disse diettene bedre, kanskje fordi de spiser mer protein og dermed opplever mer metthet, og fordi matvareutvalget begrenses.

Viljestyrke, blodsukker og nudging – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lestetips fra den siste uken.

1. Astronewth (15/06/2015)

Eirik Newth legger frem interessante og personlige betraktninger om påstanden om at vekt primært er et spørsmål om viljestyrke: Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt? 

2. Ny studie (09/06/2015): Kan blodsukkermålinger brukes til å styre matinntaket?

Personer som skal ned i vekt får ofte råd om å bare spise når de er sultne, i stedet for å la følelsene styre. I denne studien undersøkte de om det å bare spise når blodsukkeret var lavt (under en spesfikk grense) kunne være et godt råd for spiseatferden:

Every time a participant wanted to eat, they were instructed to assess their hunger level using a visual analogue scale ranging from 0 mm (not at all hungry) to 100 mm (extremely hungry) [23], [24]. Once that was completed, participants were instructed to measure capillary blood glucose from a finger prick sample by portable glucometer (Abbott Freestyle Optium Glucose Meter, Australia). Participants were only permitted to eat if their blood glucose was under their specified cut-off. If their blood glucose was above their cut-off, they were instructed to choose an activity that distracted them from food, and to wait for new feelings of hunger for at least an hour before testing their blood glucose again (Fig. 2).

I denne studien skulle de bare se hvorvidt deltakerne klarte å følge rådet, og det så ut til at det å måle blodsukkeret bidro til mindre spising i fravær av sult.

3. Annals of Internal Medicine (16/06/2015): Diettpreferanser hadde lite betydning for vekttapet

Det å klare å holde seg til dietten er sannsynligvis viktigere for vekta enn hvilken diett man følger. Følgelig er det logisk at det å la pasienter som skal ned i vekt selv velge en diett ut ifra deres preferanser vil gi bedre resultater enn å påtvinge dem en bestemt diett. Derfor er en ny studie i Annals of Internal Medicine oppsiktsvekkende, da den faktisk kom til motsatt konklusjon:

Contrary to expectations, the opportunity to choose a diet did not improve weight loss.

Pasienter som fikk velge mellom en lavkarbodiett eller en lavfett-diett gikk ikke ned signifikant mer i vekt enn pasienter som ble tilfeldig tildelt en av diettene. Preferanser hadde med andre ord ingen klinisk meningsfull effekt på vekttapet.

Studien besto kun av menn, og deltakerne kunne som sagt kun velge mellom to typer dietter.

4. New York Times (19/06/2015): Folks holdninger til «nudging»

Atferdsøkonom Cass Sunstein (mest kjent for boken Nudge) har undersøkt amerikaneres holdninger til statlige «inngrep» for å påvirke folks valg og spisevaner. Funnene er overraskende!

5. Cancer Causes & Controll (06/06/2015): Fettinntak og dødelighet etter prostatakreft

Sammenhengen mellom fettinntak og dødelighet blant pasienter med prostatakreft ble undersøkt i den amerikanske Physicians’ Health Study. Pasientene fylte ut et kostholdsspørreskjema og ble deretter fulgt i 10 år i snitt.

For hver 5 energiprosent mer mettet fett i kostholdet på bekostning av karbohydrater økte dødeligheten med  80 prosent, og prostatakreftdødeligheten økte med nesten tre ganger. Høyere inntak av vegetabilsk fett på bekostning av karbohydrater eller animalsk fett var på sin side forbundet med lavere dødelighet. Ingen andre typer eller kilder til fett var forbundet med dødelighet.

Fra arkivet: Journal of Nutrition, 1995, vol. 6.

Tarm-mikrobiota er et hett tema i dagens ernæringsforskning. Men så nytt er det ikke. I juni for 20 år siden hadde Journal of Nutrition en oversiktsartikkel om kostholdets påvirkning av tarmfloraen: Dietary Modulation of the Human Colonic Microbiota: Introducing the Concept of Prebiotics (pdf). Også den gang skrev de at det hadde begynt å bli mer og mer akseptert at mikrobiotaen i tarmen kunne spille en viktig rolle for helsa. Dette er en av de tidlige forskningsartiklene om «prebiotika» for å forbedre tarmfloraen, noe forfatterne beskrev slik:

A prebiotic is a nondigestible food ingredient that beneficially affects the host by selectively stimulating the growth and/or activity of one or a limited number of bacteria in the colon, and thus improves host health.

