Bedratt av «naturlig» mat?

Vi mennesker har en forkjærlighet for det «naturlige». «Naturlig» er en merkelapp som nesten alltid skaper bare positive assosiasjoner, mens «syntetisk» føles utrygt og usunt. Mange produkter markedsføres derfor som «naturlige», eller med at de har «naturlige ingredienser», «ingen kunstige tilsetningsstoffer» og så videre (de fleste tilsetningsstoffer er faktisk naturlige eller naturidentiske!). Selv sigaretter anses som mindre skadelige dersom de kalles «naturlige».

Slike påstander kan derfor i mange tilfeller være villedende, men det er ikke tvil om at de «virker».

Ordet «naturlig» er på samme måte som «ekte» eller «hjemmelaget» ikke regulert iht. matloven (unntatt i forbindelse med aromastoffer), så lenge det ikke brukes villedende. I USA jobbes det med å finne en juridisk definisjon på «naturlig mat». Noen vil si at «naturlig mat» er mat som ikke er bearbeidet, men det vekker igjen spørsmålet om hva man mener med «bearbeidet». Kan et brød være naturlig? Hva med ost, melk og smør, som også er bearbeidet?

Mindre kalorier i «naturlige» produkter?

Til tross for dette er «naturlig» nærmest synonymt med «godt for helsa» for mange forbrukere (selv om helse ikke er den eneste grunnen til at folk foretrekker naturlige produkter). En ny studie i tidsskriftet Appetite undersøkte hvorvidt merking av mat med ordet «naturlig» fører til mer positive vurderinger av maten.

Continue reading «Bedratt av «naturlig» mat?»

Nøtter kan være mindre kaloririke enn antatt

Jeg vet ikke hvor mange påskenøtter du hittil har rukket å spise, men det er ikke noe du bør gå glipp av. Nasjonalt råd for ernæring og Helsedirektoratet anbefaler for eksempel å spise nøtter daglig, fordi de er næringsrike og ser ut til å forebygge hjerte- og karsykdom.

Men når noen skriver noe positivt om nøtter, følger det alltid med et forbehold om at de er kaloririke og bare bør spises i små mengder. Utallige slankebøker har opp gjennom årene til og med advart mot nøtter. Porsjonskontroll er selvsagt alltid fornuftig med alle matvarer, men som jeg tidligere har skrevet, ser det ikke ut til at det å gi folk råd om å spise mer nøtter fører til vektøkning. Et regelmessig inntak av nøtter er derimot forbundet med mindre vektøkning over tid, som vist i blant en nyere gjennomgang av tre store kohorter.

Dette betyr ikke at kalorier ikke teller. Én av grunnene til at nøtter kan være gunstig for å holde vekta er at nøtter – usaltede, vel å merke – ikke er så lett å overspise som andre typer snacks, og at de til og med kan bidra til å redusere inntaket av andre matvarer spontant. En annen delforklaring på paradokset er at ikke alle nøtter er så kaloririke som man har antatt. Som jeg skrev i innlegget Kalorier, kolesterol og jod:

Fordøyelse av maten påvirker hvor mye energi vi kan utnytte, og dette blir i dag ikke tatt tilstrekkelig høyde for. For eksempel kan kaloriinnholdet i noen typer nøtter, særlig mandler, være overestimert med 25 prosent.

Kaloriinnholdet i en matvare kan måles direkte eller beregnes ut ifra innholdet av fett (9 kalorier per gram), karbohydrater (4 kalorier/gram), protein (4 kalorier/gram) og kostfiber (2 kalorier/gram) (eventuelt også alkohol, organiske syrer og sukkeralkoholer). Derfor oppgir eksempelvis den norske matvaretabellenat 100 gram mandler har 577 kalorier fordi de inneholder 49,2 gram fett =  443 kalorier + 6,3 gram karbohydrater = 25 kalorier + 12,2 gram fiber = 24 kalorier + 21,2 gram protein = 85 kalorier.

Disse omregningsfaktorene er bare omtrentlige, men i et variert kosthold vil trolig unøyaktighetene utligne hverandre. Likevel tar dette systemet ikke fullt ut hensyn til hvor mye av næringsstoffene som absorberes, og hvor mye av energien som er tilgjengelig for metabolismen.

