Kalorier, kolesterol og jod – ukens lesetips

For lenge siden prøvde jeg å ha en fast «spalte» her på bloggen hvor jeg ga korte kommentarer til et utvalg av nyheter og studier jeg hadde kommet over i løpet av uken. Siden jeg får stadig mindre tid til å blogge, ønsker jeg å prøve dette igjen.

Her kommer altså noen lesetips fra uke 18:

Feil kaloritelling?

New York Times skrev 27. april at rådende beregningsmetoder overestimerer kaloriinnholdet i protein- og fiberrike matvarer, samt nøtter.

Fordøyelse av maten påvirker hvor mye energi vi kan utnytte, og dette blir i dag ikke tatt tilstrekkelig høyde for. For eksempel kan kaloriinnholdet i noen typer nøtter, særlig mandler, være overestimert med 25 prosent. Jeg skrev om dette i et innlegg fra 2013, hvor jeg bl.a. skrev:

fordøyeligheten av kokt stivelse i tynntarmen er minst 95 prosent fra bl.a. havre, hvete, potet og banan, og bare rundt 84 prosent fra kokte kidneybønner. For rå stivelse er fordøyeligheten konsekvent mye lavere – 71 prosent fra hvete, 51 prosent fra poteter og 48 prosent for kokebanan.

Men som jeg også skrev var dette ingen nyhet da, og heller ikke nå:

Allerede på 1950-tallet var det klart at ulike typer protein gir ulik mengde energi: 4,36 kcal pr gram eggeprotein, 3,41 kcal pr gram risprotein, osv. Men systemet er fortsatt unøyaktig. Det tar ikke hensyn at vi forbrenner mindre energi på å fordøye kokt mat enn rå mat, at fordøyeligheten av en matvare kommer an på det generelle kostholdet, m.m.

Marion Nestle skriver også om den langvarige diskusjonen rundt dette i boken Why Calories Count, som jeg omtalte her i 2012.

Flere av de intervjuede i New York Times’ artikkel er ikke helt overbevist om at dagens system må endres, selv om det ville gi mer korrekte estimater. Og problemet for de fleste er i dag er vel kanskje at de underestimerer kaloriinntaket?

Kolesterolsenkning ved hjelp av PCSK9-antistoffer

Annals of Internal Medicine publiserte 28. april en systematisk oversikt og metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier med antistoffer mot PCSK9 for å senke kolesterolet. To av disse medisinene, alirocumab og evolocumab, er forventet å komme på markedet i USA i løpet av sommeren (suffiksen «-mab» står for monoclonal antibodies).

I 2003 ble det oppdaget at mutasjoner i genet PCSK9 (proprotein convertase subtilisin/kexin type 9) var involvert i arvelig høyt kolesterol. To mutasjoner i genet har vist seg å være forbundet med nesten 30 prosent lavere LDL-kolesterolnivåer, og personer med disse genvariantene – som dermed hadde hatt lavt LDL-kolesterol gjennom hele livet – hadde hele 88 prosent lavere risiko for hjerteinfarkt; en annen mutasjon var forbundet med 15 prosent lavere LDL-kolesterol og nesten 50 % lavere risiko.

Denne nye metaanalysen av 24 studier med over 10 000 pasienter fant at PCSK9-hemmere reduserte LDL-kolesterolet med i gjennomsnitt 47,5 prosent (-59 % sammenliknet med placebo og -36 % sammenliknet med ezetimib). Risikoen for hjerteinfarkt (rapportert i 10 studier) ble redusert med 50 prosent. Det må sies at disse studiene først og fremst var designet for å kunne se effekter på LDL-kolesterolet og mulige bivirkninger, ikke kliniske endepunkter.

Conclusion: PCSK9 antibodies seem to be safe and effective for adults with dyslipidemia.

Mindre jod i økologisk melk 

Som lederen av Nasjonalt råd for ernæring uttrykte i et intervju med Dagsrevyen denne uken, står norske gravide kvinner i fare for å få utilstrekkelig med jod dersom de ekskluderer melkeprodukter fra kostholdet.

En ny britisk undersøkelse av jodinnholdet i ulike typer melk på markedet fant et lavere innhold i økologisk melk sammenliknet med konvensjonell melk. Forskjellen per liter var omtrent 200 mikrogram (anbefalt inntak er 150 µg). Det samme gjaldt ultra-pasteurisert melk. Det var ingen forskjeller i jodinnholdet mellom skummet, lett og helmelk.

Noen britiske medier tolket dette slik at gravide som drikker økologisk melk risikerer å få barn med lavere IQ, men det sier denne studien ingenting om. De undersøkte ikke hvilken effekt dette hadde blant barn, eller om de som drakk økologisk melk hadde lavere jodstatus.

Den tyder likevel på at gravide og andre som drikker økologisk melk bør drikke litt større mengder for å få nok jod dersom de ikke får i seg mer jod fra andre kilder. Ifølge denne studien ville 1/4 liter økologisk melk dekke 57 prosent av anbefalt jodinntak, mens konvensjonell melk ville dekke 79 prosent.