Dette skulle vise seg å bli en svært populær artikkel, og den er i dag sitert over 4800 ganger, ifølge Google Scholar. Forfatterne publiserte en oppdatert oversikt i 2004, og foreslo da å revidere deres forrige definisjon til:

A prebiotic is a selectively fermented ingredient that allows specific changes, both in the composition and/or activity in the gastrointestinal microflora that confers benefits upon host wellbeing and health.

Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 2

Det franske paradoks

Jeg skrev nylig om en ny dansk studie av ost som ble tolket av både forskerne og media som et mulig svar på «det franske paradoks». Studien belyste blant annet noen mulige mekanismer for hva det er som gjør ost til mindre kolesteroløkende og aterogent enn smør, og ifølge VG og andre kunne dette forklare hvorfor franskmenn – som spiser mye ost – holder seg sunne og slanke.

Continue reading Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 2

Søtstoffer, sjoko-bløff og kostråd – ukens lesetips

Her kommer noen av ukens lestetips fra ernæringsforskningens verden.

Søtstoffer og fedme

Annual Reviews of Food Science and Technology publiserte nylig oversiktsartikkelen Non-Nutritive Sweeteners and Obesity av John D. Fernstrom. «Non-nutritive sweeteners» er kalorifrie søtstoffer. Som jeg har skrevet om flere ganger er det mange som både er usikre på om de er trygge og på om de er gunstige med hensyn til vekt. Noen hevder til og med at de kan virke fetende fordi de «lurer kroppen» og får deg til å overspise.

Fernstrom (professor i psykiatri og farmakologi) går i artikkelen gjennom hvordan søtstoffer påvirker reseptorer for søtsmak på tungen og hormoner (deriblant insulin) og epidemiologiske studier. Han  konkluderer med at påstandene om at søtstoffer stimulerer til vektøkning er lite overbevisende. Tvert imot ser søtstoffer ut til å redusere energiinntaket og vekt. Studier som viser det motsatte er observasjonsstudier hvor man ikke kan vite om folk f.eks. blir overvektige fordi de drikker lettbrus eller om årsaksforholdet er motsatt. Kontrollerte langtidsstudier har på sin side vist at kalorifrie søtstoffer i kostholdet ikke øker sjansen for overspising eller vektøkning:

The role of NNSs in weight control is therefore no more or less than meets the eye: used judiciously in the diet, they provide one tool that can help control caloric intake.

Sjokolade-ståhei for ingenting

Flere studier om søtstoffer og vekt har trolig fått ufortjent mye oppmerksomhet i mediene. En journalist ved navn John Bohannon avslørte denne uken hvordan han klarte å få nyhetsredaksjoner over hele verden (ingen norske, tror jeg) til å skrive begeistret om en tullestudie som angivelig viste at sjokoladespising fører til vekttap.

Studien var for så vidt ekte nok, men høyst misvisende på grunn av få deltakere og tvilsomme statistiske tilnærminger. Historien illustrerer hvordan enhver studie kan gi positive resultater hvis man bare fisker nok, i en tid hvor «statistisk signifikans» for mange er en tilstrekkelig indikator for om en studie er viktig og «sann».

Here’s a dirty little science secret: If you measure a large number of things about a small number of people, you are almost guaranteed to get a “statistically significant” result. Our study included 18 different measurements—weight, cholesterol, sodium, blood protein levels, sleep quality, well-being, etc.—from 15 people. (One subject was dropped.) That study design is a recipe for false positives.

Til tross for at studien var metodisk dårlig hadde han ingen problemer med å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Det finnes mer enn nok av tidsskrifter som publiserer nesten hva som helst å lenge man betaler.

Our paper was accepted for publication by multiple journals within 24 hours. Needless to say, we faced no peer review at all. The eager suitor we ultimately chose was the the International Archives of Medicine.

Studien er nå, ikke overraskende, fjernet fra nettsidene til tidsskriftet. Les mer om hva som hendte etter avsløringene hos retractionwatch.com.

Les mer om ernæringsforskning i media her: Ernæringsforskning i media: Lost in translation?

Fra arkivet: Nye kostråd, 2005

Mai er straks over, og jeg har derfor funnet fram til en «nyhet» som ble publisert i mai for ti år siden.