Continue reading «Nøtter kan være mindre kaloririke enn antatt»

Selvrapportering i kostholdsforskning – nyttig eller pseudovitenskap?

Mellom 2007 og 2010 ble 68 overvektige, nybakte mødre fra Gøteborg satt på 12-ukers kost- og/eller treningsintervensjoner for å gå ned i vekt, og deretter fulgt i 9 måneder. Dette var for å undersøke langtidseffekter av kosthold og trening på vektreduksjon. Kvinnene ble tilfeldig fordelt på 4 intervensjoner:

  • Kontrollgruppe
  • Kostholdsendringer
  • Fysisk aktivitet
  • Kostholdsendringer og fysisk aktivitet

Kvinnene fikk individuell rådgivning om de ulike intervensjonene, og veide seg selv tre ganger i uken. Kostholdsintervensjonen gikk ut på å redusere kaloriinntaket med 500 kalorier per dag, og følge et kosthold i tråd med de nordiske næringsstoffanbefalingene (50-60 % energi fra karbohydrater, 30 % energi fra fett og 10-20 % energi fra protein).

For å rapportere kostholdet sitt underveis, registrerte deltakerne all mat og drikke de spiste i fire dager. Kvinnene som fulgte kostholdsrådene gikk ned i snitt 8 kilo på 12 uker.

Spiste mindre, men gikk ikke ned i vekt?

Treningsgruppen rapporterte etter ett år en reduksjon i kaloriinntaket på 870 kalorier per dag. Selv om treningsgruppen da rapporterte å spise ca. 1000 kalorier mindre enn de forbrente, gikk de mye mindre ned i vekt enn diettgruppen (bare 2,7 kilo i treningsgruppen, og de økte knapt nok i muskelmasse).

Kontrollgruppen rapporterte på sin side å ha redusert kaloriinntaket med i gjennomsnitt 286 kalorier per dag etter 12 uker, og med 332 kalorier etter 1 år. Allikevel gikk de ned bare 0,8 og 0,9 kilo.

Slik var endringene i det daglige kaloriinntaket (sammenliknet med starten av studien) og vektnedgangen i de respektive gruppene 1 år etter at studien startet:

  • Kontrollgruppe – Kaloriinntak: -332 kalorier; vekt: -0,9 kg
  • Diettgruppe – Kaloriinntak: -562 kalorier; vekt: -10 kg
  • Treningsgruppe – Kaloriinntak: -870 kalorier; vekt: -2,7 kg
  • Diett + treningsgruppe – Kaloriinntak: -858 kalorier; vekt: -7,3 kg

Dersom de to treningsgruppene faktisk reduserte kaloriinntaket så mye, hvorfor gikk de mindre ned i vekt enn diettgruppen? Teller ikke kalorier likevel? Følg med, jeg kommer tilbake til studien nedenfor. 

En av de viktigste årsakene til at kostholdsforskning er utfordrende å tolke, og ofte kan være forvirrende sett utenfra, er at det ikke finnes presise metoder for å fastslå hva og hvor mye folk spiser over lengre tid. Les mer blant annet her: Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Siden dette problemet er så grunnleggende, er det også noe alle som driver med eller kjenner godt til ernæringsvitenskap erkjenner. Enkelte kommentatorer har i senere tid gått så langt som å hevde at alle studier som er basert på selvrapportert matinntak er ugyldige og nærmest pseudovitenskapelige.

Et forsvar for selvrapporterte kostholdsdata

I en ny artikkel i Journal of Nutrition får disse kritikerne tilsvar fra 12 kostholdsepidemiologer (Subar og medarbeidere) som til slutt gir anbefalinger om bruk av selvrapporterte kostholdsundersøkelser:

Continue reading «Selvrapportering i kostholdsforskning – nyttig eller pseudovitenskap?»

Spis mer fett, forbrenn mer fett?

Det er lite tvil om at lavkarbodietter «virker» – i slankingens historie ser det faktisk som om lavkarbo har vært «normen» for å gå ned i vekt i flere hundre år. Spørsmålet er om de virker slik tilhengerne og selgerne av dem påstår.

I denne bloggens spede begynnelse oversatte og publiserte jeg en artikkel av nevrobiolog og fedmeforsker Stephan Guyenet,’ som tok for seg påståtte forbindelser mellom karbohydrater og fedme: Hypotesen om karbohydrater og fedme: En kritisk granskning.