Norsk melk har også et varierende innhold av jod gjennom året – lavere om sommeren når kyrene beiter enn når de får kraftfôr. I denne britiske studien undersøkte de imidlertid melk om vinteren.

Fra «arkivet»: april 2005 

Siden april nå er over, passer det vel bra med et par studier som ble publisert i april for 10 år siden.

 

1) K. Oh et al. Dietary fat intake and risk of coronary heart disease in women: 20 years of follow-up of the nurses’ health study. American Journal of Epidemiology, 161(7).

Dette var en oppfølging av en studie publisert i 1997 av samme populasjon med middelaldrende kvinner. Deltakerne fylte ut spørreskjemaer om kosthold og livsstil med jevne mellomrom fra 1980 til 1998, og inntaket av fett og typer fett ble beregnet på bakgrunn av disse. Fettinntaket som ble målt ved hjelp av spørreskjemaene korrelerte «rimelig» godt med matdagbøker (en mer pålitelig kilde for selvrapportert kosthold).

Det gjennomsnittlige fettinntaket gikk signifikant ned mellom 1980 og 1998, fra 39 til 29 prosent av energiinntaket. Inntaket av mettet, enumettet og trans-fett gikk også ned.

Totalt 78 778 kvinner ble fulgt fra første spørreskjema ble utfylt i 1980 til 2000. I denne studien ble 20-årsrisikoen for hjerteinfarkt og/eller død mellom kategorier av fettinntaket undersøkt.

I multivariate analyser (kontrollert for BMI, røyking, alkoholinntak, tidligere hjerteinfarkt i familien m.m.) fant de ingen signifikant sammenheng mellom totalt fettinntak og risiko (8 prosent lavere risiko, som ikke var statistisk signifikant).

Et høyere inntak av flerumettet fett til fordel for karbohydrater var derimot signifikant forbundet med lavere risiko (-25 %, p = 0,0004 i høyeste vs. laveste inntakskategori), mens transfett var forbundet med signifikant høyere risiko (+33 %, p = 0,01). En høyere ratio mellom flerumettet fett og mettet fett var dessuten signifikant knyttet til lavere risiko.

Av flerumettede fettsyrer var også linolsyre forbundet med lavere risiko (-23 % blant de som spiste mest vs. de som spiste minst linolsyre, p = 0,01).

Det som gjør denne studien nevneverdig er at den er en av svært få langtids observasjonsstudier hvor kostholdet ble kartlagt gjentatte ganger i løpet av oppfølgingsperiodene. I de fleste studier blir kostholdet målt kun ved starten av studien, så eventuelle kostholdsendringer deltakerne gjør i løpet av de neste årene blir ikke fanget opp, selv om det kan påvirke risikoen. Jeg diskuterte betydningen av dette i dette innlegget om fett, hvor jeg også nevnte nettopp Nurses’ Health Study.

Forfatterne konkluderte slik:

In summary, our results provide evidence that high intake of trans-fat increases the risk of CHD in women, and they suggest that the effects are stronger among younger women. Our findings also support a benefit of polyunsaturated fat intake, at least up to approximately 7 percent of energy, in preventing CHD, particularly among women who are younger or overweight.

2) E. Kvaavik, L. F. Andersen & K.-I. Klepp. The stability of soft drinks intake from adolescence to adult age and the association between long-term consumption of soft drinks and lifestyle factors and body weight. Public Health Nutrition, 8 (2).  

Denne norske studien må selvsagt nevnes. Rundt 900 ungdommer fra Oslo gikk gjennom helseundersøkelser i 1979 og 1981, og de samme deltakerne svarte på spørreskjemaer i 1991 og 1999 (rundt 400 responderte på alle undersøkelsene fra 1979/81-99). Ungdommene ble spurt om de hadde drukket sukkerholdig brus dagen før eller i løpet av uken, eller sjeldnere.

De som drakk lite brus i første undersøkelse (1979 eller 1981) drakk også mindre i 1991. Rundt 60 prosent av kvinnene som sjeldent eller aldri drakk brus i 1979/81 drakk det også sjeldent eller aldri både i 1991 og i 1999. Blant menn var det 35 prosent av dem som sjeldent/aldri drakk brus i 1979/81 som også gjorde det i 1999. De som drakk brus mindre enn tre ganger i uken i 1991 drakk også mindre brus i 1999 sammenliknet med de som drakk brus tre ganger i uken eller oftere i 1991.

Det var ingen signifikant sammenheng mellom langtids brusinntak og risiko for overvekt og fedme.

Studien viser at brusinntaket fra de var 25 til 33 år holdt seg nokså stabilt, mens inntaket som 15-åringer i liten grad korrelerte med inntaket ved 33 års alder. Dette var en litt annen konklusjon enn en tidligere norsk studie av Lien og medarbeidere, som så på brusforbruket fra 14 til 21 års alder. Kvaavik et al. påpeker at målet på brusinntak i deres studie var mindre nøyaktig.

Glutensensitivitet – er moderne kornsorter årsaken?