I 2004 ble nye nordiske næringsstoffanbefalinger (NNR) publisert (den femte og nyeste utgaven kom ut i sin helhet i fjor), og året etter ble disse oversatt til nasjonale kostråd. I artikkelen Kostrådene 2005 ble de danske rådene beskrevet av Arne Astrup og kollegaer i Ugeskrift for Læger. I Danmark dannet NNR grunnlaget for åtte kostråd, og dette er Astrup og kollegaers kommentar til to av dem:

Spis kartofler, ris eller pasta og groft brød – hver dag

En kost med et højt indtag af kartofler, ris, pasta og brød kan forebygge en række livsstilssygdomme. Den forebyggende effekt kan formodentlig primært forklares ved, at de kulhydratrige, fedtfattige fødevarer erstatter fødevarer med et højt indhold af mættet fedt og derved bidrager til at forebygge især hjerte-kar-sygdom. Derudover bidrager de til fiber- og fuldkornsindtaget. Kartofler og kornprodukter udgør tillige et væsentlig bidrag til danskernes vitamin- og mineralindtag.

Indtaget af rugbrød er halveret siden 1985, og i perioden 1995-2000/01 er indtaget af brød og kornprodukter faldet fra 211 til 176 g blandt 4-14-årige, mens faldet er fra 219 til 185 g blandt 15-75-årige [7]. Dette er en uheldig tendens, da der i dag findes videnskabeligt belæg for den helbredsfremmende effekt af en kost, der er rig på fuldkornsprodukter. Det nye kostråd har derfor fået tilføjet betegnelsen »groft« foran ordet brød. Kartofler, ris, pasta, brød og gryn var fordelt på to råd i kostrådene fra 1994. I dag er de stivelsesrige fødevarer blevet samlet under et råd.

Spar på fedtet – især fra mejeriprodukter og kød

En fedtfattig kost er forebyggende mod overvægt og hjerte-kar-sygdom. Et hø jt indtag af mættet fedt øger risikoen for type 2-diabetes, hjerte-kar-sygdom og kræft. Det vurderes, at risikoen for hjerte-kar-sygdom bliver 1% større for hver et procentpoints stigning i den samlede fedtenergiprocent ud over de anbefalede 30 E%. Risikoen øges formodentlig med hele 3% for hver et procentpoints stigning i procentdelen af energi i kosten, som kommer fra mættet fedt ud over de maksimalt anbefalede 10 E% [8].

Det samlede indtag af fedt er faldet fra 1995 til 2000/2001 fra 35% af energien til 34% af energien hos børn (4-14 år) og fra 39% af energien til 35% af energien hos voksne (15-75 år), men indtaget af mættet fedt er fortsat for højt. Rådet om at spare på fedtet drejer sig specielt om mættet fedt, der anbefales reduceret til under 10 E%, og der anbefales et totalt fedtindtag på 25-35 E%. På baggrund af problemer med fedme og hjerte-kar-sygdom bevares kostråd om at spare på fedtet, specielt det mættede. I modsætning til kostrådene i 1994 har man i de nye kostråd samlet to af de tidligere fedtrelaterede råd og tilsigter, at der spares på fedt fra kød og mejeriprodukter, som er de væsentligste bidragydere til danskernes indtag af mættet fedt.

Det siste er interessant sett i lys av at Astrup nylig har vært ute i en «ostefejde» med de danske helsemyndighetenes advarsler mot nettopp mettet fett og spesielt melkefett.

De nye kostrådene fra 2005 ble oppsummert slik:

I forhold til de tidligere kostråd findes de overordnede ændringer i budskaberne om at øge den daglige fysiske aktivitet, bevare normalvægten og at udskifte sukkersødede drikkevarer med vand. Råd om variation i kosten er indført, og som et udvidet redskab i ernæringsoplysningen har de nye kostråd generelt fået tilføjet anvisning om mængde, frekvens og/eller opmærksomhed på særlige fødevaregrupper.

Åtte kostråd

Kalorier, kolesterol og jod – ukens lesetips

For lenge siden prøvde jeg å ha en fast «spalte» her på bloggen hvor jeg ga korte kommentarer til et utvalg av nyheter og studier jeg hadde kommet over i løpet av uken. Siden jeg får stadig mindre tid til å blogge, ønsker jeg å prøve dette igjen.

Her kommer altså noen lesetips fra uke 18:

Feil kaloritelling?

New York Times skrev 27. april at rådende beregningsmetoder overestimerer kaloriinnholdet i protein- og fiberrike matvarer, samt nøtter.