En av de vanligste påstandene har vært at karbohydrater er fedmefremmende ettersom de stimulerer utskillelse av insulin, som er en viktig del av reguleringen av fettlagringen (insulin har for øvrig mange andre funksjoner, men konstant høye insulinnivåer i blodet er unektelig skadelig). Som Gueyenet skrev i den nevnte artikkelen:

Insulin hemmer frigjøringen av fett ut av fettcellene (via hormon-sensitiv lipase), og øker transporteringen av fett inn i cellene (via lipoprotein lipase), og dette er kjernen i Taubes’ grunnleggende argument for ideen om at insulin fører til fettlagring.

Dette skulle angivelig være forklaringen på hvorfor mange lykkes med å slanke seg under lavkarbodietter; så lenge man spiste lite karbohydrater og mye fett (som ikke stimulerer insulin i seg selv) ville man forbrenne mer fett. Noen påsto til og med at man kunne spise så mange kalorier man ville så lenge man holdt insulinnivåene nede.

Det er riktig at kroppen forbrenner en større andel fett når den har lite tilgang på karbohydrater, men resulterer det i en metabolsk fordelEn oversiktsartikkel fra 2005 (som jeg skrev om her) avviste denne påstanden – som også verserte på 1970-tallet – ved å vise til at endringer av kostens karbohydratinnhold ikke påvirker energiforbruket signifikant:

Endringer i 24-timers energiforbruk ved endret karbohydratinntak
Endringer i 24-timers energiforbruk ved redusert karbohydratinntak – fra Schoeller & Buchholz, 2005.

Se også: Vektnedgang uavhengig av kalorier? og Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2.

Det som ifølge forskerne skal være den mest kontrollerte og direkte testen av denne hypotesen ble publisert i Cell Metabolism i går.

Presisjonen er en klar styrke i studien, men studien involverte bare 19 personer som fulgte hver diett i bare seks dager.

(19 personer er ikke mange, men dette var en såkalt crossover-studie, hvor de samme pasientene fulgte hver diett i tilfeldig rekkefølge. Dette reduserer behovet for antall deltakere.)

På begge dietter spiste deltakerne 30 % færre kalorier enn dagsbehovet, og byttet på å kutte ned på fettet og karbohydratene. Hovedresultatet var at tapet av kroppsfett var 68 prosent høyere etter den fettreduserte dietten enn etter den karbohydratreduserte – hhv. 89 og 53 gram per dag i snitt. Dette til tross for (?) at lavkarbo-dietten klart reduserte insulinutskillelsen og økte den relative fettforbrenningen i cellene.

Derav tittelen på studien: «Calorie for Calorie, Dietary Fat Restriction Results in More Body Fat Loss than Carbohydrate Restriction in People with Obesity»

Continue reading «Spis mer fett, forbrenn mer fett?»

Kalorioverskudd, gluten og D-vitamin-sopp – ukens lesetips

Her er noen mat- og ernæringsrelaterte lesetips (i tilfeldig rekkefølge) fra den siste uken. 

1. Bulletin of the World Health Organization (01/07/2015): Global fedme kan forklares med mer overflod av kalorier 

For noen år siden skrev jeg her om studier som viste at økt kaloriinntak alene kunne forklare overvektsbølgene i USA og England:

Scarborough et al undersøkte den relative effekten av energiinntak og fysisk aktivitet på vektøkningen i Storbritannia mellom 1980- og 2000-tallet. For menn skyldtes vektøkningen både mindre fysisk aktivitet og økt energiinntak, mens økt energiinntak alene forklarte vektøkningen blant kvinner:

For both men and women, the results across the entire of the 95% credible intervals do not alter the conclusion that increase in body weight in men is due to both increases in total energy intake and decreases in physical activity levels, but for women, the increase in body weight can be explained by increases in total energy intake alone. [British Journal of Nutrition, 2011]

Tilsvarende fant Boyd Swinburn et al. for den amerikanske befolkningen:

Increased food energy supply is more than sufficient to explain the US epidemic of obesity

Whereas ongoing efforts are needed to increase physical activity levels in the population, the priorities for reversing the obesity epidemic should focus on energy intake by addressing the obesogenic food environment drivers of the current energy overconsumption. [American Journal of Clinical Nutrition, 2009]

I siste Bulletin of the World Health Organization har Swinburn og medarbeidere tatt et stort skritt videre, og undersøkt 69 land, både rike og fattige, over hele verden. Kroppsvekta og tilgjengeligheten av kalorier økte mellom 1971 og 2010 i i 56 (81 %) av landene. (For å ta ett nærliggende eksempel: I Norge økte kaloriinnholdet i matforsyningen med ca. 237 kalorier per dag mellom 1990 og 2001.)

