Livsforlengende ost eller oppskrudde overskrifter?

Det er over halvannet år siden jeg skrev om hvorvidt ost er hemmeligheten bak «det franske paradoks» (som kanskje ikke er et paradoks likevel), nemlig franskmenns lave dødelighet av hjertesykdom sammenliknet med andre vestlige land. I det siste har det vært en ny begeistret media-blest om ost og helse, men på tvilsomt grunnlag …

Dette innlegget ble først publisert på Dagbladet.no tirsdag 6. desember.

Continue reading «Livsforlengende ost eller oppskrudde overskrifter?»

Slanking og myten om realistiske mål

Dagbladet hadde nylig (17. november) et stort oppslag om vektnedgang, hvor professor Jøran Hjelmesæth, som leder Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, uttalte:

– Det er en myte at man må gå langsomt ned i vekt. De som går mest ned de første 2-3 månedene er ofte de som klarer seg best på sikt.

For mange virker det kanskje som et kontroversielt utsagn, men det samme påsto jeg her i 2014.

Mange har nok fryktet at et raskt vekttap øker sjansen for å gå raskt opp igjen, siden det vanligvis tar tid å bygge gode vaner. Rask vektnedgang reduserer ikke sjansen for å gå opp i vekt igjen, noe de fleste jo gjør, men det ser ut til å føre til at det totale vekttapet over tid blir større.

Fordelene ved et langsomt vekttap ble også utpekt som «en myte» av flere eksperter i New England Journal of Medicine i 2013. En annen oppfatning de mente var en myte, er at en bør sette seg realistiske mål når man skal ned i vekt. Continue reading «Slanking og myten om realistiske mål»

Seks vanlige misforståelser om forskning

Er du interessert i kritisk tolkning av forskningsresultater – eller har en statistikk-nerd i deg – har jeg en anbefaling å komme med.

I et tidligere innlegg – Fettråd og vitenskapelige kortsyn – nevnte jeg en artikkel av epidemiolog Kenneth J. Rothman fra 2014 som handler om utbredte misforståelser om forskning, og spesielt epidemiologi og statistikk.

Tittelen på artikkelen er Six Persistent Research Misconceptions. Siden jeg stadig vekk ser at disse misforståelsene dukker opp i artikler og debatter, synes jeg den fortjener et eget innlegg.

Continue reading «Seks vanlige misforståelser om forskning»

Brød med D-vitamin – en god kilde?

Vi er godt inne i sesongen for å passe på å spise nok D-vitamin, fra tran, makrell i tomat og så videre. Én av høstens produktnyheter i dagligvarehandelen er denne nye bakemiksen for Familiebrød fra Møllerens:

Familiebrød

Det spesielle med dette brødet er at det er beriket med D-vitamin og inneholder dessuten mer kalsium enn vanlig brød. Rema 1000/Mesterbakeren har også hatt et D-vitaminberiket brød, men jeg vet ikke om det finnes lenger. Oppdatering: Mesterbakeren har fortsatt et slikt brød.

Ifølge næringsdeklarasjonen gir 100 g ferdig Familiebrød 3 mikrogram vitamin D. Anbefalt inntak av vitamin D for barn og voksne er 10 mikrogram, så for den som spiser en del brød kan dette være en god kilde (gjennomsnittlig dagsbehov er noe lavere: 7,5 mikrogram).

Men hvor mye påvirkes D-vitaminnivåene i blodet av D-vitaminer tilsatt i brød?

Continue reading «Brød med D-vitamin – en god kilde?»

Feilslått frykt for frukt

Jeg ble nylig spurt av Forskning.no om frukt kan sammenliknes med godteri, ettersom frukt inneholder sukker. Svaret mitt kan du lese her. Selv om så å si alle kalorier i frukt kommer fra sukkerarter (samt noe fiber) er frukt ingen stor kilde til sukker i et typisk kosthold. Frukt og bær bidrar faktisk med rundt 11 prosent av sukkerartene i nordmenns kosthold, mens godteri og brus bidrar med over 50.

Som jeg har skrevet om før finnes det likevel noen som er bekymret for at folk spiser sukker i form av frukt; se blant annet Bør bananer bebreides? og Feitere av fruktose?

Siden det i dag (11. oktober) er verdens fedmedag, tenkte jeg å ta for meg forestillingen om at «frukt gjør deg feit» (fordi det inneholder sukker) eller at man bør unngå å spise frukt hvis man er overvektig. Continue reading «Feilslått frykt for frukt»

Mat med helsepåstander – ikke alltid sunnere

Er helsepåstander på mat helsefremmende, eller er de mest salgsfremmende? Det er viktig at forbrukerne får informasjon om matens innhold og egenskaper, men ernærings- og helsepåstander kan også gi et overdrevet godt inntrykk av enkeltprodukter, selv om de er lovlige. Noen av de godkjente helsepåstandene er også basert på svak dokumentasjon.