Det har gått over to år siden jeg sist skrev her om ulike påstander om korn, og hvete spesielt, påstander som nå begynner å bli ganske allment kjent takket være internett og bøker som «Wheat Belly«, hvor det slås fast at korn og stivelse er blant de viktigste årsakene til alt fra overvekt til hjerneskader. Denne kritikken mot korn henger (neppe tilfeldigvis) sammen med en betydelig interesse for mat fri for allergener, særlig gluten og melk. Når det gjelder det sistnevnte skrev jeg i en debattartikkel i Aftenposten i fjor at …

Selv om forekomsten av genuin glutensensitivitet trolig har økt, tror jeg mye av interessen for glutenfrie varer reflekterer en stadig mer intensiv glutenfobi i befolkningen (selv om mange ser ut til å være uvitende om hva gluten egentlig er).

Dersom man er rimelig sikker på at hvete utløser plager, er det selvsagt mest fornuftig å unngå det. At en ikke har fått en anerkjent diagnose betyr selvsagt ikke at symptomene er innbilte. Men det bør være mulig å forstå at noen bør holde seg unna hvete uten samtidig å blande inn halvstekte teorier og misvisende råd.

Er moderne hvete verre?

Én av påstandene jeg kommenterte i forrige innlegg var at dagens brødhvete inneholder mye mer gluten enn «urhveten». Jeg skrev da blant annet at …

Noen har spekulert i at gamle hvetesorter har annen glutenstruktur og dermed tåles bedre av cøliakere, men dette er foreløpig ikke dokumentert klinisk.

Bokforfatter Berit Nordstrand skriver for eksempel at moderne hvete i motsetning til tidligere inneholder «supergluten som moderne kropper med en svekket tarmbakterieflora ikke tåler», mens «urkorn som økologisk spelt, landhvete, emmer og enkorn er glutenfattige og har et beskjedent innhold av stivelse». Hun er ikke alene om å mene dette, men stemmer det at glutensensitive tåler disse hvetesortene bedre?

Gjør ost franskmenn slanke og sunne? Del 1

Franskmenn «hiver innpå» med ost, og holder seg likevel slanke og sunne, skrev VG i april.

Klipp fra VG, 23. april

VG Netts overskrift «Derfor blir franskmennene slanke og sunne av ost» mer enn antydet at ost faktisk gjør franskmenn slanke og sunne.

«Forskerne har funnet ut at ost påvirker tarmens bakterieflora, men bidrar også til å øke energiforbruket», heter det videre i VG.

I den danske studien fikk 15 menn en diett som inneholdt enten store mengder melk eller ost, – ingen andre meieriprodukter, skriver DCA.

En kontrollgruppe fikk en diett med smør som eneste melkeprodukt.

Alle gruppene hadde samme inntak av kalorier og fett.

Studien handlet altså slett ikke om franskmenn eller franske oster. Men hva med helseeffektene? Jo, skriver VG,

Analyser av urinprøver og avføring viste at mennene som fikk ost eller melk hadde en høyere grad av den antiinflammatoriske fettsyren butyrat.

– Butyrat bidrar ikke bare til å redusere hjerte- og karsykdommer, fettsyren øker også stoffskiftet, holder fettprosenten nede og kan derfor bidra til å forebygge fedme, sier Rahr Clausen.

Til slutt noen forbehold:

– Det må flere undersøkelser til for å kartlegge mer presist hvilke mekanismer som forbinder spising av ost med tarmfloraen og kolesterol, sier Rahr Clausen.

Den danske undersøkelsen er støttet med midler fra Innovationsfonden, Arla Foods og Mejeribrugets Forskningsfond i Danmark.

VG skal få anerkjennelse for å ha lagt til disse forbeholdene og mulige interessekonfliktene på slutten. Samtidig manglet artikkelen en del nyanser og informasjon som kunne rettferdiggjort den saftige overskriften.

• Hvilken rolle spiller egentlig disse funnene for helsa? Hva med andre risikofaktorer?
• Hvor mye ost må man spise for å oppnå dette?
• Og hva med disse franskmennene – hvor slanke og sunne er de egentlig, og kan noe av dette tilskrives ost?

Glucomannan: fortsatt lite slankende

Jeg skrev for ett år siden om kostfiberet glucomannan, som i Norge selges under varemerker som Glucovekt og Coffee&Konjac for slanking (jeg tviler på at noen har klart å gå glipp av reklamene). En metaanalyse hadde da vist at tilskudd av glucomannan ikke ga et signifikant større vekttap sammenliknet med placebo.

Det er riktignok lov til å bruke en helsepåstand om at glucomannan (sammen med en kaloriredusert diett) bidrar til vektreduksjon, men som jeg skrev i det forrige innlegget er dokumentasjonen som lå til grunn for dette vedtaket av lav kvalitet.

For ikke lenge siden ble det publisert en nyere metaanalyse i tidsskriftet Nutrition.  Da konkluderte forfatterne med at det finnes «noe evidens» for at glucomannan kan redusere vekt på kort sikt. Men denne konklusjonen skulle senere vise seg å være være bedre enn fortjent.