Hvor mange ekstra kalorier måtte til for å forklare den observerte vektøkningen i disse landene? I 80 prosent av landene var økt matforsyning mer enn nok til å forklare vektøkningen, skriver de. Det vil si at økt matforsyning har bidratt både til høyere inntak og svinn. I 11 land var økt matforsyning ikke tilstrekkelig til å forklare vektøkningen.

Fem land opplevde at gjennomsnittsvekta gikk opp samtidig som matforsyningen gikk ned, mens tre land opplevde det stikk motsatte.

Én begrensning er at omtrent halvparten av landene bare hadde vektdata tilgjengelig for kvinner.

Les gjerne også mer på bloggen til en av studieforfatterne, Carson Chow.

2. Absolutely Maybe (30/06/2015): Verdt å vite om metaanalyser

Forsker og blogger Hilda Bastian skriver mye interessant på sin blogg «Absolutely Maybe» som anbefales til alle vitenskapelig metode-nerder. I sitt siste innlegg ga hun fem nyttige «advarsler» om metaanaylser. Metaanalyser og systematiske kunnskapsoppsummeringer anses som regel som de beste kildene til evidens, men det er viktig å se begrensningene (noe jeg kan skrive under på etter å ha jobbet med det selv en stund).

Et eksempel fra Bastians artikkel: «Pooling studies that shouldn’t be combined is one of the most common flaws you’ll see in meta-analyses.»

3. New York Times (04/07/2015): Myten om «Big bad gluten»

Interessant kronikk om glutenintoleranse i New York Times, skrevet av vitenskapsskribent Moises Velasquez-Manoff. Han ga for et par år siden ut boken «An Epidemic of Absence«, som handler om hvorfor allergier og autiommune sykdommer har økt så veldig.

I kronikken skriver han at myter slik om at «gluten er skadelig fordi vi ikke er utviklet til å spise det» overskygger det virkelige problemet, nemlig at «det moderne immunsystemet» ser ut til å ha slått seg vrangt. Kanskje vi ikke bør skylde på glutenet i seg selv?

«Maybe we should stop asking what’s wrong with wheat, and begin asking what’s wrong with us.»

4. FSANZ (lest 05/07/2015): D-vitamin i sopp

Mattilsynet i Australia og New Zealands (FSANZ) har utgitt en rapport om D-vitamininnhold i sopp som er utsatt for UV-stråler i 1-2 sekunder. Denne soppen viser seg å være svært rike på D-vitaminer. I australia finnes faktisk «D-vitamin-sopp» på markedetIfølge ernæringsfysiolog Catherine Saxelby kan man oppnå samme effekt selv ved å sette sjampinjonger i sola i omtrent en time.

Tidligere svenske undersøkelser har også vist at ville kantareller kan være en svært god kilde til vitamin D.

Apropos UV-stråler og D-vitamin skrev Food & Drink Europe denne uken om at brød «beriket» med D-vitamin fra UV-stråling er på vei i Sverige.

5. Fra arkivet: om allergitester

Siden VG brukte mye av forrige uke til å vise den nedslående sannheten om populære allergi- og matintoleransetester, benytter jeg anledningen til å minne om en kronikk jeg skrev til Aftenposten i fjor, hvor jeg også prøvde å advare mot slike tester: Betenkelige motiver bak «allergimat»-trenden.

For noen tusenlapper kan man også ta en blodprøve hjemme og sende prøven til en utenlandsk lab som tester for intoleranser mot opptil 200 ulike matvarer. Det som måles er som regel nivåene av IgG-antistoffer i blodet. Økte IgG-nivåer er imidlertid ikke nødvendigvis en unormal reaksjon på mat. Allergiforeninger over hele verden har følgelig tydelig påpekt at IgG-antistoffer ikke er et relevant mål på matallergi eller –intoleranse. Som med spørreskjemaer er slike blodprøver isolert sett meningsløse for å fastsette matintoleranser.

