Gourmetsalt – dårlig kilde til mineraler

Noe av det jeg oftest blir spurt om er om «salt er salt» eller om noen typer salt er sunnere enn andre. Mange skulle nok ønske at det sistnevnte var sant, om ikke annet for å rettferdiggjøre at man kjøper eksotisk spesialsalt med en kilopris på flere hundre kroner.

Jeg har skrevet om slikt gourmetsalt, eller «jålesalt», blant annet her og uttalte meg senest om det til Matkontrollen på TV2. Der har jeg forklart at så å si alle typer består av like mye natriumklorid som helt vanlig «bordsalt». Den eneste grunnen til at havsalt og lignende skulle være «sunnere» måtte være at man kanskje bruker mindre mengder av det enn vanlig salt, grunnet størrelsen og formen på saltkrystallene.

Enkelte hevder imidlertid at visse typer salt er bedre for helsa fordi de er mer naturlige eller uraffinerte og dermed inneholder mer av andre elementer enn natrium og klorid.

Life skriver for eksempel at «Supernature Himalayasalt inneholder viktige sporstoffer». Noen hevder til og med at Himalaysalt inneholder 84 «essensielle mineraler», men så mange essensielle mineraler er ikke kjent («essensielle» næringsstoffer er stoffer som må inntas via mat for å unngå mangelsymptomer). De 84 stoffene det refereres til inkluderer faktisk tungmetaller som bly, kadmium og kvikksølv. Dette reflekterer innholdet av grunnstoffer i sjøvann, men selv det består av nærmest homøopatiske mengder av andre mineraler enn natrium og klorid.

Men salt er og blir en smakstilsetning, ikke et kosttilskudd.

Ny rapport om spesialsalt

I 2016 ble en rapport om komponenter i ulike typer salt, som blant annet markedsføres som «sunne», publisert av det sveitsiske mattilsynet (BLV). De analyserte innholdet av mineraler og sporstoffer 25 salttyper og konkluderte med at «spesialsalt ikke har noen fordeler fremfor vanlig salt»:

This report clearly shows that specialty salts do not possess any advantages over standard salts.

De er dessuten ikke beriket med jod, noe som ironisk nok kan føre til negative helseeffekter (i Norge er ikke jodert salt en kilde til jod, fordi innholdet er så lavt).

Korn, fytat og jernmangel

De fleste som har studert ernæring kjenner til ulike faktorer i kostholdet som påvirker opptaket av jern fra maten. Det er to hovedgrupper av jern i mat, hemjern og ikke-hemjern. Hemjern absorberes i mye større grad enn ikke-hemjern og absorpsjonen av ikke-hemjern påvirkes av andre matvarer vi spiser eller drikker ved siden av. Vitamin C øker og kaffe/te hemmer eksempelvis opptaket av ikke-hemjern.

Brød og kornvarer er den største kilden til jern i et norsk kosthold, men inneholder ikke-hemjern, i motsetning til kjøtt. Korn inneholder også fytat, eller fytinsyre, som kan hemme opptaket av ikke-hemjern. Fytat er det også mye av i nøtter belgvekster. Noen advarer derfor mot å spise dette og hevder at fytat er et «antinæringsstoff» som kan føre til jernmangel. Men er det godt begrunnet? Hvor «farlig» er egentlig fytat?

I siste nummer av Norsk Tidsskrift for Ernæring tok jeg et kritisk blikk på denne påstanden. Les her: Fytat og jernstatus