Jeg skrev nylig om hvordan helsepåstander på sjokolade gir misvisende lovnader om bedre hjertehelse. For flere år siden forklarte jeg også to måter en helsepåstand kan virker villedende på:

Vi kan tolke en helsepåstand slik at hele produktet er sunt, selv om en helsepåstand bare handler om spesifikke komponenter i maten eller måltidet. Dette kalles halo-effekten, eller “glorieeffekten” på norsk. Vi har en tendens til å tro at sunn mat (som f.eks. frukt eller grovt brød) har en «glorie» rundt seg, som påvirker resten av måltidet, deriblant måltidets effekt på vekta. Folk forbinder ofte sunn mat som slankende mat, og antar derfor (feilaktig) at det å legge til f.eks. litt selleri ved siden av hamburgeren gjør hele måltidet mindre fetende.

En annen vanlig misforståelse av helsepåstander kalles “magic bullet”-effekten, eller “universalmiddeleffekten”, som går ut på at vi forbinder produktet med flere helsefordeler enn helsepåstanden faktisk sier.

I 2014 fant Mattilsynet feil bruk av ernærings- og helsepåstander på rundt halvparten av matvarene de sjekket:

Et av fem produkter var feilmerket med hensyn til bruk av ernæringspåstander, og om lag to av fem produkter brukte en ikke godkjent helsepåstand, brukte en godkjent helsepåstand på feil måte, eller manglet de tilleggsopplysninger som kreves ved bruk av helsepåstander.

Ernæringspåstander er eksempelvis «Rik på jern» eller «Mindre fett» mens «Kalium bidrar til normal muskelfunksjon» er et eksempel på en helsepåstand. Utsagn som «Inneholder fullkorn» er på sin side helserelaterte ingrediens-påstander ettersom de gir inntrykk av en spesiell ernæringsmessig egenskap.

«Lavkarbobrød», «Næringsrike ingredienser» og «Unike melkesyrebakterier» var eksempler på ulovlige ernæringspåstander som ble funnet.

Men er matvarer med ernærings- og helsepåstander sunnere enn andre?

Continue reading «Mat med helsepåstander – ikke alltid sunnere»

Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger

Nesten daglig får nye studier om sammenhengen mellom fedme og tarmens bakterier, eller mikrobiota, fått mye  oppmerksomhet. I én ny britisk studie var fedme, spesielt fettmassen rundt indre organer, forbundet med et mindre mangfold i bakteriefloraen. Ifølge forfatterne av studien (Beaumont og medarbeidere) har funnene et «klart potensiale for forebygging og nye terapier».

Utvikling av fedme påvirkes av både gener, miljø og atferd, og kanskje altså økosystemet i tarmene. At vekt er knyttet til bakteriefloraen i tarmen har vært vist i mange studier, og tanken på at man kan påvirke bakteriemangfoldet gjennom bl.a. kostholdet for å forebygge fedme er spennende, og kalorirestriksjon har vist seg å gi en rikere tarmflora hos overvektige.

Én fascinerende studie i Science fra 2013 viste til og med at transplantering av tarmfloraen fra fete mus eller mennesker til mus uten tarmbakterier gjorde dem fete   «Intestinal bacteria may help determine whether we are lean or obese», skrev Scientific American om studien. I fjor kom en kasusrapport som beskrev en kvinne som fikk en kraftig vektøkning etter å ha blitt behandlet for clostridium-infeksjon med transplantasjon av tarmfloraen fra sin overvektige datter – selv om hun prøvde å holde vekta nede. Forfatterne argumenterer for bare å bruke normalvektige donorer av tarmbakterier.

Implikasjonene er potensielt dramatiske, i alle fall for alle som forsøker å selge oss mat og tilskudd som kan gi «sunnere» tarmbakterier.

Men kan sammenhengen mellom mikrober i tarmen og fedme være oppblåst? Det påstår en ny oversiktsstudie i tidsskriftet mBio, som også hevder at sammenhengene kan ha vært påvirket av små studier og store individuelle variasjoner som forstyrrer resultatene. Evnen til å predikere en persons fedme basert på mikrobiotaen i studiene var mellom 33 og 65 prosent. Continue reading «Fedme og tarmbakterier – uklare sammenhenger»