Kalorier, kolesterol og jod – ukens lesetips

For lenge siden prøvde jeg å ha en fast «spalte» her på bloggen hvor jeg ga korte kommentarer til et utvalg av nyheter og studier jeg hadde kommet over i løpet av uken. Siden jeg får stadig mindre tid til å blogge, ønsker jeg å prøve dette igjen.

Her kommer altså noen lesetips fra uke 18:

Feil kaloritelling?

New York Times skrev 27. april at rådende beregningsmetoder overestimerer kaloriinnholdet i protein- og fiberrike matvarer, samt nøtter.

Fordøyelse av maten påvirker hvor mye energi vi kan utnytte, og dette blir i dag ikke tatt tilstrekkelig høyde for. For eksempel kan kaloriinnholdet i noen typer nøtter, særlig mandler, være overestimert med 25 prosent. Jeg skrev om dette i et innlegg fra 2013, hvor jeg bl.a. skrev:

fordøyeligheten av kokt stivelse i tynntarmen er minst 95 prosent fra bl.a. havre, hvete, potet og banan, og bare rundt 84 prosent fra kokte kidneybønner. For stivelse er fordøyeligheten konsekvent mye lavere – 71 prosent fra hvete, 51 prosent fra poteter og 48 prosent for kokebanan.

Men som jeg også skrev var dette ingen nyhet da, og heller ikke nå:

Allerede på 1950-tallet var det klart at ulike typer protein gir ulik mengde energi: 4,36 kcal pr gram eggeprotein, 3,41 kcal pr gram risprotein, osv. Men systemet er fortsatt unøyaktig. Det tar ikke hensyn at vi forbrenner mindre energi på å fordøye kokt mat enn rå mat, at fordøyeligheten av en matvare kommer an på det generelle kostholdet, m.m.

Marion Nestle skriver også om den langvarige diskusjonen rundt dette i boken Why Calories Count, som jeg omtalte her i 2012.

Flere av de intervjuede i New York Times’ artikkel er ikke helt overbevist om at dagens system må endres, selv om det ville gi mer korrekte estimater. Og problemet for de fleste er i dag er vel kanskje at de underestimerer kaloriinntaket?

Kolesterolsenkning ved hjelp av PCSK9-antistoffer

Annals of Internal Medicine publiserte 28. april en systematisk oversikt og metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier med antistoffer mot PCSK9 for å senke kolesterolet. To av disse medisinene, alirocumab og evolocumab, er forventet å komme på markedet i USA i løpet av sommeren (suffiksen «-mab» står for monoclonal antibodies).

I 2003 ble det oppdaget at mutasjoner i genet PCSK9 (proprotein convertase subtilisin/kexin type 9) var involvert i arvelig høyt kolesterol. To mutasjoner i genet har vist seg å være forbundet med nesten 30 prosent lavere LDL-kolesterolnivåer, og personer med disse genvariantene – som dermed hadde hatt lavt LDL-kolesterol gjennom hele livet – hadde hele 88 prosent lavere risiko for hjerteinfarkt; en annen mutasjon var forbundet med 15 prosent lavere LDL-kolesterol og nesten 50 % lavere risiko.

Denne nye metaanalysen av 24 studier med over 10 000 pasienter fant at PCSK9-hemmere reduserte LDL-kolesterolet med i gjennomsnitt 47,5 prosent (-59 % sammenliknet med placebo og -36 % sammenliknet med ezetimib). Risikoen for hjerteinfarkt (rapportert i 10 studier) ble redusert med 50 prosent. Det må sies at disse studiene først og fremst var designet for å kunne se effekter på LDL-kolesterolet og mulige bivirkninger, ikke kliniske endepunkter.

Conclusion: PCSK9 antibodies seem to be safe and effective for adults with dyslipidemia.

Mindre jod i økologisk melk 

Som lederen av Nasjonalt råd for ernæring uttrykte i et intervju med Dagsrevyen denne uken, står norske gravide kvinner i fare for å få utilstrekkelig med jod dersom de ekskluderer melkeprodukter fra kostholdet.