Fordøyelse av maten påvirker hvor mye energi vi kan utnytte, og dette blir i dag ikke tatt tilstrekkelig høyde for. For eksempel kan kaloriinnholdet i noen typer nøtter, særlig mandler, være overestimert med 25 prosent. Jeg skrev om dette i et innlegg fra 2013, hvor jeg bl.a. skrev:

fordøyeligheten av kokt stivelse i tynntarmen er minst 95 prosent fra bl.a. havre, hvete, potet og banan, og bare rundt 84 prosent fra kokte kidneybønner. For stivelse er fordøyeligheten konsekvent mye lavere – 71 prosent fra hvete, 51 prosent fra poteter og 48 prosent for kokebanan.

Men som jeg også skrev var dette ingen nyhet da, og heller ikke nå:

Allerede på 1950-tallet var det klart at ulike typer protein gir ulik mengde energi: 4,36 kcal pr gram eggeprotein, 3,41 kcal pr gram risprotein, osv. Men systemet er fortsatt unøyaktig. Det tar ikke hensyn at vi forbrenner mindre energi på å fordøye kokt mat enn rå mat, at fordøyeligheten av en matvare kommer an på det generelle kostholdet, m.m.

Marion Nestle skriver også om den langvarige diskusjonen rundt dette i boken Why Calories Count, som jeg omtalte her i 2012.

Flere av de intervjuede i New York Times’ artikkel er ikke helt overbevist om at dagens system må endres, selv om det ville gi mer korrekte estimater. Og problemet for de fleste er i dag er vel kanskje at de underestimerer kaloriinntaket?

Kolesterolsenkning ved hjelp av PCSK9-antistoffer

Annals of Internal Medicine publiserte 28. april en systematisk oversikt og metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier med antistoffer mot PCSK9 for å senke kolesterolet. To av disse medisinene, alirocumab og evolocumab, er forventet å komme på markedet i USA i løpet av sommeren (suffiksen «-mab» står for monoclonal antibodies).

I 2003 ble det oppdaget at mutasjoner i genet PCSK9 (proprotein convertase subtilisin/kexin type 9) var involvert i arvelig høyt kolesterol. To mutasjoner i genet har vist seg å være forbundet med nesten 30 prosent lavere LDL-kolesterolnivåer, og personer med disse genvariantene – som dermed hadde hatt lavt LDL-kolesterol gjennom hele livet – hadde hele 88 prosent lavere risiko for hjerteinfarkt; en annen mutasjon var forbundet med 15 prosent lavere LDL-kolesterol og nesten 50 % lavere risiko.

Denne nye metaanalysen av 24 studier med over 10 000 pasienter fant at PCSK9-hemmere reduserte LDL-kolesterolet med i gjennomsnitt 47,5 prosent (-59 % sammenliknet med placebo og -36 % sammenliknet med ezetimib). Risikoen for hjerteinfarkt (rapportert i 10 studier) ble redusert med 50 prosent. Det må sies at disse studiene først og fremst var designet for å kunne se effekter på LDL-kolesterolet og mulige bivirkninger, ikke kliniske endepunkter.

Conclusion: PCSK9 antibodies seem to be safe and effective for adults with dyslipidemia.

Mindre jod i økologisk melk 

Som lederen av Nasjonalt råd for ernæring uttrykte i et intervju med Dagsrevyen denne uken, står norske gravide kvinner i fare for å få utilstrekkelig med jod dersom de ekskluderer melkeprodukter fra kostholdet.

En ny britisk undersøkelse av jodinnholdet i ulike typer melk på markedet fant et lavere innhold i økologisk melk sammenliknet med konvensjonell melk. Forskjellen per liter var omtrent 200 mikrogram (anbefalt inntak er 150 µg). Det samme gjaldt ultra-pasteurisert melk. Det var ingen forskjeller i jodinnholdet mellom skummet, lett og helmelk.

Noen britiske medier tolket dette slik at gravide som drikker økologisk melk risikerer å få barn med lavere IQ, men det sier denne studien ingenting om. De undersøkte ikke hvilken effekt dette hadde blant barn, eller om de som drakk økologisk melk hadde lavere jodstatus.

Den tyder likevel på at gravide og andre som drikker økologisk melk bør drikke litt større mengder for å få nok jod dersom de ikke får i seg mer jod fra andre kilder. Ifølge denne studien ville 1/4 liter økologisk melk dekke 57 prosent av anbefalt jodinntak, mens konvensjonell melk ville dekke 79 prosent.

Norsk melk har også et varierende innhold av jod gjennom året – lavere om sommeren når kyrene beiter enn når de får kraftfôr. I denne britiske studien undersøkte de imidlertid melk om vinteren.