En ny britisk undersøkelse av jodinnholdet i ulike typer melk på markedet fant et lavere innhold i økologisk melk sammenliknet med konvensjonell melk. Forskjellen per liter var omtrent 200 mikrogram (anbefalt inntak er 150 µg). Det samme gjaldt ultra-pasteurisert melk. Det var ingen forskjeller i jodinnholdet mellom skummet, lett og helmelk.

Noen britiske medier tolket dette slik at gravide som drikker økologisk melk risikerer å få barn med lavere IQ, men det sier denne studien ingenting om. De undersøkte ikke hvilken effekt dette hadde blant barn, eller om de som drakk økologisk melk hadde lavere jodstatus.

Den tyder likevel på at gravide og andre som drikker økologisk melk bør drikke litt større mengder for å få nok jod dersom de ikke får i seg mer jod fra andre kilder. Ifølge denne studien ville 1/4 liter økologisk melk dekke 57 prosent av anbefalt jodinntak, mens konvensjonell melk ville dekke 79 prosent.

Norsk melk har også et varierende innhold av jod gjennom året – lavere om sommeren når kyrene beiter enn når de får kraftfôr. I denne britiske studien undersøkte de imidlertid melk om vinteren.

Fra «arkivet»: april 2005 

Siden april nå er over, passer det vel bra med et par studier som ble publisert i april for 10 år siden.

 

1) K. Oh et al. Dietary fat intake and risk of coronary heart disease in women: 20 years of follow-up of the nurses’ health study. American Journal of Epidemiology, 161(7).

Dette var en oppfølging av en studie publisert i 1997 av samme populasjon med middelaldrende kvinner. Deltakerne fylte ut spørreskjemaer om kosthold og livsstil med jevne mellomrom fra 1980 til 1998, og inntaket av fett og typer fett ble beregnet på bakgrunn av disse. Fettinntaket som ble målt ved hjelp av spørreskjemaene korrelerte «rimelig» godt med matdagbøker (en mer pålitelig kilde for selvrapportert kosthold).

Det gjennomsnittlige fettinntaket gikk signifikant ned mellom 1980 og 1998, fra 39 til 29 prosent av energiinntaket. Inntaket av mettet, enumettet og trans-fett gikk også ned.

Totalt 78 778 kvinner ble fulgt fra første spørreskjema ble utfylt i 1980 til 2000. I denne studien ble 20-årsrisikoen for hjerteinfarkt og/eller død mellom kategorier av fettinntaket undersøkt.

I multivariate analyser (kontrollert for BMI, røyking, alkoholinntak, tidligere hjerteinfarkt i familien m.m.) fant de ingen signifikant sammenheng mellom totalt fettinntak og risiko (8 prosent lavere risiko, som ikke var statistisk signifikant).

Et høyere inntak av flerumettet fett til fordel for karbohydrater var derimot signifikant forbundet med lavere risiko (-25 %, p = 0,0004 i høyeste vs. laveste inntakskategori), mens transfett var forbundet med signifikant høyere risiko (+33 %, p = 0,01). En høyere ratio mellom flerumettet fett og mettet fett var dessuten signifikant knyttet til lavere risiko.

Av flerumettede fettsyrer var også linolsyre forbundet med lavere risiko (-23 % blant de som spiste mest vs. de som spiste minst linolsyre, p = 0,01).

Det som gjør denne studien nevneverdig er at den er en av svært få langtids observasjonsstudier hvor kostholdet ble kartlagt gjentatte ganger i løpet av oppfølgingsperiodene. I de fleste studier blir kostholdet målt kun ved starten av studien, så eventuelle kostholdsendringer deltakerne gjør i løpet av de neste årene blir ikke fanget opp, selv om det kan påvirke risikoen. Jeg diskuterte betydningen av dette i dette innlegget om fett, hvor jeg også nevnte nettopp Nurses’ Health Study.

Forfatterne konkluderte slik:

In summary, our results provide evidence that high intake of trans-fat increases the risk of CHD in women, and they suggest that the effects are stronger among younger women. Our findings also support a benefit of polyunsaturated fat intake, at least up to approximately 7 percent of energy, in preventing CHD, particularly among women who are younger or overweight.

2) E. Kvaavik, L. F. Andersen & K.-I. Klepp. The stability of soft drinks intake from adolescence to adult age and the association between long-term consumption of soft drinks and lifestyle factors and body weight. Public Health Nutrition, 8 (2).  

Denne norske studien må selvsagt nevnes. Rundt 900 ungdommer fra Oslo gikk gjennom helseundersøkelser i 1979 og 1981, og de samme deltakerne svarte på spørreskjemaer i 1991 og 1999 (rundt 400 responderte på alle undersøkelsene fra 1979/81-99). Ungdommene ble spurt om de hadde drukket sukkerholdig brus dagen før eller i løpet av uken, eller sjeldnere.

De som drakk lite brus i første undersøkelse (1979 eller 1981) drakk også mindre i 1991. Rundt 60 prosent av kvinnene som sjeldent eller aldri drakk brus i 1979/81 drakk det også sjeldent eller aldri både i 1991 og i 1999. Blant menn var det 35 prosent av dem som sjeldent/aldri drakk brus i 1979/81 som også gjorde det i 1999. De som drakk brus mindre enn tre ganger i uken i 1991 drakk også mindre brus i 1999 sammenliknet med de som drakk brus tre ganger i uken eller oftere i 1991.

Det var ingen signifikant sammenheng mellom langtids brusinntak og risiko for overvekt og fedme.

Studien viser at brusinntaket fra de var 25 til 33 år holdt seg nokså stabilt, mens inntaket som 15-åringer i liten grad korrelerte med inntaket ved 33 års alder. Dette var en litt annen konklusjon enn en tidligere norsk studie av Lien og medarbeidere, som så på brusforbruket fra 14 til 21 års alder. Kvaavik et al. påpeker at målet på brusinntak i deres studie var mindre nøyaktig.

Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering

En eksepsjonelt godt utført studie om subjektiv feilrapportering av kosthold ble for kort tid siden publisert i British Journal of Nutrition. Dette er et tema jeg har vært innom flere ganger, ettersom det å måle folks kosthold er et fundamentalt problem i ernæringsvitenskapen. Jeg har for eksempel nevnt studier hvor kaloriinntaket ble underestimert med så mye som 80 prosent ved hjelp av spørreskjemaer, at graden av underrapportering ofte har vist seg å øke med deltakernes BMI, m.m. I fjor kom en studie som viste at flertallet av respondentene i amerikanske nasjonale kostholdsundersøkelser gjennom de siste 40 årene har rapportert fysiologisk sett høyst usannsynlig lave inntak av kalorier og næringsstoffer.

Som R. James Stubbs m.fl. skriver i den nye artikkelen er ikke dette noe som er ukjent for forskere, men det finnes lite man kan gjøre med det. Ved store kostholdsundersøkelser har man ikke noe annet valg enn å ta til takke med mer eller mindre omtrentlige målinger, vanligvis spørreundersøkelser eller intervjuer.

Det finnes ingen biomarkør som kan måle om folk feilrapporterer inntaket av energi eller energigivende næringsstoffer. Hvis vekta er stabil og de samtidig oppgir å spise mindre enn de forbruker, gir det indirekte belegg for at de har underrapportert. I innlegget Vektnedgang uavhengig av kalorier? Del 2 nevnte jeg to studier som har observert feilrapportering av kostholdet direkte (Seale & Rumpler og Poppitt m.fl.), men det finnes ikke mange slike studier.

Derfor er den nye studien av Stubbs og kollegaer unik. Hensikten med den var å måle graden av feilrapportering direkte, under strengt kontrollerte forhold. De fikk 60 menn og kvinner til å innkvarteres i et forskningssenter i 14 dager (de visste ikke den virkelige hensikten med studien). Deltakerne hadde tilgang til eget kjøkken og fri tilgang til et lager av mat de pleide å spise. I 12 av dagene ble alt de spiste og drikke – både hva, hvor mye og hvor ofte – registrert i det skjulte av forskerne, blant annet ved hjelp av videokameraer (til og med i kjøkkenskapene). Alle matvarer og emballasjer ble veid av forskerne på forhånd, og når deltakerne sov gikk forskerne inn og veide dem på nytt. Ingen fikk forlate området uten oppsyn. Det daglige inntaket av energi og næringsstoffer ble så beregnet ved hjelp av matvaretabeller.

Continue reading «Selvrapportert matinntak: Direkte bevis på underrapportering»