Fra «arkivet»: april 2005 

Siden april nå er over, passer det vel bra med et par studier som ble publisert i april for 10 år siden.

 

1) K. Oh et al. Dietary fat intake and risk of coronary heart disease in women: 20 years of follow-up of the nurses’ health study. American Journal of Epidemiology, 161(7).

Dette var en oppfølging av en studie publisert i 1997 av samme populasjon med middelaldrende kvinner. Deltakerne fylte ut spørreskjemaer om kosthold og livsstil med jevne mellomrom fra 1980 til 1998, og inntaket av fett og typer fett ble beregnet på bakgrunn av disse. Fettinntaket som ble målt ved hjelp av spørreskjemaene korrelerte «rimelig» godt med matdagbøker (en mer pålitelig kilde for selvrapportert kosthold).

Det gjennomsnittlige fettinntaket gikk signifikant ned mellom 1980 og 1998, fra 39 til 29 prosent av energiinntaket. Inntaket av mettet, enumettet og trans-fett gikk også ned.

Totalt 78 778 kvinner ble fulgt fra første spørreskjema ble utfylt i 1980 til 2000. I denne studien ble 20-årsrisikoen for hjerteinfarkt og/eller død mellom kategorier av fettinntaket undersøkt.

I multivariate analyser (kontrollert for BMI, røyking, alkoholinntak, tidligere hjerteinfarkt i familien m.m.) fant de ingen signifikant sammenheng mellom totalt fettinntak og risiko (8 prosent lavere risiko, som ikke var statistisk signifikant).

Et høyere inntak av flerumettet fett til fordel for karbohydrater var derimot signifikant forbundet med lavere risiko (-25 %, p = 0,0004 i høyeste vs. laveste inntakskategori), mens transfett var forbundet med signifikant høyere risiko (+33 %, p = 0,01). En høyere ratio mellom flerumettet fett og mettet fett var dessuten signifikant knyttet til lavere risiko.

Av flerumettede fettsyrer var også linolsyre forbundet med lavere risiko (-23 % blant de som spiste mest vs. de som spiste minst linolsyre, p = 0,01).

Det som gjør denne studien nevneverdig er at den er en av svært få langtids observasjonsstudier hvor kostholdet ble kartlagt gjentatte ganger i løpet av oppfølgingsperiodene. I de fleste studier blir kostholdet målt kun ved starten av studien, så eventuelle kostholdsendringer deltakerne gjør i løpet av de neste årene blir ikke fanget opp, selv om det kan påvirke risikoen. Jeg diskuterte betydningen av dette i dette innlegget om fett, hvor jeg også nevnte nettopp Nurses’ Health Study.

Forfatterne konkluderte slik:

In summary, our results provide evidence that high intake of trans-fat increases the risk of CHD in women, and they suggest that the effects are stronger among younger women. Our findings also support a benefit of polyunsaturated fat intake, at least up to approximately 7 percent of energy, in preventing CHD, particularly among women who are younger or overweight.

2) E. Kvaavik, L. F. Andersen & K.-I. Klepp. The stability of soft drinks intake from adolescence to adult age and the association between long-term consumption of soft drinks and lifestyle factors and body weight. Public Health Nutrition, 8 (2).  

Denne norske studien må selvsagt nevnes. Rundt 900 ungdommer fra Oslo gikk gjennom helseundersøkelser i 1979 og 1981, og de samme deltakerne svarte på spørreskjemaer i 1991 og 1999 (rundt 400 responderte på alle undersøkelsene fra 1979/81-99). Ungdommene ble spurt om de hadde drukket sukkerholdig brus dagen før eller i løpet av uken, eller sjeldnere.

De som drakk lite brus i første undersøkelse (1979 eller 1981) drakk også mindre i 1991. Rundt 60 prosent av kvinnene som sjeldent eller aldri drakk brus i 1979/81 drakk det også sjeldent eller aldri både i 1991 og i 1999. Blant menn var det 35 prosent av dem som sjeldent/aldri drakk brus i 1979/81 som også gjorde det i 1999. De som drakk brus mindre enn tre ganger i uken i 1991 drakk også mindre brus i 1999 sammenliknet med de som drakk brus tre ganger i uken eller oftere i 1991.

Det var ingen signifikant sammenheng mellom langtids brusinntak og risiko for overvekt og fedme.

Studien viser at brusinntaket fra de var 25 til 33 år holdt seg nokså stabilt, mens inntaket som 15-åringer i liten grad korrelerte med inntaket ved 33 års alder. Dette var en litt annen konklusjon enn en tidligere norsk studie av Lien og medarbeidere, som så på brusforbruket fra 14 til 21 års alder. Kvaavik et al. påpeker at målet på brusinntak i deres studie var mindre nøyaktig.

Glutensensitivitet – er moderne kornsorter årsaken?

Det har gått over to år siden jeg sist skrev her om ulike påstander om korn, og hvete spesielt, påstander som nå begynner å bli ganske allment kjent takket være internett og bøker som «Wheat Belly«, hvor det slås fast at korn og stivelse er blant de viktigste årsakene til alt fra overvekt til hjerneskader. Denne kritikken mot korn henger (neppe tilfeldigvis) sammen med en betydelig interesse for mat fri for allergener, særlig gluten og melk. Når det gjelder det sistnevnte skrev jeg i en debattartikkel i Aftenposten i fjor at …

Selv om forekomsten av genuin glutensensitivitet trolig har økt, tror jeg mye av interessen for glutenfrie varer reflekterer en stadig mer intensiv glutenfobi i befolkningen (selv om mange ser ut til å være uvitende om hva gluten egentlig er).

Dersom man er rimelig sikker på at hvete utløser plager, er det selvsagt mest fornuftig å unngå det. At en ikke har fått en anerkjent diagnose betyr selvsagt ikke at symptomene er innbilte. Men det bør være mulig å forstå at noen bør holde seg unna hvete uten samtidig å blande inn halvstekte teorier og misvisende råd.

Er moderne hvete verre?

Én av påstandene jeg kommenterte i forrige innlegg var at dagens brødhvete inneholder mye mer gluten enn «urhveten». Jeg skrev da blant annet at …

Noen har spekulert i at gamle hvetesorter har annen glutenstruktur og dermed tåles bedre av cøliakere, men dette er foreløpig ikke dokumentert klinisk.

Bokforfatter Berit Nordstrand skriver for eksempel at moderne hvete i motsetning til tidligere inneholder «supergluten som moderne kropper med en svekket tarmbakterieflora ikke tåler», mens «urkorn som økologisk spelt, landhvete, emmer og enkorn er glutenfattige og har et beskjedent innhold av stivelse». Hun er ikke alene om å mene dette, men stemmer det at glutensensitive tåler disse hvetesortene bedre?

Continue reading Glutensensitivitet – er moderne kornsorter årsaken?

Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 1

Franskmenn «hiver innpå» med ost, og holder seg likevel slanke og sunne, skrev VG i april.

Klipp fra VG, 23. april
Klipp fra VG, 23. april

VG Netts overskrift «Derfor blir franskmennene slanke og sunne av ost» mer enn antydet at ost faktisk gjør franskmenn slanke og sunne.

«Forskerne har funnet ut at ost påvirker tarmens bakterieflora, men bidrar også til å øke energiforbruket», heter det videre i VG.

I den danske studien fikk 15 menn en diett som inneholdt enten store mengder melk eller ost, – ingen andre meieriprodukter, skriver DCA.

En kontrollgruppe fikk en diett med smør som eneste melkeprodukt.

Alle gruppene hadde samme inntak av kalorier og fett.

Studien handlet altså slett ikke om franskmenn eller franske oster. Men hva med helseeffektene? Jo, skriver VG,

Analyser av urinprøver og avføring viste at mennene som fikk ost eller melk hadde en høyere grad av den antiinflammatoriske fettsyren butyrat.

– Butyrat bidrar ikke bare til å redusere hjerte- og karsykdommer, fettsyren øker også stoffskiftet, holder fettprosenten nede og kan derfor bidra til å forebygge fedme, sier Rahr Clausen.

Til slutt noen forbehold:

– Det må flere undersøkelser til for å kartlegge mer presist hvilke mekanismer som forbinder spising av ost med tarmfloraen og kolesterol, sier Rahr Clausen.

Den danske undersøkelsen er støttet med midler fra Innovationsfonden, Arla Foods og Mejeribrugets Forskningsfond i Danmark.

VG skal få anerkjennelse for å ha lagt til disse forbeholdene og mulige interessekonfliktene på slutten. Samtidig manglet artikkelen en del nyanser og informasjon som kunne rettferdiggjort den saftige overskriften.

  • Hvilken rolle spiller egentlig disse funnene for helsa? Hva med andre risikofaktorer?
  • Hvor mye ost må man spise for å oppnå dette?
  • Og hva med disse franskmennene – hvor slanke og sunne er de egentlig, og kan noe av dette tilskrives ost?

Continue reading Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 1